Carl I. Hagens sorti

I en smått surrealistisk forestilling i går fikk vi (kanskje) servert Carl I. Hagens sorti. Og det var en heller trist affære, med en del tragikomiske elementer som gjorde at det tidvis likevel var litt vanskelig å la vær og dra på smilebåndet.

Kjernen er omtrent som følger: Frp er Hagens livsverk, og han har gjort en formiddabel innsats gjennom det meste av sitt voksne liv med å bidra til at partiet ble bygget opp fra omtrent null og niks til å bli stort. Han ønsket seg primært Terje Søviknes som sin arvtager, men måtte "ta til takke" med andrevalget Siv Jensen etter at Søviknes rotet seg bort. Det sitter langt inne hos Hagen å overlate livsverket sitt til en annen, og det synes bortimot umulig for ham å holde seg unna politikk. Hans comeback ifm. med årets lokalvalg var å gamble med eget ettermæle, og ufølsomme uttalelser i sommer og et elendig valgresultat i Oslo viste at dette var en stor tabbe. Forholdet til Siv Jensen har aldri vært hjertelig, og er vel nå omtrent ikke eksisterende. Hagen synes åpenbart at Jensen har begått mange både strategiske og politiske bommerter i sin ledertid. Mens Jensen, etter det jeg har grunn til å tro, har følt manglende støtte fra Hagen etter at hun tok over, som vondt.

At Hagen trodde at Siv Jensen, med dette bakteppet, ville stå hardt på hans kandidatur som Nobelkomitemedlem, virker naivt. Hagens synspunkter og politiske posisjoneringer den siste tiden, har gjort den politiske ledelsen vanskeligere for henne. Det er en nesten umulig oppgave å ha en "partieier" gående rundt uten at han helt har akseptert det faktum at han faktisk har gått av. Også fordi det undergraver hennes lederlegitimitet å bl.a. måtte bite seg i tunga og holde kjeft hver gang hun er uenig med Hagen. For åpne konfrontasjoner med Hagen kunne hun ikke ta.

Hagen ser på Jensens manglende støtte som et personlig svik. Han mener at han har bygd henne opp og gitt henne de mulighetene som har ført henne i den maktposisjonen hun er i dag. Og at det minste hun kunne gjøre som takk, var å gi ham et Nobelkomiteverv på tampen av sin karriere. Det er i dette lyset jeg tror vi må se både den sterke sårheten og de emosjonelle utbruddene hos Hagen x2, som mange ser på som patetisk og smått komiske. Vi kan godt latterliggjøre dem, men samtidig ligger det en tristhet i bunn her som gjør at karikeringen ikke bare er morsom.

Tillitsverv er noe som ikke kan fordeles, men som man velges til. 25 i Frps stortingsgruppe mente nåværende Nobelkomitemedlem Inger-Marie Ytterhorn fortjente vervet, mens kun 6 ville ha Hagen. Han tapte en demokratisk avstemning, og det må han forholde seg til. Det tror jeg også at han gjør, men det er forholdet til Siv Jensen dette egentlig handler om. Hun kjører nå et løp mot regjeringsmakt i 2013 der hun plasserer/støtter moderate folk som Ketil Solvik-Olsen og Finn Egil Holm i nøkkelposisjoner i partiet. Moderasjonsprosesser er noe som Hagen også brukte deler av sin siste ledertid på, ikke minst gjennom utrenskningene av populister som Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Dag Danielsen i 2000/01.        
 
Å klargjøre partiet for regjeringsmakt, samtidig som man beholder kjernen av det som er unikt med partiet og hovedårsaken til at folk stemmer på det, er en balanse som er svært vanskelig for et fløyparti som Frp. Bare se på hva som har skjedd med SV. Men det er denne balansen som Siv Jensen må lede partiet til å få til. Kanskje er Jensen dama som Frp nettopp trenger for å få regjeringsmakt. Spørsmålet er til hvilken pris. Hagen synes å mene at prisen nå er i ferd med å bli for høy, at partiet kan bli for vassent og ugjenkjennelig i jakten på makt. Derfor har denne personkonflikten også en underliggende politisk dimensjon.

Det er summen av politikk og følelser som vi nå ser utspiller seg. Det er vanskelig å se for seg at Hagen kan komme igjen som en rikspolitisk størrelse etter dette. Når jeg likevel ikke helt vil avskrive ham, er det fordi han i de kommende fire årene er valgt som leder av Oslo Frps bystyregruppe, en posisjon han kan bruke også til rikspolitiske utspill, hvis han ønsker det. Skulle Frp gjøre nok et svakt valg i 2013, så bør ingen utelukke at Siv Jensens lederposisjon vil bli diskutert.

Da kan Hagen dukke opp med kraft. Igjen.      

Ufortjent fredspris til Obama

USA og Obama sitter dønn fast i hengemyra i Afganistan og blir belønnet med fredsprisen?? Hva i all videste verden er dette for noe tull? Har Nobelkomiteen mistet all dømmekraft?

Fredsprisen bør gå til noen som fortjener den. F.eks. verdens mest vellykkede fredsprosjekt; EU.