Partier i sosiale medier - en sluttrapport: Til stede, men famler

- Skal vi lage en analyse av hva partiledere og partier gjør i sosiale medier? Jeg rettet spørsmålet til Cecilie Staude (bildet), mens vi slappet av etter det aller første foredraget vi holdt sammen i forbindelse med fjorårets valgkamp. Dette var i grunn noe jeg hadde tenkt på i noen måneder, men jeg måtte vente til valget var over, og jeg ville ha med meg en samarbeidspartner med en annen bakgrunn enn meg selv.
- Nja, jeg vet ikke helt, jeg, repliserte hun. Jeg er i grunn ikke så veldig interessert i politikk.
- Men du er veldig interessert i, og kan mye om, sosiale medier. En slik analyse vil gi både deg og meg, og sikkert mange andre også, økt kunnskap om dette. Tenk litt på det da, sa jeg.



Fra ide til analyse
Noen dager gikk og så kom det:
- Jeg har tenkt, og har merket at en økt politisk interesse har vokst litt fram i meg i forbindelse med valgkampen, og det samarbeidet vi hadde. Derfor er jeg med på en liten analyse. Vi blir vel ferdige i løpet av en uke eller to? For jeg har så masse å gjøre med undervisning på BI, samt foredrag og slikt.
(Yess!!, tenkte jeg)
- Ja, dette tar ikke så lang tid - har jo mine ting å jeg også (En treåring, valganalyse, artikler osv..). Vi fordeler arbeidet. Du tar for deg partilederne, og så ser jeg på partiene. OK?
- Ja. Men du hjelper meg vel underveis?
- Ja, jeg skal lese alt du skriver og spille inn forslag. På en betingelse, advarte jeg.
- Hva da?
- At du hjelper meg med det du kan, og leser alt det jeg skriver før det publiseres.
- Avtale!

Avgrensningene
Dermed var vi i gang. Første steg var å enes om hvilke kriterier vi skulle legge til grunn. Det ble verdi og dialog. Dernest måtte vi enes om hvilke sosiale medier vi skulle se på. Her falt valget på Facebook, Twitter og blogg. I tillegg så jeg på partienes nettsider. Og til slutt måtte vi avgrense hvilke partier og ledere som skulle omfattes. Det ble alle partier som i dag sitter på Stortinget, samt alle deres partiledere (minus Kristin Halvorsen hvor vi kom til at det var mer interessant å se på Heikki Holmås og Audun Lysbakken, siden en av disse to nå snart overtar partiledelsen).

Første parti ut var Venstre og deres partileder Trine Skei Grande. Dernest fulgte KrF og Knut Arild Hareide. Så Sp og Liv Signe Navarsete. Deretter SV og kamphanene Heikki Holmås og Audun Lysbakken. Før Høyre og Erna Solberg stod for tur. Nest sist ut ble Frp og Siv Jensen. Og vi avrundet med Ap og Jens Stoltenberg.

Demokratiargumentet trumfet da det buttet 
Ring, ring. Hallo?
- Jeg holder på med Senterpartiet nå, og jeg er lei, sa Cecilie.
- Lei Liv Signe Navarsete?, parerte jeg - i et forsøk på en humoristisk avvæpning.
- Nei, lei analysene. De tar jo så forbaska mye tid. Du sa det bare skulle ta max to uker. Stemmen var en smule bisk..
(Tenke fort, tenke... nå trenger jeg noen virkelig gode og blidgjørende argumenter..)
- Joda, men det er viktig at dette blir bra. Og tenk så mye vi lærer selv, argumenterte jeg. Dessuten tror jeg de som leser dette også vil lære mye. Kanskje vi i tillegg, gjennom disse analysene, til og med kan bidra til at både partier og partiledere snakker mer med folk. I så fall yter vi vår lille skjerv til at Norge blir et mer deltakende demokrati, og det er jammen en verdifull skjerv å yte, holdt jeg fram. Du skal heller ikke se helt bort i fra at både politikere og partier kan lage bedre politikk ut av flere samtaler med mennesker, enten det nå er snakk om egne velgere eller andre interesserte.

Stillhet noen sekunder.
(Hva nå..gidder hun ikke mer?)

- Hm, du har rett, sa Cecilie, noe mildere stemt. OK - vi kjører på videre.        
(Bra jobbet, Svein Tore, tenkte jeg - denne argumentasjonsrekken bør jeg spare på..)

Nettside og Facebook prioriteres opp, Twitter og blogg prioriteres ned

Det ble over to måneders jobb fra oppstarten i november. Inntrykkene har sunket inn og tiden er nå moden for å summere opp noe av det vi fant. Ut i fra de avgrensninger vi har gjort, så er vår vurdering at partiledernes og partienes bruk av sosiale medier bærer preg av at deres tilstedeværelse er i en tidlig fase. Det famles en hel del, og forbedringspotensialet er stort hos alle. De er generelt kommet kortere enn hva vi i utgangspunktet trodde. Samtidig har alle partier og og de fleste partiledere elementer i sin tilstedeværelse som er bra og som man kan bygge på i videreutviklingen av den sosiale mediebruken inn mot neste års stortingsvalg.

Nettsidene er stort sett "motoren" i mye av denne kommunikasjonen. Mye av plassen både på Facebook og Twitter går med til å hype egne nettartikler. Nettsiden synes generelt å være det best prioriterte, deretter følger Facebook. Twitter og blogg blir åpenbart nedprioritert. Forbedringspotensialet ligger derfor her særlig i at man bør bli flinkere til å variere og tilby stoff som er mer unikt for de forskjellige plattformene. En annen vurdering er om man over tid bør ta sjansen på å være såpass lite til stede på blogg og Twitter.  

Snakker til sine egne
Det er også et generelt trekk at alle stort sett snakker mest til sine egne. Altså at man kommuniserer best med de som allerede er partimedlemmer eller "kjernevelgere". Dette er både en styrke og en svakhet. Det er en styrke i den forstand at det kan bidra til å skape mer intern entusiasme. Pr i dag fungerer sosiale medier som kanaler der partiene og politikerne primært bygger intern entusiasme. Å kunne bruke sosiale medier til dette formål er vel og bra. 

Men faren er at tendensen til partiklikker og hverandres heia-roping gjør at man stenger andre og mindre ihuga partifolk ute fra kommunikasjonen. Altså at man ekskluderer mennesker framfor å involvere. Det synes altså som om man pr i dag ikke evner å kommunisere godt nok med velgere i "randsonen" og de mer passe politisk interessert menneskene. Gode partiledere og partier evner å få til begge deler. Et parti dør sakte hvis man kun pleier gamle og ikke rekrutterer nye.  

Mye enveiskommunikasjon

Ett annet hovedtrekk som vi til stadighet har pekt på gjennom disse analysene, er hvor mye av kommunikasjonen som primært er enveis. Partier og partiledere har et budskap - og dette skal UT. Det slår meg at man i stor grad kommuniserer på samme måte i sosiale medier som i tradisjonelle medier. Men for at budskapet skal gå INN, så tror jeg man må snakke mer MED mennesker enn TIL. 

Her ligger det aller største forbedringspotensialet. For å få til det, så er man avhengig av at det synker inn en erkjennelse hos både partier og ledere av at de ser på leserne sine på nettsider og blogger, "Likerne" på Facebook og følgerne på Twitter som likeverdige samtalepartnere. Samtalepartnere som man faktisk (!) også kan lære mye av. For deling av kunnskap, ærlige tilbakemeldinger og interessante ordskifter er noe av de fremste styrkene i sosiale medier. 

Politikerne kan bli bedre politikere, partiene kan bli bedre partier, politikken kan utvikles og velgerne kan gjøre mer kvalifiserte valg hvis vi ser på hverandre som potensielle kilder til ny kunnskap, i stedet for motstandere med håpløse meninger. Hvorfor sitter det f.eks. så langt inne å rose noen i et annet parti som sier noe bra? Hvorfor følger man ofte bare egne partikolleger på blogg eller Twitter? Mer raushet er et stikkord som jeg tror vil kunne bidra til å øke appellen forbi klikkene.

Ap er best, Sp svakest. Men Venstre imponerer og Høyre skuffer mest
På basis av de partianalysene jeg har gjort, har jeg satt opp en rangering. Denne er kun ment som en pekepinn på hvor partiene i dag står i bruken av de sosiale mediekanalene vi har valgt å fokusere på. Totalinntrykket avgjør plasseringen, men jeg har vektet Facebook og nettsiden noe høyere enn blogg og Twitter, siden de to førstnevnte forumene besøkes av flest mennesker.

1. Ap: Har den beste og mest samtalepregede Facebooksiden. Partiet har også skapt en spennende digital møteplass i mittarbeiderparti.no. Nettsiden er bra, men medlemsvervingen ble gitt overdreven oppmerksomhet i analyseperioden. Partiet er langt svakere på Twitter og blogg - det er tydelig at disse mediene nedprioriteres.
     

2. Venstre: Norges beste twitterparti. Andre partier bør se og lære av hva @Venstre får til på mikrobloggen Twitter. Partiet responderer, og bidrar fint i samtaler, noe som gjør kontoen meget interessant å følge. Venstre har også utviklet en god møteplass i liberal.no. Facebook-siden er derimot på det jevne, variasjonen er for liten og dialogen bør bli bedre. Nettsiden er ok, men noe kjedelig og kan med hell sprites opp.

3. SV: Det partiet som i størst grad tilrettelegger for involvering og deltakelse på sin nettside, dette får et stort pluss i min bok. Nyhetsstrømmen er også bra. Facebooksiden er informativ, men svak på dialog. Samtalepreget er også skuffende lite framtredende på Twitter. SV, med mange unge og høyt utdannende mennesker i sin midte, bør være et parti som ligger helt i front i sosiale medier. Men det er partiet ikke, til det er det for ujevnt.

4. Frp: Partiet har en god Facebookside med stort engasjement, og partiet er her flinke til å respondere. Styrken i engasjementet er det mest verdifulle Frp har, og debattene i kommentarfeltene er ikke så lavpannede som myten skal ha det til. Nettsiden er på det jevne. Twitter og blogg er to svært forsømte områder i partiet, så i sum er dette ujevne saker.  

5. KrF: Ikke direkte gode på noen ting, men har elementer som er bra på alle plattformer. @KrFNorge gjør lite på Twitter, men noe av det lille det gjør er bra. Facebook-siden er bra, men involveringen og dialogen bør bli bedre. Nettsiden har en god nyhetsstrøm og alle KrFs stortingsfolk har blogger, noe som viser vilje til tilstedeværelse. Innholdet i bloggene står imidlertid slett ikke i stil med de gode intensjonene.




6. Høyre: Analysens største skuffelse fordi man forventer mer av et parti som i disse dager er i nærheten av å utfordre Ap som landets største. Høyres snur seg bort i "valgboden" sin på 

Facebook og svarer ikke folk som stiller konkrete spørsmål. Kvitringen er tilfeldig og sporadisk, og nettsidene understreker ytterligere den manglende viljen eller evnen til å involvere og oppmuntre til deltakelse. Høyre viser imidlertid fram i glimt at partiet kan. Og det kan godt, hvis det vil - på alle disse medieplattformene. Det finnes kompetanse på feltet i partiet, noe som bærer bud om at Høyre kan innhente deler av Aps forsprang. Men da må skippertaksmentaliteten erstattes av kontinuitet og mer kvalitet i relasjonene.

7. Sp. Nettsiden er det beste partiet har. Den er bra oppdatert. Ellers er det relativt svakt over hele fjøla, partiet er rett og slett bakpå i sosiale medier. Det skinner godt igjennom at dette er et kommunikasjonsfelt som partiet ikke har satset noe særlig på. Både Facebook-siden og Twitter-kontoen bærer preg av manglende vilje til samtale og partiet tilfører de av oss som følger dem, generelt lite av verdi. Bildet er likevel ikke helsvart, det finnes lyspunkt på alle plattformer og får partiet på plass en strategi, tuftet på bredere forankring og økende vilje til deltakelse, så finnes det sosiale medieevner i partiet som kan utvikles.

Rangeringen er gjort uten at det er skult til ressursene som partiene har i kroner. Tas den faktoren med i bildet, så framstår Venstres posisjon som mest imponerende. Partiet klarer, med små ressurser, men gode grep, å puste langt mer ressurssterke Ap i nakken. At Ap og Frp har langt bedre Facebooksider enn Twitterkontoer og blogger bør også ses i lys av velgerstrategi. Facebook harmonerer best med partienes velgerprofiler, mens Twitter og blogg f.eks. "passer" bedre for mer elitistiske Venstre.

Tilbakemeldingene vi har fått underveis i arbeidet har vært mange, interessante og gode. Takk til alle som kommet med betraktninger, det har vært motiverende! Vi har også blitt invitert og vært hos Høyres kommunikasjonsfolk på Stortinget og delt våre synspunkt (og jeg har faktisk registrert en klar dialogforbedring på Høyres Facebook-side etterpå..). Vi har vært på partikontoret til Senterpartiet og utdypet våre meninger. Og samme dag ble vi også invitert til Statsministerens kontor der vi hadde et spennende ordskifte i halvannen time om Aps og Stoltenbergs bruk av sosiale medier. Det er også svært nyttig for oss å høre litt innenfra om hvordan partiene jobber og tenker. Aps kommunikasjonssjef lot seg inspirere til å svare med et godt blogginnlegg, som genererte en spennende debatt.

Om et par uker står en tur til Bergen Venstre med foredrag og påfølgende paneldeltakelse for døren, og vi skal senere samme måned også snakke til Unge Høyre. Vi håper å dele noe av den kunnskapen vi har fått med enda flere, så alle interesserte kan bare ta kontakt - enten det nå er snakk om enkle spørsmål og synspunkt eller ønske om foredrag eller work shops. Nationen laget forøvrig en stor sak på analysene sist helg, og vi har forsøkt å leve opp til egne råd ved å svare på de spørsmål som har kommet i kommentarfeltet.

Kan det gjøre en viss forskjell?
På vei fra Sps lokaler i Akersgata til Statsministerens kontor i Glacisgata, utbrøt Cecilie:
- Jeg er glad for at du foreslo at vi skulle gjøre dette, og at du motiverte meg til å holde fram da det buttet.
- Det var hyggelig å høre, svarte jeg.
- Ja, for dette er noe av det mest interessante jeg har vært med på. Og det har gitt meg kunnskap som jeg aldri ellers ville tilegnet meg. Samt åpnet dører som jeg aldri har tenkt ville være mulig å åpne.
- Tror du vi bidrar til å gjøre en aldri så liten forskjell?
- Ja, faktisk, smilte hun.

Jeg er ingen sosiale medier-euforist. Og jeg formidler fortsatt i enhver sammenheng at sosiale medier pr. i dag kun er et supplement til tradisjonelle medier. Det er derfor liten grunn til å overdrive betydningen. Samtidig har samarbeidet med Cecilie gjort meg tryggere på at dette fenomenet er noe som vi bare har sett begynnelsen på. Også i politisk sammenheng. Så kanskje er vi med på å skrive en smule historie her.

Eller hva tror du? Vil sosiale medier endre både velger-, parti- og politikerrollene eller er betydningen overdrevet?