Aps lille mulighet

Denne skribent debuterer som forfatter i disse dager. Så det aller meste av tiden har gått med til å konsentrere seg om det i det siste (vil du ha boka tilsendt, så send meg en mail på svein.tore.marthinsen@sosialkommunikasjon.no). 

Men jeg gjør forsyne meg en debut til i dag. Nei, ikke seksuelt, men som fast spaltist i min lokalavis Romerikes Blad. Skjønt, det er vel riktigere å kalle den for en regionavis. Under kan du lese de ordene jeg valgte å debutere med.   

Det meste tyder i dag på et regjeringsskifte. Er valgløpet kjørt for Ap og de rødgrønne?

Sola skinner på Høyre og Erna Solberg om dagen. I Høyres beste fylke, Akershus, ville et valg i dag trolig gitt partiet over 40 prosent og halve Akershus-benken, i følge mine beregninger. Høyres frammarsj er så bred og massiv at vi som forsøker å forstå og forklare partiets opptur, må lete etter et bredt spekt av årsaker.

Den største og viktigste grunnen er trolig at mange velgere nå ønsker et skifte. De rødgrønne, med Jens Stoltenberg i front, har styrt i snart åtte år. Det er lang tid, og suget etter noe annet har økt i velgermassen. Mange velgere ser på Høyre som den klart beste garantisten for å få stablet et regjeringsalternativ på beina. Dernest har Høyre lyktes til de grader med sin retoriske omlegging i retning av å snakke mer om mennesker og mindre ommilliarder. Kalkulatorpartiet har blitt varmere, det har appell til velgere som vipper mellom Ap og Høyre. I tillegg har Høyre nytt godt av at velgerkonkurrentene på borgerlig side har slitt. KrF har hatt indre problemer, Venstre og Lars Sponheim rotet det til i forrige valgkamp og Frp har trøblet med både skandaler og velgerkonjunkturer som etterspør trygghet framfor systemkritikk.

Bakgrunnstall fra meningsmålingene tyder på at over 100 000 velgere har gått direkte fra Ap til Høyre siden valget i 2009. Det er oppsiktsvekkende mange. Med slike overganger på valgdagen, er Ap og de rødgrønne sjanseløse på å beholde makten. Skal Stoltenberg og co ha nubbesjans, så må de hente tilbake veldig mange av de som har meldt overgang til Høyre. Det er en krevende oppgave. I tillegg må Ap klare to ting til. For det første så må mange av de som i dag svarer «vet ikke» når meningsmålerne spør om partipreferanse, mobiliseres inn mot valget. Høyre har i dag en velgerlojalitet på opp i mot 90 prosent, mens Aps ligger nede på 60-tallet. I tillegg er Ap avhengig av å hente en del frafalne Frp-velgere slik at det netto tapet til Høyre kan kompenseres og blokkbalansen holdes stabil.

Det er de matematiske forutsetningene for at høstens valg skal bli jevnt. Hva skal til politisk? «Vi hadde dårlige målinger også før valget i 2009» har vært trøsten blant de rødgrønne toppene. Men realiteten er at målingene var langt bedre for dem på samme tidspunkt for fire år siden. Den gang lå de rødgrønne på ca. 47 prosent i februar. Nå ligger de på rundt 37. Altså hele ti prosentpoeng bak «09-skjemaet». Det borgerlige forspranget er så stort at en «game-changer» nok er nødvendig. Altså noe som kan virkelig kan snu velgerbildet. Finanskrisen 2008/09 ble en slik ved forrige stortingsvalg. 22. juli-terroren ga Ap en sympatieffekt som raskt avtok, men som like fullt bidro til at partiet gjorde et bedre lokalvalg 2011 enn de ellers ville gjort. En ny krise eller katastrofe kan inntreffe og gi de styrende et «styringstillegg». La oss håpe det ikke skjer.

Da står Ap igjen med to muligheter: Enten at de borgerlige roter det til for seg selv ved at uenigheten mellom de fire opposisjonspartiene blir så synlig fram mot valget at troverdigheten i regjeringsalternativet smuldrer bort. Eller at Ap lykkes med strategien om å ta ned Høyres «varme-retorikk» og redusere partiets nyvunne velfredstillit såpass mye at mange av «flytvelgerne» kommer tilbake.

Det er ikke alltid at de som leder 2-0 til pause vinner fotballkampen. Men de har en stor fordel. Høyre har nå fordelen. Ap har en viss mulighet til å redusere og utligne, men muligheten er liten.