Fjorårets valg gjorde Høyre, Frp og KrF til posisjonspartier i Buskerud fylke. I helgen samles de på Kongsberg for å styrke båndene. Hvilke utfordringer møter dem?
- Kan du komme og snakke med oss om posisjonsrollen kontra opposisjon, sosiale medier og samspillet sosiale medier og tradisjonelle medier, spurte Høyres fylkestingsleder Terje Vegard Kopperud for noen dager siden. Vi skal ha samling og har bl.a. invitert Kristin Clemet til å foredra før deg.
Å «hoppe» etter Clemet er en stor utfordring for en i utgangspunktet beskjeden kar som meg. Men siden foredragsvirksomhet overraskende nok har blitt en del av mitt levebrød, så tar jeg slike utfordringer. Ikke minst når tematikken interesser dypt. Ett parti har aldri appellert nok til meg til at jeg har villet gå inn og representere det. Derfor får jeg utløp for min politiske interesse ved å se politikken utenfra.
I forberedelsene til seansen på Kongsberg, har jeg gått igjennom høstens valgtall på nytt og gjenoppfrisket hvor jevnt fylkestingsvalget i Buskerud var. Dramaet kommer særlig til uttrykk når man ser på KrFs stemmetall. Partiet berget sistemandatet i fylkestinget med meget tynn margin. Hadde 141 færre Buskerud-velgere stemt på KrF, ville mandatet tilfalt Ap. Da hadde Roger Ryberg og co beholdt flertallet (forutsatt at Ap, SV, Sp og Venstre hadde holdt sammen). Slik gikk det altså ikke, det ble maktskifte og Høyres Morten Eriksrød overtok fylkesordførervervet, støttet av Frp og KrF.
Buskerud-valget 2011 illustrerte på en sjelden god måte at de tre tidligere opposisjonspartiene var helt avhengige av hverandre for å lykkes. Partiene klarte å appellere til ulike velgergrupper slik at summen, med et nødskrik, ble tilstrekkelig for å skape et nytt flertall i Buskerud. Dette må de gjenskape i 2015 hvis maktposisjonene skal videreføres. Før de kommer så langt, venter flere utfordringer. En handler om hvordan man skal samarbeide uten at partienes særpreg blir borte. En annen dreier seg om å håndtere at mediene blir mer interessert i hva de holder på med, ikke minst i det som måtte være av uenighet. Der man tidligere kunne skyte fra opposisjonshofta, må man nå i langt større grad samles om å være en ansvarlig stemme utad.
Særlig er utfordringen stor for Frp. Protestholdning og frittalende politikere, er mye av grunnlaget for partiets tidligere suksess. Nå er partiet presset, ikke minst i Buskerud. Fylkestingsvalget nasjonalt var svakt med 11,8 prosent. Valget i Buskerud gikk enda verre, kun 11 prosent. Normalt sett bør Frp gjøre det bedre i Buskerud enn på landsplan, velgerstrukturene i fylket, med en viss overvekt av folk med lavere/middels utdanning og inntekt, samt mange «halvurbane» kommuner, er pro Frp. I den situasjonen partiet i dag befinner seg i, kan ansvarliggjøringen man gjennomgår på fylkesplan, gi velgerflukten ytterligere fart. Fordi partiet risikerer å bli en blek kopi av Høyre, slik SV, i mange velgeres øyne, har blitt en kjedelig kopi av Ap på riksplan.
Parallellen bør ikke trekkes for langt. Mange velgere gir blaffen i hva som skjer på fylkesnivå. Og mediene er i grunn ei heller all verdens opptatt av det. Så det er andre drivkrefter som betyr mer enn hva Britt Homstvedt, Ove Vanebo m.fl. gjør eller ikke gjør i sine fylkesposisjoner, som vil avgjøre Buskerud Frps valgskjebne i 2015. I en tid der sosiale medier får sterkere betydning, og der samspillet mellom tradisjonelle og sosiale medier har en potensiell mobiliseringskraft som er veldig sterk – noe vi på en usedvanlig tydelig måte så ifm. 22. juli og rosemarkeringene etterpå, må imidlertid også en fylkespolitiker uansett tenke seg litt om før han legger ut melding på Facebook eller Twitter.
«Borten Moe viser hva han har tenkt å bidra med i dagens DN. Like greit at miljøvelgerne ser hva vi har å slite med for tida», skrev Kristin Halvorsen på sin Facebook-side før jul, som kommentar til at olje- og energiministeren avviste kutt i oljeproduksjonen for å få ned CO2-utslippene. Hun uttrykte dermed sin frustrasjon, men sendte også et signal om at samarbeidet ikke er bra. Statusoppdateringen ble slått stort opp i riksmedier og tolket som nok et uttrykk for at den rødgrønne regjeringen sliter internt. Skulle en Lavrans Kierulf (Frp) eller en Trond Johansen (KrF) skrive noe tilsvarende om en Høyre-kollega på sin Facebook-side, så vil det nok sikre oppslag i både Drammens Tidende og NRK Buskerud. Men særlig lurt er det neppe.
Det gjelder, i posisjonstilværelsen i Buskerud, som i livet for øvrig, å finne den rette balansen. Balansen mellom å være seg selv og en del av et større, politisk fellesskap. Om KrF, Høyre og Frp klarer å finne denne balansen, gjenstår å se.
Slides som ble brukt i forbindelse med foredraget, som jeg holdt sammen med Cecilie Staude, finner du her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar