Firepartiregjeringen

I høst igangsatte daværende KrF-leder Knut Arild Hareide en stor debatt om partiets retningsvalg. Han var kommet til en erkjennelse av at KrFs posisjon som vippeparti ble for krevende. KrF ble stadig presset fra begge sider. Valgkampen 2017 gikk skeis bl.a. fordi partiets standpunkt; vi ønsker en Solberg-regjering uten Frp, var urealistisk.

Partiet hadde to valg; regjering med Høyre (med Frp og V på "slep") eller regjering med Ap (med Sp, SV, og muligens MDG og Rødt på slep). Et flertall i KrF foretrekker Høyre framfor Ap. Selv om Hareide mobiliserte kraftfullt for sitt syn, og endog satte egen posisjon på spill, så holdt det ikke. Kjell Ingolf Ropstad argumenterte godt for sitt syn og blå side stod igjen som seierherrer, rett og slett fordi flere KrF-ere føler mer slektskap med Høyre og mener man får flere av KrFs hjertesaker igjennom i den retningen.

Da avgjørelsen om blå retning var tatt, ble regjeringsforhandlinger neste naturlige steg. I to uker satt man på Granavolden og forhandlet. Forhandlingene munnet ut i en plattform som virker godt balansert. KrF har fått betydelige gjennomslag: Barnereform med stor økning i barnetrygden, oppfølging av lærernorm, vetorett i bioteknologi som bl. a. innebærer nei til eggdonasjon, likeverdsreform og tilslutning til importvernet i landbrukspolitikken for å nevne noe. Også Frp har, slik jeg vurderer det, kommet godt ut av forhandlingene med reduksjon i bompengene, kutt i eiendsomsskatt og strengere krav til norsk statsborgerskap som tre av de klareste Frp-stemplene.

Det er også Venstre-spor på plattformen med økning i antallet kvoteflyktninger og mer ambisiøs klimapolitikk som det tydeligste. Jeg sliter mer med å se noen klare Høyre-avtrykk i plattformen, men partiet får likevel den største gevinsten i form av at KrFs inntrenden gir et sterkere "venstre" innad i regjeringen og dermed bedre balanserende kraft i forholdet til Frp slik at Høyre blir sentrumsparti internt der de praktiske løsningene på politiske uenigheter fort havner. I tillegg er det å lede en borgerlig flertallsregjering en våt og uoppnåelig drøm for de aller fleste Høyre-ledere, men for Erna Solberg ble det mange hevdet var umulig, mulig. Høyres posisjon som trygt styringsparti styrkes dermed.

Regjeringen har fire hovedutfordringer, slik jeg ser det:
1. Stor indre uenighet

Fire ulike partier skal forenes og være enige i regjering fra dag til dag. Dette vil gi åpenbare utfordringer på sentrale stridsspørsmål som innvandring og klima. Indre oppløsning er alltid en fare ved borgerlige "samlingsregjeringer", også denne. Men alle fire partier har tatt aktive valg for å få til denne flertallsregjeringen, i tillegg kan den sterke kritikken regjeringen allerede har fått, og vil bli møtt med framover, også virke samlende innad.     

2. Manglende intern entusiasme

KrF er delt, "populistfløyen" i Frp er lunkne, og det er ingen stormende jubel blant mange i Venstre heller. Det er et vrient utgangspunkt. Ekteskap basert mer på fornuft enn følelser blir sjelden særlig vellykket. Dobbeltkommunikasjonen som Frp bedriver, og som Høyre har tillatt, der man på den ene siden stiller seg bak regjeringens standpunkter i ulike saker, men samtidig forbeholder seg retten til å ytre sine primære standpunkt og det som ligger hjertet nærmere, har vært vellykket opinionsmessig og bidro til å sikre gjenvalget i 2017. Kanskje kan KrF lære noe av dette?       


3. Svak oppslutning blant velgerne på målingene

Det er for tiden klart rødgrønt flertall på målingene. Særlig er KrFs og Venstres oppslutning under sperregrensen bekymringsfull sett med borgerlige øyne, men også Frp sliter. Det er likevel ikke store velgerbevegelser som skal til før løpet mellom blokkene er jevnet ut. Venstres velgere mobiliseres ofte sent, og de kan alltids få "Høyre-hjelp" i sluttfasen inn mot et valg. Også for KrF kan det nå åpens bedre muligheter for taktisk stemmegivning fra borgerlige orienterte velgere, selv om flere H-folk har V som nr 2-parti enn KrF. KrF må trolig tåle avskallinger til Sp og Ap framover, men spørsmålet er om dette kan kompenseres via tilsig fra Høyre, kristine småpartier - primært De Kristne, og kanskje Frp. Grunnfjellet på Sør- og Vestlandet kan bli mer solid, og så spørs det om appellen utover dette blir stor nok til å holde KrF på status quo evt. endog vokse. Det svenske søsterpartiet KD sin sterke framvekst det siste året, på et klart høyreorientert standpunkt, gir håp til et blåere KrF.       


4. Dårlig tid

Det er få måneder igjen til lokalvalget. Skal de borgerlige lykkes med å ta tilbake noen av de mange kommunene og fylkene de mistet ved det svake 2015-valget, så bør populariteten til regjeringen økes fordi nasjonale vinder alltid blåser selv om det er lokalvalg. Noen ganger (men ikke alltid) er et lokalvalg et godt forsvarsel om hva som vil skje i påfølgende stortingsvalg. Dette betyr at de politiske vindene helst bør snu i borgerlig retning raskt. Skal det skje, så må man enten lykkes rimelig kjapt med å igangsette reformer som kan positiv oppmerksomhet, eller det må skje noe utenforliggende som kan snu motvinden. Samtidig er det, selv ved et eventuelt svakt valg for flere av regjeringspartiene i høst, mulig å snu det inn mot 2021-valget. Men det blir tøft, og regjeringer taper ofte valg. Gjenvalget i 2017 var en stor prestasjon av Solberg-regjeringen, et evenutelt nytt gjenvalg vil være noe bortimot en sensasjon.

Gjør alle fire partier jobben sin i velgermassen og mobiliserer sine segmenter, så er det dog ikke umulig. Partiene har en fin bredde i sakstillit blant velgerne. Jeg tror det ikke, men Granavolden-plattformen danner et ok utgangspunkt som gjør at man ikke helt kan utelukke at det umulige nok en gang kan bli mulig.