fredag 14. september 2018

Fylkes-Norge dras et hakk i borgerlig retning?

Dagens 19 fylker blir i stor grad styrt av sentrum-venstre. Et svekket Ap, og et styrket Høyre, Sp og SV kan i sum føre til at Ap taper noen maktposisjoner ved neste års fylkestingsvalg. 

Regionreformen kan gi et mer interessant fylkestingsvalg 2019, selv om dette valget nok fortsatt vil være for de mest spesielt interesserte av oss. La oss se litt på hvilke fylker som går sammen og hvilken vei styringsflertallet kan gå. Jeg forusetter at sammenslåingene går som vedtatt, og legger som vanlig snittet av dagens nasjonale målinger, valghistorikk og lokale målinger til grunn for vurderingene.






Viken: (1,2 mill innb.) Østfold (300), Akershus (600) og Buskerud (300) slås sammen til Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Akershus mistet Høyre og Frp sitt rene flertall i 2015, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet greit med Anette Solli som fylkesordfører. Sp sluttet seg til dette flertallet. Jevnt løp i Buskerud sist, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. V, Sp og MDG valgte venstresiden etter valget, noe som munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011.

Akershus tenderer klart borgerlig, Østfold heller rødgrønt, mens Buskerud vipper. Siden Akershus er like folkerikt som de to andre fylkene til sammen, så blir summen av dette at de borgerlige får et visst favorittstempel i det nye storfylket. Men noe sikkert blått stikk er det ikke, og det blir fort avgjørende om Viken KrF og V legger seg på "Akershus-modellen" og samarbeid med høyresiden eller velger en form for Østfold/Buskerud-variant og kompaniskap med venstresiden. Siste måling viser at det alternative scenariet til et H+Frp+KrF+V-flertall her er at Sp kommer på vippen.

Oslo: (700' innb). Eneste fylke som også er kommune. Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokale måling viser 30-29 i rødgrønn mandatfavør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder fortsatt et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig.

Innlandet: (400' innb.) Plankekjøring for Ap og Sp i Hedmark sist, der de to styringspartiene plukket til sammen 21 av i alt 33 mandater. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsatte som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark. Noe mindre Ap+Sp-dominans i Oppland, der også SV og KrF inngår i posisjonen, men klart rødgrønt her også, med Even Hagen (Ap) som fylkesordfører.

Umulig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønn seier her i 2019, med Ap og Sp som dominerende partier. Men styrkeforholdet mellom dem ligger an til å forskyve seg i Sps retning, det kan åpne en mulighet for at den borgerlige opposisjonen vil friste Sp over ved å tilby lederververt, men jeg tipper Sp holder seg til Ap.

Vestfold og Telemark: (400') Borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) 21-18 i mandater i Vestfold sist. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. I Telemark beholdt posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som fylkesordfører, sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba.

Vestfold er et borgerlig orientert fylke, mens Telemark heller i rødgrønn retning. Vestfold har ca 80 000 flere innbyggere og veier dermed noe tyngre i det nye fylket. Dette ser jevnt ut, men pt. heller jeg til at det kan bli en knepen borgerlig seier, men Sp på vippen er et nesten like sannsynlig utfall. Et spenningsmoment i det nye fylket er om de relativt oversiktelige politiske alliansene i Vestfold føres videre, eller om det noe mer uoversiktelige alliansebildet i Telemark påvirker samarbeidsrelasjonene.

Agder: (300' innb) Knapt borgerlig flertall 18-17 i Aust-Agder, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny fylkesordfører. Han ble valgt inn på Stortinget i fjor og erstattet av Gro Bråten.
De borgerlige ble svekket i Vest-Agder, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsatte som fylkesordfører. Også KrF, Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Borgerlig orientering i begge fylker, men klarere i Vest enn i Øst. Agder-målingen fra slutten av august viser at helblått flertall ikke er et helt utenkelig utfall, men mer trolig må KrF og eventuelt Venstre også med. Legger man seg på "Vest-Agder-modellen" så vil det mest sannsynlige være at Høyre får lederen i det nye fylket, flankert av støtte fra Frp, KrF og V.

Rogaland: (500' innb) 27 av 47 mandater til de borgerlige her sist. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av at de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører.

Rogaland er et klart borgerlig fylke, og noe annet enn borgerlig seier vil være en gedigen skrell. Samtidig ligger KrF an til å komme svekket ut, mens Høyre styrkes. Kan Høyre styrkes såpass mye at Rogaland blir helblått? Det mangler kun ett mandat på rent H+Frp-flertall på siste fylkesmåling, så dette kan slett ikke utelukkes. Men det er mer sannsynlig at KrF og/eller Venstre må inkluderes for å etablere flertall. I så fall blir det et spørsmål om de vil fastholde sin venstrevri, eller vende tilbake til høyresiden. Jeg tror mest på det siste, og da er det mest trolig at den neste fylkesordføreren i Rogaland kommer fra Høyre.

Vestland (600' innb.): Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall i Hordaland med klar margin i 2015. Ap+KrF+Sp laget før valget en samarbeidsavtale, men de manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper og vi fikk et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører, støttet av KrF, Sp og SV. I Sogn og Fjordane ble det, helt i tråd med forventningene, et klart rødgrønt flertall. Sp har et meget sterkt grep om fylket, og Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Hordaland er ca fem ganger så folkerikt som Sogn og Fjordane og er borgerlig orientert. Men siden KrF samarbeider med Ap i begge fylker, så er det grunn til å tro at Høyre, Frp og V trenger flertall alene for å få til et maktskifte. Det virker for langt fram i øyeblikket, så her er Sp eller KrF på vippen et mer realistisk utfall. Klarer et svekket Ap å holde den brede sentrum-venstre-alliansen samlet, så kan Ap beholde sin lederposisjon. Men også her kan det være tenkbart at Sp eller KrF kan tilbys et framtredende verv for å bytte til borgerlig side.

Møre og Romsdal: (300' innb) Jon Aasen (Ap) fortsatte som ordfører etter valget sist, støttet av V, Sp, SV, MDG, Nordmørelista og Sunnmørslista. Videreføres dette brede samarbeidet, så er H, Frp og KrF avhengig av rent flertall for å få til et maktskifte i blå retning. De tre fikk 52 prosent samlet sett ved stortingsvalget i fjor høst, men bare 40 prosent ved fylkestingsvalget sist, så den oppgaven kan bli i overkant tøff. Mest trolig at Ap holder fram lederskapet - så sant de klarer holde den usedvanlig brede styringskoalisjonen samlet, noe som langt fra er gitt. Men Sp på vippen er et sannsynlig utfall og partiet kan bli fristet av et fylkesordførerverv hvis man bytter til borgerlig side.
Trøndelag: (500 ' innb) Posisjonen i Sør-Trøndlag av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O. Sandvik (Ap) fortsatte som fylkesordfører. I Nord-Trøndlag beholdt den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid, med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp ble dermed spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Holder Ap, SV, Sp og KrF sammen i Trøndelag, så er det vanskelig å se for seg noe særlig annet enn et fortsatt klart flertall og fire nye år med Ap i front. Men Sp kan havne på vippen, og dermed er et mulig tema i ettervalgsforhandlingene at Sp kan forhandle til seg en lederposisjon hvis de velger å inngå i en borgerlig allianse.

Nordland: (200' innb.) Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall ved 2015-valget. De valgte å videreføre samarbeidet etter valget med Tomas Norvoll som fylkesrådleder i parlamentariske Nordland.

Solid nedgang for Ap i Nordland ved stortingsvalget, og enorm framgang for Sp. Etter valget har tendensen fortsatt, og antagelig er de to partiene nå nesten jevnstore i fylket, men her er ingen lokale målinger å støtte seg på. Beholdes denne antatte situasjonen inn mot neste års fylkestingsvalg, så kan det gi en åpning for at Sp kan få en vippeposisjon og sterk forhandlingsmakt også her. Men jeg holder det inntil videre som mest trolig at Ap beholder tetposisjonen og at dagens styringskonstellasjon sikrer seg flertallet for fire nye år.

Troms og Finnmark: Troms har over dobbelt så mange innbyggere som Finnmark. Begge fylkene heller i rødgrønn retning, Finnmark klarere enn Troms. Sp har gjort sterke innhugg i Aps tidligere velgermasse i våre to nordligste fyllker, men det virker for langt fram å true Ap som største parti - med mindre mobilisering på sammenslåingsmotstand skaper det virkelig store skjelvet pro Sp. Rødgrønt flertall, med Ap i førerposisjonen, er det mest sannsynlige utfallet i det nye fylket, hvis det blir et nytt fylke.. Men Sps bevegelser både før, under og etter valget må følges nøye. 


Fire borgerlige fylker + et par Sp-styrte?
Når jeg summerer opp fylkessituasjonen, så er det bare ett fylke som har et klart borgerlig favorittstempel: Agder. Men jeg holder også Viken og Vestfold og Telemark som svakt borgerlige. I tillegg kan Rogalands antatt styrkede borgerlige profil sende sentrum tilbake i retning Høyre.

Fire fylker virker i utgangspunktet klare rødgrønne: Innlandet, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. Her kan imidlertid et styrket Sp og et svekket Ap skape en dynamikk som gir Sp gode forhandlingskort, og jeg blir ikke veldig overrasket om de kan forhandle seg til en lederposisjon eller to, enten ved at Ap ofrer seg for å unngå at de skifter side, eller som belønning fra de borgerlig for sideskift. Oslo heller i svak rødgrønn retning, men den er åpen.

På Vestlandet er situasjonen noe uoversiktelig fordi fortsatt Ap-styre her henger på at man klarer å bevare svært brede sentrum-venstre-koalisjoner. Et tips er at de klarer det i Møre og Romsdal og Vestland, men at Rogaland altså ryker. 

Mer sentrum-høyre-samarbeid?
I hvilken grad vil Venstres, og kanskje KrFs, inntreden i den blå regjeringen påvirke disse to partienes veivalg på regionalt nivå neste år? I dag samarbeider KrF og V oftere med Ap enn med H - vil vi komme til å se mer borgerlig, regionalt samarbeid i tiden som kommer?  Et svekket Ap og et styrket SV og Sp, kan gi Sp et incitament til i større grad å søke i borgerlig retning noen steder etter valget.

Begge disse momentene, sammen med en viss velgerforskyvning i blå retning sammenlignet med 2015, taler i sum for at dagens fylkes-Norge kan bli dratt et hakk eller to i borgerlig retning etter valget 2019. Dette får vi imidlertid rik anledning til å analysere mer i året som kommer, i takt med hvordan opinionen beveger seg.   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar