Hareides lederskap

I dag takket tidligere KrF-leder nei til å være partiets parlamentariske leder på Stortinget. Dermed er et foreløpig punktum satt for dette oppsiktsvekkende siste halvåret der prosessen han igangsatte rundt partiets retningsvalg munnet ut i at partiet valgte motsatt vei.

Det er mulig å se hans ledelse i denne prosessen gjennom to motstridende perspektiv:
1. Han har vært modig som har tatt et valg han mener er riktig for sitt parti, stått opp for dette, kjempet og argumentert, og endog lagt sitt eget verv og videre politiske liv i potten. Skal man få til endring, så må man satse.

2. Han har gått ut med et standpunkt i et politisk hovedspørsmål uten å ha forankring i partiet. Hareide har omtalt tidligere politiske venner på høyresiden i negative ordelag og lagt opp til en dyp splittelse av et lite parti som slåss rundt sperregrensen. Han tapte kampen, snakker varmt om forsoning etterpå, men forsøket på omkamp i sentralstyret og nei til det parlamentariske ledervervet tyder på at han ikke selv bidrar all verdens til forsoningen.

Modig og beundringsverdig ledelse eller bare dumt og ødeleggende? Jeg har selv vært i tvil om hvordan hans ledelse av partiet skal bedømmes. På mange måter er det noe beundringsverdig med ledere som satser. Men jeg har kommet fram til at ledelsen har vært mer dumt enn dristig. Særlig fordi jeg er overrasket over at han ikke kjenner bedre til sitt eget parti. For han hadde aldri igangsatt dette uten sterk tro på at hans syn ville vinne fram. Han feilberegnet dermed partiets grunnfjell, som jo er mer høyreorientert enn venstreorientert.

Hareide var en godt likt partileder, også ut over partiets rekker. Uten at det ga noen særlig spor i form av økt oppslutning om partiet. Tvert i mot gikk KrFs oppslutning ned under hans ledelse. Og hans ettermæle kan bli at han bidro til å sende partiet inn i en dyp splittelse som senket KrF ned til å bli et knøtteparti.

Men han kan også være den som igangsatte en prosess der KrF foretok et nødvendig retningsvalg som reddet partiet ut av en håpløs skvis, selv om valget ble motsatt av det han ønsket. Kun tiden vil vise om han ble en noe ufrivillig redningsmann.

Hareides lederskap er uansett et interessant "case" for alle som er opptatt av ledelsesfilosofi.   

     

 

 

                 

Firepartiregjeringen

I høst igangsatte daværende KrF-leder Knut Arild Hareide en stor debatt om partiets retningsvalg. Han var kommet til en erkjennelse av at KrFs posisjon som vippeparti ble for krevende. KrF ble stadig presset fra begge sider. Valgkampen 2017 gikk skeis bl.a. fordi partiets standpunkt; vi ønsker en Solberg-regjering uten Frp, var urealistisk.

Partiet hadde to valg; regjering med Høyre (med Frp og V på "slep") eller regjering med Ap (med Sp, SV, og muligens MDG og Rødt på slep). Et flertall i KrF foretrekker Høyre framfor Ap. Selv om Hareide mobiliserte kraftfullt for sitt syn, og endog satte egen posisjon på spill, så holdt det ikke. Kjell Ingolf Ropstad argumenterte godt for sitt syn og blå side stod igjen som seierherrer, rett og slett fordi flere KrF-ere føler mer slektskap med Høyre og mener man får flere av KrFs hjertesaker igjennom i den retningen.

Da avgjørelsen om blå retning var tatt, ble regjeringsforhandlinger neste naturlige steg. I to uker satt man på Granavolden og forhandlet. Forhandlingene munnet ut i en plattform som virker godt balansert. KrF har fått betydelige gjennomslag: Barnereform med stor økning i barnetrygden, oppfølging av lærernorm, vetorett i bioteknologi som bl. a. innebærer nei til eggdonasjon, likeverdsreform og tilslutning til importvernet i landbrukspolitikken for å nevne noe. Også Frp har, slik jeg vurderer det, kommet godt ut av forhandlingene med reduksjon i bompengene, kutt i eiendsomsskatt og strengere krav til norsk statsborgerskap som tre av de klareste Frp-stemplene.

Det er også Venstre-spor på plattformen med økning i antallet kvoteflyktninger og mer ambisiøs klimapolitikk som det tydeligste. Jeg sliter mer med å se noen klare Høyre-avtrykk i plattformen, men partiet får likevel den største gevinsten i form av at KrFs inntrenden gir et sterkere "venstre" innad i regjeringen og dermed bedre balanserende kraft i forholdet til Frp slik at Høyre blir sentrumsparti internt der de praktiske løsningene på politiske uenigheter fort havner. I tillegg er det å lede en borgerlig flertallsregjering en våt og uoppnåelig drøm for de aller fleste Høyre-ledere, men for Erna Solberg ble det mange hevdet var umulig, mulig. Høyres posisjon som trygt styringsparti styrkes dermed.

Regjeringen har fire hovedutfordringer, slik jeg ser det:
1. Stor indre uenighet

Fire ulike partier skal forenes og være enige i regjering fra dag til dag. Dette vil gi åpenbare utfordringer på sentrale stridsspørsmål som innvandring og klima. Indre oppløsning er alltid en fare ved borgerlige "samlingsregjeringer", også denne. Men alle fire partier har tatt aktive valg for å få til denne flertallsregjeringen, i tillegg kan den sterke kritikken regjeringen allerede har fått, og vil bli møtt med framover, også virke samlende innad.     

2. Manglende intern entusiasme

KrF er delt, "populistfløyen" i Frp er lunkne, og det er ingen stormende jubel blant mange i Venstre heller. Det er et vrient utgangspunkt. Ekteskap basert mer på fornuft enn følelser blir sjelden særlig vellykket. Dobbeltkommunikasjonen som Frp bedriver, og som Høyre har tillatt, der man på den ene siden stiller seg bak regjeringens standpunkter i ulike saker, men samtidig forbeholder seg retten til å ytre sine primære standpunkt og det som ligger hjertet nærmere, har vært vellykket opinionsmessig og bidro til å sikre gjenvalget i 2017. Kanskje kan KrF lære noe av dette?       


3. Svak oppslutning blant velgerne på målingene

Det er for tiden klart rødgrønt flertall på målingene. Særlig er KrFs og Venstres oppslutning under sperregrensen bekymringsfull sett med borgerlige øyne, men også Frp sliter. Det er likevel ikke store velgerbevegelser som skal til før løpet mellom blokkene er jevnet ut. Venstres velgere mobiliseres ofte sent, og de kan alltids få "Høyre-hjelp" i sluttfasen inn mot et valg. Også for KrF kan det nå åpens bedre muligheter for taktisk stemmegivning fra borgerlige orienterte velgere, selv om flere H-folk har V som nr 2-parti enn KrF. KrF må trolig tåle avskallinger til Sp og Ap framover, men spørsmålet er om dette kan kompenseres via tilsig fra Høyre, kristine småpartier - primært De Kristne, og kanskje Frp. Grunnfjellet på Sør- og Vestlandet kan bli mer solid, og så spørs det om appellen utover dette blir stor nok til å holde KrF på status quo evt. endog vokse. Det svenske søsterpartiet KD sin sterke framvekst det siste året, på et klart høyreorientert standpunkt, gir håp til et blåere KrF.       


4. Dårlig tid

Det er få måneder igjen til lokalvalget. Skal de borgerlige lykkes med å ta tilbake noen av de mange kommunene og fylkene de mistet ved det svake 2015-valget, så bør populariteten til regjeringen økes fordi nasjonale vinder alltid blåser selv om det er lokalvalg. Noen ganger (men ikke alltid) er et lokalvalg et godt forsvarsel om hva som vil skje i påfølgende stortingsvalg. Dette betyr at de politiske vindene helst bør snu i borgerlig retning raskt. Skal det skje, så må man enten lykkes rimelig kjapt med å igangsette reformer som kan positiv oppmerksomhet, eller det må skje noe utenforliggende som kan snu motvinden. Samtidig er det, selv ved et eventuelt svakt valg for flere av regjeringspartiene i høst, mulig å snu det inn mot 2021-valget. Men det blir tøft, og regjeringer taper ofte valg. Gjenvalget i 2017 var en stor prestasjon av Solberg-regjeringen, et evenutelt nytt gjenvalg vil være noe bortimot en sensasjon.

Gjør alle fire partier jobben sin i velgermassen og mobiliserer sine segmenter, så er det dog ikke umulig. Partiene har en fin bredde i sakstillit blant velgerne. Jeg tror det ikke, men Granavolden-plattformen danner et ok utgangspunkt som gjør at man ikke helt kan utelukke at det umulige nok en gang kan bli mulig.     

Tillit til tall?

Norstat, Norfakta, Respons, Sentio, Opinion, Ipsos, Gallup og Infact måler velgernes politiske preferanser i Norge. Byråene bruker ulike metoder for å komme fram til tallene som mediene presenterer. Mediene vinkler tallene de betaler for, ut i fra hva de mener er journalistisk mest interessant. Mediemangfold er bra, men ulike målinger og vinkler kan skape forvirring hvis et parti en dag «fosser fram», mens samme parti neste dag «stuper».

Det vil øke på med lokale målinger fram mot høstens valg. Forrige uke presenterte Romerikes Blad en måling i min hjemkommune Ullensaker som bygde på at 456 ullsokninger, deriblant meg selv, 9. januar svarte Infact sin telefonrobot. Infacts automatiske oppringninger er faglig omstridt fordi det øker sjansen for at folk lar vær å svare når man hører at det ikke er et menneske i andre enden av røret. Fordelen er at det er kostnadseffektivt for leverandøren. Hvor mange Infact ringte for å få 456 svar vet vi ikke. Trolig flere tusen. Lav respons er et økende bransjeproblem. Det skaper fare for skjevhet i utvalget, skjevheter som byråene må forsøke korrigere. Det er også omstridt at intervjuene blir gjort på kun en dag, normalt sprer byråene sine intervju over flere dager for å sikre at ikke en tilfeldig dagsstrømning gjør uforholdsmessig stort utslag. 

9. januar slet Infact med å få tak i Frp-respondenter i Ullensaker. Frps «råtall» (andel respondenter som svarte Frp) ble derfor svært lavt. Det kan være to årsaker til det: Enten at velgerne faktisk har flyktet fra Frp, eller at utvalget ikke er helt representativt. Infact vektet råtallet opp slik at barometertallet ble 22 prosent. Det er likevel tilbake nesten åtte prosentpoeng sammenlignet med valget i 2015 og gir dekning for RB-overskriften «Frp går på en smell». Men med under 500 spurte, bør vi lesere huske at feilmarginen er stor; +- 4 prosentpoeng for Frps vedkommende. Barometertallet 22 betyr at iflg. Infacts undersøkelse, så kan man med 95 prosent (konfidensintervall) sannsynlighet fastslå at Frps oppslutning i Ullensaker lå mellom 18 og 26 prosent denne dagen. Er reell oppslutning 26 prosent, så er det et ok nivå og ikke «smell» fordi partiet da trolig fortsatt er størst på borgerlig side og med gode sjanser for at Tom Staahle beholder ordførerkjedet. Ned mot 18 prosent vil derimot være en «kjempesmell». Vi må også huske at alle målinger kun er øyeblikksbilder, preferansene allerede i dag kan ha endret seg.

Målerne har ikke alltid den beste lokalkunnskapen. På Infacts barometer ble f eks «Andre» målt til 4,7 prosent og gitt to mandater som havnet på vippen mellom blokkene. Hvem «Andre» er, er uspesifisert. Kanskje er det «Alternativ Ullensakerliste» som ikke stiller i år.

Skal tallene være mer opplysende enn forvirrende, bør byråene være åpne om hvilke metoder de bruker. Journalistene bør skaffe seg et minimum av tallforståelse, være edruelige i framstillingen og unngå de verste tabloide grepene. Leserne bør være kritiske, oppsøke flere kilder og forstå at alle målinger inneholder usikkerhet. Klarer byråer og medier å formidle nødvendig åpenheten og leserne å være kritiske, så er målinger et gode i vårt demokrati. De gir oss ny informasjon og er en fin anledning for deg som velger til å gi uttrykk for ditt politiske syn utenom valgene.

Det kan være verdt å tenke over neste gang en måler ringer og du er i ferd med å slenge på.    


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 21. januar 2019          

Lokalvalget 2019: Viken borgerlig, Romerike Ap-dominert?

Det er åtte måneder igjen til kommune- og fylkestingsvalget 9. september. Nasjonalt ligger det an til at Høyre, Frp, Sp, SV og Rødt vil gjøre det bedre enn i 2015. Mens Ap, MDG, KrF og Venstre styrer mot et svakere nivå enn sist. I høst gikk jeg gjennom stillingen i vårt distrikt sammen med RB-redaktør Lars MJ. Hansen, basert på det som da forelå av tilgjengelig informasjon om velgerpreferansene. Vi ga borgerlig side i Viken et visst favorittstempel, med Anette Solli (H) som trolig leder av «fylkesregjeringen» i det flunkende nye og parlamentariske storfylket. En Sentio-måling i september ga derimot et tynt rødgrønt flertall og dermed Tonje Brenna (Ap) som knepen favoritt. Jeg tror fortsatt mest på Solli, men Viken ser jevn ut.

I nye Lillestrøm blinket vi ut Ap og Jørgen Vik som lavoddser til å bli første ordfører i tvangssammenslåingen av Skedsmo, Sørum og Fet. Infacts to målinger i september og desember bekrefter favorittstempelet og indikerer rødgrønn seier med rundt fem mandaters overvekt. På den siste målingen er særlig Venstres og Høyres labre tall et problem for borgerlig side. Bakgrunnstallene tyder på at begge sliter med lekkasjer til Ap som de må tette igjen og snu hvis Kjartan Berland (H) skal ha mulighet for å få tak i ordførerkjedet. Lillestrøm Høyre må særlig bedre appellen sin i Fet og Sørum, samt blant kvinner og unge.

I Ullensaker valgte den gamle velgermagneten Harald Espelund (Frp), klokelig nok, å droppe sine overraskende comebackplaner. En Norfakta-måling fra oktober tyder på at Frp klarer seg brukbart uten. Selv om etterfølger Tom Staahle har langt opp til høyeste Espelund-nivå som bikket 40 prosent på det meste, så gjelder han som favoritt til å beholde kjedet i flyplasskommunen.

I de øvrige kommunene på Romerike er det ingen nye lokale målinger å støtte vurderingene på. Men Øyvind Sand (Ap) i Rælingen og Runar Bålsrud (V) i Hurdal har sagt nei til gjenvalg. Ordførereffektene, som var klarest i disse to kommunene ved 2015-valget, vil derfor trolig være mer fraværende på Romerike ved årets valg. Parti trumfer person for velgere flest. Ap og Ståle Grøtte bør like fullt dra i land seieren i Rælingen. Derimot tror jeg Venstre får vesentlig større problemer med å forsvare seg post-Bålsrud, særlig Sp bør ha store muligheter til å kapitalisere på Venstres forventede fall, noe som kan gi Paul Moltzau åpningen han trenger for å bli neste ordfører i distriktets minste kommune.

Muligheten for personeffekter kan dog ikke utelukkes overalt, særlig bør vi følge med på om den godslige Eidsvoll-ordføreren John-Erik Vika kan løfte sitt Sp til imponerende høyder. Jeg er mer skeptisk til at ordførere som Grete Sjøli (Nes), Ragnhild Bergheim (Lørenskog), Roger Evjen (Aurskog-Høland), Hans Thue (Nannestad) og Hilde Thorkildsen (Nittedal) utgjør noen vesentlig plusseffekt for Ap, men alle bør kunne fornye sine ordførergjerninger i fire år til. Derimot ser det mer utrygt ut for partikollegene Anders Østensen i Gjerdrum og Øystein Slette i Enebakk, her ligger det gode muligheter for maktovertakelse for Høyre i form av hhv. Jo Daniel Liseth og Tonje Anderson Olsen.

Forhåndsanalyser inneholder flere usikre variabler. Velgerpreferansene kan endre seg mye på åtte måneder. Lokale lister og saker kan mobilisere. Gamle koalisjoner kan slå sprekker og nye kan oppstå. Derfor finnes ingen helt sikre spådommer. Heldigvis.

Godt valgår!

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 7. januar 2019


Støtt mine frittstående valganalyser ved å vippse 92237487 eller bruke konto nr 97101646878 med et valgfritt beløp. Pengene går til å lage flere analyser som du og andre fritt kan lese her på bloggen.
           

Røgrønn ledelse 94-75

De rødgrønne har nå en stor mandatledelse på snittet av målingene. Men det er ikke så store velgerskyvninger som skal til før det igjen er jevnt mellom blokkene. 

Definerer vi H, Frp, Venstre og KrF som en del av en borgerlig blokk, og Ap, SV, Sp, MDG og Rødt som en del av en rødgrønn blokk, så viser snittet av de publiserte nasjonale stortingsmålingene pr 14. desember 2018 at de rødgrønne har 94 mandater inne, mot kun 75 for borgerlig side. Det ville ført til maktskifte hvis det var stortingsvalg i dag. 

 

De fire borgerlige har i øyeblikket ca 45 prosents opslutning, mens de rødgrønne har rundt 53 prosent. Stortingsvalget i fjor hadde en tilnærmet 49-49 fordeling i stemmeandel. Det har altså skjedd en velgerforskyvning på om lag 4 prosentpoeng i favør rødgrønn blokk etter valget. Det er først og fremst Sp og Rødt som har vokst på rødgrønn side, men også Ap og SV kan notere små pluss. På borgerlig side har alle fire partier falt. Høyre har klar seg best, mens Frp, Venstre og KrF deler den borgerlige tilbakegangen mellom seg. 

Rødts framgang sender dem over sperregrensen i desember og gir dem en stortingsgruppe på 8 representanter. Et av partiets problemer historisk sett har vært at man  ofte overvurderes på målingene. Hvis vi fortutsetter at Rødt reelt også nå har en litt lavere oppslutning enn målingene viser og senker partiet ned til 3,9 prosent, parallelt med at KrF og Venstre jekkes litt opp til 4 blank, så blir blokkstillingen nesten jevn. Mine tall viser da 86 rødgrønne mandater, mot 83 borgerlige.

Dette illustrerer at det skal svært små forskyvninger til før det igjen bortimot er dødt løp mellom blokkene. Samtidig må de borgerlige ha mye stang inn for å gjenskape sitt flertall hvis de kun har 45-46 prosent av stemmene bak seg. Mest trolig må det derfor en betydelig mobiliseringsjobb til blant alle disse fire partiene for at det skal være mulig.

I øyeblikket er derfor de rødgrønne relativt klare favoritter til valgseier 2021, selv om favorittstempelet på langt nær er så stort som det store mandatovertaket 94-75 kan tyde på. Men det er langt fram til 2021..    

Følg med på Viken!

1. januar 2020 slås Akershus, Østfold og Buskerud sammen til Viken. Dette vil ha stor betydning for fylkespolitikken i vårt distrikt. Et politikkfelt som i for liten grad blir dekket i mediene fordi man ikke regner dette som særlig godt stoff. Og hvem identifiserer seg med Akershus?

«Jeg er Akershusing» er en særdeles lite brukt setning. Fylket er hverken lokalt nok eller nasjonalt nok til å skape identitet. Likevel styrer og steller fylkespolitikerne og byråkratene med viktige ting for oss innbyggere, med videregående skoler som det viktigste. Men også samferdsel, kultur og tannhelse er sentrale områder. Akershus har et budsjett på nærmere 9 mrd. Legger vi til 6 mrd for Østfold og Buskerud, så snakker vi totalt sett om 15 mrd. Budsjettene økes når fylkene snart får nye oppgaver, deriblant økt ansvar for fylkesveiene, integrering og sterkere vektlegging av fylket som næringspolitisk aktør.

Derfor bør vi følge bedre med på styringen av fylket vårt. En av de første beslutningene fellesnemnda for Viken har tatt, er at det nye fylkestinget skal ha 87 representanter. Ut i fra partisammensetningen av tinget etter valget neste år, skal det pekes ut et fylkesråd («fylkesregjering»), ledet av en fylkesrådsleder. Det betyr at man innfører parlamentarisme i stedet for dagens formannskapsmodell. Fylkesrådet overtar rollen som fylkesrådmannen har hatt med å lede byråkratene. Det politiske ansvaret for administrasjonen blir dermed klarere og faren for «rådmannsvelde» elimineres. Fylkesrådet vil stå ansvarlig overfor fylkestinget. Mister fylkesrådet fylkestingets tillit, kan tinget stille mistillitsforslag. Får forslaget flertall, må fylkesrådet gå av. Fylkesrådet vil på sin side ha kabinettspørsmål som sitt sterkeste maktmiddel, slik vi kjenner det fra det parlamentariske, nasjonale nivå. Dette kan skape politisk klargjøring, men også mer ustabilitet enn i et formannskapssystem der alle sitter sikkert i fire år.

Det parlamentariske systemet kan være mer økonomisk effektivt fordi en klarere todeling i flertallsposisjon og mindretallsopposisjon kan bidra til tydeligere politisk prioritering fordi færre partier får gjennomslag. Det kan gi raskere og mer effektive beslutningsprosesser. Parlamentarisme vil gi økt profesjonalisering av politikken, med dertil tilhørende politiske hel- og halvtidsstillinger. Det kan gi bedre politikere og politikkutforming, men også økte godtgjørelser og mer avstand mellom politikere og innbyggere.

Gjenspeilingen av valgresultatet kan bli svakere i et parlamentarisk system. Det tverrpolitiske samarbeidet og konsensuskulturen står for fall. Eller snarere ideen om den. For også i formannskapsmodeller danner det seg ofte en posisjon og en opposisjon. I dagens Akershus fylke har det f eks vært et borgerlig styre av H, Frp, KrF og Venstre i mange år, med de rødgrønne partiene i opposisjon. Det er et tegn på at modellene gjerne tilnærmer hverandre slik at praksisen ofte ikke harmonerer helt med teorien, og dermed blir også de ovennevnte argumentene mer uklare.


Derfor er det ikke sikkert at det betyr så mye at parlamentarismen innføres i Viken. Det som derimot er viktig, når Tonje Brenna (Ap) og Annette Solli (H) leder sin første «fylkesregjering» om ett drøyt år, er hvordan de fyller sine roller og at flere faktisk følger med på hvordan fylket vårt styres. Det kan både Romerikes Blad, du og jeg bidra til. Fylkespolitikerne og fylkesbyråkratene har i for lang tid nærmest fått holde på litt for seg selv.


Likegyldighet til fylket er ikke bra, og det kan vi gjøre en slutt på.


Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 10. desember 2018

10 største kommuner: 7 blå og 3 røde?

Høyre kan ta over makten i Oslo og Bergen, men kan ryke i Drammen. 

Vi er ti måneder unna lokalvalget 2019 og tiden er inne for å se nærmere på situasjonen i våre ti største kommuner, målt i innbyggertall. Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Ap ligger an til en tilbakegang på rundt fem prosentpoeng, mens SV og Rødt samlet sett ligger an til en tilsvarende framgang. MDG ser ut til å holde sitt gode nivå fra 2015-valget på lokalmålingene, men jeg har mine tvil om partiet faktisk klarer å stå i mot en eventuell nasjonal nedgangstrend for partiet og har MDG noe lavere på mine tall.

På borgerlig side leverer Høyre svært sterkt. Frp ser ut til å forsvare sitt 2015-nivå og vel så det, mens KrF og V skal få slite med å tangere 2015. Mandatmessig er det derfor trolig Høyre som må plukke de to mandatene som borgerlig side trenger for å bikke flertallet. I øyeblikket har partiet dette akkurat inne på mine tall, parallelt med at Frp, V og KrF ser ut til å kunne klare forsvare alle sine mandater. Men V tåler ikke falle ærlig mer før deres 4. mandat glipper. 30-29 borgerlig vil gi maktskifte i hovedstaden, men her er det små marginer ute og går.
 
Mine foreløpige prognosetall: 

Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap valgte å invitere Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV, men SV trakk seg ut. Forhandlingene munnet ut i et byråd bestående av Ap+V+KrF, som hadde et knappest mulig flertall bak seg (34 av 67 mandater). Det er ingen ting som tyder på at byrådet kan gjenskape sitt flertall ved valget neste år. Schjeldrup har også frasagt seg gjenvalg.

Det ligger an til en normalisering av Høyres oppslutning i Bergen, og man bør kunne nå Oslo-nivå et stykke opp på 30-tallet. Også  Frp ligger over sitt 2015-nivå, men et rent blått flertall virker for langt fram. Venstre og KrF ser derfor ut til å sitte med nøkkelen til makt i Bergen etter valget. Et sterkt svekket Ap og en klar styrking av SV og Rødt kan føre til at de sier farvel til Ap for denne gang og ser i retning Høyre. I så fall vil det trolig bli maktskifte.

Mine foreløpige prognosetall: 

Trondheim: (190' innb) Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet har inngått i posisjonsflertallet. Men samarbeidet slår sprekker, dårlige saker for Ap florerer og både V og Sp kan komme til å bytte side. Ap er sterkt svekket i sitt "ustillingsvindu", men bør likevel kunne berge et resultat på 30-tallet. SV og Rødt ligger an til åkompensere en del slik at den rødgrønne blokken fortsatt har flertallet greit inne. Ottervik går for en ny periode og det blir vanskelig å nekte henne fire nye år som ordfører.

Mine foreløpige prognosetall:

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Frp kan profittere på bompengemotstand her, og de borgerlige ser samlet sett ut til å styrke sin posisjon, selv om KrF og V ligger an til en nedtur. Sagen Helgø har frasagt seg gjenvalg, og John Peter Hernes er ny toppkandidatet. Han blir etter alle solemerker Stavangers neste ordfører.         

Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt svært dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Fortsatt ingen lokale målinger herfra, men spørsmålet er primært hvor stor Høyre-dominansen nå er. Rent flertall er igjen mulig.  

Kristiansand: (110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Solid borgerlig flertall på siste lokalmåling og de borgerlige er klare favoritter ved valget neste år. Furre fortsetter høyst trolig som ordfører.

Drammen: (100') Relativt komfortabelt borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt, og Fredrik Haaning er ny ordførerkandidat. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe. Siste lokalmåling her viser at Drammen er åpnere enn på lenge. Slett ikke utenkelig at godtgående Drammen  MDG kan havne i en vippeposisjon. Jeg holder dog en knapp på fortsatt borgerlig flertall, om enn tynt, men her er det reelle sjanser for maktskifte og Monica Myrvold Berg (Ap) som nye Drammens første ordfører. 

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holdt fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker, slik at muligheten for rent H-flertall svekkes. Uansett klart borgerlig favorittstempel til Høyre og de borgerlige neste år i den nye storkommunen. Ett interessant poeng i nye Asker kan bli hvorvidt Høyres forhold til Venstre kan bedres som et produkt av sammenslåingen.

Jørgen Vik - ordførerfavoritt i Lillestrøm

       
Lillestrøm: (84') Skedsmo, Sørum og Fet slås sammen til Lillestrøm, Skedsmo klart størst av de tre. Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfallet, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Flæten har frasagt seg gjenvalg, og Jørgen Vik (bildet) erstatter ham som Aps frontkandidat. Han er  favoritt til å overta kjedet. Men dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter – frontkandidaten til Høyre er Kjartan Berland.  


Fredrikstad: (80') Ap var bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap.  Siste lokalmåling herfra viser at Ap fortsatt er snublende nær rent flertall, noe som i så fall er svært imponerende tatt i betraktning av at Ap faller klart nasjonalt. Fortsatt Ap-styre er altså klart mest sannsynlig og i så fall fire nye år med Nygård. så noe annet enn fort. Vvil mest trolig måtte lene seg mer på sine støttepartier. Så lenge vi ikke har lokal info, så er det et spenningsmoment hvor sterk Ap-svekkelsen er, dette gir de blå et lite håp. Men inntil videre er fortsatt Ap-styre det klart mest trolige. 

4 sikre blå, 2 sikre rød, 1 trolig rød og 3 åpne
Bærum, Stavanger, Asker og Kristiansand er sikre blå stikk. Trondheim og Fredrikstad bør være klare røde byer, også i Lillestrøm er det rødt favorittstempel. Oslo, Bergen og Drammen ser åpne ut, holder en liten knapp på borgerlig sier, men her kan det bikke begge veier. 

Ap, KrF, V og MDG ligger lavere enn i 2015. H, Frp, Sp, SV og R høyere

Valgvinnerne 2019 ser ut til å bli Sp, Rødt, Høyre, SV og Frp. Mens Ap, V, KrF og MDG ligger an til å gå tilbake neste høst. Blokkmessig sett gir dette borgerlig side noen gode angrepsjanser. 

Til grunn for mine vurderinger ligger gjennomsnittet av nasjonale stortingsmålinger og  kommunemålinger, samt valghistorikk.

Ap sju prosentpoeng under 2015-nivå
Ap har vært igjennom et fælt år både velgermesseig, organisatorisk og politisk. Men det har lysnet i høst og partiet er i ferd med å karre seg opp omtrent på sitt nivå fra 2017-valget - som riktignok var elendig.

Nasjonalt stortingsnivå er nå i snitt rundt 28 prosent. Ap står normalt sett noe svakere når det er snakk om kommunevalg. De to siste nasjonale målingene her indikerer noe rundt 26 prosent (markert i rødt). Det er i så fall minus 7 prosentpoeng målt mot det gode 2015-valget på 33 prosent (markert i grønt i figuren) og betyr at en solid mobiliseringsjobb må gjøres hvis ikke partiet skal gå på et nytt, kraftig valgnederlag neste år. 

Høyre med angrepsmuligheter
"Bandwagon-effekten" etter valgseieren i fjor høst, paret med Aps store problemer, sendte Høyre opp mot 29 prosent i vinter. Partiet har falt noe tilbake, men har stabilisert seg rundt 26 prosent på stortingsmålingene. Høyre ligger som oftest noe høyere når det spørres om kommunevalg, og målingene viser ganske riktig at partiet ligger over 27 prosent her. Dette betyr at det største regjeringspartiet i øyeblikket ligger an til å bli større enn Ap ved kommunevalget og har inne et nivå som er over fire prosentpoeng over 2015-resultatet på 23 prosent. Dette gir en åpning for at Høyre generelt vil ha en mulighet for å styrke sine sine maktposisjoner i flere fylker og kommuner, på bekostning av Ap.   

Sp tredje størst?
Sp gjorde et meget sterkt stortingsvalg i fjor og så tosifret valgkvelden. Tiden etter har brekreftet nivået og vel så det, partiet er nå stabile på ca 11 prosent. Sp står sterkt i kommune-Norge og ligger nok over sitt stortingsnivå ved kommunevalg, selv om nasjonale kommunemålinger i høst noe overraskende har vist det motsatte. Jeg tror realiteten er at Sp snarere ligger rundt 13 prosent, noe som kommunemålingene i fjor også viste. Blir valgresultatet i det sjiktet, så ligger Sp godt an til å bli tredje størst og skaffe seg en utmerket forhandlingsposisjon etter valget som bør kunne gi dem mer ordførermakt flere steder.

Frp rundt 11 prosent
Trenden for Frp har vært nedadgående etter i vår og partiet ligger nå i underkant av 13 prosent på stortingsmålingene. Partiet er svakere lokalt og ligger på drøyt 11 på de nasjonale kommunemålingene. Det er ca halvannet prosentpoeng over det svake 2015-valget som endte med 9,5 prosent. Høyres angrepsjanser avhenger en del steder av hvor mye Frp klarer å mobilisere ved et lokalvalg, og et Frp på 9 vs. et Frp på 12 kan fort være tungen på vektskålen mht. å få til blå maktskifter.

SV plusser med ett prosentpoeng?
SV snudde en nedadgående kurve gjennom mange år ved fjorårets valgresultat på seks prosent. Og har økt ytterligere etterpå og sett mange målinger på 7-tallet. Men SV har falt noe tilbake i høst og ligger nå omtrent på 2017-nivå igjen. SV står svakere lokalt enn nasjonalt, og ser i øyblikket ut til å ha et nivå i overkant av 5 inne lokalt, noe som vil være ca ett prosentpoeng over 2015-resultatet. 

KrF på tre-tallet?

Enorm medieoppmerksomhet om KrF denne høsten. Uten at det har påvirket velgernes netto KrF-preferanser i særlig grad. Partiet vaker stabilt rundt sperregrensen på fire prosent. Kommunemålingene har imidlertid vist 5-tallet, noe som er overraskende all den tid KrF normalt sett står svakere ved lokavalg. Jeg tror derfor at den dystre realitet for partiet snarere er 3-tallet, og i så fall ligger man an til en solid nedtur målt mot 2015-valget som endte på 5,4 prosent. 

Venstre tilbake

Venstre ligger for tiden i underkant av sperregrensen på stortingsmålingene. Kommunemålingene indikerer at partiet går mot et valgresultat midt på 3-tallet. Partiet gjorde et bra lokalvalg sist med 5,4 prosent. Alt tyder derfor  i øyeblikket på at Venstres primære oppgave i valgkampen blir å forsøke begrense tilbakegangen.

MDG bak 2015-skjemaet
MDG fikk et valgresultat på i overkant av tre prosent ved fjorårets stortingsvalg. Partiet har i tiden etter stort sett ligget rundt 3, med høye to-tall som høstens melodi. Kommunemålingene viser litt  over 3, så det virker pt. langt fram å kopiere 2015-resultatet på 4,2.

Rødt mot historisk valgRødt har styrket seg markant på målingene etter stortingsvalget 2017 og ligger på det fleste målingene i år over sperregrensen. Også nasjonale kommunemålinger indikerer et nivå over 4 prosent. I så fall er en dobling av Rødts 2015-valg på 2 blank innenfor rekkevidde. Det vil være partiets klart beste valg noensinne. Rødt er dog ofte noe overvurdert på målingene.

Akershus: 8 Ap-styrte, 8 H-styrte og 3 Sp-styrte kommuner etter 2019?

Akershus Vest ser som vanlig svært Høyre-dominert ut. Follo-regionen er også ganske blå, med skjær av rødt og grønt. Mens Ap har grepet om Romerike, men risikerer å miste makt til Høyre og Sp et par steder. 

Jeg baserer mine vurderinger på valgstatistikk, og det lille som finnes her av nye, lokale målinger, samt nasjonale trender på riksmålingene. Analysen er et øyeblikksbilde ut i fra dagens situasjon, vurderingene kan endre seg når ny informasjon kommer.

Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Hun ønsker gjenvalg. Ingen lokale målinger å støtte vurderingene på, men spørsmålet er i grunn primært hvor stor Høyre-dominansen nå er. Rent flertall er igjen mulig.

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holdt fram som ordfører, støttet av KrF og Frp, og valgteknisk av Venstre. Conradi ønsker også gjenvalg. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker. Uansett klart favorittstempel til Høyre og de borgerlige neste år i den nye storkommunen. Ett interessant poeng i nye Asker er hvorvidt Høyres forhold til Venstre kan bedres som et produkt av sammenslåingen.

Nordre Follo: (51') Oppegård og Ski slås sammen. Det er Høyre-dominans i Oppegård, med Thomas Sjøvold som ordfører, støttet av KrF og valgteknisk støtte fra Frp. Ofte jevne valg i Ski, intet unntak ved 2015-valget, der en koalisjon av SV, Sp, MDG og Venstre gikk sammen om å støtte Aps ordførerkandidat Tuva Moflag slik at hun kunne overta kjedet fra Anne Kristine Linnestad (H). Da Moflag ble valgt inn på Stortinget i 2017, ble den nye ordføreren Hanne Opdan. Sjøvold (H) eller Opdan (Ap) blir ordfører i den nye kommunen, Sjøvold har favorittstempelet, men vil trolig trenge støtte fra både Frp, KrF og/eller Venstre. Venstres samarbeidspreferanse er uavklart, så det kan bli et spenningsmoment hvis deres mandater havner på vippen. Siste lokalmåling viser et knappest mulig flertall av H+Frp+KrF, og i så fall V utenfor vippeposisjon. MDG er en alternativ mulighet for de borgerlige, men de heller trolig mest til rødgrønn side.

Ås: (20') Ola Nordal (Ap) er ordfører her, støttet av V, MDG og SV. Det ligger ikke an til at disse beholder sitt flertall. Ser for meg et scenario med tre jevnstore partier her: Ap, H og Sp. Ås er en av kommunene der Sp kan forhandle seg fram til et ordførerverv, enten ved å gå inn i dagens venstreorienterte koalisjon, eller søke i borgerlig retning. Alternativet kan være at Ap og H gjør et grep som holder Sp ute.

Nesodden: (19') MDG stormet fram her sist og fikk over 13 prosent. En blokkoverskridende allianse av Ap, MDG og H medførte at Nina Sandberg (Ap) kunne videreføre sin ordførergjerning. Da hun ble valgt inn på Stortinget i fjor, så ble Truls Wickholm ny ordfører. Nesodden er en av få kommuner i landet der et helrødt flertall av Ap+SV+Rødt er innenfor rekkevidde. Men Aps forhold til SV og Rødt er ikke all verdens der, og også dagens Ap+H+MDG har en ok mulighet til å beholde flertallet. Ap ligger best an til å beholde ordførervervet.

Vestby: (18') Høyre underpresterte her sist og ble nesten halvert pga. indre strid og mye uro rundt daværende ordfører John Ødebehr. Partiet sprakk og utbryterne dannet "Bygdelista" som fikk 12 prosent og gikk inn i en allianse med Ap, Sp, SV og V som sikret Tom Ludvigsen (Ap) ordførerposisjonen. Han går for gjenvalg, men skal slite med å få det til hvis Høyres oppslutning normaliseres, noe det er grunn til å tro. Men Bygdelista er fortsatt aktive og stiller også ved neste års valg, det kan dempe Høyres forventede framgang.

Frogn: (16') Høyre er sterke her. Odd Slåke (H) er ordfører, støttet av Ap. Han ønsker gjenvalg og er klar favoritt til å få ønsket innfridd. Ikke umulig at Høyre kan se 40-tallet her, men lokal måle-info mangler foreløpig. I så fall vil Høyre kunne velge om de ønsker å beholde Ap som alliansepartner, eller bytte dem ut med Frp og/eller sentrum. 

Enebakk: (11') Det bikket fra blått til rødgrønt sist i kommunen som ligger både i Follo og på Romerike. MDG og Venstre valgte Ap i ettervalgsforhandlingene. Også Sp, SV og KrF støtter Øystein Slette (Ap) som ordfører. Helblått flertall er en realistisk mulighet neste år, i så fall er Høyres ordførerkandidat Tonje Anderson Olsen mest trolig den neste ordføreren. Fortsatt Ap-styre avhenger av at det meget brede sentrum-venstre-samarbeidet videreføres, parallelt med at det ikke blir blått flertall.  


Lillestrøm: (84') Skedsmo, Sørum og Fet slås sammen til Lillestrøm, Skedsmo klart størst av de tre. Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfallet, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Flæten har frasagt seg gjenvalg, og Jørgen Vik er foreslått å erstatte ham som frontkandidat. Han er  favoritt til å overta kjedet. Men dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter – frontkandidaten til Høyre blir enten Kjartan Berland eller Marianne Grimstad Hansen.

Lørenskog: (39') Ap samarbeider med SV, Venstre, MDG og «Lørenskog i våre hjerter». Ragnhild Bergheim er ordfører. Høyre+Frp bør kunne se 40-tallet samlet sett, men helblått flertall virker for langt fram. Det betyr at at småpartiene MDG, V og/el. KrF  kan avgjøre maktutfallet. Høyre bygger opp Amine Mabel Hansen som ny fronkandidat, etter at Turid Kristensen ble valgt inn på Stortinget, og jeg tror hun særlig må satse på å gjøre sine hoser V-grønne og KrF-gule for å ha reelle muligheter til å overta kjedet fra Bergheim. Favorittstempelet ligger på sistnevnte.

Ullensaker: (37') Frp og Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men støttet av KrF ble Tom Staahle (Frp) ordfører etter at populære Harald Espelund frasa seg gjenvalg. Også Venstre inngår i dette borgerlige samarbeidet. Frp er storebror i flyplasskommunen, men det er tegn på at Høyre nærmer seg noe - uten at jeg tror at de vil klare å passere Frp ved valget neste år heller. Ap bygger opp Eivind Schumacher som ny ordførerkandidat etter at Janka Holstad flyttet. Staahle ønsker gjenvalg, men Espelund teller på knappene om han skal utfordre og gå for et overraskende comeback. Ullensaker kan bli helblått, men KrF og/eller Venstre kan også få et avgjørende ord med i laget. Både KrF og Venstre heller klarere i blå retning her enn mange andre steder, så et maktskifte ser pt. tungt ut å få til for opposisjonen.

Eidsvoll: (25') Knapt rødgrønt flertall sist. Einar Madsen (Ap) trakk seg som ordfører av helsemessige årsaker. John-Erik Vika (Sp, bildet) overtok kjedet. Han har, støttet av Ap og SV, fått en sterk posisjon på kort tid, og en betydelig ordfører-effekt er ikke utenkelig her, det kan bety et Sp oppe på 20-tallet, trolig særlig på bekostning av Ap. Tror valget vil helle i rødgrønn retning og at Vika beholder kjedet. Ap stiller med Hege Lending Svendsen på topp og håper hun skal bli Grunnlovsbygdas første kvinnelige ordfører. Høyre har Christoffer Nyborg i front.  

Nittedal: (24') Hilde Thorkildsen (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, V og KrF. Holder den brede sentrum-alliansen sammen, ser det tungt ut for maktskifte, selv om dette er en ganske sterk Høyre-kommune til Romerike å være. Thorkildsen går for gjenvalg og ligger bra an til å lykkes. 

Nes: (22') Solid rødgrønn seier sist, både Ap og Sp står sterkt. SV er også en del av posisjonen, ledet av Grete Sjøli (Ap). Sp kan komme til å se 20-tallet også her neste år, og jevne ut styrkeforholdet til Ap, men med Ap som fortsatt rødgrønn storebror. Vanskelig å se hvordan opposisjonen skal få til et maktskifte her, med mindre de klarer lokke Sp over.

Rælingen: (18') Ap fikk smått utrolige 59 prosent her sist. Takket være en gunstig velgerstruktur (mange ansatte i offentlige sektor), at mange har vært fornøyd med politikken som har vært ført og en svært populær ordfører i Øyvind Sand. Men H+Frp fikk 42 prosent ved stortingsvalget i fjor, noe som viser at de blå ikke er sjanseløse den dagen Sand er ute av politikken. Og den dagen kommer ved valget neste år, for han har frasagt seg gjenvalg. Etterfølgeren Ståle Grøtte gjelder som favoritt, men Høyres toppkandidat, Gro Langdalen, har en klart bedre sjanse enn hennes forgjengere. Rødgrønn seier, men solid borgerlig reduksjon av forspranget er derfor tipset pt.     

Aurskog-Høland: (17') Lille Rømskog innlemmes i Aurskog-Høland, uten at det påvirker velgerprofilen. (Men Rømskog mister dermed sin status som kommunen som først har valgresultatet klart..). Ap og Sp har rent flertall her. Også MDG, KrF og SV støtter Roger Evjen (Ap) som ordfører. Klart rødgrønt favorittstempel også neste år, med et noe svekket Ap i front, flankert av et sterkere Sp. Maktskifte fordrer nok at Sp skifter side.

Nannestad: (13')  Bygdelisten valgvinner sist, uten å bli belønnet for det i form av makt. Hans Thue (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, KrF og V. Videreføres dette sentrum-venstre-samarbeidet, så er det gode muligheter for at flertallet gjenskapes. Venstre står sterkt her og blir en viktig nøkkel.

Gjerdrum: (7') Markant Sp-framgang og Venstre-tilbakegang sist fra høyt nivå. Anders Østensen (Ap) er ordfører, støttet av Sp, MDG og KrF. Ikke umulig at Sp kan se 20-tallet her neste år. Sjelden ordførere gjenvelges her, og valget ser vidåpent ut. Neppe helblått flertall, men sammen med et borgerlig orientert Venstre er flertall mulig. KrF kan komme på vippen, og står de fast på sitt samarbeid med Ap, så har Østensen en ok mulighet til å fornye sin ordførergjerning. Setter en marginal knapp på at Høyres Jo Daniel Lindseth tar dette hjem i kommunen der ordførere sjelden gjenvelges. Men se opp for Sps Leif Haugland her..

Hurdal: (3') Enorm ordførereffekt pro Runar Bålsrud og Venstre ved de seneste valgene, men med avmattingstendenser. Bygdelisten "Glad i Hurdal" og Sps vekst reduserer Venstre. En del intern turbulens i partiet, to av fem V-representanter har meldt seg ut. Ap, KrF, MDG og Sp inngår i samarbeidet med Venstre. Bålsrud har sagt nei til gjenvalg, det kan gi en del gamle V-velgere i flyt som jeg tror Sp kan ha forutsetninger for å appellere til. Sp kan bli størst her neste år, det kan bane vei for Paul Johan Moltzau som ny ordfører.

Summeres denne Akershus-analysen opp, så kan Sps antatte framgang medføre at de kan sikre seg ordførervervet i kommuner som Hurdal og Ås. Sp kan også bli en joker å se opp for i andre kommuner, som Gjerdrum. Aps forventede svekkelse kan blokkmessig kompenseres via Sps og SVs  forventede framgang, slik at maktbasen deres ikke blir vesentlig svekket. Men et par-tre ordførerverv kan ryke i Nordre Follo, Gjerdrum og Enebakk, og de må se opp i Lillestrøm. Høyre kan erobre noe mark i både Follo og på Romerike, samt beholde sin sterke posisjon i Vest.

Ap er altså satt under et visst press, ti måneder før valget. 

Hareide trenger et under i de fire siste fylkene

Fire fylker står igjen for KrF: Oslo, Akershus, Vestfold og Østfold.

Akershus: 9 delegater på valg. Min delegatkartlegging viser 37-28 stemmer i favør rød. De blå trenger 26 stemmer for å få 4 delegater. Ligger dermed an til 5-4 røde her. Hareide trenger 6-3, ikke umulig, men vanskelig.

Oslo: 7 delegater. Jevnt, men antar at Oslo heller svakt rødt og at 4-3 røde dermed er mest sannsynlig. Hareide må ha 5-2, ikke helt umulig, men blir vanskelig.

Vestfold: 7 delegater. Også jevnt her. 4-3 blå eller 4-3 rød, evt 3-3 og 1 gul delegat uten subsidiær preferanse er mulige utfall. Hareide trenger 5-2 røde, ser ikke helt hvordan det skal gå til.

Østfold: 8 delegater. Min foreløpige kartlegging (Rakkestad, Halden, Moss, Spydeberg, Råde, Rygge, Askim, Marker, Fredrikstad, Våler og Eidsberg) viser 33-20  i blå stemmefavør. 5-3 virer derfor som det mest trolige utfallet. Hareide må ha 4-4, det virker urealistisk.

 Min prognose viser nå 99-91 favør blått (hvis Møre og Romsdals gul/blanke delegat regnes inn på blå side, holdes hun utenfor er det 98-91-1).

Kan "kabinettspørsmålet" snu noen lyseblå?
Er løpet kjørt for Hareides røde linje? Ikke helt, for det kan skje ting mellom siste fylkesmøte tirsdag kveld og landsmøtet på fredag. Trolig vil Hareide stille "kabinettspørsmål" og dermed håpe at det kan flytte en håndfull lyseblå over til hans side av frykt for å miste ham som leder.

Logisk sett skulle en tro at "Grøvan-alternativet" (at KrF forsetter i opposisjon som nå), som trolig får et 20-talls delegater (jeg har fordelt dem etter subsidiær preferanse i min modell),  har styrket sine muligheter fordi den (røde) siden som ligger an til å tape, kan komme til å ønske det nest beste for dem; status quo. Jeg tror dog at ledelsen går "all in" på å ta et retningsvalg nå, og setter status quo opp (skal KrF i regjering eller ikke?) som votering først, dette faller, og vi får en ren duell mellom rød og blå til slutt. Et skriftelig og dermed hemmelig votering kan øke sjansen for at noen delegater kan endre preferanse i salen. De er dog valgt på bakgrunn av sitt syn, så endringer vil skape reaksjoner, men stemningsendring og dynamikk i salen er Hareides siste håp. 

Lyset som brenner for Hareide ser blått ut.     

   

     

Blått overtak 103-87 i KrF

Blå side har et ganske klart overtak i KrF. Løpet er ikke kjørt for Hareide, men det brenner et blått lys. 

Valget av delegater til KrFs ekstraordinære landsmøte 2. november kan avgjøre partiets retningsvalg. Siden partiet i øyeblikket har vippeposisjonen på Stortinget, så kan dette retningsvalget få store innvirkninger på norsk politikk i årene som kommer.

Antall delegater fra hvert fylke er bestemt ut i fra en fordelingsnøkkel som tar hensyn til både medlemstall og antall velgere i fylket ved siste valg. Men nøkkelen gir de medlems- og velgermessig små KrF-fylkene som Nordland, Troms, Finnmark, Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland en overrepresentasjon på bekostning de store medlemsfylkene som Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Agder. Siden de små heller rødt og de store heller blått, så er nøkkelen i praksis en fordel for de som ønsker et rødt retningsvalg. Derfor har også debatten om forholdstall vs flertall blusset opp, der Rogland valgte å kjøre et flertallsprinispp og sende 15 blå og kun en rød delegat bl.a for å "nulle ut" sin egen underrepresentasjon. Denne diskusjonen kan komme også i andre fylker, selv om det fra ledelseshold ønskes et forholdsprinispp lagt til grunn i alle fylker.

I tillegg til fylkene har Stortingsgruppen, Sentralstyret, KrFKvinner og KrFU sine delegasjoner med delegater. Basert på en kombinasjon av tilgjengelig info, faktisk og antatt fordeling, har jeg laget en prognose over utfallet:

Sentralstyret: 11 delegater. 6 - 5 favør blått her virker avklart.

Stortingsgruppen: 4 delegater. Uavgjort 2-2 er resultatet her.

KrFKvinner: 12 delegater. Stemmegivningen helte i en viss blå retning og antagelig 7 blå og 5 røde delegater (en viss usikkerhet rundt hva delegat Birkedal stemmer, går hun for rød blir det 6-6).     

Rogaland: 16 delegater. Var første ute og valgte 15 blå og en 1 rød. Stemmetallet var ca 70-30 favør blå.

Buskerud: 6 delegater. Noe overraskende rød overvekt 60-40 her og 4 rød og 2 blå delegater ble valgt. 

Hedmark: 6 delegater. Som ventet ca 60-40 rød stemmevekt her og 4 røde og 2 blå delegater valgt.

Oppland: 6 delegater. 80-20 favør rød, et hakk rødere enn ventet og dermed 5 røde og 1 blå delegat valgt.

Finnmark: 4 delegater. Fylkesmøtet holdt over telefon med 14 stk. 14-0 favør rødt og dermed 4 røde delegater.

Telemark: Seks delegater. Hellet svakt i rød retning, men ikke nok til at det ble 4-2 røde (manglet 4 stemmer),  så utfallet her ble 3-3.

Agder: Møte 26. okt. 10 delegater i Vest og 8 i Aust, til sammen 18. Heller trolig blått i sjiktet 70-30 og i så fall 13-5 blå. Men kjører de "vinneren tar alt" her pga. Agders lavere vekt?

Hordaland: Møte 27. okt. 14 delegater. Antatt fordeling 70-30 og i så fall 10 blå og 4 røde. Men også her kan "vinneren tar alt"-spørsmålet komme.  

Sogn og Fjordane: 7 delegater. Antar 65-35 rødt her og dermed 5-2 i rød delegatfavør.

Møre og Romsdal: 27 okt. 12 delegater. Antatt fordeling 70-30 og i så fall 8 eller 9 blå. Flertallsvalg kan bli brukt også her, men jeg setter 9-3 blå inntil mer info foreligger.

Trøndelag: Møte 27. okt. 13 delegater, 6 i Nord og 7 i Sør. Antar 70-30 favør rød, noe rødere i Sør og enn Nord. I så fall 9-5 favør røde. Men kan Trøndelag komme til å kontre på Rogaland og kjøre flertallsvalg? 

Nordland: Møte 27 okt. 6 delegater. Heller trolig rødt i sjiktet 60-40 og dermed 4-2 i rød delegatfavør.

Troms: Møte 27 okt. 6 delegater. Rødt favorittstempel her i sjiktet 65-35 og dermed 4 røde og 2 blå.

Akershus: Møte 29 okt. 9 delegater. Åpent her, men antar 55-45 rødt og dermed 5-4 røde delegater.

Vestfold: Møte 29 okt. 7 delegater. Heller i blå retning, antar 60-40 og i så fall 4-3 i blå delegatfavør.

Oslo:  Møte 29. okt. 7 delegater. Åpent. Tradisjonelt borgerlig orientert KrF her, men kan ha endret seg noe i senere år. Kan bikke begge veier, tror på 55-45 rødt og 4 røde og 3 blå delegater.

Østfold: Møte 30. okt. 8 delegater. Siste ut og kan dermed avgjøre alt hvis det står og vipper. Antar 60-40 blått her og dermed 5-3 i blå delegatfavør. Men kjører kanskje vinneren tar alt hvis blå side trenger et par delegater ekstra for å sikre seieren?

Når dette summeres opp, så kommer jeg opp i et totalt antall som blir 103 blå vs 87 røde delegater. Blå side har altså er relativt greit flertall inne. Dette betyr at Hareide trenger en "game changer" for å ha håp om å snu det. Slik jeg vurderer det, så er han avhengig av å vinne de gjenstående "røde" fylkene mye klarere enn forventet, parallelt med at han klarere å redusere nederlagene i de "blå" fylkene. Da kan totalfordelingen begynne å nærme seg likevekten på 95-95. Men veien virker pr i dag for lang. 

Tallene forutsetter at alle delegatene tvinges til å stemme over retning. Hvis rød side innser at de er i ferd med å tape, så kan det bli et avgjørende spørsmål om voteringsrekkefølgen på landsmøtet. For da blir status quo (Grøvan-alternativet) det beste de kan håpe på. I en situasjon med 85-90 røde, så kan rundt 10 "Grøvan-fans" være nok til å vippe flertallet over til status quo.

At hele denne stormfulle KrF-prosessen skal munne ut i ingenting, er imidlertid nesten for utrolig til å tro på. Det mest sannsynlige er at KrF tar et retningsvalg og at partiet velger bkå retning.

I så fall er Hareide antagelig ferdig som partileder og Kjell Ingolf Ropstad overtar og fører partiet inn i Solberg-regjeringen.   

Rødgrønt overtak

De rødgrønne har skaffet seg et visst mandatovertak etter sommeren og har nå et forsprang på 51-47 målt i stemmer og 90-79 målt i mandater. 

Regjeringspartiene H, Frp og V, samt KrF gikk tilbake ca 5 prosentpoeng i stemmer og mistet samlet sett 8 mandater ved stortingsvalget 2017. Stemmefordelingen mellom blokkene ble 49-49, mens mandatforelingen ble 88-81 i borgerlig favør fordi både og KrF og Venstre kom over sperregrensen, mens MDG og Rødt ikke brøt sperren og dermed fikk dårlig mandatuttelling.

I året som har gått etterpå, har regjeringsblokken+KrF beholdt sitt mandatflertall på målingene (med unntak av april i år), og velgerstøtten til de fire partiene samlet har variert i sjiktet mellom 49 og 51 prosent. Støtten har imidlertid sunket gjennom sommeren og inn i høsten og er nå nede i om lag 47 prosent. Mens støtten til de rødgrønne (Ap, SV, SP, MDG og Rødt) har økt til 51 prosent. Rødt har brutt sperregrensen nedenfra, mens KrF og V begge i øyeblikket ligger på nivåer under sperregrensen på fire prosent. Dette gir seg klare utslag på mandatfordelingen, legges snittallene på målingene for september til grunn, ville det gitt et resultat på 90-79 i rødgrønn favør. 

Går man ytterligere bak blokktallene, så er en annen forklaring på dette skiftet i rødgrønn retning at Ap ser ut til å ha lagt det verste bak seg og begynt å se noe bedre tall i sjiktet rundt 26 prosent. Dette er likevel fortsatt et svakt nivå til Ap å være. Sp holder sin sterke posisjon godt og har et nivå rundt 11 prosent inne.

Høyre holder på sitt gode nivå og har snittmålinger godt oppe på 26-tallet. Derimot har Frp falt noe og måtte tåle 12-tallet i august, men det har snudd litt opp i igjen i september og man har 13-tallet inne, det er likevel noe under valgresultatet på 15.

Vi går derfor inn i en budsjetthøst med et rødgrønt forsprang på riksmålingene, men det er relativt små velgerforskyvninger som skal til før flertallet kan bikke tilbake i borgerlig retning. Budsjettet er dog ofte noe som kan slå dårlig ut for regjeringspartiene da oppmerksomheten gjerne rettes inn mot kuttforslag og "forhandlingskaos". 

KrFs veivalg kan også påvirke prosessen. Åpner partiet opp for å forlate sin "støttefunksjon" for Solberg-regjeringen og bevege seg mer i retning venstre, så kan "krise og kaos" rykke nærmere enn styring og stabilitet. Det kan gavne opposisjonen ytterligere, og kanskje særlig Ap. Skulle KrF velge motsatt og ønske tre inn i regjeringen i stedet, så kan også effekten bli motsatt på kort sikt.

En "budsjettkrisehøst" som bakteppe inn i vinteren 2018/19 vil gi en bedre start på valgåret 2019 for de rødgrønne og åpne muligheter for Ap til å forsvare noen flere av de kommunene og fylkene som man vant i 2015. Men selv med en slik flyt, vil trolig neste års valg i stor grad handle om å forsøke begrense tapene for 2015-valget var svært godt for partiet og vrient å forsvare.

Velgerne kan imidlertid endre sine preferenser flere ganger innen vi kommer til lokalvalget, så her må vi komme tilbake med flere analyser.

Fylkes-Norge dras et hakk i borgerlig retning?

Dagens 19 fylker blir i stor grad styrt av sentrum-venstre. Et svekket Ap, og et styrket Høyre, Sp og SV kan i sum føre til at Ap taper noen maktposisjoner ved neste års fylkestingsvalg. 

Regionreformen kan gi et mer interessant fylkestingsvalg 2019, selv om dette valget nok fortsatt vil være for de mest spesielt interesserte av oss. La oss se litt på hvilke fylker som går sammen og hvilken vei styringsflertallet kan gå. Jeg forusetter at sammenslåingene går som vedtatt, og legger som vanlig snittet av dagens nasjonale målinger, valghistorikk og lokale målinger til grunn for vurderingene.






Viken: (1,2 mill innb.) Østfold (300), Akershus (600) og Buskerud (300) slås sammen til Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Akershus mistet Høyre og Frp sitt rene flertall i 2015, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet greit med Anette Solli som fylkesordfører. Sp sluttet seg til dette flertallet. Jevnt løp i Buskerud sist, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. V, Sp og MDG valgte venstresiden etter valget, noe som munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011.

Akershus tenderer klart borgerlig, Østfold heller rødgrønt, mens Buskerud vipper. Siden Akershus er like folkerikt som de to andre fylkene til sammen, så blir summen av dette at de borgerlige får et visst favorittstempel i det nye storfylket. Men noe sikkert blått stikk er det ikke, og det blir fort avgjørende om Viken KrF og V legger seg på "Akershus-modellen" og samarbeid med høyresiden eller velger en form for Østfold/Buskerud-variant og kompaniskap med venstresiden. Siste måling viser at det alternative scenariet til et H+Frp+KrF+V-flertall her er at Sp kommer på vippen.

Oslo: (700' innb). Eneste fylke som også er kommune. Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokale måling viser 30-29 i rødgrønn mandatfavør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder fortsatt et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig.

Innlandet: (400' innb.) Plankekjøring for Ap og Sp i Hedmark sist, der de to styringspartiene plukket til sammen 21 av i alt 33 mandater. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsatte som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark. Noe mindre Ap+Sp-dominans i Oppland, der også SV og KrF inngår i posisjonen, men klart rødgrønt her også, med Even Hagen (Ap) som fylkesordfører.

Umulig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønn seier her i 2019, med Ap og Sp som dominerende partier. Men styrkeforholdet mellom dem ligger an til å forskyve seg i Sps retning, det kan åpne en mulighet for at den borgerlige opposisjonen vil friste Sp over ved å tilby lederververt, men jeg tipper Sp holder seg til Ap.

Vestfold og Telemark: (400') Borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) 21-18 i mandater i Vestfold sist. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. I Telemark beholdt posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som fylkesordfører, sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba.

Vestfold er et borgerlig orientert fylke, mens Telemark heller i rødgrønn retning. Vestfold har ca 80 000 flere innbyggere og veier dermed noe tyngre i det nye fylket. Dette ser jevnt ut, men pt. heller jeg til at det kan bli en knepen borgerlig seier, men Sp på vippen er et nesten like sannsynlig utfall. Et spenningsmoment i det nye fylket er om de relativt oversiktelige politiske alliansene i Vestfold føres videre, eller om det noe mer uoversiktelige alliansebildet i Telemark påvirker samarbeidsrelasjonene.

Agder: (300' innb) Knapt borgerlig flertall 18-17 i Aust-Agder, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny fylkesordfører. Han ble valgt inn på Stortinget i fjor og erstattet av Gro Bråten.
De borgerlige ble svekket i Vest-Agder, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsatte som fylkesordfører. Også KrF, Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Borgerlig orientering i begge fylker, men klarere i Vest enn i Øst. Agder-målingen fra slutten av august viser at helblått flertall ikke er et helt utenkelig utfall, men mer trolig må KrF og eventuelt Venstre også med. Legger man seg på "Vest-Agder-modellen" så vil det mest sannsynlige være at Høyre får lederen i det nye fylket, flankert av støtte fra Frp, KrF og V.

Rogaland: (500' innb) 27 av 47 mandater til de borgerlige her sist. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av at de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører.

Rogaland er et klart borgerlig fylke, og noe annet enn borgerlig seier vil være en gedigen skrell. Samtidig ligger KrF an til å komme svekket ut, mens Høyre styrkes. Kan Høyre styrkes såpass mye at Rogaland blir helblått? Det mangler kun ett mandat på rent H+Frp-flertall på siste fylkesmåling, så dette kan slett ikke utelukkes. Men det er mer sannsynlig at KrF og/eller Venstre må inkluderes for å etablere flertall. I så fall blir det et spørsmål om de vil fastholde sin venstrevri, eller vende tilbake til høyresiden. Jeg tror mest på det siste, og da er det mest trolig at den neste fylkesordføreren i Rogaland kommer fra Høyre.

Vestland (600' innb.): Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall i Hordaland med klar margin i 2015. Ap+KrF+Sp laget før valget en samarbeidsavtale, men de manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper og vi fikk et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører, støttet av KrF, Sp og SV. I Sogn og Fjordane ble det, helt i tråd med forventningene, et klart rødgrønt flertall. Sp har et meget sterkt grep om fylket, og Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Hordaland er ca fem ganger så folkerikt som Sogn og Fjordane og er borgerlig orientert. Men siden KrF samarbeider med Ap i begge fylker, så er det grunn til å tro at Høyre, Frp og V trenger flertall alene for å få til et maktskifte. Det virker for langt fram i øyeblikket, så her er Sp eller KrF på vippen et mer realistisk utfall. Klarer et svekket Ap å holde den brede sentrum-venstre-alliansen samlet, så kan Ap beholde sin lederposisjon. Men også her kan det være tenkbart at Sp eller KrF kan tilbys et framtredende verv for å bytte til borgerlig side.

Møre og Romsdal: (300' innb) Jon Aasen (Ap) fortsatte som ordfører etter valget sist, støttet av V, Sp, SV, MDG, Nordmørelista og Sunnmørslista. Videreføres dette brede samarbeidet, så er H, Frp og KrF avhengig av rent flertall for å få til et maktskifte i blå retning. De tre fikk 52 prosent samlet sett ved stortingsvalget i fjor høst, men bare 40 prosent ved fylkestingsvalget sist, så den oppgaven kan bli i overkant tøff. Mest trolig at Ap holder fram lederskapet - så sant de klarer holde den usedvanlig brede styringskoalisjonen samlet, noe som langt fra er gitt. Men Sp på vippen er et sannsynlig utfall og partiet kan bli fristet av et fylkesordførerverv hvis man bytter til borgerlig side.
Trøndelag: (500 ' innb) Posisjonen i Sør-Trøndlag av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O. Sandvik (Ap) fortsatte som fylkesordfører. I Nord-Trøndlag beholdt den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid, med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp ble dermed spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Holder Ap, SV, Sp og KrF sammen i Trøndelag, så er det vanskelig å se for seg noe særlig annet enn et fortsatt klart flertall og fire nye år med Ap i front. Men Sp kan havne på vippen, og dermed er et mulig tema i ettervalgsforhandlingene at Sp kan forhandle til seg en lederposisjon hvis de velger å inngå i en borgerlig allianse.

Nordland: (200' innb.) Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall ved 2015-valget. De valgte å videreføre samarbeidet etter valget med Tomas Norvoll som fylkesrådleder i parlamentariske Nordland.

Solid nedgang for Ap i Nordland ved stortingsvalget, og enorm framgang for Sp. Etter valget har tendensen fortsatt, og antagelig er de to partiene nå nesten jevnstore i fylket, men her er ingen lokale målinger å støtte seg på. Beholdes denne antatte situasjonen inn mot neste års fylkestingsvalg, så kan det gi en åpning for at Sp kan få en vippeposisjon og sterk forhandlingsmakt også her. Men jeg holder det inntil videre som mest trolig at Ap beholder tetposisjonen og at dagens styringskonstellasjon sikrer seg flertallet for fire nye år.

Troms og Finnmark: Troms har over dobbelt så mange innbyggere som Finnmark. Begge fylkene heller i rødgrønn retning, Finnmark klarere enn Troms. Sp har gjort sterke innhugg i Aps tidligere velgermasse i våre to nordligste fyllker, men det virker for langt fram å true Ap som største parti - med mindre mobilisering på sammenslåingsmotstand skaper det virkelig store skjelvet pro Sp. Rødgrønt flertall, med Ap i førerposisjonen, er det mest sannsynlige utfallet i det nye fylket, hvis det blir et nytt fylke.. Men Sps bevegelser både før, under og etter valget må følges nøye. 


Fire borgerlige fylker + et par Sp-styrte?
Når jeg summerer opp fylkessituasjonen, så er det bare ett fylke som har et klart borgerlig favorittstempel: Agder. Men jeg holder også Viken og Vestfold og Telemark som svakt borgerlige. I tillegg kan Rogalands antatt styrkede borgerlige profil sende sentrum tilbake i retning Høyre.

Fire fylker virker i utgangspunktet klare rødgrønne: Innlandet, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. Her kan imidlertid et styrket Sp og et svekket Ap skape en dynamikk som gir Sp gode forhandlingskort, og jeg blir ikke veldig overrasket om de kan forhandle seg til en lederposisjon eller to, enten ved at Ap ofrer seg for å unngå at de skifter side, eller som belønning fra de borgerlig for sideskift. Oslo heller i svak rødgrønn retning, men den er åpen.

På Vestlandet er situasjonen noe uoversiktelig fordi fortsatt Ap-styre her henger på at man klarer å bevare svært brede sentrum-venstre-koalisjoner. Et tips er at de klarer det i Møre og Romsdal og Vestland, men at Rogaland altså ryker. 

Mer sentrum-høyre-samarbeid?
I hvilken grad vil Venstres, og kanskje KrFs, inntreden i den blå regjeringen påvirke disse to partienes veivalg på regionalt nivå neste år? I dag samarbeider KrF og V oftere med Ap enn med H - vil vi komme til å se mer borgerlig, regionalt samarbeid i tiden som kommer?  Et svekket Ap og et styrket SV og Sp, kan gi Sp et incitament til i større grad å søke i borgerlig retning noen steder etter valget.

Begge disse momentene, sammen med en viss velgerforskyvning i blå retning sammenlignet med 2015, taler i sum for at dagens fylkes-Norge kan bli dratt et hakk eller to i borgerlig retning etter valget 2019. Dette får vi imidlertid rik anledning til å analysere mer i året som kommer, i takt med hvordan opinionen beveger seg.