tirsdag 25. mai 2010

Rødts problemer

I dag er jeg for andre gang sitert i Klassekampen fra samme telefonsamtale med en av avisens journalister. Vinklingen denne gang er på Rødts problemer med å appellere til velgerne. Partiet avholder forvørig landsmøte til helgen. Der blir trolig relativt ukjente Turid Thomassen valgt som ny partileder etter Torstein Dahle.

Mine uttalelser har forvoldt lederen i Rødt Sør-Trøndelag, Ronny Kjelsberg, et visst besvær. Han gir meg pepper for ikke å ha avvist journalistens spørsmål med henvisning til at statistikken er for tynn. Jeg er enig i at det statistiske materialet i Valgundersøkelsen er altfor snaut til å danne et godt bilde av Rødts velgeroverganger, noe jeg også har blogget om tidligere.

Mitt hovedpoeng, som jeg synes kommer ganske så godt fram i dagens KK, er at det likevel er god grunn til å fastslå at Rødt mislyktes med å utnytte SVs regjeringsdeltakelse og høyresving. Det viser jo det svake valgresultatet på 1,3 og null mandater. For første gang i historien satt SV i regjering ved et stortingsvalg. Rødt hadde dermed en historisk mulighet ved dette valget til å framstå som det eneste venstreopposisjonelle partiet i landet med muligheter for Stortingsplass. Potensialet hva gjelder å fange opp tusenvis av SV-velgere som syntes sitt parti var blitt altfor pregløst og regjeringsgrått, burde ha vært stort.

Dette potensialet burde Rødt greid å hente ut, men partiet rotet vekk sjansen. Trolig fordi mange velgere fortsatt ser på partiet som altfor sært, noe som åpenbart gjør terskelen for å gi det sin stemme meget høy. Noe som gjorde at en del potensielle Rødt-velgere faktisk i stedet gikk til Ap eller satt seg på gjerdet.
Hvordan Rødt skal senke denne høye terskelen noe, bør være et hovedanliggende på det kommende landsmøtet.

Mitt tips: Kvitt dere med det kommunistiske åket - en gang for alle!

5 kommentarer:

  1. Du har nok heilt rett i at er ein viktig grunn til at Raudt ikkje er eit reelt alternativ for er den historiske ideologiske arven deira. Men ein annan og kanskje like viktig grunn er reint taktisk. Sidan alle visste at Raudt ikkje ville kome i nærleiken av sperregrensa på 4%, og at ei Raudt-røyst difor var bortkasta i alle andre fylke enn Oslo, der dei ikkje var så langt ifrå eit direktemandat. Så SV-veljarar og andre potensielle Raudt-veljarar i 18 av 19 fylke visste at ein stemme til Raudt i praksis var ein borgarleg stemme.

    SvarSlett
  2. Taktikk kan nok være en delforklaring på at noen potensielle Rødt-velgere trolig valgte Ap i stedet. Men jeg har aldri hatt sans for begrepet "bortkastet stemme". Etter mitt skjønn er ikke en eneste stemme bortkastet ved valg. Valg er ikke bare et spørsmål om matematikk og mandater, men det handler vel så mye om at den enkelte velger kan gi uttrykk for hva man synes. Det er vårt mest grunnleggende demokratiske gode. Derfor kjøper jeg ei heller premisset om at en stemme til Rødt i praksis var en stemme på de borgerlige.

    SvarSlett
  3. "Kvitt dere med det kommunistiske åket - en gang for alle!" skriver Svein Tore. Dette innebærer å renske ut meg, Torstein Dahle, Erling Folkvord, og alle andre trofaste partibyggere, lokalpolitikere, fylkespolitikere, lagsbyggere, og ressurspersoner. Det jeg undrer på, er hvorfor Svein Tore tror partiet ville tjent på et utrenskningskampanje for å kvitte seg med store deler av sin medlemsmasse!

    Jeg tror det er flere årsaker til at Rødt ikke har lyktes. For det første tror jeg vi framsto for mye som et SV-light som bare skulle støtte de rødgrønne (kanskje etter å ha fått igjennom et krav). Svein Tore ser ut til å ønske mer av det samme, at Rødt skal ta over posisjonen SV hadde tidligere, før de siktet seg inn på regjeringsmakt.

    Da tror jeg det er viktigere at vi bygger Rødt som et parti med et eget prosjekt, med egne mål, og med en helhetlig politikk som står i opposisjon både til de rødgrønne, og til de borgerlige. Og ikke minst må vi bygge organisasjonen, som nå er altfor avhengig av enkelte bastioner, og er svakt i mange deler av landet.

    SvarSlett
  4. No er det jo ikkje slik at potensielle Raudt-veljarar berre valde Arbeidarpartiet. Eg vil tru at dette i serleg grad gjeld veljarar som lurte på om dei skulle stemme SV eller Raudt, og som valde SV mellom anna av di det var det einaste alternativet med ein reell sjanse til å bli vald.

    Så kan ein godt vere samd i at ein bør stemme på det alternative ein helst vil støtte, men at risikoen kanskje var for stor i eit svært jamt val. Det er jo òg slik at det ikkje var fleire enn om lag 14 alternativ ved Stortingsvalet i fjor, og dei fleste er ikkje heilt samde med nokon av desse alternativa. Ein kunne difor uansett ikkje gje uttrykk for nøyaktig det ein meinte. Og i eit val mellom fleire imperfekte alternativ er det kanskje ikkje så urimeleg å la taktikk vere eit av kriteria.

    Eg er usikker på kor stor vekt Kristin Halvorsen & co. legg på om Raudt får 0,5% eller 0,6% i eit fylke, så sjølv om ein vil sende eit "signal" kan det fort bli vekke i støyen. I tillegg finst det jo som du er inne på òg andre gode grunnar til føretrekkje SV (eller andre parti) framføre Raudt.

    SvarSlett
  5. svar er forøvrig avsendt :)

    SvarSlett