Nettets politiske gjennombrudd

Stavanger Aftenblad trykker en kronikk av meg i dag om internetts gjennomslag i norsk politikk. Jeg finner den ikke på nett foreløpig, så jeg legger den ut her, muligens til glede for alle som ikke abonnerer på den gode lokalavisen i Rogaland (det er vel tross alt en hel del..).
Oppdatert: Den ligger nå ute her.


Nettets politiske gjennombrudd

Årets valgkamp blir Internetts definitive gjennombrudd i norsk politikk. Men TVs posisjon som den viktigste informasjonskilden for velgerne er ikke truet.

”Fjernsynet er overlegent viktigere enn andre medier for velgerne. Omtrent halvparten nevner fjernsynet som sin hovedkilde, mens en fjerdedel nevner riks- eller lokalaviser. Radioens rolle som informasjonskanal er derimot betydelig svakere, mens Internett ennå ikke har slått gjennom som et sentralt nyhetsmedium blant velgerne". Det var en av hovedkonklusjonene som forskerne Bernt Aardal, Anne Krogstad og Hanne Marthe Narud trakk i boken "I valgkampens hete" fra 2004, den til nå beste studien av medier og valgkamp.

Konklusjonen står seg godt også i dag. For i politisk sammenheng er det fortsatt god grunn til å dempe de aller største internetteuforistene. TV har fremdeles en stor og seiglivet plass blant norske velgere. Særlig blant de over 40 år. Og det er de som i stor grad bestemmer hvem som skal ha makten. I denne aldersgruppen stemmer 80 prosent eller mer, mens bare drøyt halvparten av 20-åringene kommer til å ta turen til valglokalene den 14. september. TVs kruttsterke posisjon forhindrer ikke at internett blir viktigere enn noen gang under årets valgkamp.

Nettet fikk et internasjonalt valggjennombrudd under den amerikanske presidentkampen i 2004. Demokratenes John Kerry brukte nettet aktivt for å samle inn penger til sin kampanje og til å gi velgerne informasjon. Fjorårets presidentkandidater tok skrittet mye lenger. Hillary Clinton offentliggjorde sitt kandidatur først på egen nettside. Og både John McCain, og ikke minst Barack Obama, brukte internett i rikt monn til pengeinnsamling og dialog med støttespillerne. Sveriges utenriksminister Carl Bildt har på sin side, i flere år, laget det som må være verdens beste statsrådsblogg, med utfyllende oppdateringer hver dag om sine hendelser rundt omkring i verden (hvordan rekker han det?).

Her hjemme har det vært mye prøving og feiling på nett. Kristin Halvorsens nettsatsing i 2004 forbindelse med boken ”Rett fra hjertet” floppet eksempelvis før det kom skikkelig i gang. Fordi Halvorsen ikke hadde tid til å skrive og dele tanker med sine lesere. Partienes nettsider har stort sett vært relativt traurige greier. Men nå skjer det noe. Nettsidene har blitt relansert og er spritet kraftig opp. Kandidater lager valgvideoer om seg selv, Hadia Tajik sin er foreløpig den mest kjente. Politikere og partier profilerer seg på Facebook, og støttegruppene deres blir større og større. Flere og flere politikere, både på lokalplan og på riksplan, etablerer blogger. Og det blogges direkte fra partienes landsmøter. Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell er foreløpig den eneste bloggende statsråd (han har dog fryktelig langt igjen til Bildt-nivå). Også en rekke andre trauste toppolitikere, som for eksempel Dagfinn Høybråten, har hevet seg uti bloggsfæren. I tillegg har mange kastet seg på kortbloggbølgen Twitter, deriblant Helga Pedersen og Jens Stoltenberg. Politiske taler legges ut på Youtube, og bilder deles på Flickr.

Dette nye politiske kommunikasjonsmønsteret speiler samfunnsutviklingen. En gang i tiden, faktisk ikke så fjernt som det kan virke som, var dessverre NRK og papiravisene omtrent de eneste politiske informasjonsformidlerne. Dessverre fordi slike monopollignende kommunikasjonstilstander ikke var til gagn for verken politikere eller velgere. I dag er det, heldigvis, et mangfold av kanaler. Ikke bare i form av mange flere TV-kanaler og radiokanaler, men også i form av nettkanaler. Både unge og gamle bruker nå nettet. Dette har ført til at partier og politikere må møte velgerne der de er. Torgmøter, samfunnshus, aviser, radio- og TV-studioer er ikke nok lenger. Partier og politikere må ut på nett. Det tvinger fram en ny type kommunikasjon, en kommunikasjon som har en mer toveis karakter enn tidligere. Det er bra, for dialoger er nesten uten unntak å foretrekke framfor monologer.

Samtidig gis politikerne en mulighet til å nå ut mer direkte til velgerne, uten å måtte gå omveien om TV, radio og aviser. På egne nettsider og blogger slipper politikerne å måtte forholde seg til medias krav om spesielle vinklinger. Vinklinger hvor feilsiteringer, forvrengninger og fordreininger av standpunkter gjerne følger i kjølvannet. Et fenomen som de fleste politikere har sett seg mektig lei på. Nettkommunikasjon åpner også for at politikerne slipper å forholde seg til pågående og vanskelige spørsmål fra journalister. Dette setter nye krav til velgerne. For velgerne som baserer seg på nettinformasjon, må nå selv ta seg av den kildekritikken som journalister tidligere gjorde for dem. Er ikke velgerne bevisst dette, så kan det føre til at man lettere lar seg påvirke av ren politisk propaganda. En slik utvikling kan anses være en kime til bekymring. Men utviklingen kan også føre til det stikk motsatte, nemlig at erfarne nettbrukervelgere stadig blir mer kildekritisk skolerte, og kanskje dermed også mer interesserte, fordi nettet får dem ut av TV-sløvheten.

Dette setter høyere krav til partier og politikere. For når de er i ferd med å overta noe av medias rolle, så får de også et redaktøransvar. Vil de være sitt redaktøransvar bevisst? Neppe. Derfor er det all grunn til å tro, og håpe, at tradisjonelle medier vil ha en sentral rolle å spille også i valgkampene i mange årtier framover. Årets valgkamp, og mange etter denne, vil nok en gang bli avgjort på TV. Også i år vil det aller meste handle om å ”komme på” for politikerne. Da snakker jeg ikke om å komme på ny politikk. Nei, da snakker jeg om å komme på TV. For i valgkampen, og stort sett alle andre dager også, avlyses deltakelse i de fleste typer politiske arrangementer med glede, til fordel for dyrebare minutter på Redaksjon EN, Tabloid eller Folkemøtene.

TVs vedvarende sterke posisjon forhindrer ikke at våre politikere, i alle fall flere og flere av dem, nå er i ferd med å legge nettfomlefasen bak seg og tre inn i neste fase. Nemlig gjennombruddsfasen. For internett blir stadig viktigere, også politisk.