Lang valgkamp, lengre linjer og små forskjeller

I går inviterte våre, for tiden, to klart største partier, Ap og Høyre, til programdebatt. Debatter og prosesser som på kort sikt handler om å vinne valget i 2013, men på lengre sikt dreier seg om å trekke opp målsettinger for hvordan samfunnet vårt bør utvikle seg de kommende tiårene.

Høyres "debattnyhet" var noen trykte debatthefter. Mens Ap lanserte "Ditt forslag" - en spennende sosial-medie-løsning der man kan spille inn forslag på max 140 tegn og der man kan stemme forslagene opp eller ned. Begge partiene ønsker så åpne programprosesser som mulig. Da bør sosiale medier spille en nøkkelrolle. Gårsdagen bekreftet mitt inntrykk av at Ap foreløpig har et klart overtak på Høyre her. Selv om (rett skal være rett) Høyre inviterer oss til innspill i kommentarfeltet på deres nettside (forutsatt at du har en Facebook-konto) noen steder, mens du andre steder kan svare på Høyres spørsmål og sende inn til partiet (hvorfor får ikke vi andre se svarene/kommentarene?)

Hvordan griper de to partiene utfordringene i dagens samfunn an? Høyre satser på kraft. Det handler om å sikre bærekraft, livskraft og konkurransekraft. Også Ap var sugen på å bruke kraft, men da det ble oppdaget at "Samholdskraft" var et begrep som Vidkun Quisling sverget til, så erstattet man det med "samhold og tillit". I tillegg står kunnskap og velferd høyt oppe på Aps liste.

Høyre har en skarpere tilnærming ved å fremme noen påstander som peker på noen svakheter i vårt samfunn, som partiet vil vi skal ta stilling til. Mens Ap har en åpnere invitasjon med færre påstander og utstrakt bruk av (selektive) fakta som stort sett viser at Norge er et utmerket land å bo i. Disse ulike måtene å legge opp en programdebatt på, bør ses i lys av at Ap sitter i posisjon og Høyre i opposisjon. Dermed tilsier rollene deres at Høyre skal angripe, mens Ap skal forsvare seg.

På pressekonferansen i går, snakket Høyres nestleder Bent Høie om at partiet ikke bare har tanker for hvordan man skal vinne valget i 2013, men også planlegger hvordan en borgerlig regjering skal gjenvelges i 2017. Han holdt dessuten fram 2030 som et år som partiet er opptatt av å se fram mot.    

Høie (!) ambisjoner, selv om han forsikret på Twitter at Høyre slett ikke tar seieren i 2013 for gitt.


Høyre har lyktes med å bredde ut partiet. Man har klart å beholde, og endog øke, den høye velgertilliten på skatt og skole, parallelt med at man har fått et markant løft på det som lenge har vært partiets akilleshæl; helse- og eldreomsorg. I 2005 svarte bare seks prosent av velgerne at Høyre har den beste eldreomsorgen, i 2009 var det økt til 11 prosent (i følge valgundersøkelsene 2005 og 2009), mens Synovate målte det til 14,5 i høst.

Dette gjør Høyre til en langt farligere motstander for Ap. Høyre appellerer nå til partiets velgere i mye  større grad enn før, noe Ap åpenbart selv også har innsett. Det retoriske skiftet fra "kalde kalkulator-Høyre" til varme, "vi snakker mer om mennesker"-Høyre har slik sett lyktes. I følge Aps egne tall, står over 300 000 velgere mellom disse to partiene. Hvor flest av dem vipper, kan avgjøre valget. Lykkes Høyre med sin ambisjon om å bygge opp en troverdighet på velferdsfeltet som er så høy at velgerne mener partiet er et like trygt velferdsvalg som Ap, så er mye gjort. For Høyres force; frihet og "individ foran system" er det vanskelig for Ap å få gjort noe med. Aps hovedutfordring er derfor å beholde et sterkt sakseierskap på velferd og holde Høyre langt bak seg her. Dels gjennom å peke ut en kurs som utvikler "den norske modellen", og dels ved å trekke Høyres troverdighet i tvil.

Men den politikken som føres er viktigere enn hvem som fører den (selv om regjeringsskifter ofte er sunt i seg selv fordi det demmer opp for maktarroganse og misbruk). Og her skiller ikke Høyre og Ap seg veldig mye fra hverandre, hverken i det korte eller lange bildet. Statsbudsjettene de legger fram er stort sett like. Utenrikspolitikken er stort sett lik. Skolepolitikken er stort sett lik. Innvandringspolitikken er stort sett lik. Osv. Valget 2013 og valget 2017 og alle valg fram til 2030 og sikkert også etterpå, vil derfor handle om nyanser og retningsforskjeller. De er viktige nok, men langt unna så fundamentale som politiske debatter gjerne etterlater et inntrykk av.

Dagens regjering har vist seg å være en heller puslete "rød fare". Og den etterfølgende borgerlige regjeringen, enten den nå innsettes i 2013 eller 2017, kommer ikke til å rasere velferdsstaten.

Så langt derifra.

Å finne balansen

Denne kronikken stod på trykk i Drammens Tidende i går (og er spritet opp med noen lenker, bilde og slides fra presentasjonen):

Fjorårets valg gjorde Høyre, Frp og KrF til posisjonspartier i Buskerud fylke. I helgen samles de på Kongsberg for å styrke båndene. Hvilke utfordringer møter dem?

- Kan du komme og snakke med oss om posisjonsrollen kontra opposisjon, sosiale medier og samspillet sosiale medier og tradisjonelle medier, spurte Høyres fylkestingsleder Terje Vegard Kopperud for noen dager siden. Vi skal ha samling og har bl.a. invitert Kristin Clemet til å foredra før deg.


Å «hoppe» etter Clemet er en stor utfordring for en i utgangspunktet beskjeden kar som meg. Men siden foredragsvirksomhet overraskende nok har blitt en del av mitt levebrød, så tar jeg slike utfordringer. Ikke minst når tematikken interesser dypt. Ett parti har aldri appellert nok til meg til at jeg har villet gå inn og representere det. Derfor får jeg utløp for min politiske interesse ved å se politikken utenfra.

I forberedelsene til seansen på Kongsberg, har jeg gått igjennom høstens valgtall på nytt og gjenoppfrisket hvor jevnt fylkestingsvalget i Buskerud var. Dramaet kommer særlig til uttrykk når man ser på KrFs stemmetall. Partiet berget sistemandatet i fylkestinget med meget tynn margin. Hadde 141 færre Buskerud-velgere stemt på KrF, ville mandatet tilfalt Ap. Da hadde Roger Ryberg og co beholdt flertallet (forutsatt at Ap, SV, Sp og Venstre hadde holdt sammen). Slik gikk det altså ikke, det ble maktskifte og Høyres Morten Eriksrød overtok fylkesordførervervet, støttet av Frp og KrF.

Buskerud-valget 2011 illustrerte på en sjelden god måte at de tre tidligere opposisjonspartiene var helt avhengige av hverandre for å lykkes. Partiene klarte å appellere til ulike velgergrupper slik at summen, med et nødskrik, ble tilstrekkelig for å skape et nytt flertall i Buskerud. Dette må de gjenskape i 2015 hvis maktposisjonene skal videreføres. Før de kommer så langt, venter flere utfordringer. En handler om hvordan man skal samarbeide uten at partienes særpreg blir borte. En annen dreier seg om å håndtere at mediene blir mer interessert i hva de holder på med, ikke minst i det som måtte være av uenighet. Der man tidligere kunne skyte fra opposisjonshofta, må man nå i langt større grad samles om å være en ansvarlig stemme utad.

Særlig er utfordringen stor for Frp. Protestholdning og frittalende politikere, er mye av grunnlaget for partiets tidligere suksess. Nå er partiet presset, ikke minst i Buskerud. Fylkestingsvalget nasjonalt var svakt med 11,8 prosent. Valget i Buskerud gikk enda verre, kun 11 prosent. Normalt sett bør Frp gjøre det bedre i Buskerud enn på landsplan, velgerstrukturene i fylket, med en viss overvekt av folk med lavere/middels utdanning og inntekt, samt mange «halvurbane» kommuner, er pro Frp. I den situasjonen partiet i dag befinner seg i, kan ansvarliggjøringen man gjennomgår på fylkesplan, gi velgerflukten ytterligere fart. Fordi partiet risikerer å bli en blek kopi av Høyre, slik SV, i mange velgeres øyne, har blitt en kjedelig kopi av Ap på riksplan.

Parallellen bør ikke trekkes for langt. Mange velgere gir blaffen i hva som skjer på fylkesnivå. Og mediene er i grunn ei heller all verdens opptatt av det. Så det er andre drivkrefter som betyr mer enn hva Britt Homstvedt, Ove Vanebo m.fl. gjør eller ikke gjør i sine fylkesposisjoner, som vil avgjøre Buskerud Frps valgskjebne i 2015. I en tid der sosiale medier får sterkere betydning, og der samspillet mellom tradisjonelle og sosiale medier har en potensiell mobiliseringskraft som er veldig sterk – noe vi på en usedvanlig tydelig måte så ifm. 22. juli og rosemarkeringene etterpå, må imidlertid også en fylkespolitiker uansett tenke seg litt om før han legger ut melding på Facebook eller Twitter.
                         
«Borten Moe viser hva han har tenkt å bidra med i dagens DN. Like greit at miljøvelgerne ser hva vi har å slite med for tida», skrev Kristin Halvorsen på sin Facebook-side før jul, som kommentar til at olje- og energiministeren avviste kutt i oljeproduksjonen for å få ned CO2-utslippene. Hun uttrykte dermed sin frustrasjon, men sendte også et signal om at samarbeidet ikke er bra. Statusoppdateringen ble slått stort opp i riksmedier og tolket som nok et uttrykk for at den rødgrønne regjeringen sliter internt. Skulle en Lavrans Kierulf (Frp) eller en Trond Johansen (KrF) skrive noe tilsvarende om en Høyre-kollega på sin Facebook-side, så vil det nok sikre oppslag i både Drammens Tidende og NRK Buskerud. Men særlig lurt er det neppe.

Det gjelder, i posisjonstilværelsen i Buskerud, som i livet for øvrig, å finne den rette balansen. Balansen mellom å være seg selv og en del av et større, politisk fellesskap. Om KrF, Høyre og Frp klarer å finne denne balansen, gjenstår å se.



Slides som ble brukt i forbindelse med foredraget, som jeg holdt sammen med Cecilie Staude, finner du her:

Buskerudsluttversjon

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

Partier i sosiale medier - en sluttrapport: Til stede, men famler

- Skal vi lage en analyse av hva partiledere og partier gjør i sosiale medier? Jeg rettet spørsmålet til Cecilie Staude (bildet), mens vi slappet av etter det aller første foredraget vi holdt sammen i forbindelse med fjorårets valgkamp. Dette var i grunn noe jeg hadde tenkt på i noen måneder, men jeg måtte vente til valget var over, og jeg ville ha med meg en samarbeidspartner med en annen bakgrunn enn meg selv.
- Nja, jeg vet ikke helt, jeg, repliserte hun. Jeg er i grunn ikke så veldig interessert i politikk.
- Men du er veldig interessert i, og kan mye om, sosiale medier. En slik analyse vil gi både deg og meg, og sikkert mange andre også, økt kunnskap om dette. Tenk litt på det da, sa jeg.



Fra ide til analyse
Noen dager gikk og så kom det:
- Jeg har tenkt, og har merket at en økt politisk interesse har vokst litt fram i meg i forbindelse med valgkampen, og det samarbeidet vi hadde. Derfor er jeg med på en liten analyse. Vi blir vel ferdige i løpet av en uke eller to? For jeg har så masse å gjøre med undervisning på BI, samt foredrag og slikt.
(Yess!!, tenkte jeg)
- Ja, dette tar ikke så lang tid - har jo mine ting å jeg også (En treåring, valganalyse, artikler osv..). Vi fordeler arbeidet. Du tar for deg partilederne, og så ser jeg på partiene. OK?
- Ja. Men du hjelper meg vel underveis?
- Ja, jeg skal lese alt du skriver og spille inn forslag. På en betingelse, advarte jeg.
- Hva da?
- At du hjelper meg med det du kan, og leser alt det jeg skriver før det publiseres.
- Avtale!

Avgrensningene
Dermed var vi i gang. Første steg var å enes om hvilke kriterier vi skulle legge til grunn. Det ble verdi og dialog. Dernest måtte vi enes om hvilke sosiale medier vi skulle se på. Her falt valget på Facebook, Twitter og blogg. I tillegg så jeg på partienes nettsider. Og til slutt måtte vi avgrense hvilke partier og ledere som skulle omfattes. Det ble alle partier som i dag sitter på Stortinget, samt alle deres partiledere (minus Kristin Halvorsen hvor vi kom til at det var mer interessant å se på Heikki Holmås og Audun Lysbakken, siden en av disse to nå snart overtar partiledelsen).

Første parti ut var Venstre og deres partileder Trine Skei Grande. Dernest fulgte KrF og Knut Arild Hareide. Så Sp og Liv Signe Navarsete. Deretter SV og kamphanene Heikki Holmås og Audun Lysbakken. Før Høyre og Erna Solberg stod for tur. Nest sist ut ble Frp og Siv Jensen. Og vi avrundet med Ap og Jens Stoltenberg.

Demokratiargumentet trumfet da det buttet 
Ring, ring. Hallo?
- Jeg holder på med Senterpartiet nå, og jeg er lei, sa Cecilie.
- Lei Liv Signe Navarsete?, parerte jeg - i et forsøk på en humoristisk avvæpning.
- Nei, lei analysene. De tar jo så forbaska mye tid. Du sa det bare skulle ta max to uker. Stemmen var en smule bisk..
(Tenke fort, tenke... nå trenger jeg noen virkelig gode og blidgjørende argumenter..)
- Joda, men det er viktig at dette blir bra. Og tenk så mye vi lærer selv, argumenterte jeg. Dessuten tror jeg de som leser dette også vil lære mye. Kanskje vi i tillegg, gjennom disse analysene, til og med kan bidra til at både partier og partiledere snakker mer med folk. I så fall yter vi vår lille skjerv til at Norge blir et mer deltakende demokrati, og det er jammen en verdifull skjerv å yte, holdt jeg fram. Du skal heller ikke se helt bort i fra at både politikere og partier kan lage bedre politikk ut av flere samtaler med mennesker, enten det nå er snakk om egne velgere eller andre interesserte.

Stillhet noen sekunder.
(Hva nå..gidder hun ikke mer?)

- Hm, du har rett, sa Cecilie, noe mildere stemt. OK - vi kjører på videre.        
(Bra jobbet, Svein Tore, tenkte jeg - denne argumentasjonsrekken bør jeg spare på..)

Nettside og Facebook prioriteres opp, Twitter og blogg prioriteres ned

Det ble over to måneders jobb fra oppstarten i november. Inntrykkene har sunket inn og tiden er nå moden for å summere opp noe av det vi fant. Ut i fra de avgrensninger vi har gjort, så er vår vurdering at partiledernes og partienes bruk av sosiale medier bærer preg av at deres tilstedeværelse er i en tidlig fase. Det famles en hel del, og forbedringspotensialet er stort hos alle. De er generelt kommet kortere enn hva vi i utgangspunktet trodde. Samtidig har alle partier og og de fleste partiledere elementer i sin tilstedeværelse som er bra og som man kan bygge på i videreutviklingen av den sosiale mediebruken inn mot neste års stortingsvalg.

Nettsidene er stort sett "motoren" i mye av denne kommunikasjonen. Mye av plassen både på Facebook og Twitter går med til å hype egne nettartikler. Nettsiden synes generelt å være det best prioriterte, deretter følger Facebook. Twitter og blogg blir åpenbart nedprioritert. Forbedringspotensialet ligger derfor her særlig i at man bør bli flinkere til å variere og tilby stoff som er mer unikt for de forskjellige plattformene. En annen vurdering er om man over tid bør ta sjansen på å være såpass lite til stede på blogg og Twitter.  

Snakker til sine egne
Det er også et generelt trekk at alle stort sett snakker mest til sine egne. Altså at man kommuniserer best med de som allerede er partimedlemmer eller "kjernevelgere". Dette er både en styrke og en svakhet. Det er en styrke i den forstand at det kan bidra til å skape mer intern entusiasme. Pr i dag fungerer sosiale medier som kanaler der partiene og politikerne primært bygger intern entusiasme. Å kunne bruke sosiale medier til dette formål er vel og bra. 

Men faren er at tendensen til partiklikker og hverandres heia-roping gjør at man stenger andre og mindre ihuga partifolk ute fra kommunikasjonen. Altså at man ekskluderer mennesker framfor å involvere. Det synes altså som om man pr i dag ikke evner å kommunisere godt nok med velgere i "randsonen" og de mer passe politisk interessert menneskene. Gode partiledere og partier evner å få til begge deler. Et parti dør sakte hvis man kun pleier gamle og ikke rekrutterer nye.  

Mye enveiskommunikasjon

Ett annet hovedtrekk som vi til stadighet har pekt på gjennom disse analysene, er hvor mye av kommunikasjonen som primært er enveis. Partier og partiledere har et budskap - og dette skal UT. Det slår meg at man i stor grad kommuniserer på samme måte i sosiale medier som i tradisjonelle medier. Men for at budskapet skal gå INN, så tror jeg man må snakke mer MED mennesker enn TIL. 

Her ligger det aller største forbedringspotensialet. For å få til det, så er man avhengig av at det synker inn en erkjennelse hos både partier og ledere av at de ser på leserne sine på nettsider og blogger, "Likerne" på Facebook og følgerne på Twitter som likeverdige samtalepartnere. Samtalepartnere som man faktisk (!) også kan lære mye av. For deling av kunnskap, ærlige tilbakemeldinger og interessante ordskifter er noe av de fremste styrkene i sosiale medier. 

Politikerne kan bli bedre politikere, partiene kan bli bedre partier, politikken kan utvikles og velgerne kan gjøre mer kvalifiserte valg hvis vi ser på hverandre som potensielle kilder til ny kunnskap, i stedet for motstandere med håpløse meninger. Hvorfor sitter det f.eks. så langt inne å rose noen i et annet parti som sier noe bra? Hvorfor følger man ofte bare egne partikolleger på blogg eller Twitter? Mer raushet er et stikkord som jeg tror vil kunne bidra til å øke appellen forbi klikkene.

Ap er best, Sp svakest. Men Venstre imponerer og Høyre skuffer mest
På basis av de partianalysene jeg har gjort, har jeg satt opp en rangering. Denne er kun ment som en pekepinn på hvor partiene i dag står i bruken av de sosiale mediekanalene vi har valgt å fokusere på. Totalinntrykket avgjør plasseringen, men jeg har vektet Facebook og nettsiden noe høyere enn blogg og Twitter, siden de to førstnevnte forumene besøkes av flest mennesker.

1. Ap: Har den beste og mest samtalepregede Facebooksiden. Partiet har også skapt en spennende digital møteplass i mittarbeiderparti.no. Nettsiden er bra, men medlemsvervingen ble gitt overdreven oppmerksomhet i analyseperioden. Partiet er langt svakere på Twitter og blogg - det er tydelig at disse mediene nedprioriteres.
     

2. Venstre: Norges beste twitterparti. Andre partier bør se og lære av hva @Venstre får til på mikrobloggen Twitter. Partiet responderer, og bidrar fint i samtaler, noe som gjør kontoen meget interessant å følge. Venstre har også utviklet en god møteplass i liberal.no. Facebook-siden er derimot på det jevne, variasjonen er for liten og dialogen bør bli bedre. Nettsiden er ok, men noe kjedelig og kan med hell sprites opp.

3. SV: Det partiet som i størst grad tilrettelegger for involvering og deltakelse på sin nettside, dette får et stort pluss i min bok. Nyhetsstrømmen er også bra. Facebooksiden er informativ, men svak på dialog. Samtalepreget er også skuffende lite framtredende på Twitter. SV, med mange unge og høyt utdannende mennesker i sin midte, bør være et parti som ligger helt i front i sosiale medier. Men det er partiet ikke, til det er det for ujevnt.

4. Frp: Partiet har en god Facebookside med stort engasjement, og partiet er her flinke til å respondere. Styrken i engasjementet er det mest verdifulle Frp har, og debattene i kommentarfeltene er ikke så lavpannede som myten skal ha det til. Nettsiden er på det jevne. Twitter og blogg er to svært forsømte områder i partiet, så i sum er dette ujevne saker.  

5. KrF: Ikke direkte gode på noen ting, men har elementer som er bra på alle plattformer. @KrFNorge gjør lite på Twitter, men noe av det lille det gjør er bra. Facebook-siden er bra, men involveringen og dialogen bør bli bedre. Nettsiden har en god nyhetsstrøm og alle KrFs stortingsfolk har blogger, noe som viser vilje til tilstedeværelse. Innholdet i bloggene står imidlertid slett ikke i stil med de gode intensjonene.




6. Høyre: Analysens største skuffelse fordi man forventer mer av et parti som i disse dager er i nærheten av å utfordre Ap som landets største. Høyres snur seg bort i "valgboden" sin på 

Facebook og svarer ikke folk som stiller konkrete spørsmål. Kvitringen er tilfeldig og sporadisk, og nettsidene understreker ytterligere den manglende viljen eller evnen til å involvere og oppmuntre til deltakelse. Høyre viser imidlertid fram i glimt at partiet kan. Og det kan godt, hvis det vil - på alle disse medieplattformene. Det finnes kompetanse på feltet i partiet, noe som bærer bud om at Høyre kan innhente deler av Aps forsprang. Men da må skippertaksmentaliteten erstattes av kontinuitet og mer kvalitet i relasjonene.

7. Sp. Nettsiden er det beste partiet har. Den er bra oppdatert. Ellers er det relativt svakt over hele fjøla, partiet er rett og slett bakpå i sosiale medier. Det skinner godt igjennom at dette er et kommunikasjonsfelt som partiet ikke har satset noe særlig på. Både Facebook-siden og Twitter-kontoen bærer preg av manglende vilje til samtale og partiet tilfører de av oss som følger dem, generelt lite av verdi. Bildet er likevel ikke helsvart, det finnes lyspunkt på alle plattformer og får partiet på plass en strategi, tuftet på bredere forankring og økende vilje til deltakelse, så finnes det sosiale medieevner i partiet som kan utvikles.

Rangeringen er gjort uten at det er skult til ressursene som partiene har i kroner. Tas den faktoren med i bildet, så framstår Venstres posisjon som mest imponerende. Partiet klarer, med små ressurser, men gode grep, å puste langt mer ressurssterke Ap i nakken. At Ap og Frp har langt bedre Facebooksider enn Twitterkontoer og blogger bør også ses i lys av velgerstrategi. Facebook harmonerer best med partienes velgerprofiler, mens Twitter og blogg f.eks. "passer" bedre for mer elitistiske Venstre.

Tilbakemeldingene vi har fått underveis i arbeidet har vært mange, interessante og gode. Takk til alle som kommet med betraktninger, det har vært motiverende! Vi har også blitt invitert og vært hos Høyres kommunikasjonsfolk på Stortinget og delt våre synspunkt (og jeg har faktisk registrert en klar dialogforbedring på Høyres Facebook-side etterpå..). Vi har vært på partikontoret til Senterpartiet og utdypet våre meninger. Og samme dag ble vi også invitert til Statsministerens kontor der vi hadde et spennende ordskifte i halvannen time om Aps og Stoltenbergs bruk av sosiale medier. Det er også svært nyttig for oss å høre litt innenfra om hvordan partiene jobber og tenker. Aps kommunikasjonssjef lot seg inspirere til å svare med et godt blogginnlegg, som genererte en spennende debatt.

Om et par uker står en tur til Bergen Venstre med foredrag og påfølgende paneldeltakelse for døren, og vi skal senere samme måned også snakke til Unge Høyre. Vi håper å dele noe av den kunnskapen vi har fått med enda flere, så alle interesserte kan bare ta kontakt - enten det nå er snakk om enkle spørsmål og synspunkt eller ønske om foredrag eller work shops. Nationen laget forøvrig en stor sak på analysene sist helg, og vi har forsøkt å leve opp til egne råd ved å svare på de spørsmål som har kommet i kommentarfeltet.

Kan det gjøre en viss forskjell?
På vei fra Sps lokaler i Akersgata til Statsministerens kontor i Glacisgata, utbrøt Cecilie:
- Jeg er glad for at du foreslo at vi skulle gjøre dette, og at du motiverte meg til å holde fram da det buttet.
- Det var hyggelig å høre, svarte jeg.
- Ja, for dette er noe av det mest interessante jeg har vært med på. Og det har gitt meg kunnskap som jeg aldri ellers ville tilegnet meg. Samt åpnet dører som jeg aldri har tenkt ville være mulig å åpne.
- Tror du vi bidrar til å gjøre en aldri så liten forskjell?
- Ja, faktisk, smilte hun.

Jeg er ingen sosiale medier-euforist. Og jeg formidler fortsatt i enhver sammenheng at sosiale medier pr. i dag kun er et supplement til tradisjonelle medier. Det er derfor liten grunn til å overdrive betydningen. Samtidig har samarbeidet med Cecilie gjort meg tryggere på at dette fenomenet er noe som vi bare har sett begynnelsen på. Også i politisk sammenheng. Så kanskje er vi med på å skrive en smule historie her.

Eller hva tror du? Vil sosiale medier endre både velger-, parti- og politikerrollene eller er betydningen overdrevet?

Ferske vurderinger av den fylkesvise mandatfordelingen: Ryker Hareide, Solhjell og Lysbakken ut av Stortinget?

Godt nytt år, kjære bloggleser!

Jeg har brukt innledningen på 2012 til å gå igjennom velgerpreferansene i desember 2011. Under finner du de ferskeste tallene fra åtte ulike byråer (Sentio utførte også målinger for Smp som avisen publiserte 4. desember og for DN som avisen publiserte 18.)

Gjennomsnittet av disse desembermålingene er brukt som utgangspunkt for en analyse som jeg har laget på oppdrag for Minerva. Her finner du også finne mandatberegning, samt et helhjertet forsøk på å sette tallene inn i en bredere, historisk sammenheng.

Som en ekstrabonus til alle som henger med meg på bloggen, så får du nedenfor noen fylkesvise analyser av mandatsituasjonen, slik jeg for øyeblikket vurderer den, halvannet år før stortingsvalget i 2013. Beregningene er basert på snittnivåene ovenfor, brutt ned fylkesvis. Vurderingene av utjevningsmandatene er langt mer usikre enn de faste mandatene.

Østfold: Ap plukket fire faste mandat, Frp tre og Høyre ett i 2009. Mens utjevningsmandatet gikk til KrF. Med dagens tall til grunn, ligger Frp an til å miste ett mandat til Høyre i Østfold. Ap og Høyre kniver om sistemandatet, med Høyre ørlite foran. I så fall mister Ap sitt fjerdemandat, mens Høyre vil ta hele tre mandater, noe som vil typisk være et dårlig tegn for alle som ønsker seg fortsatt rødgrønt flertall. KrF ser fremdeles ut til å ha ok grep om utjevningsmandatet i fylket.
 

Bytter valgkrets?

Akershus: Ap 5, H og Frp 4 hver, SV og V ett hver, mens KrFs partileder Hareide knep utjevningen sist, i hard kamp med Sp. Akershus vil få ett ekstra fast mandat ved valget neste år, som et produkt av befolkningsveksten og justeringen i valgordningen basert på Grunnlovens § 57. Det betyr at det i alt vil være 16 faste mandater, pluss ett utjevningsmandat til fordeling. Jeg har Høyre inne med hele 7 mandater i sin beste valgkrets nå, mens Frp ligger an til å tape ett mandat. Også SVs Bård Vegar Solhjell er ute fra fast plass på Tinget på mine beregninger, men jeg har ham inne på utjevningsmandatet. I så fall ryker Knut Arild Hareide ut. Et spørsmål i året som kommer, både for ham og for KrF, er om han bør/tør ta sjansen på å stille i Akershus. Jeg tipper nei, og at han går tilbake til Hordaland krets, noe som dermed vil bety at Laila Davøy må tre til side.

Oslo: Ap fikk med seg 6, H 4, Frp 3, SV 2 og Venstre ett fast mandat i 2009. Mens KrF plukket utjevningsmandatet i hovedstaden. Oslo krets vil få to flere mandater enn sist, noe som vil innebære 18 faste mandater + ett utjevningsmandat til fordeling. Høyre holder 7 mandater på mine tall nå. Ap beholder sine 6, Frp mister ett og har 2, V øker med ett, mens SV mister ett. KrF har tak på utjevningsmandatet. 9-8 i borgerlig favør blir i så fall til 12-7. De rødgrønne må ha helt andre tall i Oslo for å beholde flertallet.

Hedmark: Ap 4, H 1, Sp 1 og Frp 1 i røde Hedmark i 2009. SVs Karin Andersen tok utjevningsmandatet. Hedmark kommer til å miste ett mandat neste år. Det betyr 6 faste mandater å kjempe om. På mine tall beholder Ap sine 4 og H og Frp hvert sitt. Mens Sp ser ut til å miste sitt ene. Både Sp og Høyre er imidlertid ikke langt unna å frata Ap ett mandat. Har SV inne på utjevning, men dette er høyst usikkert.


Oppland: Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 i 2009. SV tok, noe overraskende, utjevningsmandatet. Den faste fordelingen ser helt uforandret ut med dagens tall, men Høyre har ikke langt opp til to mandater og dermed frata Sp sistemandatet. Holder foreløpig en knapp på Venstre i kampen om utjevningen.


Buskerud: Ap 4, Frp 2 og  H 2 sist. Sps Lundteigen tok hjem utjevningen. Jeg fulgte kretsen tett for Drammens Tidende i 2009 og et hovedspørsmål er her, da som nå, om Ap kan forsvare sine 4. Foreløpig er svaret nei; Høyre overtar pt dette mandatet fra Ap, mens Frp beholder sine 2. Flere om beinet hva gjelder utjevningen, bl.a. Sp, SV og Venstre kjemper. I øyeblikket et ørlite pluss for Venstre.   

Foto: Michael Bo Bergman  Ryker Thorkildsen?

Vestfold: Ap hentet 3, Frp 2 og H 1 ved forrige valg. SVs Inga Marte Thorkildsen danket ut Inger Lise Hansen i kampen om utjevningen. Ap må virkelig slåss for å beholde sine 3, Høyre ser akkurat nå ut til å være i stand til både å ta ett mandat fra Frp og ett fra Ap og komme inn med 3 fra lille, vakre Vestfold. Thorkildsen kan få nok en i overkant spennende valgnatt, jeg har henne ute og KrF inne på utjevning - men Hansen stiller vel neppe denne gang?



Telemark: Ap 3, H 1, Frp 1 her sist. KrF hentet utjevningen. Aps tredje mandat er hovedspenningen i fylket. Høyre ligger i dag an til å kapre dette, men marginen er tynn. Frp beholder sitt ene, mens KrF bør ha bra muligheter til å beholde sitt utjevningsmandat.

Aust-Agder: Ap 1, H 1, Frp 1 og KrF utjevning ble status 2009. Synes det lukter status quo her, men Frp bør ikke falle veldig mye før Ap eller H kan komme i posisjon til å frata dem dette.


Vest-Agder: Frp ble fylkets største parti i 09 og tok 2 mandater. Ap måtte nøye seg med ett, det samme som Høyre og KrF. Venstres fall under sperregrensen gjorde at SV kunne ta utjevningen. Høyre er størst her pt. og ligger an til å frata Frp ett mandat. KrF, V og SV ser ut til å fighte tettest om utjevningen, jeg holder foreløpig en knapp på Venstre.


Rogaland: Frp (såvidt) størst også i Rogaland i 2009. Det holdt til fire mandater. Ap og Høyre tok tre hver. Mens Sp og KrF hentet hvert sitt. SVs Langeland plukket utjevningen. Rogaland vokser og vil få ett nytt mandat neste år. Alt tyder nå på at Høyre overtar tronen som Rogalands største parti. Jeg har dem inne med fem mandater. Ap holder skansen på sine tre, mens Frp risikerer å miste to av sine fire. Også Sp står i fare for å miste sitt faste mandat, men i så tilfelle bør de ha bra muligheter til å ta utjevningen fra SV. Jeg har KrF inne med to mandater nå, de holder sistemandatet og dermed fylkets "ekstra" mandat. Venstre ser ut til å kunne gjøre comeback med ett mandat fra fylket.

Audun Lysbakken - slett ikke sikker

Hordaland: Ap hentet fem, Frp tok fire (inkl utjevningsmandatet), H tre, mens SV, Sp Venstre og KrF kapret hvert sitt mandat i 2009.
Hordaland kommer til å få ett ekstra mandat ved neste korsvei. Kan Ap forsvare sine fem og vil SVs trolige neste partileder, Audun Lysbakken, beholde mandatet? Det er to av hovedspørsmålene i denne valgkretsen. I følge mine beregninger så er svaret akkurat nå nei og tja. Ap ser ut til å miste ett, til tross for at Hordaland får ett mandat ekstra til fordeling ved neste års valg. Høyre ligger inne med hele seks mandater, altså en dobling fra 09. Frp mister både utjevningen og ett disktriksmandat og står tilbake med to. KrF beholder sitt ene, mens Venstre er "back in business" i kretsen med ett mandat. Vippepunktet for ett mandat i Hordaland vil trolig ligge rundt 4,4-4,5 prosent. SV er, i følge disse nedbrutte tallene, nede på 3-tallet noe som dermed ikke holder for Lysbakken. Jeg har ham imidlertid inne på  utjevningsmandatet, så her ligger det foreløpig an til en høydramatisk aften og valgnatt.


Sogn og Fjordane: Ap 2, Frp 1 og Sp 1 ble fasiten på den faste mandatfordelingen sist. Høyre tok utjevningsmandatet. Sogn og Fjordane vil miste ett mandat og stå tilbake med 3 faste + utjevningsmandatet til fordeling neste år. Ap, Høyre og Sp ser i skrivende stund ut til å dele de tre faste mellom seg. Det betyr i så fall at Frps mandat ryker. Jeg har KrF inne på utjevning, men her er det flere om beinet. Sp og partileder Navarsete holder det siste faste mandatet, og marginen ned til Ap som ligger nærmest å kapre dette mandatet, er nå ikke større enn at hvis Sp faller noe og Ap styrker seg litt, så kan mandatet være i fare i Sps aller beste krets. Skulle så skje, så bør det dog være gode muligheter for at utjevningen tilfaller Sp.


Møre og Romsdal: Ap tok 3, Frp 3, inklusive Hanekamhaugs mye omtalte utjevningsmandat, H 1, Sp 1 og KrF 1 ble fasiten i 2009. Høyre stormer fram også her og kan ta 3 mandater. Ap ligger på vippen mellom 2 og 3 mandater, jeg har 3. mandatet såvidt ute akkurat nå. KrF ser ut til å kunne forsvare sitt ene, mens Sps faste mandat står for fall. I så fall er muligheten stor for at partiet i stedet kniper utjevningen fra Frp.

Presset Ola Borten Moe
tar sistemandatet?

Sør-Trøndelag: Ap hentet 4, Frp 2 og H, SV og Sp hvert sitt faste mandat i 2009. I tillegg tok KrF utjevningsmandatet. Ap beholder sine 4 på mine beregninger nå, mens Frp mister ett mandat til Høyre. Sps Ola Borten Moe holder såvidt sistemandatet, sterkt presset av et mulig 5. mandat til Ap. SVs Snorre Valen mister sin faste plass, men bør med et slikt scenarium kunne ha ok muligheter til å frata KrF utjevningen - gitt at SV holder seg over sperregrensen på 4 prosent nasjonalt.








Nord-Trøndelag: Ap 3, Frp 1 og Sp 1 ble fordelingen i 2009. H tok utjevningen. Nord-Trøndelag vil miste ett mandat. Det ser akkurat nå ut til å gå ut over Ap som ellers hadde ligget an til å beholde sine 3. H ligger an til å veksle om sitt utjevningsmandat til et fast mandat. Det betyr at også Frps mandat ryker. Utjevningsmandatet ser åpent ut, foreløpig settes mine vekslepenger på Venstre.


Nordland: Ap 4, Frp 3 (inkl utjevning),  H, SV og Sp ett hver ble Nordlands-benkens partifordeling 2009-2013. Også Nordland vil miste ett mandat, noe som gir 9 mandater til fordeling denne gang. Ap holder sine 4 på mine tall nå, H og Frp har to hver. Dermed ryker Sp ene, men det kan åpne for at partiet i stedet fratar Frp utjevningen.


Troms: 2013-valget i Troms skal måles mot 09-valgets fordeling som ble Ap 3, Frp 2, H 1 og utjevningen til Sp. Troms er også blant de kretser som vil miste ett fast mandat. I likhet med Nord-Trøndelag, ser det, i alle fall for øyeblikket, ut til å kunne bli Ap som får svi for det. H ligger inne med sistemandatet og holder nå to. Også Frp 2. mandat står i åpenbar fare for å bli en saga blott. Åpent om utjevningen her, som mange andre steder. SV er inne med dette på mine beregninger.

Finnmark: Ap 3, Frp 1 og utjevningen til H i 09. Høyre ser ut til å kunne veksle om sitt utjevningsmandat til et fast mandat, på bekostning av Aps tredje. Men Frp kan, med de nivåene de i dag ligger på, ikke føle seg på for trygg på sitt mandat. Ap skal ikke mobilisere så veldig mye, før dette mandatet faller. Kanskje kan 2013 bli en liten reprise på Vera Lysklætt-historien. Dama som kom inn på Tinget med forbløffende få stemmer. Jeg har i alle fall V inne på utjevning nok en gang.  


  

Partier i sosiale medier del 7: Arbeiderpartiet

Ap løftet seg fra 32-33 prosent til 35,4 prosent under valgkampen 2009 noe som var akkurat det de rødgrønne regjeringspartiene samlet sett trengte for å beholde et knapt flertall på Stortinget og dermed regjeringsmakten. Også høstens valg ble bra til lokalvalg å være for partiet, med 31,7 prosent. Vi må tilbake til 1987 for å finne et bedre lokalvalg for Ap.

I urolige tider søker flere velgere gjerne mot det kjente og trygge. Og trygghetspartiet framfor noe i norsk politikk er Ap. Når partiet til og med oppnår nesten 30 prosent blant skoleungdom, en velgergruppe de tradisjonelt har slitt tungt med å få grep om, så kan det være et signal om at "den alvorlige" nye ungdomsgenerasjonen nå også politisk søker mot det trygge. 22/7-terroren har i tillegg gitt en politisk oppvåkning blant mange unge som det skal bli interessant å se om holder i seg framover.

Ap er det partiet som har de største økonomiske ressursene. Gjenspeiles det i at partiet også er best på nett av alle? Vi skal se, og jeg starter som vanlig med Twitter.

Alle skal ikke med på Twitter

Ap var aller først ute med partikonto på Twitter. 10. februar 2008 etablerte man seg med en slik.
3 119 tweets har blitt formidlet i løpet av disse snart fire årene. Det gir en frekvens på drøyt to tweets pr dag i gjennomsnitt. Med sine 9 828 følgere er Ap Norges største twitterparti, knapt foran Venstre.

"Alle skal med" er partiets slagord. Men Ap inviterer ikke oss andre med på Twitter. Størstedelen av Aps tweets dreier seg om å promotere nettartiklene som legges ut på Arbeiderpartiet.no. Dernest prioriterer man å retweete noen Ap-folks tweets. Eksemplet til venstre fra tirsdagens twitterfeed er en god illustrasjon på hvordan man opptrer.

Bare unntaksvis kommer partiet seg ut av den monologorienterte Twittertilværelsen.

Som i svareksemplet til lektoren under som undrer seg over russefeiringens framtid:

Disse få unntakene viser at Ap kan hvis de vil på Twitter. Neste spørsmål blir da hvorfor de vil så sjelden? Det kan ha både med strategiske og ressursmessige forhold å gjøre. Kanskje er det monoton enveiskvitring det man faktisk tror en slik partikonto bør bestå av? Eller kanskje synes man det er bortkastet bruk av ressurser å la en eller flere bruke deler av sin tid på å kommunisere med andre på Twitter på en skikkelig måte. Dette er svar som bare Aps kommunikasjonsfolk og de over dem kan svare på. Jeg utfordrer kommunikasjonssjef Pia Gulbrandsen til å utdype sin tweet om at "alle gjør litt av alt og noen gjør mye av noe". Hvem gjør hva og hvorfor gjøres så lite på Ap-twitter?

For det er med store doser av undring jeg registrerer at partiet, som har vært lengst på Twitter, har  en framferd omtrent som en nybegynner.

Viser vei på Facebook

Frp har tidligere vært Norges største Facebookparti, målt i antall Likes. Men i år ble man passert av Ap. I løpet av dette året har Ap gått fra ca 5 000 til 47 000 noe som tilsvarer en vekst på over 800 prosent. Pilen føk rett til værs i kjølvannet av 22. juli, men framgangen var klar også i første halvår. Deretter har det vært en utflating, slik det framgår av grafen under. Her er Aps utvikling også sammenlignet med de andre partiene. 

     

Kilde: Reynir Johannesson. Rådgiver i Frps stortingsgruppe.

Vi ser også at det slett ikke bare er Ap som har opplevd økt interesse rundt sin Facebook-virksomhet i år, samtlige partier kan notere til dels klar framgang. Denne utviklingen kan si noe om at flere folk ønsker å vise politisk interesse i sosiale medier generelt, samt at Facebook har blitt en stor og viktig kanal å vise det på. Dette betyr at partiene også i større grad må møte folk der de er. Den økte interessen generer også mer engasjement og flere henvendelser til partiene både i form av spørsmål, innspill og kommentarer. Noe som jeg ser på som gjødsling av demokratiet vårt.

Partiene har nå to valg; enten å si at vi har ikke ressurser og kapasitet nok til å besvare. Eller at vi velger å prioritere og snakke med velgerne våre og andre interesserte. Ap ser ut til å ha valgt det siste på Facebook. For Ap-siden viser vei både når det gjelder dialog og tilføring av verdi, som er de to hovedkriteriene som vi har valgt å gjøre våre vurderinger på bakgrunn av. Særlig imponerer Ap på dialogdelen.



Det gis kommentarer og innspill både i kommentarfeltene der Ap selv har initiert informasjonen, og man besvarer også en rekke spørsmål og henvendelser når folk som er innom siden, selv initierer og åpner tråder.

I så måte går Ap klart utenpå de øvrige partiene på dette feltet. Følgerne opplever dermed å bli tatt på alvor, innspillene blir lest og kommentert av folk sentralt i Ap og man tilfører hverandre gjensidig verdi. På den måten fungerer Aps Facebookside som en levende politisk møteplass og ligner dermed på en velgerstand hvor det hver dag kryr av folk som vil møte og snakke med politikerne. Hvilke stands i en valgkamp opplever egentlig noe slikt..?

Aps Facebookside er pr i dag blant de fremste eksemplene her til lands på hvordan man, ved å ta i bruk  moderne digitale virkemidler, kan kommunisere både mer direkte og nå raskere ut til langt flere enn man kunne tidligere.

Betyr det at hverken politikere eller velgere lenger trenger de tradisjonelle mediene? Nei. Sosiale medier kommer i tillegg til, ikke i stedet for og supplerer vel så mye som de konkurrerer med TV, aviser og radio. Journalister som kan stille kritiske spørsmål og redaksjoner som kan sette sammen ulike fragmenter til en større helhet, er det behov for i all overskuelig framtid. Men dette samspillet mellom sosiale og tradisjonelle medier, der vi f.eks sitter på Facebook eller Twitter og diskuterer et TV-program, er noe som jeg tror vi bare vil se mer av i årene som kommer. Dette er et samspill som dermed også politikere og partier i større grad må forholde seg til.

Aps Facebook-side fortjener mye skryt. Men den har også et forbedringspotensial. Det er særlig to ting jeg vil holde fram i den forbindelse. For det første så registrerer jeg atter en gang et parti som velger å bruke statusfeltet primært til å lenke til artiklene på egen nettside. Det er et signal om at det er på arbeiderpartiet.no informasjonsinnholdet først legges, mens Facebook brukes først og fremst for å få spredd budskapet mer. En viss interaksjon mellom nettside, Facebook og Twitter er lurt. Men den ensidigheten som Ap og de andre partiene nå viser fram, der det pøses på fra egen nettside og ut til Facebook og Twitter, tror jeg på sikt blir for drøy. Variasjon er et stikkord. Å produsere innhold som er unikt for de ulike plattformene, tror jeg framover vil være en forutsetning for at stadig mer drevne og kresne velgere i sosial mediesammenheng skal gidde å engasjere seg og følge med. Vi som er på Facebook og Twitter er snart ikke fornøyd med bare å få tildelt "smuler". Her har derfor Ap en utfordring hva gjelder å framvise mer kreativitet.



Dernest så undrer jeg meg noe over den samhandlingen som foregår mellom Stoltenberg-siden og Ap-siden. En del av de spørsmål som rettes direkte til partilederen og statsministeren, blir besvart av "Arbeiderpartiet". Disse svarene havner også i Facebook-feeden på Ap-siden. Her er det noe som skurrer. De fleste forstår at Stoltenberg selv ikke kan svare på alt. Men kan ikke de rådgiverne og apparatet rundt ham, som svarer på hans vegne, svare direkte kun på Stoltenbergs side, i stedet for at dette går via Ap sin side? Slik dette nå framstår, så blir "Arbeiderpartiet" et litt snålt mellomledd. Og når man går inn på Ap sin side, så er det vel neppe svar på hva andre har spurt Stoltenberg om, som man vil ha?

Vil du være med Jens, eller spise middag med Jonas?                   

Det er umulig å unngå og legge merke til et stort bilde av Jens Stoltenberg og spørsmålet "Vil du være med?" i en snakkeboble når man frekventerer Arbeiderpartiet.no. Smart å invitere oss til deltakelse via et åpent spørsmål, tenker jeg.

           

Jeg klikker meg inn på snakkeboblen og blir da møtt av dette:

Hm. Så å "være med" er altså = være medlem av Ap. Bildene av betalingskortene gir meg assosiasjoner til netthandel. De færreste av oss er medlemmer av politiske partier. De færreste av oss har intensjoner om å bli medlem av noe parti. Bør ikke da svarene på et spørsmål om vi vil "være med" handle om også noen andre ting enn medlemskap? For det kan jo hende at vi vil være med og påvirke og spille inn forslag som vi mener er lure, uten at vi vil inn i Ap. Muligheten for å melde seg inn i partier er det naturlig at blir synliggjort på de respektive partienes  nettsider. Men så prangende som Ap her har valgt å gjøre det, synes jeg er å gå over en grense.

Jeg går tilbake til hovedsiden igjen. Tre saker ligger i hovedstrømmen. En er plukket ut som hovedsak og de to andre som undersaker. Bra grep!

Ved siden av ligger det en boks om hva som er partiets hovedsaker (Eldreomsorg og arbeid til alle), samt   noe om jeg vil spise "middag med Jonas" (som jeg kommer tilbake til) og deretter "Aktuelle temaer" som dreier seg om nytt partiprogram, statsbudsjettet 2012 og valg 2011. Og ved siden av dette igjen kan man legge inn sin e-postadresse og bli "holdt oppdatert". Under der er det en "Aktuelt på nett"-variant med Brattli-seminaret, profilering av en Ap-blogg samt den siste tweeten fra Arbeiderpartiet. Hver for seg interessante saker, men samlet på et brett, side om side på hovedsiden, blir det i meste i laget. I alle fall for meg, det er rett og slett litt vanskelig å konsentrere seg fordi det er så mye. Her tror jeg det er en ide å gjøre noen prioriteringer, fremme noe og kutte vekk noe annet, eller gi det en annen plassering.

Det ligger mye informasjon på Aps nettside. Å erverve seg kunnskap om hva Ap står for og hvordan partiet jobber, er helt essensielt hvis man ønsker å forstå vårt politiske system. Derfor hadde jeg gjerne sett at noe av stoffet var litt lettere tilgjengelig i den forstand at det tidvis tørre og kjedelige stoffet som presenteres i nyhetsstrømmen, ble spritet opp. På samme tid som det også er noe tiltalende ved det tørre og saklige i en tid der det kjappe og enkle har en tendens til å vinne fram. Her, som i det meste her i livet, gjelder det imidlertid å balansere på en bra måte og veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Ap er tidvis flinke til å variere ved å bruke Youtube-klipp, noe som jeg tror ikke minst den yngre garde setter pris på. Men alt i alt så synes jeg ikke Aps nyhetsartikler skiller seg ut i positiv forstand fra andres partiers tilsvarende informasjon. Og hvorfor får vi ikke vite hvem som skriver artiklene?

Ap profilerer ikke bloggerne sine i særlig grad på nettsiden. Det kan være en grunn for det. Dette er rett og slett et svakt punkt for partiet. Få Ap-folk i regjering og på Stortinget har fått noe særlig dreis på bloggingen sin. Når jeg leter godt, så
finner jeg et lite ikon nederst i venstre hjørne som man kan klikke seg inn på. Da spretter listen til venstre opp. Åtte navn nevnes; Gharkakhani, Torve, Gustavsen, Tajik, Michaelsen, Aasen, Pedersen og Stoltenberg. Kun sistnevnte sitter i regjeringen. Seks av de andre er stortingsrepresentanter, mens Drammens Masud Gharkakhanis er eneste lokalpolitiker. Trolig er det disse åtte man mener har de beste bloggene av sentrale Ap-folk.



     
Jeg skjønner ikke helt hvordan Tajik har fått plass på blogglisten. Det er ingen blogg, men en hjemmeside. En god sådan. Det er tilløp til gode bloggtakter blant de øvrige (Cecilie Staude har vurdert Stoltenberg), men ingen av dem har det jeg vil betegne som en god blogg med noenlunde jevnlig og brukbar frekvens på oppdateringene, spennende innhold og personlighet.



Ap har ellers sin bloggmøteplass i Mittarbeiderparti. Her er det Origos soneløsninger som utgjør utgangspunktet, og man må registrere seg for å kunne kommentere. Dette legger visse beskrankninger  på bloggingen og kan virke ekskluderende på interesserte, samtidig som det åpner for økende lojalitet blant de registrerte. Slik sett faller det inn i et mønster som vi har identifisert gjennom disse analysene: Parti-bloggerne når trolig først og fremst den harde kjernen, mens kommunikasjonen med folk som befinner seg i sfærene litt utenfor, blir svak.

Tilbake til Jonas. Eller Støre som jeg foretrekker å benevne utenriksministeren som. "Vil du spise middag med Jonas? Fram til nyttår har DU sjansen", står det å lese. Spennende. Hva skal til for å kunne diskutere med ham de utfordringene vi står overfor både her hjemme og der ute over en bedre middag, tenker jeg og klikker meg inn på "min" sjanse. Dette er hva som da møter meg:
         


 
Hæ - bilder av kredittkort nå igjen? "Verver du en venn før nyttår er du med i trekningen av en dag med Jonas Gahr Støre, deg selv og alle du verver. Har du ekstra lyst til å vinne? For hver person du verver øker sjansene. Hver verving teller som et "lodd" i trekningen" står det å lese.

Støre som utlodningspremie til flinke ververe altså. Forsåvidt en fiffig variant. Og Ap skal ha for kreativiteten. Men når dette kommer på toppen av den massive medlemsprofileringen som jeg omtalte innledningsvis, så blir det vel voldsomt. Man blir litt matt.

Må jobbes godt
Ap har en god Facebook-side. Den klart beste av de sju partiene som er vurdert. Partiet går foran på dialogfronten og viser hvordan økende politisk engasjement i sosiale medier kan møtes på en veldig bra måte. Derimot er Twitter-kontoen svak. Kjedelig og monotont monologisk. Mens nettsiden har flere bra elementer, men forstyrrende trekk som gjør at helhetsinntrykket svekkes. Bloggingen har også et veldig stort forbedringspotensial.

Totalt sett forteller dette meg at Ap er et parti som har kommet et godt stykke på vei hva gjelder å utvikle digitale løsninger der samkvem mellom samfunnsinteresserte mennesker kan få et godt utløp. Samtidig har analysen også avdekket ujevnheter som gjør at det må jobbes godt i tiden som nå kommer hvis partiet skal ligge der det håper å ligge i sosiale medier inn mot valget i 2013; klart i front.

I så fall tror jeg kommunikasjonsavdelingen og øvrige entusiaster i partiet i større grad må klare å få flere av de ledende politikerne i Ap med seg ut i den sosiale medieverdenen. Parallelt med at det må jobbes kontinuerlig med utvikling av kunnskap og skolering.    

Partier i sosiale medier del 6: Fremskrittspartiet

Frp gjorde sitt beste stortingsvalg noensinne i 2009 med 22,9 prosent. Valget var likevel en skuffelse for mange i partiet sett i lys av at man lå langt høyere bare kort tid før valget. 2011 har vært svært vanskelig for dem. Oppmerksomheten om andre ting enn politikken har bidratt til å sende partiet i bratt utforbakke. Det er nok å nevne Birkedal-sak, Hoksrud-sak og Hagen-sorti. 22/7 og påfølgende endrede klima i innvandringsdebatten, samt koblingene til massemorderens tidligere medlemskap i Fpu, har gjort situasjonen ytterligere krevende. Lokalvalgresultatet på 11,4 prosent var i underkant av hva jeg på forhånd trodde de ville synke til, men forklaringene på velgerkollapsen er sammensatte. Situasjonen er ikke bedret etter valget.

Mediefragmenteringen er økende, og TV-kanalene har flyttet sine daglige, politiske debatter fra prime time på hovedkanalene NRK1 og TV2 og over i nisjekanalene NRK2 og TV2 Nyhetskanalen. Denne politiske nisjegjøringen er en ulempe for Frp som har politikk og representanter som egner seg meget godt for å få opp den ønskede temperaturen i direktesendte debatter med mange seere. Kan partiet ta igjen noe av det de trolig her taper ved f.eks. være gode i sosiale medier? La oss ta en titt.

Kjedelig og sist (?) på Twitter




Dagens Frp-konto har en historikk tilbake til 10. september 2010. Men etter hva jeg har fått opplyst av rådgiver Reynir Johannesson, så hadde partiet en konto før dette, men den mistet man tilgangen til. Akkurat når denne tidligere kontoen ble opprettet og hvorfor man mistet tilgangen, er noe uklart (de som evt. vet noe om dette, kan gjerne opplyse oss i kommentarfeltet). Uansett synes det som om Frp kom sent i gang på Twitter, og en nærliggende tanke om årsaken til det, er at Twitters noe elitistiske brukerprofil ikke matcher med Frps anti-elitisme og "folk flest"-profil.

På de 15 månedene som til nå er gått etter Frps andre Twitteroppstart, så er det i skrivende stund sendt ut 594 tweets fra Frps kommunikasjonsavdeling på Stortinget. Det gir en frekvens på drøyt en tweet pr dag i snitt. 1 835 folk mener at Frps tweets kan være såpass interessante at de er verdt å følge. Det er færrest av alle stortingspartier, men antallet må selvsagt også ses i lys av den korte historikken.

Frp-tweetene bærer preg av ønsket om å kommunisere egen informasjon ut, men liten vilje til å delta i samtaler og invitere oss til å spille synspunkter inn. I så måte ligner Frps kommunikasjonsform på de andre partienes form på Twitter, med et hederlig unntak for Venstre. Frp skal likevel ha for at de
av og til tar i bruk reply-funksjonen og gir gode svar på spørsmål og kommentarer til enkeltsider av den Frp-tematikken som tas opp. Som i eksempelet under. Hvorfor gjør ikke partiet mer av dette?

Mange av Frp-tweetene handler om å hype egen nettside. Og opptil flere av tweetene i år dreier seg om målinger der partiet angivelig fyker til værs. Mens mønsteret jo som kjent har vært det motsatte, pilene har stort sett pekt i hel gal retning for partiet i hele år. I så måte framstår Frp-tweetene litt som

Komiske Ali. Denne høyst selektive og misvisende utvelgelsen av målinger som Frp bedriver, er de slett ikke alene om. Politikere og partier over hele fjøla tar i bruk en tilsvarende propaganda i et relativt underholdende forsøk på å skape en virkelighet som ikke finnes. Trolig mest for å fyre opp sine egne. Hva om man av og til formidlet noen av de målingene som forteller en annen historie? Eller enda bedre; hva om man nøyde seg med å formidle gjennomsnittet av hva målingene viser og heller ga sine vurderinger av det?

Jeg tror ikke at noe parti vil tape på å være et par hakk ærligere med både seg selv og andre på dette punkt. Snarere tvert i mot.      


Bedre på Facebook

I følge Socialbakers så er vi snart 2,6 millioner Facebook-brukere her i landet. Over halve befolkningen er altså til stede, om enn i varierende grad. Innebærer denne langt større folkelige bredden at Frps Facebook-satsing også er av en helt annen kvalitet enn hva man får til på Twitter? Det korte svaret på det er ja. Frp framstår på en bedre måte på Facebook enn på Twitter (tross et  snålt bilde av Siv Jensen..).

For det er lett å se at Facebook er noe som partiet ønsker å lykkes på. Jeg har bl.a. merket meg at Frp har opprettet Facebook-profiler for de enkelte fraksjoner på Stortinget, men det fører for langt å gå mer inn i dette i denne sammenheng.

Fremskrittspartiets hovedside har over 38 000 Likes, og var inntil i sommer landets største Facebookparti. Partiet klarer å skape et sterkt engasjement i tilknytning til det meste av informasjon som legges ut. Men vesentlig mer interessant enn slike kvantitative observasjoner er hvilket innhold som Frp vil dele med oss. Hva handler de mange kommentarene man får om, og deltar partiet i samtalene?

Brorpartene av oppdateringene, som forøvrig legges ut av sideadministrator Bjørn Inge Bergestuen, er informasjon som er hentet fra Frp.no. Som nevnt legges mange av disse samme lenkene ut på Twitter. I så måte bruker Frp Facebook og Twitter i stor grad som rene markedsføringskanaler av egen nettside. Dette er det motsatte av å tilby følgerne og "vennene" noe som er unikt, noe som i sin tur gjør det mindre interessant å følge Frp på Facebook og Twitter.

Frps-velgere har i snitt noe lavere utdanning og inntekt enn gjennomsnittsnordmannen. Partiet har i flere år på mange måter lyktes med å kanalisere en politisk protest fra slike velgergrupper i en felles front mot, og misnøye med, det bestående.  Speiles dette også via kommentarene på Facebook-siden? Ja. I alle fall til dels. Det er en form for "vi mot dem"-holdning som gjennomsyrer mange av kommentarene, der forakten for dagens rødgrønne styre er åpenbar og klar. Nå ligger det i politikkens natur at tilhengere av ett parti på den ene side av politikken, misliker det som folk på den andre siden står for og vise versa. Anti-H/Frp-holdningene til Ap- og SV-folk skinner selvsagt ofte også igjennom. Men både styrken i engasjementet, og klarheten i meldingene, er mer framtredende på Frps side enn de andre partienes sider som jeg til nå har studert.

På mange måter er det store engasjementet blant mange brukere i seg selv det aller mest verdifulle på Frps Facebook-side. Selv om kvaliteten i samtalene ofte er så som så - ofte er det mest snakk om rene støtteerklæringer og heller få argumenter. Likevel synes jeg i sum at kommentarene slett ikke er så lavpannede som myten om Frps velgere skulle tilsi. 


Den eller de som administrerer slike partisider har også et stort ansvar hva gjelder moderering og bidra til at debatter løftes inn i konstruktive spor. Det betyr mye at man viser seg i kommentarfeltet, får fram at innlegg blir lest og av og til selv bidrar med egne tilleggspoenger som tilfører noe. Frps administrator kommenterer av og til, og er bra på å besvare henvendelser når andre initierer noe - som i eksempelet til venstre der en etterlyser siste eksemplar av partiavisen.

Det er neppe håndterbart å besvare alt av henvendelser, spørsmål og kommentarer som kommer til Frps side. Men Frp gir ofte et svar, og det styrker verdien av en slik side. Likevel savner jeg generelt noe mer deltakelse i debattene. Man viser seg av og til, men bidragene tilfører lite eller ingen ting ut over den informasjonen som er allerede er lagt ut.

For noen dager siden informerte man om at partiet har fremmet forslag om å tillate proffboksing her i landet. Dette skapte (igjen) stort engasjement på Facebook-siden der det store flertallet var positivt innstilt til forslaget, men det reiste seg også noen kritiske røster.

Et godt stykke ut i debatten kom også "Fb-Frp" inn med noen betraktninger, som du kan ta en titt på til venstre. Utsagnet er en ren klipp og lim-variant (se nedenfor) av den informasjonen som ligger på frp.no   og som det allerede er lenket opp til i statusoppdateringen. Bør det være slik?


                   

Her er vi ved et kjernepunkt. For de som sitter og administrerer partienes Facebook-kontoer har neppe myndighet til å bevege seg ut over det som partiets fremste representanter holder fram i saken. Og disse representantene må jo i sin tur forholde seg til vedtatte partiprogrammer og stortingsprogram - programmer som er blitt til via lange og ofte tunge prosesser. På mange måter er partipolitikk ikke konstruert for å møte de nye medienes krav til hurtighet. Dette representerer en betydelig utfordring som alle partier vil måtte bale bare mer og mer med.

Jeg tror at framtidens partier må klare å møte disse utfordringene på en langt bedre måte enn det både Frp og andre her viser oss.

Motoren Frp.no og et snålt bloggoppsett
Analysen har til nå avdekket at Frp.no fungerer som en slags motor for partiets informasjonsvirksomhet på kanaler som Twitter og Facebook. Dette er hva som møter oss når vi klikker oss inn på partiets nettside:

Rullerende hovedsaker øverst, og deretter oversiktelig inndeling i Nyheter, Vi Mener, Møt oss, Støtt Frp og Frp TV. Samt Frps digitale verden; delt inn i Facebok, Frp-blogger, Youtube, Twitter og Flickr. Både Youtube og Flickr ligger utenfor det som vi har valgt å se på i denne omgang, men noe som vi vil komme tilbake til ved en senere anledning. Ikke minst er Youtube et interessant område som både Frp og andre partier satser på.

Jeg går inn på Nyheter som består av artikler produsert av kommunikasjonsavdelingen, i samarbeid med stortingsrepresentantene. Det er altså disse artiklene som Frp bruker klart mest plass på å omtale på sin Twitter og Facebook-konto. Og etter å ha "bladd" meg igjennom flere av dem, så kan jeg
 

forsåvidt forstå at dette er noe som (overivrige?) kommunikasjonsfolk ønsker å få ut til flest mulig. For det er tydelig at dette er noe som det legges ressurser i. Det er flere forskjellige folk i Frps apparat som skriver artiklene, og de tar for seg sentrale poenger i det løpende arbeidet som partiets stortingsrepresentanter bedriver.  Frekvensen er høy, med opptil flere nye saker hver dag.

Artiklene er dog skåret over den samme lesten som hos de andre partiene: Tørr, propagandaaktig stil som jeg tror nesten bare de ivrigste Frp-erne orker å lese. Igjen undres jeg over hvorfor den "redaksjonelle" fantasien i et parti er såpass begrenset at omtrent alle artikler har nøyaktig den samme formen.

Siden dette primært skal handle om sosiale medier, så fanget "Frps digitale verden" også min interesse. Facebook og Twitter har jeg allerde vært innom, men blogg vil jeg k(l)ikke nærmere på. Dette er hva som da dukker opp:                            

En liste over..hm..bloggere? Kun to navn nevnes; Siv Jensen og Ib Thomsen.

Siv Jensens bloggmeritter har kollega Staude vurdert, og en eventuell vurdering av Thomsen er fort gjort. For det til høyre er alt jeg finner av "innlegg" fra ham. Og dette er ikke blogging Frp, men en artikkel.

Klikker man seg igjennom de ulike fylkene, så spretter det også noen kommuner opp og til slutt en og annen godt gjemt lokalpolitiker. Men dette er definitivt noe av det snåleste oppsettet jeg noengang har sett, og jeg forstår relativt raskt at blogg ikke akkurat er noe som partiet sentralt prioriterer, med et lite unntak for partilederens egen blogg. Har Frp virkelig ikke andre bloggere enn Siv Jensen??

Jo. Mette Hanekamhaug og Ketil Solvik-Olsen er en ivrig blogger. Ganske ivrig er også Tord Lien. Nestleder Per Arne Olsen, Karin Woldseth og Arne Sortevik blogger sporadisk. Og går man ut over stortingsgruppen så finner man bl.a. flinke bloggere som Erlend Wiborg, Hanne Blåfjelldal og Kristian Dahlberg Hauge.
Ingen av disse har blogg på den "standardiserte" Frp-plattformen, og det er mulig at det er årsaken til at disse ikke blir profilert i oversikten. I så fall er det noe som det bør gjøres noe med. For ønsker Frp å oppfordre til blogging, så bør de som er gode belønnes i kraft av profilering - noe som i sin tur kan inspirere andre i partiet til å kaste seg uti bloggverdenen.

Vil, men får det bare halvveis til
Etter å ha gått igjennom hva Frp bedriver på Twitter, Facebook og nettside, så sitter jeg igjen med et totalinntrykk av et parti som ønsker å få det til i sosiale medier, men som bare lykkes veldig stykkevis og delt. Foreløpig står ikke innholdet helt i stil med det som ser ut til å være gode intensjoner. Utenfra sett så kan det tyde på at det ikke er god og bred nok sosial medieforankring i Frp-organisasjonen. Det synes å være noen få "ildsjeler" som forsøker å dra lasset for mye på egen hånd fordi man ikke klarer å få de andre i partiet med seg.

Kanskje er Frp det partiet som har aller mest å tjene på å være gode i sosiale medier. Derfor tror jeg det vil være usedvanlig dumt hvis man lar andre partier stikke i fra på dette området. Det finnes talenter, det finnes kompetanse internt og det finnes elementer i dag som man kan bygge videre på.

Men det gjenstår for partiet å etablere en helthetlig plan og strategi for aktivitetene i sosiale medier. I dag virker mye for tilfeldig, noe som i sin tur fører til at hverken partiet som sådan eller enkeltpolitikerne bruker de store mulighetene som sosiale medier innebærer.