Lang valgkamp, lengre linjer og små forskjeller

I går inviterte våre, for tiden, to klart største partier, Ap og Høyre, til programdebatt. Debatter og prosesser som på kort sikt handler om å vinne valget i 2013, men på lengre sikt dreier seg om å trekke opp målsettinger for hvordan samfunnet vårt bør utvikle seg de kommende tiårene.

Høyres "debattnyhet" var noen trykte debatthefter. Mens Ap lanserte "Ditt forslag" - en spennende sosial-medie-løsning der man kan spille inn forslag på max 140 tegn og der man kan stemme forslagene opp eller ned. Begge partiene ønsker så åpne programprosesser som mulig. Da bør sosiale medier spille en nøkkelrolle. Gårsdagen bekreftet mitt inntrykk av at Ap foreløpig har et klart overtak på Høyre her. Selv om (rett skal være rett) Høyre inviterer oss til innspill i kommentarfeltet på deres nettside (forutsatt at du har en Facebook-konto) noen steder, mens du andre steder kan svare på Høyres spørsmål og sende inn til partiet (hvorfor får ikke vi andre se svarene/kommentarene?)

Hvordan griper de to partiene utfordringene i dagens samfunn an? Høyre satser på kraft. Det handler om å sikre bærekraft, livskraft og konkurransekraft. Også Ap var sugen på å bruke kraft, men da det ble oppdaget at "Samholdskraft" var et begrep som Vidkun Quisling sverget til, så erstattet man det med "samhold og tillit". I tillegg står kunnskap og velferd høyt oppe på Aps liste.

Høyre har en skarpere tilnærming ved å fremme noen påstander som peker på noen svakheter i vårt samfunn, som partiet vil vi skal ta stilling til. Mens Ap har en åpnere invitasjon med færre påstander og utstrakt bruk av (selektive) fakta som stort sett viser at Norge er et utmerket land å bo i. Disse ulike måtene å legge opp en programdebatt på, bør ses i lys av at Ap sitter i posisjon og Høyre i opposisjon. Dermed tilsier rollene deres at Høyre skal angripe, mens Ap skal forsvare seg.

På pressekonferansen i går, snakket Høyres nestleder Bent Høie om at partiet ikke bare har tanker for hvordan man skal vinne valget i 2013, men også planlegger hvordan en borgerlig regjering skal gjenvelges i 2017. Han holdt dessuten fram 2030 som et år som partiet er opptatt av å se fram mot.    

Høie (!) ambisjoner, selv om han forsikret på Twitter at Høyre slett ikke tar seieren i 2013 for gitt.


Høyre har lyktes med å bredde ut partiet. Man har klart å beholde, og endog øke, den høye velgertilliten på skatt og skole, parallelt med at man har fått et markant løft på det som lenge har vært partiets akilleshæl; helse- og eldreomsorg. I 2005 svarte bare seks prosent av velgerne at Høyre har den beste eldreomsorgen, i 2009 var det økt til 11 prosent (i følge valgundersøkelsene 2005 og 2009), mens Synovate målte det til 14,5 i høst.

Dette gjør Høyre til en langt farligere motstander for Ap. Høyre appellerer nå til partiets velgere i mye  større grad enn før, noe Ap åpenbart selv også har innsett. Det retoriske skiftet fra "kalde kalkulator-Høyre" til varme, "vi snakker mer om mennesker"-Høyre har slik sett lyktes. I følge Aps egne tall, står over 300 000 velgere mellom disse to partiene. Hvor flest av dem vipper, kan avgjøre valget. Lykkes Høyre med sin ambisjon om å bygge opp en troverdighet på velferdsfeltet som er så høy at velgerne mener partiet er et like trygt velferdsvalg som Ap, så er mye gjort. For Høyres force; frihet og "individ foran system" er det vanskelig for Ap å få gjort noe med. Aps hovedutfordring er derfor å beholde et sterkt sakseierskap på velferd og holde Høyre langt bak seg her. Dels gjennom å peke ut en kurs som utvikler "den norske modellen", og dels ved å trekke Høyres troverdighet i tvil.

Men den politikken som føres er viktigere enn hvem som fører den (selv om regjeringsskifter ofte er sunt i seg selv fordi det demmer opp for maktarroganse og misbruk). Og her skiller ikke Høyre og Ap seg veldig mye fra hverandre, hverken i det korte eller lange bildet. Statsbudsjettene de legger fram er stort sett like. Utenrikspolitikken er stort sett lik. Skolepolitikken er stort sett lik. Innvandringspolitikken er stort sett lik. Osv. Valget 2013 og valget 2017 og alle valg fram til 2030 og sikkert også etterpå, vil derfor handle om nyanser og retningsforskjeller. De er viktige nok, men langt unna så fundamentale som politiske debatter gjerne etterlater et inntrykk av.

Dagens regjering har vist seg å være en heller puslete "rød fare". Og den etterfølgende borgerlige regjeringen, enten den nå innsettes i 2013 eller 2017, kommer ikke til å rasere velferdsstaten.

Så langt derifra.