KrFs partileder Dagfinn Høybråten har nylig skrevet bok. En interessant bok. En bok som forteller at vi trenger KrF i vår partiflora. Men hva slags KrF trenger vi?
Jeg har sans for politikere som skriver bøker mens de har sitt politiske virke og ikke bare memoarer etter at den politiske karrieren er over. Derfor var det med en viss forventning jeg åpnet Høybråtens bok. Selv om det skriftelige nivået var noe varierende, ble jeg likevel ikke skuffet. For her var det mye interessant å lese. Et av de mest interessante kapitlene har tittelen ”kristendemokrati på norsk”. Her gir KrFs partileder en god forklaring på hvorfor partiet foretrekker regjeringssamarbeid med Høyre:
”Personlig har jeg alltid stått Ap nær i velferdspolitikken og viktige deler av den økonomiske politikken. Når vi historisk sett har samarbeidet i regjering med sentrumspartiene og Høyre, har det vært fordi vi der har funnet best støtte for viktigste verdisaker”.
Sitatet illustrerer nemlig det som har vært en rød tråd helt siden partiet ble dannet i 1933 – at økonomi i grunn ikke er så viktig for partiet. Derimot er det (de ikke-materielle) verdiene som utgjør partiets sjel. I disse spørsmålene opplever KrF å få det ene knyttneveslaget etter det andre midt i trynet av Ap. Som liberaliseringen av bioteknologiloven, svekkelse av kontantstøtten, opphevelse av det heterofile ekteskapets særstilling, svekkelse av friskolene samt uthulingen av den kristne forankringen i skoler og barnehager.
Enda mer spennende var det imidlertid å lese det røykelovens far skriver om lovens tilblivelse. Ikke minst passasjen hvor han beskriver hvordan han greide å vinne fram med sitt syn i et meget motvillig Høyre. Røykeloven er en deilig befrielse av en lov som illustrerer KrF på sitt beste. Den folkelige støtten til denne loven, som i starten ble utskjelt og latterliggjort, er i dag massiv både blant røykere og ikke-røykere. Flere og flere innser at helseminister Høybråten og Bondevik-regjeringen her gjorde det helt rette, og flere og flere land følger nå etter Norge.
Dette er et KrF jeg vil se mer av. For skal KrF ha en framtid og en eksistensberettigelse i vårt politiske landskap, så må KrF stå opp for det partiet er dannet på; sine kjerneverdier. Stå opp for retten til liv. Stå opp for mer valgfrihet for barnefamiliene. Stå opp for verdens fattigste. Stå opp for kristne grunnverdier og heterofile ekteskap. Stå opp for en mer restriktiv linje i alkoholpolitikken (Og nedkjemp de mest bakstreverske kreftene, ikke minst i Høyre og FrP, som tror at fri alkoflyt gir mer frihet når realiteten er den stikk motsatte).
I et mer og mer sekulært norsk samfunn, trengs etter mitt skjønn KrF mer enn noen gang nettopp for å kjempe motstrøms. For hvis ikke KrF kjemper disse viktige kampene, hvem skal da gjøre det? Spørsmålet er imidlertid om framtidens sentrale KrF-politikere, av typen Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide, vil orke å fortsette denne til dels ensomme kampen, eller om de vil pingle ut og begynne å svømme med strømmen. Gjør de det siste, så vil partiet drukne.
Hva mener du? Trengs KrF eller har partiet utspilt sin rolle?
KrF har på ingen måte utspilt sin rolle. Det holder å ta en titt på listen over toppkandidater til det kommende stortingsvalget. Det kryr av unge idealister med bein i nesa til å kjempe disse kampene. KrFs undergang er avlyst.
SvarSlettGodt skrevet! Og spør du meg så er det en meget presis analyse.
SvarSlettJeg tror heller ikke at KrF har utspilt sin rolle, men rent prinsippielt sliter jeg med å ha sympati med et parti som blander religion og politikk så til de grader. At et politisk parti skal være fundamentert på et kristent livssyn er for meg helt unaturlig. Jeg forstår at det ligger et sett verdier i bunnen for all politisk virksomhet, men at dette må forankres i en spesiell religion har jeg større problemer med å akseptere.Hvilke av kjerneverdiene til KrF er det som er så kristne at de trenger et eget parti? I så godt som alle saker er det mer enn ett parti som er fanebærer. Politikk utvikles ut i fra samfunnsforhold og ideologier uten at dette knyttes til en bestemt trosretning. Jeg mener KrF i vårt multikulturelle samfunn sånn sett har utspilt sin rolle. Å rektuttere velgere/medlemmer fra andre trossamfunn vil jo være en antagonisme så lenge man kaller seg Kristelig Folkeparti. Partinavnet er avlegs og i høyeste grad tilhørende en tid da Norge var en nasjon med hvite nordmenn og Luther den store høvding.
SvarSlettNavnemessig er det opptil flere partier som kan sies å være en smule avleggs.
SvarSlettHva med Arbeiderpartiet? Det finnes ikke så mange arbeidere igjen...
Eller hva med Venstre? De plasserer seg jo mot høyre i det politiske landskap i mange sager.
For ikke å snakke om Sosialistisk Venstreparti. De snakker jo aldri om sosialisme lenger..når sist hørte du partiets leder snakke entusiastisk om den ideologien..?
hehe, enig i at mange partinavn er gått ut på dato.. Det er likevel det prinsippielle knyttet til koblingen politikk/religion som for meg er det viktigste her. Jeg liker det rett og slett ikke. Å støtte et politisk parti skal ikke være betinget av hvilken religiøs retning du tilhører. Politikk handler om fordeling, samfunnssystemer, ideologier, enkeltsaker osv. For meg handler det ikke om religion.
SvarSlettGod observasjon av Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide. De blir døden for Krf og godt er det! Så slipper Høyre å ta hensyn til Krfs bakstreverskhet lenger.
SvarSlettTrenger vi Krf? er spørsmålet du stiller til å begynne med.
SvarSlettJo, det gjør vi nok. Vi trenger partier som har verdier og setter dem på dagsorden. Et annet viktig spørsmål du er inne på, om enn indirekte, er samarbeidsspørsmålet. Du kommer med riktig kritikk mot både venstre og høyresida i politikken, og tenderer derfor argumentativt til å støtte sentrumsalternativet.
KrF har 3-4 valgmuligheter foran høstens valg.
1. De kan gå for sentrumsalternativet. Det vil føre til at de mister stemmer og innflytelse.
2. De kan sikte mot venstresida. Det vil føre til at de mister stemmer og innflytelse, men kommer i posisjon.
3. De kan inngå samarbeid med Høyre og FrP. Det vil føre til økt velgertilgang og større innflytelse, og at de kommer i posisjon.
4. De kan stå alene.
Som du nevner er verdispørsmål viktig for KrFs velgere. Hvorfor nevnes da sjelden eller aldri de store motsetningenen mellom Venstre og KrFs verdisyn? Venstre er et liberalt parti, og står for holdninger som er uforenelig med KrF. Samtidig drives en ren skremselspropaganda mot et evt. samarbeid med FrP..
Frågan med andre ord: Er det ikke på tida at KrF setter fingeren i jorda, og plasserer seg selv på rett plass i det politiske bildet?
Interessant lesing, og jeg tror det er mye riktig! De kristendemokratiske partiene står sterkt i Europa, det skulle tilsi at KrF har et potensiale. Jeg er derimot ikke redd for at Hansen eller Hareide vil "ødelegge" KrF - tvert i mot. Det er nye svar på morgendagens spørsmål. Og de vil en ny generasjon KrFere finne på en utmerket måte. Forankret i nestekjærlighet, menneskeverd og forvalteransvar - de grunnleggende verdiene i ideologien.
SvarSlettdina skrev:
SvarSlett"Å støtte et politisk parti skal ikke være betinget av hvilken religiøs retning du tilhører".
Å være kristien er vel ingen betingelse som må til for å støtte KrF? Såvidt meg bekjent er det mange velgere, med tilhørighet i helt andre religioner, som stemmer på partiet fordi det er enig med partiet saker og verdigrunnlag.
Sammenblandingen av politikk og religion er forøvrig langt sterkere nedover i Europa enn den er i sekulære Norge.
KrFs bekjennelsesplikt er dog en uting som burde ha vær avskaffet. Men såvidt meg bekjent så er det krefter i sving der for å få til en slik avskaffelse.
Anonym:
Jeg ser helst at debattanter undertegner med sitt navn. Sekundært med et nick. Kommer dog til å tillate anonyme ytringer, innenfor visse rammer.
Sentrumsalternativet ble gravlagt både av velgerne og av de tre sentrumspartiene selv. Så det er ikke noe alternativ pr i dag.
Du nevner ikke det valget som KrF har tatt, nemlig samarbeid med Venstre og Høyre.
Du har rett, det er åpenbare motsetninger mellom Venstre og KrF i flere verdispørsmål. Historikken har imidertlid vist at disse to partiene likevel klarer å samarbeide godt i regjering. Bl.a. fordi det også er et fellesskap mellom partiene som gjør at de kan finne fram til en felles plattform.
Ser det gikk litt fort. Med sentrumsalternativet mener jeg selvsagt det nåværende forslag til samarbeid mellom KrF, V og H. Det gamle sentrumsalternativet er selvsagt død og begravet.
SvarSlettMen dette er også et alternativ som neppe vil bringe KrF i posisjon. De vil ikke kunne danne en mindretallsregjering, fordi oppslutningen Ap i samme rødgrønne konstellasjon som i dag, eller med bare Sp/SV vil få en langt høyere oppslutning. Satser KrF på et slikt alternativ, vil velgere som for all del ikke ønsker en venstreorientert regjering tilbake ikke våge å stemme KrF, fordi en stemme til KrF i praksis vil være en stemme til venstresida.
Når det gjelder verdispørsmål, så er det interessant at du formulerer deg som du gjør. Det er motsetninger, men de klarer å samarbeide.. Selv om KrF aldri har vært i posisjon med FrP, har de da unektelig samarbeidet om relativt mye siden Bondevik I, så med en slik argumentasjon, kan man jo åpne for et forpliktende samarbeid med FrP, likefullt som med V.
Det tredje aspektet som jeg sjelden ser eller hører, men som egentlig baserer seg på enkel valgteori, er jo hva som vil skje med det interne styrkeforholdet internt i en konstellasjon der H, KrF og FrP går i samarbeid. FrP er fløypartiet som nå har tatt velgere fra både H og KrF, og ved et forpliktende samarbeid før valget, vil Både KrF og H oppleve at de trekker velgere tilbake fra FrP. Det vil dermed skje en relativ maktforskyvning fra høyre mot sentrum, og FrPs mulighet til å diktere en evt. regjering vil da også bli langt svakere.
Hans E