Taxiprat og fremmedfrykt

I disse (snik)islamiseringstider, så har jeg lyst til å formidle en aldri så liten hverdagshistorie. Hentet fra en varm sommerdag i fjor.

Jeg var på vei til sommerfest for den "myteomspunne" (?) Minerva-kretsen (eller nei, det var visst "Langslet-gjengen" fra perioden 1957–1972 som var myteomspunnet). I taxi.

Sjåføren var en pakistaner. Slik taxisjåfører gjerne er (hva hadde norsk taxinæring egentlig vært uten innvandrere?). Sjåførpakistaneren hadde skjegg, tett skjegg. Han så omtrent ut slik som han mullahen du vet. Denne skjeggete taximullahen kom med en uttalelse som jeg fortsatt reflekterer over.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg når du kjører taxi. Om du liker å skravle med sjåføren eller om du bare vil komme deg fra A til B uten noen særlig form for sosialisering. Selv faller jeg som oftest inn under den siste kategorien. Men denne gang ble det taxiprat. For sjåføren tok selv initiativet, og man er da høflig…

Samtalen forløp omtrent slik:
- Det er varmt i dag, sa han.
- Ja, det er deilig, bekreftet jeg.
- Jeg har lagt merke til at Oslofolk klager mest over været. Men i dag kan de ikke klage, repliserte han.
- Det er vel sikkert noen som klager over at det er for varmt også, påpekte jeg.

Pause..

Taxien stoppet på rødt lys. Mens vi ventet, kom det ei norsk jente syklende forbi. Etnisk norsk vel og merke, blond og flott. Med kort kjole og sommerbrun hud. Vi så på henne, med et forholdsvis langt blikk, både taxisjåføren og jeg. Vi er jo tross alt menn…

- Det er hardt å være taxisjåfør om sommeren, utbrøt han. Vet du det?
- Eh..nei, svarte jeg. Hvorfor er det hardt?
- Damene har så lite klær på.

Liten pause.

Tenke tenke…hva skal jeg svare nå… Bør han irettesettes med en aldri så liten spydighet? Eller… Nei, jeg går for den kule (?) ”vi er menn”-varianten:
- De får vel rabatt de da – hvis de lettkledde setter seg inn i taxien din? Hø hø.
- Nei, bare hvis de skal hjem til meg. Da får de det helt gratis, repliserte han. Hø hø.

Ferdig.

”Det er hardt å være taxisjåfør om sommeren”.

Ville jeg stusset på dette, og tatt meg en tenkepause for å vite hva jeg skulle svare, hvis sjåføren var en etnisk og blendahvit norsking? Neppe. For utsagnet er jo litt småmorsomt, egentlig. Og ironisk (?). Men fordi han så ut som han så ut, så ble jeg i tvil.

Hm.

Bak i hjernebarken min spant det litt ekle spørsmålet: Har han godt av å se blonde, norske jenter med minimalt med klær? Er det ikke slike som han som… Uæh! Stopp!

Dobbelt hm.