Det er mange som bekymrer seg over økende sykefravær om dagen. Bl.a. Jens Stoltenberg. Så bekymret er han at han nå faktisk er sugen på å gjenta fiaskoene sine fra 2001 og 2006. I 2001 ble det valgkampkommunisert at Ap ikke engang ville tenke på å røre sykelønnsordningen, inntil VG avslørte et hemmelig regjeringsdokument som sa at det var nettopp det Ap planla å gjøre. Valget ble et gigantisk mageplask.
I 2006 ble Bjarne Håkon Hanssen sendt foran i sykelønnskrigen. Han ble da så filleristet av LO-Valla at dette sitter dypt i ham enda (I Dagsrevyen-intervju nylig: "Æ lika ho ikke" - ledsaget av fårete glis).
Stadig hyppigere leser og hører jeg at det økende sykefraværet skyldes at IA-avtalen ikke fungerer. Men det er jo omvendt! For skal vi ha et såkalt inkluderende arbeidsliv, så bør jo alle inkluderes. Også de som er syke av og til og litt mer enn av og til. Alternativet er et eksluderende arbeidsliv. Ved å ekskludere alle syke og bare inkludere friske, da kunne vi virkelig fått schwung på sykefraværet da!
Men det er vel ikke dit vi vil. Eller?
Det som fungerer med IA avtalen er at etter en lengre sykemeldingsperiode og rehabiliteringsperiode får komme tilbake i jobb. Enhver som blir syk ønsker seg i utgangspunktet tilbake i jobb . Uten IA avtale er jeg ikke så sikker på om du hadde kommet tilbake til arbeidsplassen. Innen visse yrker er arbeidslivet blitt tøffere - yngre verdsettes mer enn eldre osv. Først og fremst er ventetiden på korrekt behandling en unødvendig stor hindring . En hindring det settes altfor lite fokus på !
SvarSlett