Barndommen institusjonaliseres

Dagsavisen kan i dag "avsløre" at den rødgrønne regjeringen vil ha kontantstøtten fjernet neste år. Dette er nok et ledd i venstresidens mål om å gjøre barnehagen obligatorisk.

Barndommen tilbringes på institusjoner i mye større grad enn før. Denne trenden har vært sterk de siste 30 årene. Lengre dager i barnehagene, lengre skoledag og skolefritidsordninger. Er denne utviklingen et resultat av at barns behov blir satt i sentrum, eller bunner det i foreldrenes eget behov for mer tilsyn for sine barn?

Mye kan tyde på det siste. Kanskje bør man slutte med å lete etter vikarierende argumenter som brukes til å rettferdiggjøre sine egne behov av typen "jammen, barnet vårt synes at det er så kjedelig hjemme". Da er det bedre å være dønn ærlig. For den økende institusjonaliseringen av barndommen er slett ikke så udelt positiv som mange hevder. Barnehagebarn er mer stresset enn andre barn. De er mer plaget av støy. De er sykere. Osv. Selv om det sikkert kan være tøft å gjøre en slik innrømmelse. Også våre politikere burde våge en slik innrømmelse, men den synes å sitte svært langt inne.

For utviklingen i retning mer institusjonalisering er politisk initiert i kraft av en systematisk og kraftig økonomisk favorisering av familier der begge foreldrene arbeider ute. Er det bra for barna at de tilbringer mer og mer av sin tid i institusjon? Er det bra for samfunnet? Er endestasjonen at barnehagen skal være obligatorisk, slik sterke krefter i Ap nå tar til orde for?

Den massive barnehageutbyggingen er, etter min vurdering, vår tids store politiske reform. Det synes å være lagt et løp med mål om at alle barn, ved hjelp av frivillig tvang, skal inn i barnehagene fra de er ett år. Helst 40 til 50 timer hver eneste uke. De foreldrene som ikke ønsker denne omsorgen for sine barn, blir straffet knallhardt økonomisk.

Behovet for opposisjon mot dette tvangssystemet er markant. Her burde alle borgerlige partier virkelig stå opp for både liberale og konservative verdier som valgfrihet og privat familiesfære. KrF gikk, prisverdig nok, i bresjen for kontantstøtte som et lite bidrag i å rette opp den systematiske diskrimieringen som hjemmearbeidende utsettes for. Men kontantstøtten er altfor puslete. Den bør økes massivt.

Eller enda bedre: Alle kontantytelser til familiene i form av barnehagesubsidier, kontantstøtte og barnetrygd bør slås sammen og deles likt til foreldrene, slik FrP har foreslått. Så får det bli opptil foreldrene om man ønsker å bruke pengene på barnehageplass, dagmamma eller på å ta den daglige omsorgen selv.

Da snakker vi valgfrihet!