Motstrømspartiet

Sentpartiet avholder landsmøte denne helgen. Foreløpig er det Ola Borten Moes kraftige oppgjør med SV i en kronikk i VG fredag som har skapt de største medieoverskriftene.

5,5 prosent er Senterpartiets gjennomsnitt av de ti uførte partimålingene i mars. Det er ett prosentpoeng lavere enn valgresultatet i 2005. Skulle det tallet bli partiets resultat ved høstens valg, så vil partiets stortingsgruppe skrumpe inn fra dagens 11 til 9. I så fall mister partiet sine utjevningmandater i Akershus (det overtas av KrF) og i Buskerud (SV tar dette). I Buskerud er det profilerte Per Olaf Lundteigen som står i fare for å ryke ut.

Partiet har dog hatt noe hyggeligere tall i siste halvdel av mars, muligens som et resultat av en del positiv medieoppmerksomhet rundt framleggelsen av Nasjonal Transportplan. Senterparti-folk trøster seg ofte også med at "vi gjør det alltid bedre i valg enn på målinger".

Jeg har gått igjennom de siste fire stortingsvalgkampene for å se om den påstanden er holdbar. Jeg fant ut at den kan ha noe for seg. For både i 1993, 2001 og 2005 kom partiet ut med et bedre resultat enn det så ut til å kunne bli i forkant av valgkampene. Unntaket er 1997 hvor Sp lå på hele 10,5 prosent i juni, men måtte nøye seg med 7,9 ved valget i september.

Likevel er det neppe noen grunn til å bruke det som en sovepute for partiet. Det må jobbes knallhardt inn mot valget hvis de skal greie å karre seg opp på seks-tallet igjen. Partiet slåss motstrøms. Og velgerstrukturene, med kraftig urbanisering, jobber i mot partiet.

Jeg foretok et historisk Sp-sveip i Adresseavisen i fjor. For de spesielt interesserte av dere, så legger jeg like godt den historiske analysen ut under her.


Motstrømspartiet

Senterpartiet. Det er noe fascinerende med et parti som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot alle samfunnets strømninger. Hvor lenge holder det ut?

Senterpartiets historie strekker seg over 88 år. Partiet ble stiftet i juni 1920 under navnet Bondepartiet. Dannelsen kom til ved et landsmøtevedtak i Norsk landsmandsforbund (senere Norges Bondelag) om å delta ved stortingsvalget i 1921. Partiet sprang ut i fra Venstre, og fødselen bunnet i misnøye med Venstres landbrukspolitikk. Helt siden starten har partiets hjertesak vært landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad har handlet om subsidier og beskyttelse. I 1950 var det over 200 000 bønder her i landet. I dag er det under 50 000. Kjernevelgerne blir altså færre. Navnebyttet til Senterpartiet i 1959 symboliserte ønsket om å favne bredere.

I litt videre forstand har partiets hovedsak vært å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har ikke lyktes. Flyttestrømmen er i stedet sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Det kommer folk til å fortsette med uansett om Sp liker det eller ei. Urbaniseringen av Norge tiltar i styrke og det blir færre bønder. Samfunnsutviklingen jobber i mot Sp.

Er tiden i ferd med å renne ut for partiet? Mange velgere i Sp-bastionen Nord-Trøndelag vil svare nei. Men nordtrøndere er ikke særlig representative. For langt flere velgere håper på ja - Sp virker som en rød klut for mange. Partiet er imidlertid seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling og pragmatisme. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som gjenspeiles på lokalplanet. I perioden 2003-07 hadde partiet hele 113 ordførere rundt omkring i landet. Etter valget i 2007 ble andelen redusert til 87. Partiet har ordføreren i mange folkefattige kommuner. Men likevel. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.

Disse evnene har opp igjennom historien kommet sterkt til uttrykk også på riksplan. Partiet flørtet med Ap på 1930-tallet, og i fellesskap felte de Venstre-regjeringen i 1935. Gjennom kriseforliket samme år, som bl.a. inneholdt tilleggsbevilgninger til primærnæringene, etablerte Bondepartiet en parlamentarisk basis som Ap kunne regjere på fram til krigen. Da Ap vant rent flertall ved valget i 1945, og beholdt det fram til 1961, ble forholdet preget av mer avstand.

I 1963 bidro Sp til å felle Gerhardsen-regjeringen noe som beredte grunnen for at partiet fikk en nøkkelposisjon i den borgerlige regjeringen i 1965, i kraft av statsminister Per Borten, og helt fram til regjeringsoppløsningen på EF-spørsmålet i 1971. Året etter feiret Sp en av sine største politiske seirer ved Nei-utfallet av EF-avstemningen. Stortingsvedtaket i 1975 om at bøndenes inntekt skulle jamstilles med industriarbeidernes, var også en betydelig seier for partiet.

Den borgerlige blokken vant på nytt flertallet i 1981. Abortsaken satte bom for en sentrum-Høyre-regjering det året, men i 1983 ble Sp og KrF innlemmet i Willoch-regjeringen. Regjeringen gikk av i 1986 grunnet nederlag på kabinettspørsmål om økt bensinavgift. Avgangen kan også ses i lys av økte indre spenninger i regjeringen, særlig mellom Høyre og Sp. Spliden ble forsterket i 1987 da Sp torpederte muligheten for en ny borgerlig regjering ved ikke å støtte det generelle mistillitsforslaget mot Brundtland-regjeringen. På tross av den økende avstanden til Høyre, gikk Sp inn i den borgerlige Syse-regjeringen i 1989. Først og fremst for å ha en hånd på rattet i Europapolitikken. Da partiet gikk ut av regjeringen året etter p.g.a. uenighet om EØS, valgte Sp å støtte en Ap-regjering framfor en H-regjering. Dette linjeskiftet preger norsk politikk den dag i dag. Skiftet falt sammen med Lahnstein-epoken i partiet. Det er ikke tilfeldig. Under Anne Enger Lahnsteins ledelse ble det utviklet nye og venstreorienterte løsninger. Det er løsninger som partiet fortsatt tror på og som videreutvikles.

Jubelvalget kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.

Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Ved 2001-valget nådde Sp et lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus ”for mange tiår framover”, slik Sp-veteranene Marit Arnstad og Steinar Ness valgte å formulere det i en Dagsavisen-kronikk i sommer. For første gang siden krigen ble en sentrum-Høyre-regjering dannet uten Sp. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp ute for godt?

Nei. Partiet brukte opposisjonstiden bra, reiste seg og fant i stedet sammen med SV og Ap i et historisk regjeringssamarbeid fire år senere. Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert – som et produkt av KrF og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de har blitt for små til å regjere alene. Sp har nå i tre år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort.

Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parrer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel. Derfor kan Sp holde ut motstrøms en god stund ennå. Til glede og forargelse.

Kanskje mest det siste.