Listhaug-effekten

Sylvi Listhaugs maktovertakelse i Frp kan prege norsk politikk.

Av de til nå tre målingene som er publisert etter at Siv Jensen signaliserte sin avgang som Frp-leder, så antyder den ene en klar Listhaug-effekt, den andre en mer moderat effekt og den tredje ingen effekt.  Men vi trenger flere tall før vi kan konkludere noe mer om hvor Frps nye nivå eventuelt blir liggende. Mens vi venter, kan det være vel verdt å reflektere over hva partilederskiftet vil bety for norsk politikk. Både inn mot det nært forestående stortingsvalget, men også på lengre sikt.

Frp vil i større grad vil blankpusse profilen sin. Innvandring vil bli en enda klarere hovedpilar. Retorikken blir tøffere og Frps (antagelig) nye partileder vil bli en mer takknemlig hovedmotstander for de fleste partier. Det «gode gamle» anti-elite og protestpartiet kan komme tilbake. Men spørsmålet er om det er tid nok før valget og avstand nok fra Solberg-regjeringen som partiet deltok i seks år, til at Frp kan oppnå tilstrekkelig troverdighet som protestparti igjen. Tiden kan bli for knapp. Likevel bør muligheten holdes åpen for at velgernes hukommelse ikke er all verdens lang, noe som gjør en slik «gjenreisning» av Frp allerede før 13. september ikke helt umulig.  

Dette er analysebrev nr 9 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Et hovedproblem i det korte bildet for partiet er at det er vanskelig å se hvordan de skal klare å løfte sin beste sak, innvandring, i årets valgkamp i den situasjonen som både Norge og verden er i. Det er ikke akkurat flyt av mennesker over landegrensene som er aktuelt nå. Det kan bety at Frp må vise fram andre sider av seg for å lykkes med et brukbart valg. Norsk identitet og kultur, eldreomsorg og samferdsel er noen slike alternativer, men jeg tviler på om det holder.          

Økt borgerlig sjanse
En antatt Listhaug-effekt vil trolig komme som et produkt av at man henter tidligere Frp-velgere ned fra gjerdet, samt henter tilbake velgere som har gått til Sp, H og «Andre». Selv om velgerstrømmen mellom H og Frp skulle snu noe pro Frp nå og dermed redusere Hs sterke stilling, så vil dette totalt sett gi økte muligheter for borgerlig side grunnet overgangene fra Sp.

Men et eventuelt Listhaug-løft må bli svært høyt for at det rødgrønne forspranget skal innhentes. Helst bør nok Frp opp på sitt 2017-nivå, hvilket i så fall betyr opp seks-sju prosentpoeng fra de drøyt åtte prosentene som partiet ligger inne med på februar-snittet. Jeg ser for meg et mellomscenario der vi kan se et Frp-løft på rundt tre prosentpoeng de nærmeste ukene. I tillegg må nok både V og KrF komme over sperren, parallelt med at H omtrent holder sitt 2017-nivå på 25 for å holde liv i håpet om borgerlig valgseier.

Flere borgerlige samarbeidsproblemer
Med Listhaug som ny partileder, så kan det reises ytterligere betimelige spørsmål om det egentlig gir mening å snakke om borgerlig side. For det er all mulig grunn til å tro at det borgerlige samarbeidet vil slå enda flere sprekker. Det satt meget langt inne både for V og KrF å gå inn i en regjering med Frp med Siv Jensen som leder. Frp gikk ut av regjeringen fordi samarbeidet med sentrumspartiene ble for vanskelig. Listhaugs Frp vil kunne gjøre et slikt samarbeid enda langt vanskeligere. Samtidig kan det også være deler av KrF, i alle fall på velgerplanet, som kan ha sans for Listhaugs verdikonservative framtoning. Det er en interessant tosidighet som preger både henne og partiet.

    

Listhaugs Frp vil dog neppe bidra til å sette inn en rødgrønn regjering. Klarer Solberg-regjeringen, mot formodning, å beholde sitt flertall med Frp ved årets valg, så er derfor det mest trolige at regjeringen fortsetter. Frp kommer i så fall til å «plage» den ganske så hyppig i den neste stortingsperioden. Ikke helt ulikt hvordan Carl I. Hagen opererte mht. Bondevik2-regjeringen 2001-05. Med Solvik-Olsen inn som nestleder så er det imidlertid grunn til å tro at Frp fortsatt vil ønske seg makt og innflytelse. Derfor blir det neppe helt umulig å få til budsjettsamarbeid og andre forpliktende saker, det gir ukens 60-årsjubilant Erna Solberg et visst håp.

Demmer opp for nasjonalistiske partier 
Framveksten av Frp har historisk sett bidratt til å demme opp for mer ytterligående nasjonalistiske og populistiske strømninger her til lands. Med Listhaug ved roret, kan denne funksjonen videreføres på en bedre måte enn om Jensen hadde fortsatt. Demokratene eller andre nasjonalkonservative bevegelser kan få det tøffere med å etablere seg på et høyere nivå. 

Vi bør uansett også ha med oss at personer neppe betyr så mye for oppslutningen som man kanskje skulle tro. Personer og partier henger selvsagt sammen, men parti trumfer person for de fleste velgere. Derfor er den politikken som partiet utvikler og står for, og den strategien man velger, langt viktigere enn hvem som på toppen formidler budskapet. Men en ny leder kan påvirke politikk og strategi. Derfor er det mest interessante ved lederskiftet i Frps hvordan det innvirker på partiets politikk og retorikk framover.    

Lederskiftet fra Jensen til Listhaug har elementer i seg som vil kunne sette sitt preg på norsk politikk i månedene og årene som kommer.


Dette er analysebrev nr 9 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.