6 blå og 4 røde storkommuner etter høstens valg?

Borgerlig side ligger an til å forsvare Stavanger, Bærum, Kristiansand og Asker, samt overta makten i Bergen. De rødgrønne kan forsvare Oslo, Trondheim, Lillestrøm og Fredrikstad. Drammen ser åpen ut.
  
Under 100 dager igjen til lokalvalget 2019 er det dags for å se litt nærmere på situasjonen i kommunene våre. Jeg skal i denne omgang nøye meg med de 10 største målt i innbyggertall, og legger som vanlig en blanding av nasjonale målinger og trender, lokale måletall og valghistorikk til grunn for vurderingene.

De nasjonale tendensene først: Ap, KrF og V ligger fortsatt an til å bli valgets tapere. Ap har rundt 27 prosent inne, i så fall minus 6 prosentpoeng målt mot 2015. KrF og V ligger over og under 4 prosent noe som vil gi en tilbakegang i sjiktet 1-2 prosentpoeng. H, Frp og MDG ser alle ut til å ligge rundt sitt 2015-resultat på hhv 23, 9 og 4 prosent. Mens Sp, SV og Rødt ligger an til å bli valgets vinnere; Sp har over 15 prosent inne og en framgang på 7 pp, SV holder rundt 7 prosent og dermed fram 3 pp og Rødt ligger rundt 3-4 prosent, en framgang på 1-2 pp. I tillegg er Bompengelistene i skuddet.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. I byrådet sitter Ap+MDG+SV, og det ledes av Raymond Johansen (Ap), med støtte fra Rødt.

Ap ligger an til en tilbakegang på rundt seks prosentpoeng her, det kan gi et mandattap på 5. SV og Rødt ser ut til å kompensere Aps tap og ligger begge an til å plusse på med to mandater og komme tilbake med en forsterket bystyregruppe på 5 hver. MDG ser ut til å holde sitt gode nivå fra 2015-valget, mens Sp er på tur inn i hovedstaden med ett mandat.

På borgerlig side ligger Høyre omtrent på sitt 2015-nivå eller litt over og er i så fall hovedstadens klart største parti. Frp sliter med å forsvare sitt labre 2015-nivå og kan ryke på ett mandattap. Også KrF og V sliter med å holde sine 2015-nivåer. KrF ser likevel ut til å beholde sitt ene mandat, mens Venstre kan miste ett av sine og bli stående igjen med tre mandater. Selv om det er forskyvninger innad i blokkene, så er forholdet mellom blokkene rimelig stabilt. 31-28 i rødgrønn favør kan bli utfallet i 2019 som i 2015. I så fall fortsetter dagens rødgrønne byråd.

En x-faktor er bompengemotstanderne. Det ble satt opp mange nye bomstasjoner i Oslo 1. juni og dette kan påvirke opinionsbildet her. Kan en slik mulig framvekst svekke Ap med ytterligere ett mandat eller to, samt eventuelt stoppe Sps mulige inntreden i bystyret, så kan det være nok til at flertallet flipper og åpningen for borgerlig maktovertakelse kommer. Forutsatt at bompengelisten foretrekker et samarbeid i retning høyre.

De rødgrønne er fortsatt favoritter i hovedstaden, men valget har åpnet seg.


Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap inviterte Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV, men SV trakk seg ut. Byrådet av Ap+V+KrF samlet 34 av 67 mandater bak seg. De virker nå helt sjanseløse på å gjenskape dette flertallet, samtlige byrådspartier risikerer å bli halvert.

Bompengepartiet har stormet fram på lokale målinger her og er større enn Ap og jevnstort med Høyre. Framgangen går hardt utover både Høyre, Frp og Ap, men øker trolig Harald Victor Hove (H) sine sjanser til å bli ny byrådsleder hvis Bompengemotstanderne gjør som forventet og søker makt i retning høyresiden. Et rent flertall av H, Frp og FNB er innen rekkevidde, men de kan også komme til å trenge V og/el KrF - så gjenstår det å se om den antatte styrkingen av SV og Rødt kan få sentrumspartiene til å bytte side.

Blått favorittstempel i Bergen.


Trondheim: (190' innb). Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet har inngått i posisjonsflertallet. Men samarbeidet slår sprekker, dårlige saker for Ap florerer og både V, Sp og Pensjonistpartiet kan komme til å bytte side.

Ap er sterkt svekket og ser ut til å slite med å komme seg over 30-tallet. SV og Rødt ligger an til å kompensere for mye av Aps tilbakegang på venstresiden, men ikke hele. Sp og Høyre styrker seg. Borgerlig samling, som også innbefatter Sp, har en viss mulighet for flertall. Men KrF er røde i Trondheim, og MDG holder seg trolig til venstre, så fortsatt virker et gjenvalg av Ottervik mest trolig.

Regnes Ap, MDG, KrF, SV og Rødt som en felles konstellasjon, så har jeg disse inne med 36 av 67 mandater på mine tall og således greit flertall. Men dette fordrer altså støtte fra Rødts potensielt 4-5 mandater. Kan derimot Ingrid Skjøtskift (H) og co lokke MDG over, så kan flertallet bikke deres vei.

Rødgrønt favorittstempel.


Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Relativt begrensede endringsstrekk i Stavanger; Ap og Høyre ser ut til å holde omtrent sitt 2015-nivå. Det samme gjelder Frp og KrF. SV, Rødt og Sp styrker seg også her, mens Venstre ligger an til å bli klart svekket. Bompengemotstanderne stilte liste her i 2015 og fikk inn 3 representanter, de virker foreløpig ikke å ha noe særlig framgang her.

Det går mot borgerlig flertall på nytt i Stavanger og John Peter Hernes (H) som ny ordfører. Kari Nessa Nordtun (Ap) er ikke sjanseløs, men hun er den av Aps fronkandidater i våre fire storbyer som har høyest odds.


Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt svært dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. På siste lokalmåling herfra får H 48 prosent og er kun ett mandat unna rent flertall, noe som inidkerer at rent H-flertall er innen rekkevidde. Noen ting er konstante her i livet, også i politikkens verden, H-dominans i Bærum er blant dem. Valget ender med fire nye år til Hammer Krogh.


Kristiansand: (110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Borgerlig flertall på siste lokalmåling, og de borgerlige har favorittstempelet, men en nystartet tverrpolitisk Folkeliste kan gjøre det politiske landskapet mer uoversiktelig og skape trøbbel for Furre.

Drammen: (100') Greit borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt, og Fredrik Haaning er ny ordførerkandidat. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe.

Siste lokalmåling her viser at Drammen er åpnere enn på lenge. MDG eller Bompengemostanderne kan havne i vippeposisjon. Bomlisten drar velgere særlig fra Frp, H og Ap, men Frp kompenserer overraskende bra i Drammen ved å ha positiv bytteforhold til H og Ap, samt god lojalitet. Regnes bomlisten inn på borgerlig side, så kan deres appell inn i Aps rekker avgjøre til fordel for Haaning. Men her er det meget åpent, og Monica Myrvold Berg (Ap) kan godt bli Drammens første ordfører.

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holdt fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker, slik at muligheten for rent H-flertall svekkes. Men siste lokalmåling viste et H på 44 prosent, så muligheten kan ikke helt utelukkes. Uansett er det klart borgerlig favorittstempel i den nye storkommunen. Conradi får fire nye år.


Lillestrøm: (84') Skedsmo, Sørum og Fet slås sammen til Lillestrøm, Skedsmo klart størst av de tre. Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden.

Det ser foreløpig ut som Ap ikke rammes så sterkt av den najsonale nedgangstrenden her som mange andre steder. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfallet, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Flæten har frasagt seg gjenvalg, og Jørgen Vik erstatter ham som Aps frontkandidat. Han er favoritt til å overta kjedet. Men dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter og Høyres frontkandidat Kjartan Berland kan ikke avskrives. Høyre sliter imidlertid med å sammenslåingen av sine tre lokallag, dårlig personkjemi, geografiske og kulturelle motsetninger virker å være et stort problem.


Fredrikstad: (80') Ap var bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap. Siste lokalmåling herfra viser at Ap er litt lenger unna rent flertall, men fortsatt svært sterke. Ap-styre er altså klart mest sannsynlig og alt annet enn fire nye år med Nygård vil være en stor skrell i Fredrikstad.

Fikk Sp 14 prosent, MDG 10 og Frp 8 blant 18-29-åringene i 2017?

I mitt forrige blogginnlegg kritiserte jeg mandattallene i det undervisningsopplegget som Stortinget og Institutt for samfunnsforskning har laget. Tallene for gruppen 18-29 år framstod svært rare, særlig for MDG, Sp, Frp og H sitt vedkommende. Både MDG og SP var tildelt langt flere og H og Frp langt færre mandater enn det tallgrunnlaget som SSB har offentliggjort om Stortingsvalget 2017 skulle tilsi.

Stortingspresident Tone Trøen lovet å sjekke saken, og Institutt for samfunnsforskning har nå kommet med et tilsvar. Under overskriften "Grunnløse påstander fra Svein Tore Marthinsen" viser valgforsker Johannes Bergh til at de har brukt et annet tallgrunnlag enn SSB i sin beregning av mandater. Han skriver at "Tallene på Stortingets hjemmeside er basert på oppdaterte tall fra Stortingsvalgundersøkelsen 2017 og en tilhørende valgkampstudie som Institutt for samfunnsforskning har ansvaret for".

I den powerpoint-presentasjonen som er laget til bruk for elever i videregående skole, heter det i kildeteksten at "Utregningene som tar for seg aldersgrupper og kjønn er basert på Valgundersøkelsen (Institutt for samfunnsforskning og Statistisk sentralbyrå). Dette er en landsrepresentativ intervjuundersøkelse blant norske statsborgere i alderen 18–79 år, og læreren kan eventuelt finne mer informasjon om undersøkelsen på Statitisk sentralbyrå sine nettsider".

Når man sjekker SSB sine nettsider for informasjon om aldersgrupper og stemmegivning ved 2017-valget, så er det den fordelingen som jeg viste til i mitt forrige blogginnlegg som man finner. Jeg er derfor glad for at ISF innrømmer at "Det kunne med fordel vært gjort mer tydelig hva som er datagrunnlaget både hos SSB og på Stortingets nettsider". Slik informasjonen i dag foreligger, og har gjort i to år, så virker det som SSBs tall er kilden. Dette håper jeg det nå det rettes opp i.

I ISFs tilsvar til meg holdes det videre fram at "men det forsvarer ikke Marthinsens sterke påstander mot Stortinget og ISF". Og "når Marthinsen gjør analyser som ikke samsvarer med våre, er det naturlig å kontakte oss for å forstå hvor feilen ligger. At han i stedet velger å rope ut på bloggen sin og sosiale medier om at dette er «helt ubegripelig» og «sterkt beklagelig» er vanskelig å forstå. Det hadde vært mye bedre for alle parter om han hadde tatt en enkel telefon til oss for å oppklare denne saken".

Her tar jeg selvkritikk. Jeg antok, ut i fra den informasjonen vi blir presentert for på Stortingets nettsider, at SSBs tallmateriale lå til grunn for beregningene. Men det viser seg at ISF har en egen stortingsvalgundersøkelse som de bruker som tallgrunnlag i mandatberegningene i undervisningsopplegget. Bergh har rett i at jeg burde ha sjekket dette med dem før jeg formulerte kritikken i bloggen.

I undervisningsopplegget er det laget en oppgave der det heter" Se på hvordan Stortinget ville sett ut dersom bare de mellom 18 og 29 år hadde stemt. Hva kan dette fortelle om hvilke politiske saker som er viktige for de yngste velgerne? Hvorfor tror dere det er slik?"
De nye opplysningene fra ISF om at tallgrunnlaget ikke er det SSB har offentliggjort, betyr altså at elevene har blitt bedt om å studere en mandatfordeling uten at stemmefordelingen som denne bygger på, er gjort tilgjengelig for dem. Dette er ikke bra. ISF har, etter mitt blogginnlegg, nå publisert det tallmaterialet som ligger til grunn for beregningene i aldersgruppen 18-29 år. Dette materialet burde elever og lærere hatt tilgang til fra dag 1, sammen med mandatene. Det er også gjort en rekke mandatberegninger for de øvrige aldersgruppene (30-39, 40-49, 50-59 og 60+) i undervisningsopplegget. For disse gruppene foreligger fremdeles ikke tallgrunnlaget.

La oss ta en titt på tallene for den ene aldersgruppen 18-29 år som ISF nå har publisert, slik at vi kan sammenligne disse med SSBs tall og vurdere troverdigheten. I tabellen har jeg sammenlignet ISFs partivise prosenttall med SSBs tall. Som vi ser, spriker tallene overraskende mye for tre av partiene: MDG, Sp og Frp:

I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet den mandatfordelingen som framkommer i undervisningsopplegget, bygd på ISFs tall, og den mandatfordelingen som kan beregnes ut i fra SSBs tall:

Når vi studerer disse tallene for denne aldersgruppen, kan det være greit å ha i mente den faktiske stemme- og mandatfordelingen ved stortingsvalget 2017 i befolkningen som helhet: Sp oppnådde 10 prosent og fikk 19 mandater, Frp fikk 15 prosent og 27 mandater, MDG 3 prosent og 1 mandat og Høyre 25 prosent og 45 mandater.

Ut i fra den kunnskapen som gjennom årtier foreligger om Sps velgerprofil, så gjør partiet det svakest blant de unge. Både i valgundersøkelsene fra 2009 og 2013, så scoret Sp desidert dårligst i aldersgruppen 18-29 år med hhv. skarve 4 og 2 prosent oppslutning. På denne bakgrunn framstår det utrolig at partiet, i følge tallene som ISF nå har publisert, fyker opp til hele 14 prosent, langt over landsresultatet sitt og dermed plutselig gjør det langt bedre i denne aldersgruppen enn i de øvrige aldersgruppene.

Skolevalgene kan være en tilleggskilde å sjekke. Skulle det være slik at Sps framvekst blant unge er ekstremt stor, så burde denne massive framgangen komme til syne blant skoleungdommen. Men en slik sammenheng finner ingen støtte. Riktignok gikk Sp litt fram i skolevalget 2017, men framgangen var beskjeden blant 16-18-åringene. Partiet oppnådde her under 7 prosent av stemmene.

Min konklusjon er derfor at ISFs undersøkelse, som gir Sp 14 prosent i aldergruppen 18-29, neppe gir noe godt bilde på den reelle oppslutningen i denne gruppen. Dermed blir også de 26 mandater som partiet tildeles i undervisningsopplegget, høyst trolig misvisende. SSBs tall på 10 treffer sannsynligvs langt bedre, men selv dette tallet kan være for høyt. For basert på all tidligere kunnskap om Sps aldersoppslutning, så vil denne ligge under partiets landsresultat på 10 prosent, kanskje ned i sjiktet 7-8 prosent. I så fall er 14-15 mandater nok et enda bedre estimat.

Ut i fra tilgjengelig informasjon, er det også god grunn til å stille spørsmålstegn ved MDGs oppslutning på hele 10 prosent i ISFs valgundersøkelse. SSBs tall på 7 prosent virker (igjen) mer treffende. MDG fikk 7 prosent i denne aldersgruppen i valgundersøkelsen 2013, og fikk ca 7 prosent ved skolevalgene både i 2013 og 2017. Også sett i lys av et landsresultat på rundt 3 prosent er det  grunn til å tro at noe rundt 7 prosent er mest sannsynlig for MDG og dermed 11 mandater.

FrPs oppslutning på kun 8 prosent i ISFs valgundersøkelse virker også for lavt. Historiske tall viser at partiet ikke gjør det noe dårligere blant de unge enn i øvrige aldersgrupper. Samtidig er det nok et poeng at partiet har mistet noe grep blant de unge de aller siste årene, men denne utviklingen virker å overdrives i ISFs tallgrunnlag. Frp fikk 14 prosent i aldersgruppen 18-29 år, i følge valgundersøkelsen 2013. Skolevalget 2017 ga Frp i overkant av 10 prosent. På denne bakgrunn virker SSBs tall på 12 prosent langt mer treffende. Et mandattall rundt 20 blir da klart mer sannsynlig enn de 12 som ISF har regnet seg fram til.

Når det gjelder Høyre, så skiller det kun ett prosentpoeng mellom ISFs og SSBs tall. Differansen i antall mandater blir likevel så stor som 5 (31 vs 36) fordi fordelingen av stemmene for de øvrige partiene skiller seg så mye fra hverandre i de to tallgrunnlagene. Det henger bl.a. sammen med at et Sp på 14 prosent ala ISFs tall gir Høyre "dyrere" mandater enn et SP på 10 ala SSB. Holder mitt ressonement om at ISF-undersøkelsen har bommet kraftig på Sps oppslutning blant unge, så vil også deres mandatfordeling for H være bom i partiets disfavør, selv om prosenttallet for H isolert sett kan være ganske treffende. For det er god grunn til å tro at Høyre har tapt en del velgere i denne gruppen, slik begge tallene viser. Valgundersøkelsen i 2013 ga imidlertid partiet pene 24 prosent her. Skolevalget i 2017 viste kun 15 prosent for H. Et nivå i sjiktet 18-19 som begge tallene viser, virker  rimelig, men mandatfordelingen framstår like fullt misvisende i lys av det ovennevnte.

ISFs oppgir i sitt tilsvar at tallene i gruppen 18-29 år bygger på kun 385 respondenter. Dette gir svært store feilmarginer. I vanlige målinger er det ca 1 000 respondenter. Her kan deler av forklaringen på de rare utslagene for de tre partiene ligge. Derfor må tallene i deres undersøkelse tolkes svært omtrentelig. Disse store feilmarginene blir ikke oppgitt i undervisningsopplegget. Tvert i mot tas det lite forbehold her, mandatfordelingen presenteres i powerpointpresentasjonen kun som "hva om bare disse stemte". Det skapes dermed et inntrykk av at dette er en slags "fasit" for unges stemmegivning. Det kan heller ikke utelukkes at undersøkelsen kan inneholde målefeil.

Kort oppsummert er det, slik jeg vurderer det, fortsatt god grunn til å være både kritisk og skeptisk til det tallgrunnlaget og den mandatfordelingen som ISF har laget til bruk i skoleundervisningen og som Stortinget formidler på sine nettsider. Flere tall framstår fortsatt rare, bakgrunnsinformasjonen er mangelfull og tallgrunnlaget for øvrige aldersgrupper er fortsatt ikke offentliggjort - kun mandatfordelingene. Men forskerne har ikke gjort regnefeil, slik deler av mitt forrige innlegg kunne leses som, her tar jeg selvkritikk.

Både mine og ISFs lesere, lærere og elver, og andre interesserte, får selv vurdere disse faktaene kritisk og hva de vil tillegge mest vekt. Kanskje kan det endog være en brukbar skoleoppgave? :-)
 
Mer åpenhet om tallene er uansett veien å gå for å skaffe oss mer kunnskap. Det kan vi trolig alle enes om.



Hvis du ønsker å støtte mitt frittstående analysearbeid, så kan du vippse meg på 92237487 eller bruke konto nr 971016 46878. Alle bidrag går til nye analyser. Ta kontakt hvis du ønsker innledninger, foredrag eller debattledelse.    




              

Stortinget og Institutt for samfunnsforskning feilinformerer elever og lærere om mandater

   

Stortingets administrasjon har, basert på utregninger Instiutt for samfunnsforskning har gjort, laget et undervisningsopplegg for elever og lærere som gir et feil bilde av hvordan unge stemmer. Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet er tildelt langt flere mandater og Høyre og Frp er tildelt langt færre mandater enn de egentlig skal ha.   


Nylig leste jeg en kronikk i Aftenposten skrevet av tekstforfatter Fred Hauge. Han har fått i oppdrag av sin sønn på 12 år å lage "en kort setning som kan redde kloden" til sønnens bruk i demonstrasjon for miljøet. Hauge svarer "Nei, men jeg kan vise deg et regnestykke". I kronikken stod det videre å lese at "dersom alle i 2017 hadde stemt slik velgere fra 18 til 29 år gjorde, ville Miljøpartiet De Grønne fått 16 ganger flere representanter enn den ene de har i dag."

Dette fanget min interesse. Ikke fordi det er oppsiktsvekkende at MDG gjør det best blant unge, men jeg synes tallet hørtes for høyt ut. Så jeg måtte sjekke dette nøyere. Regnestykket som Hauge ønsker at både sønnen og alle vi andre skal sjekke, er hentet fra Stortinget sine nettsider. De har laget et undervisningsopplegg til bruk i skolene. Stortingets administrasjon har også laget en mandatgrafikk, basert på utregninger som Institutt for samfunnsforskning har gjort, som skal vise hvordan Stortinget hadde sett ut hvis kun unge hadde stemmerett ved 2017-valget.

I grafikken er kun antall mandater for hvert parti oppgitt, det er ikke gitt informasjon om hvilken prosentfordeling mandatfordelingen bygger på. Men i kildeteksten står det at utregningene bygger på Valgundersøkelsen.

Jeg må derfor gå videre og sjekke tallmaterialet i Valgundersøkelsen 2017 for å finne svar. Valgundersøkelsen er et samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og Instiutt for samfunnsforskning.

Valgundersøkelsen innholder bl.a en tabell over velgernes stemmegivning fordelt etter alder. Dette er trolig det tallgrunnlaget som mandatfordelingen på Stortingets nettsider bygger på og som er brukt i undervisningsopplegget. Aldersgruppene er der kategorisert etter 18-19, 20-24 og 25-44 år. Men jeg ønsker finne tall spesifikt for 18-29 år. Og i SSBs statistikkbank finner jeg det leter etter (takk til leseren B. Harberg for hjelp!). Her kan man gå inn og endre kategoriene slik at stemmegivningen isloert for denne gruppen synliggjøres. Ut i fra disse opplysningene fordelte deres stemmer seg slik ved 2017-valget: 

Oppslutningen om MDG, som Hauge fokuserer på i sin kronikk, er oppgitt til 7 prosent. I Stortingets grafikk og undervisningsopplegg er MDG gitt 16 mandater. Hvordan partiet kan få 16 av Stortingets 169 mandater med 7 prosent av stemmene bak seg, skjønner jeg ikke. Det korrekte tallet er 11 mandater.

Jeg stusser også over flere andre tall i Stortingets undervisningsopplegg. FrP har der blitt tildelt 12 mandater. Men som det framgår av tabellen i valgundersøkelsen, så har FrP 12 prosent oppslutning blant unge velgere. Dette ville gitt partiet 20 mandater, altså nesten det dobbelte av det som Institutt for samfunnsforskning har regnet seg fram til og som Stortinget feilinformerer elever, lærere og andre interesserte om.


Sp har fått hele 26 mandater i grafikken. I følge valgundersøkelsen har partiet ti prosent av unge velgere bak seg, noe som etter mine beregninger bare gir 18 mandater. Altså hele 8 mandater for mye. Høyre har blitt tildelt 31 mandater i undervisningsopplegget. Høyre fikk 19 prosent av stemmene blant de unge  i følge valgundersøkelsen, det korrekte mandattallet til Høyre skal være 36 mandater.

Jeg får heller ingen andre mandattall til å stemme. KrF er gitt to mandater for mye, SV har fått en for mye. Mens Ap, V og Rødt er gitt ett mandat for lite hver, ut i fra mine mandatberegninger. Her må jeg ta et visst forbehold om at tallene fra statistikkbaken er avrundet til hele tall, med eksakte desimaler, kan mandatfordelingen se ørlite annerledes  ut, men neppe mye. I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet ISF/Stortingets feilinfo med, ut i fra mine beregninger, de riktige mandattallene.         

             

         
Hvilke tall som Institutt for Samfunnsforskning egentlig har brukt og hvordan disse er blitt omregnet til mandater, er helt ubegripelig. Det er sterkt beklagelig at denne informasjonen er publisert på Stortingets nettsider og enda verre at tallene er brukt i undervisningsopplegg i to år blant mange elever.

Hauge avrunder sin konikk med oppfordringen "Do the math". Den oppfordringen bør også gå både til ham selv, Stortingets administrasjon og Institutt for samfunnsforskning, som nå bør gjøre litt matte og rette opp i denne stygge feilinformasjonen. 



Vipps 92237487 eller bruk konto 97101646878 for å støtte mitt frie analysearbeid 

Bompengemotstanderne øker blå sjanse

Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) er vårens store politiske overraskelse. En firedel av velgerne deres kommer fra venstresiden. Denne velgerovergangen kan øke borgerlige muligheter ved høstens valg.

Folkeaksjonen stiller liste i 11 kommuner (Oslo, Bergen, Stavanger, Sandnes, Skien, Porsgrunn, Askøy, Sola, Klepp, Alver, Øygarden) og 4 fylker (Viken, Vestland, Rogaland og Vestfold og Telemark).

I tillegg stilles det andre lokale bompengelister i Tromsø (Nei til bomring) og Drammen (Nei til bompenger).


Særlig i Bergen har oppslutningen om bompengelisten steget markant med tall over 20 prosent på høyeste enkeltmåling. I Stavanger stilte man liste også ved 2015-valget og fikk 4 prosent og 3 representanter i bystyret. Siste måling fra mars viser ingen framgang der, tvert i mot.

I de øvrige kommunene er dataene fra lokale målinger noe sparsommelige, vi bør avvente ferskere tall for å konkludere mer sikkert. Det blir interessant å se hva som skjer i Oslo når en rekke nye bomstasjoner settes opp i juni, det kan være grunn til å tro at det kan gi FNB vind i seilene også her.

Ser vi på fylkene, så ble bompengemostanderne nylig målt til nesten seks prosent i Vestland, men mer beskjedent i de øvrige fylkene.

Gallup/TV2s siste nasjonale kommunemåling, viser en oppslutning nasjonalt på 3,5 prosent. Deres prognostall antyder vippeposisjoner i både Bergen, Stavanger, Drammen, Sandnes, Askøy og Alver. Siste måling fra Norstat/NRK/Aftp viser mer beskjedne 1,8 prosent nasjonalt.

Hvor henter Bompengemotstanderne sine velgere fra? Bakgrunnstallene tyder på at drøyt halvparten kommer av FNB-velgerne kommer fra Frp og Høyre. Drøyt en firedel kommer fra de rødgrønne partiene Ap, Sp, SV, R og MDG. En av ti kommer fra  hjemmesitterne og en av tjue fra KrF og V.

FNB rekrutterer altså ikke helt uventet flertallet av velgerne sine fra høyresiden. Med tanke på den politiske profilen som bomlistene har, så er likevel det mest interessante at de ser ut til å hente mange velgere også fra venstresiden. Kommer de inn i kommunestyrer og fylkesting rundt omkring, endog i vippeposisjoner, så er det grunn til å tro at de i sin hjertesak, reduksjon/fjerning av bompengene, vil kunne få mer gjennomslag til høyre enn til venstre. FNB sier også nei til eiendomsskatt og ønsker redusere og forenkle byråkratiet, dette peker også i retning av at de mest trolig vil foretrekke et samarbeid til høyre. Det er også i denne retningen de har valgt å gå i Stavanger der de har hatt et samarbeid med H, Frp, V, KrF, Sp og PP i inneværende periode.

Legger vi antakelsen om at FNB i noen grad er å betrakte som et høyreorientert parti, hvilket dog gjenstår å se om er rimelig, så kan deres brede velgerappell gi høyresiden bedre maktmuligheter. I Bergen er det nå for eksempel en reell mulighet for at Høyre og Frp kan få rent flertall sammen med FNB og frata Ap+sentrum-byrådet makten. I Oslo vil FNB-framvekst kunne bryte ned det rødgrønne flertallet. Og i Vestland reduseres  oddsen på at det nye fylket vil bli Høyre-styrt i stedet for dagens rødgrønne styre.
     
Bompengemotstanden handler først og fremst om misnøye med den høye avgiftsbelastningen som bilister må ta for utbyggingen av veier. Men det er også et spark til det etablerte, politiske systemet. Framgangen kan i tillegg leses et uttrykk for at en del velgere synes at partienes "pakker" med løsninger i mange saker er noe fremmedgjørende, det er lettere å forholde seg til, og engasjere seg i, en enkeltsak. Kanskje er det også en form for motreaksjon mot all oppmerksomhet om "det grønne" der mindre bilkjøring står sentralt. Mange mennesker er avhengig av å bruke bilen i sin hverdag.       
     
- Det oppleves urettferdig at det eneste partiet som har tatt kampen mot bomavgifter på alvor, skal straffes for det, sa en Frp-er i Oslo til meg nylig på et arrangement som jeg var ordstyrer for.
 
Det koster å ha makt og ikke få til det man lover å få til. Men FNBs framgang koster for omtrent alle partier. Deres appell langt inn i Aps og Sps rekker er for tiden langt større enn H og Frp kan drømme om.

Det kan faktisk gi H og Frp mer makt.             


     

Von i hangande snøre for KrF

På helgens KrF-landsmøte takkes Knut Arild Hareide av som leder.  Kjell Ingolf Ropstad overtar et parti som ligger på rundt 3,5 prosent på målingene. Det ser mørkt ut, men det finnes noen lys.

KrFs brukte store deler av høsten i fjor på å bestemme seg for hvilken retning partiet vil samarbeide i. Det var stor uenighet om retningen på samarbeidet, men det var forbausende stor enighet om at KrF måtte ta et retningsvalg nå. En erkjennelse som vokste fram etter flere år i mellomposisjon der man følte seg mer og mer presset fra begge sider.

Prosessen munnet ut i at et flertall valgte et samarbeid med høyresiden, til tross for at partileder Hareide la all sin tyngde (!) inn på at man burde velge et samarbeid med venstresiden. Konklusjonen ble blå fordi et flertall i partiet mener KrF har mer til felles, og får mer gjennomslag med Høyre enn med Ap i kjernesaker som familiepolitikk, etiske spørsmål og kristne verdier.

Starten av året gikk med til regjeringsforhandlinger med H, Frp og V som endte med enighet om Granavolden-erklæringen der KrF fikk betydelige gjennomslag i form av stor økning i barnetrygden, oppfølging av lærernorm, vetorett i bioteknologi som bl. a. innebærer nei til eggdonasjon, likeverdsreform og tilslutning til importvernet i landbrukspolitikken for å nevne noe.

Dommedag?
Det har ikke manglet på dommedagsprofetier etter at KrFs traff sin konklusjon. KrF "er sluttkjørt" og  "på vei mot utslettelse", i følge Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand, som framholder at "Erna spiser dem til frokost". Tidligere KrF-politiker Odd Anders With frykter partiet "går dukken". Han har dannet nettverket "Drivkraft" der skuffede, "røde" KrF-ere og ex-KrF-ere kan drive sjelesorg.

De som spår KrF nedenom og hjem kan få litt rett i den forstand at partiet kan gjøre det dårlig i valgene som kommer. Faresignalene har vært der lenge: Partiet har en aldrende velgermasse og man sliter støtt og stadig med å tiltrekke seg andre velgere enn egne. KrF trøbler mange steder med å få folk til å stille på listene, og produktet er at man ikke makter å stille liste i 132 av landets kommuner ved høstens valg. Dette er en utvikling som partiet må snu.

Stor kjerne
Likevel er ikke bildet så dystert som de største KrF-pessimistene skal ha det til. Partier er ofte svært  seiglivede organisasjoner. Bare se på Venstre som med jevne mellomrom er spådd nedenom og hjem siden partisplittelsen i 1972. KrF har, i motsetning til Venstre, et relativt stort "grunnfjell" som holder fast ved sitt parti fra valg til valg, man ble reddet av dette da det meste ellers gikk skeis i valgkampen 2017. De trofaste KrF-erne befinner seg i stor grad på Sør-Vestlandet og har i stor grad sans for KrFs klarere borgerlige linje - her finnes det entusiasme å bygge på. Eldre velgere stemmer i langt større grad enn yngre, så dette er velgere å regne med også på valgdagen (vel og merke de som ikke faller fra av naturlige årsaker før den tid..).

KrFs valgresultat i 2017 endte hårfint over sperregrensen med 4,2 prosent. Partiet har deretter ligget stabilt rundt 4 prosent fram til i fjor høst da det svingte både opp og ned, men etter at retningsvalget ble foretatt i november, har partiet ligget svært stabilit rundt 3,5 prosent (blå graf nedenfor). Det har vært en viss avskalling både velgermessig og medlemsmessig fra de som hadde ønsket et annet retningsvalg, men avskallingen virker ikke dramatisk.

Valgresultatet blir 3,5-4 prosent?
Kommunemålingene viser pussig nok sterkere tall, for tiden på ca 4,5 prosent (rød graf). Pussig fordi normalt sett gjør KrF det noe svakere lokalt enn nasjonalt. Jeg anser et valgresultat i sjiktet 3,5-4 som det mest sannsylige i øyeblikket, noe som vil være klar tilbakegang fra 2015-valget på 5,4 prosent (grønn graf). KrF har imidlertid en del gjerdesittere som kan mobiliseres gjennom en god valgkamp, så et resultat et stykke opp på 4-tallet er ikke umulig.               

Den virkelige første store testen på KrFs retningsvalg, kommer ved stortingsvalget i 2021. Her vil et resultat over sperregrensen være å anse som en stor seier. Framgang for et lite regjeringsparti har høye odds, men Venstre viste ved 2005-valget at også små partier kan gå markert fram i en borgerlig regjering. Riktignok ble V godt hjulpet av taktisk stemmegivning fra Høyre-folk både da og i 2017, et element som forvørig nå også kan hjelpe "blågule" KrF litt mer enn tidligere.

Familie og omsorg
KrF beste velgersak er familiepolitikk. Men selv på sin beste sak er partiet falt ned til tredjeplass etter både Ap og Høyre, i følge valgundersøkelsen 2017 . Der bør ikke KrF ligge hvis man har tenkt å styrke sin stilling, partiet bør være klar sakseier på feltet. KrFs nest beste sak er eldreomsorg, men også her må partiet finne seg i å ligge bak Høyre og Ap, og i tillegg Frp, nede på en fjerdeplass.

I den situasjonen KrF befinner seg i, så virker det fornuftig at familie og omsorg nå løftes fram av den påtroppende partilederen som partiets to hovedsaker i årets valgkamp. De beste sakene må styrkes for å konsolidere, og eventuelt på sikt, øke velgerpotensialet.

KD kan inspirere

Ser man noe lenger fram i tid, så er KrF også avhengig av økt appell hos flere enn kjernevelgerne sine. Her er det mulig å hente inspirasjon fra søsterpartiet Kristendemokratene i Sverige som gjennom hele sine historie stort sett har vært et klart mindre parti enn KrF. Nå er rollene byttet fordi KD har hatt et bemerkelsesverdig oppsving det siste året og ligger i øyeblikket på hele 13 prosent på målingene. Oppskriften der er sterkere fronting av familie og omsorg, et tydelig høyreorientert retningsvalg der man (i motsetning til de fleste andre partier i Sverige) signaliserer at de ønsker snakke med Sverigedemokratene og en dyktig partileder i Ebba Busch Thor som evner å framføre partiets budskap på en glitrende måte. 

Etikk/moral kan bli vinnersak?På sikt kan det også ligge noen interessante muligheter for KrF i framstå som en mer markert motstemme til de generelle liberaliseringstendensene i etiske og moralske spørsmål. Den religiøs/moralske konfliktlinjen i norsk politikk er et viktig grunnlag for KrFs eksistens, men partiet har i liten grad maktet gjøre dette til noen vinnersak. Kommer spørsmål som uvidelse av selvbestemt abort til uke 18 høyere opp på den politiske agendaen i årene som kommer, så kan KrF ta en synlig motposisjon som vil kunne ha appell et godt stykke utenfor de vanlige partirekkene. Også på bioteknologi kan partiet innta en slik rolle.

KrFs to storhetstider på midten av 70-tallet og slutten av 90-tallet, har begge kommet i kjølvannet av EU-avstemninger, men også via økt verdiorientering i velgermassen som har gitt økt etterspørsel etter KrFs politiske løsninger. Dette kan inntreffe igjen hvis den økende oppmerksomheten rundt "norske verdier" som Sp i øyeblikket profiterer på, kan utvides til å omhandle etiske og moralske spørsmål.

Opposisjonsrolle 2021-25 kan løfte partiet?
Det kan ikke utelukkes at den borgerlige regjeringen vil vinne valget også i 2021 og bli sittende helt til 2025. Men det mest sannsynlige er at det blir med åtte år med Solberg-styre og at dagens regjeringspartier vil utgjøre opposisjonen inn mot 2025. I så fall er det lett å se for seg at Frp velgermessig kan profittere på en slik frigjøring. Men også for KrF vil det kunne ligge klare muligheter i en slik opposisjonsrolle.

Partiet fikk det ikke til i en tilsvarende posisjon da den rødgrønne regjeringen styrte 2005-13 fordi først Frp, og så Høyre, var langt dyktigere i sin opposisjonspolitikk, mens KrFs midtenposisjon koblet med blank avvisning av Frp, ikke fungerte særlig godt. En klarere posisjonering på borgerlig side vil kunne gi større muligheter også for KrF til å mobilisere egne velgere og appellere bredere hos velgere som etterhvert vil ønske noe annet enn en rødgrønn styring inn mot neste valg i 2029.

Rogaland, Hordaland og Vest-Agder er KrFs livsforsikring
Hva skjer hvis KrF ramler under sperregrensen i 2021? Da vil de miste alle sine utjevningsmandater. Men partiet har styrke nok i Rogaland, Hordaland og Vest-Agder til å kunne sikre seg direktemandater fra disse fylkene, slik at partiet ikke vil falle ut av Stortinget. Dermed vil partiet, selv i en slik dårlig situasjon, uansett kunne ha en nasjonal politisk plattform å jobbe på fram til påfølgende stortingsvalg i 2025. I 2025 vil et nytt valgsystem være på plass, trolig med større valgkretser, noe som vil gjøre det noe lettere for små partier som KrF å få representasjon. Så det er grunn til å tro at selv med et KrF nede på 3-tallet, så vil partiet spille en nasjonal rolle i vårt politiske landskap.

"Det er von i hangande snøre" sa KrF-nestoren Kjell Bondevik da han på starten av 70-tallet skulle gjøre et relativt håpløst forsøk på å berge stumpene i en borgerlig regjering i full oppløsning på EF-saken. Han endte opp "djupt såra og vonbroten" over Senterpartiets manglende vilje. Det er et mer reelt von for dagens KrF, selv om det for tiden åpenbart finnes andre partier med sikrere framtidsutsikter.

Det kan komme en framtid, som ikke nødvendigvis er særlig fjern, der det er Senterpartiet og Høyre  som må se opp for lekkasjer til KrF.

Det SVinger

SV ligger an til å gjøre sitt fjerde beste lokalvalg noensinne.

Det er optimisme i SV-leiren foran helgens landsmøte og høstens kommune- og fylkestingsvalg. Stortingsmålingene (blå graf) viser nå høye 7-tall. SV står dog svakere lokalt enn nasjonalt, så et valgresultat mellom 6 og 7 er nok mest realistisk i øyeblikket. Nasjonale kommunemålinger (rød graf) ligger riktignok et stykke nede på 5-tallet foreløpig, men de virker for lave. Uansett er nivået  godt over valgresultatet på 4,1 fra 2015. 

SV har høy velgerlojalitet til partiet å være og har fortsatt positiv velgerutveksling med Ap. Rødt er derimot en brysom velgerkonkurrent for SV.

SV har mulighet for tosifret oppslutning i alle de tre storbyene Oslo, Bergen og Trondheim. Konkurransen fra MDG og Rødt er sterkest i Oslo, så trolig er sjansen størst i Bergen og Trondheim.

Antatt styrking av SV ved høstens valg, vil også kunne gi partiet økt makt. Forholdet mellom SV og Ap er godt i Oslo og Trondheim, men kjølig i Bergen. Et smalere rødgrønt flertall, et svekket Ap og styrket SV, kan derfor særlig gi uttelling for SV i Trondheim, kanskje i form av en varaordførerpost. SV kan også komme til å beholde ordførervervet i Oslo og byrådsmakten.

SV har en ok mulighet for å bli en nødvendig del av posisjonsmakten i Viken, Vestfold og Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. Men partiets plassering til venstre for Ap gjør at det er små muligheter for at de tyngste maktposisjonene tilfaller SV-folk.

Aps problemer har bidratt til SVs vekst de siste årene. Det var også godt for SV å komme seg ut av den rødgrønne regjeringen og bygge seg opp som opposisjonsparti. SV fungerer i dag bra som et alternativ for de velgerne som synes Ap er for bleikt og Rødt for radikalt.

Nestlederkampen mellom Kari Kaski og Torgeir Fylkesnes dreier seg en del om form, men også om politikk og strategi. Fylkesnes er en mann å velge hvis partiet ønsker å bredde ut mer og styrke sin heller labre næringspolitiske og distriktspolitiske profil. Kaski er ei dame å velge hvis SV heller vil styrke sin urbane profil ytterligere og løfte kjernesaken miljø sterkere. Partiet har en svakt utbygd organisasjon og Kaskis sterke organisasjonskompetanse er et godt argument for henne.

SV overvruderes ofte noe på målinger, men partiet har nå en posisjon som bør kunne gi dem et godt valgresultat 2019 og en god plattform å jobbe på veien mot stortingsvalget i 2021.

Sak trumfer person

Personer er viktige i politikk. Det er personer som utgjør partiene. Det er personer som vedtar programmer. Og det er personer som velges inn i kommunestyrer, fylkesting og storting. Personer er viktigere ved lokalvalg enn ved riksvalg. Dyktige frontfigurer kan trekke velgere til sitt parti som normalt ikke ville stemt på partiet. Øyvind Sand (Rælingen Ap), Harald Espelund (Ullensaker Frp) og Runar Bålsrud (Hurdal V) har vært de fremste eksponentene for personeffekter de seneste årene på Romerike. Alle tre er nå ute, eller på vei ut, av politikken. Nye «velgermagneter» vil komme til, kanskje er John-Erik Vika (Eidsvoll Sp) en slik.

Kommunevalgsystemet åpner for mer personstemmegivning enn stortingsvalgsystemet. Til høsten kan du påvirke sammensetningen av kommunestyrene ved å sette ekstra kryss ved kandidater du liker best eller føre opp «slengere» fra andre partilister.

Parti og politiske saker er likevel viktigere enn personer. De fleste velgere stemmer primært på parti og ikke på person også ved lokalvalg. Det er gjerne politikken som avgjør velgernes valg. Jeg vil føye til heldigvis. Velgere har ofte to, tre eller fire partier som de vurderer å stemme på. Valgforskere kaller det «partisett». Hvor stor tillit man har til partiene i enkeltsaker og som helhet, er gjerne viktigste faktor for hvilken partiliste som velgeren til slutt putter i valgurnen.

Fersk valgforskning utført av Langsæther, Gjerløw og Søyland dokumenterer at velgerne stort sett gjør informerte valg. Velgerne er altså ikke så dumme som noen fristes til å tro. Få velgere lar seg blende av medieoppmerksomhet rundt politisk irrelevante oppslag som premierer og fotballkamper som politikere deltar på, i følge forskningsfunnene. Det er den politiske substansen velgere flest er opptatt av. Forskningen ble utført med utgangspunkt i lokalvalgene i Oslo i 2003, 2007, 2011 og 2015, men det er grunn til å tro at funnene har god overføringsverdi til lokalvalg ellers i landet.

Sakene og politikken er altså viktigere enn politikerne. Nylig utførte Norstat en undersøkelse om hva velgerne er opptatt av før høstens valg. Skole, helse og eldreomsorg ble nevnt av flest. Ikke helt overraskende all den tid skole og omsorg er kommunenes to hovedoppgaver. Men også sosiale forskjeller, miljø, familie, skatt, samferdsel og distriktspolitikk ble vurdert som ganske viktige av velgerne. Innvandring kom overraskende langt ned.

Det er store variasjoner blant velgerne etter sosial bakgrunn. Kvinner er klart mer opptatt av helse og miljø enn menn, derimot rager skatt og samferdsel markert høyere blant menn. Unge er mer opptatt av skole og miljø enn eldre, mens eldre naturlig nok er mer opptatt av helse og eldreomsorg enn unge. Folk i byen er mer opptatt av sosiale forskjeller enn på bygda, mens helse og distriktspolitikk opptar flere på landet.

Partier som vil gjøre det godt ved høstens valg, må være troverdige og vinne tillit gjennom politisk substans i slike saker som betyr noe. Velgerne er mer opptatt av løsningene partiene har for å gi gode skole- og omsorgstilbud framover, enn hvem som sier hva og hva som ble gjort i fjor og forfjor. Årets valgkamp bør derfor ikke drukne i ordførerdueller.

Sak trumfer person.    

Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 25. mars 2019

Ønsker du å støtte mitt frittstående analysearbeid så kan du vippse 92237487 med et valgfritt beløp eller bruke konto nr  9710 16 46878. 

Senterpartiets livs sjanse

Senterpartiet har svært gode muligheter for å gjøre sitt beste lokalvalg noensinne. Partiet kan komme på vippen i et flertall av fylkene og få ordføreren i over 100 kommuner.  

Sp stabiliserte oppslutningen rundt 10-11 prosent i etterkant av det gode Stortingsvalget 2017. De siste månedene har man gjort et nytt rykk og partiet nærmer seg nå 14-tallet på snittet av stortingsmålingene (blå graf). Normalt sett er Sps lokalnivå høyere, så tall på 15 eller 16 er innen rekkevidde. Poll of polls sin beregning, basert på de siste lokalmålingene, viser 15,2.

15-16 prosent?
Foreløpig ligger nasjonale kommunemålinger (rød graf) overraskende nok lavere enn Stortingsnivået for lokalt sterke Sp. Tvilsom vekting kan være en forklaring på det. Jeg ser for meg at denne differansen vil bli justert ned og antagelig byttet når vi nærmer oss valget. Sp-rekorden på 11,6 prosent fra 1995 bør slås med god margin. Framgangen fra 2015-nivået (grønn graf) på 8,5 prosent vil bli massiv. 

Sp har en ekstremt høy lojalitet, koblet mot sterk appell hos andre partiers velgere. Særlig fortsetter Ap å blø til Sp, men Sp har pen velgergevinst også til de borgerlige partiene. Potensialet for ytterligere vekst ser dog noe begrenset ut, så jeg tror det gjelder for partiet å forsøke bevare formen inn mot valget. Men skulle f. eks Ap rakne helt, så kan ikke ytterligere Sp-framgang utelukkes.    

Derfor vokser Sp

Senterpartiets framvekst har flere forklaringer. Først og fremst må partiet ta mye av æren selv. Etter det svake 2013-valget og mye indre uro, har partiet samlet seg bak Vedum og et politisk budskap som oppleves relevant for mange velgere. Partiet har også fått drahjelp ved at det har blitt skikkelig fres på sentrum-periferi-aksen i norsk politikk de senere årene gjennom saker av typen kommunereform, regionreform, politireform og ulv. Sp framstår her som det tydeligste oppoisjonsalternativet mot  sentralisering, eliter og Oslo-makt. En høyreorintert regjering en perfekt "sentraliseringsmotstander".

Sp er også på parti med en tidsånd som peker i retning av nasjonalisering og økt vektlegging av nordmenns identitet og kultur. På toppen nyter partiet godt av Aps store personmessige, organisatoriske og politiske problemer, tidligere Ap-velgere strømmer til Sp i hopetall.

Hestehandler seg fram til mange lederverv?
Et spenningsmoment før høstens valg er hvordan Sp kan bruke sin nye styrke i ettervalgsforhandlingene i kommuner og fylker. Sp har valgt rødgrønn side nasjonalt, og er i rødgrønt samarbeid mange steder også regionalt og lokalt. Men partiet samarbeider også bra med de andre sentrumspartiene og høyresiden noen steder. Spørsmålet er om partiet kan maksimere sin innflytelse ved å ikke flagge sidevalg før valget, men heller holde alle muligheter åpne og hestehandle seg fram til viktige posisjoner gjennom å bygge relasjoner til begge sider.

I 10 av 11 fylker vil ikke Sp gi noen signaler før valget. Kun i Rogaland flagges rødgrønn støtte. Sp har gode muligheter for å havne i vippeposisjoner i de fleste fylker, så partiets regionale veivalg kan bli helt avgjørende for maktforholdene flere steder. Et svekket Ap, en styrking av SV, Rødt og Høyre, kan gi Sp et incitament til for å velge borgerlig retning noen flere steder enn i dag.

Jeg tror imidlertid at Sp vil holde seg på rødgrønn side de fleste steder når det kommer til stykket, men blir ikke veldig overrasket om de kan forhandle seg fram til en lederposisjon eller tre i fylkene, enten ved at Ap ofrer seg for å unngå at de skifter side, eller som belønning fra de borgerlig for sideskift. Både Innlandet, Vestfold og Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Nordland og Torms og Finnmark er aktuelle kanddiater i så måte.

100 Sp-ordførere?
Når det gjelder kommunene, så ligger Sps styrke primært i de mest grisgrendte strøkene, selv om partiets framgang er bred og også vil blåse inn over mer urbane strøk. "Ordførerpartiet" har ordføreren 98 av kommunene våre i dag og kan håpe på flere etter høstens valg. Men kommunesammenslåinger gjør noen "Sp-kort" blir del av større kommuner der Ap og Høyre gjør det skarpere, likevel bør over 100 ordførere være realistisk ambisjonsnivå, kanskje også noe i sjiktet 120-140. Med det vil Sp kunne kjempe med Ap om å få flest ordførere.

Senterpartiet har sitt livs sjanse nå. Vil partiet gripe den?   



Vipps 92237487 eller bruk konto nr 97101646878 for å støtte mitt frittstående valganalysearbeid.    

Høyre har gode angrepsmuligheter

Høyre kan få makt i minst 10 av de 20 største kommuene og i halvparten av de nye fylkene etter høstens valg.  

Landets ledende styringsparti nasjonalt for tiden avholder sitt landsmøte denne helgen. Kan Høyre også bli ledende lokalt etter høstens kommune- og fylkestingsvalg? La oss se på situasjonen:

Høyre har holdt høyt nivå lenge nasjonalt, men pilen begynte å peke litt i negativ retning i fjor høst og fallet tiltok i januar og februar i år. Stortingstallene bunnet ut på 22-tallet i februar, og nærmer seg 25 igjen i mars. Nasjonale kommunemålinger har bikket 25-tallet.

Hovedproblemet for partiet i det siste har vært sviktende lojalitet, men de ferskeste tegnene tyder på at denne er litt på vei opp igjen.

Et valgresultat rundt 25-26 virker mest sannsynlig i øyeblikket for Høyre, men demobilisering i valgkampen kan gi et resultat ned mot 2015-valget på 23. Får Høyre derimot fart på mobiliseringen ved å særlig hente ned gjerdesitterne, så er et resultat i sjiktet 26-28 ikke umulig.

Høyre har en god sjanse til å overta makten i Bergen og beholde den i Stavanger. Både Oslo og Trondheim ser vanskeligere ut for Høyre, men muligheten er til stede særlig i Oslo. Bærum og Asker er bankers for Høyre. Favorittstemeplet er klart blått også i Kristiansand. Drammen ser åpnere ut enn på lenge, her må Høyre se opp for å bli fratatt makten. 

Lillestrøm og Fredrikstad ser vanskelige ut for Høyre. Og i Sandnes er man trolig avhengig av at Frp avslutter sitt uortodokse samarbeid med Ap for å ha håp om makt. I Tromsø har partiet atter en gang gjort det vanskelig for seg selv.  Derimot ligger det en bra mulighet for maktovertakelse i Ålesund, og i Sandefjord bør de kunne forsvare sin maktposisjon.

Sarpsborg og Skien blir vanskelige å gjøre noe med for dem, men både i Larvik og Bodø ser det helt åpent ut, her kan Høyre med klaff erobre begge ordførerkjedene. Ei heller Karmøy og Arendal er håpløse, sett med Høyre-øyne, men det fordrer trolig at de brede sentrum-venstre-samarbeidene der ikke videreføres. Høyre har et favorittstempel i den nye storkommunen Nordre Follo. Det samme gjelder i Tønsberg, mens det ser åpent ut i Moss.

Når det gjelder fylkestingsvalget, så er Høyre godt posisjonert for å innta ledertrøyen i Viken. Men utfallet ligger an til å bli jevnt. Også i Vestfold og Telemark har jeg Høyre om favoritt til å bekle det første fylkesordførervervet i det nye fylket. Høyre bør også kunne ta grepet om Agder.

I Rogaland kan Høyre være avhengig av at KrF og/el. Venstre trer ut av Ap-samarbeidet som de der er en del av for å komme i posisjon. I Vestland er det ikke umulig for Høyre å gjøre med Aps maktposisjon, men da må trolig KrF bytte over til borgerlig side. Møre og Romsdal er heller ikke kjørt, sett med blå/borgerlige øyne, men jeg holder det som noe mer sannsynlig at Ap fortsetter med makt der. I Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark sitter Høyre-makt trolig for langt inne.

Summeres dagens bilde opp, så ser vi at Høyre er i posisjon til å få mer lokal og regional makt etter høstens valg enn de har nå. Et problem kan være at de må dra lasset i for stor grad alene, alle de tre andre regjeringspartnerne ser ut til  ha mer enn nok med å prøve forsvare sitt 2015-nivå sånn noenlunde. Et annet problem er at KrF og Venstre ikke nødvendigvis søker samarbeid med Høyre lokalt, noen steder virker de snarere mer komfortable sammen med Ap.

Jeg holder det likevel som mest sannsynlig at vi våkner opp til et noe blåere lokal-Norge den 12. september. Men forskyvningen totalt sett blir mest trolig moderat i blå retning. 

Rødgrønn ledelse i Oslo og Trondheim. Borgerlig overtak i Bergen og Stavanger

Mine prognosetall viser at Ap ligger an til å beholde lederposisjonen i Oslo og Trondheim. Høyre kan overta Bergen og beholde Stavanger.

Det er et halvt år igjen til høstens kommunevalg, og jeg skal litt nærmere på situasjonen i våre fire største kommuner, målt i innbyggertall. Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. I byrådet sitter Ap+MDG+SV, og det ledes av  Raymond Johansen (Ap), med støtte fra Rødt. 

Ap ligger an til en tilbakegang på rundt fem prosentpoeng, det kan gi et mandattap på 4. SV og Rødt ser ut til å kompensere Aps tap og ligger begge an til å plusse på med to mandater og komme tilbake med en forsterket bystyregruppe på 5. MDG ser ut til å holde sitt gode nivå fra 2015-valget.  

På borgerlig side leverer Høyre svært sterkt og ligger an til å plusse med ett mandat og bli hovedstadens klart største parti. Frp ser ut til å forsvare sitt labre 2015-nivå, mens både KrF og V sliter med holde sine 2015-nivåer. KrF ser dog ut til å beholde sitt ene mandat, mens Venstre kan miste ett av sine og bli stående igjen med tre mandater. Selv om det er forskyvninger innad i blokkene, så er forholdet mellom blokkene rimelig stabilt. 31-28 i rødgrønn favør kan bli utfallet i 2019 som i 2015. I så fall fortsetter dagens rødgrønne byråd. 

Skal de borgerlige flippe flertallet, så tror jeg den beste muligheten ligger i at Venstre og Høyre mobiliserer det som trengs for å plukke hvert sitt ekstra mandat. Begge har stemmereserver som gjør dette fullt mulig å hente inn gjennom valgkampen. Men de røgrønne er favoritter. 

Mine foreløpige prognosetall: 

Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap inviterte Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV, men SV trakk seg ut. Byrådet av Ap+V+KrF samlet 34 av 67 mandater bak seg. De virker nå helt sjanseløse på å gjenskape dette flertallet.

En normalisering av Høyres oppslutning i Bergen ligger i kortene, og de bør kunne se 30-tallet. Frp har foreløpig brukbare tall på lokale målinger som indikerer at de kan gå litt fram. KrF sliter tungt i Bergen, mens det relativt sett ser litt lysere ut for Venstre her enn mange andre steder. Skulle Ap falle så mye som det ligger an til pt, så kan neppe dagens sentrum-Ap-byråd fortsette. Et mindretallsbyråd av Høyre kan se mest sannsynlig ut, men her kan det tenkes også andre varianter. I så fall blir Harald Victor Hove (H) ny byrådsleder.

Velger KrF og Venstre å komme tilbake til borgerlig side, så er et flertall av H+Frp+KrF+V innen rekkevidde. Men Bompengemotstanderne eller Sp eller MDG er også mulige vippepartier. Det er grunn til å tro at Bompengelisten vil foretrekke at høyresiden, mens Sp og MDG nok vil lene seg i retning venstresiden - men intet er avklart.

SV og Rødt ser ut til å kunne doble sin representasjon, uten at det nødvendigvis vil mer makt. Jeg tror de borgerlige har mest stemmereserver og sikrer flertallet i Bergen, selv om de i øyeblikket mangler ett mandat på flertall på mine foreløpige prognosetall:

Trondheim:  (190' innb). Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet har inngått i posisjonsflertallet. Men samarbeidet slår sprekker, dårlige saker for Ap florerer og både V, Sp og Pensjonistpartiet kan komme til å bytte side.

Ap er sterkt svekket og sliter med karre seg over 30-tallet. SV og Rødt ligger an til å kompensere for drøyt halvparten av Aps tilbakegang på venstresiden. Sp og Høyre styrker seg. Borgerlig samling som også innbefatter Sp har en viss mulighet for flertall. Men KrF er røde i Trondheim, og MDG holder seg trolig til venstre, så fortsatt virker et gjenvalg av Ottervik mest trolig.

Regnes Ap, MDG, KrF, SV og Rødt som en felles konstellasjon, så har disse 36 av 67 mandater inne og således et greit flertall. Men dette fordrer altså støtte fra Rødts potensielt 4 mandater. Kan derimot Ingrid Skjøtskift (H) og co lokke MDG over, så kan flertallet bikke deres vei.      

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Relativt begrensede endringsstrekk i Stavanger; Ap og Høyre ser ut til å holde omtrent 2015-nivå. Det samme gjelder Frp, KrF og SV. Rødt og Sp styrker seg, mens Venstre ligger an til å bli klart svekket. Bompengemotstanderne ligger an til å komme inn med et par representanter.

Borgerlig side mangler ett mandat på flertall på mine prognosetall, men bør ha gode muligheter for å dra dette i land til slutt, særlig hvis Venstre lykkes brukbart med valgkampmobiliseringen. Bompengemotstanderne ligger på vippen i øyeblikket. Ukjent hvilken retning de vil velge, selv om høyresiden på papiret bør stå dem nærmest.

Høyres nye frontkandidat John Peter Hernes er favoritt til å overta ordførerkjedet. Kari Nessa Nordtun (Ap) er ikke sjanseløs, men er underdog.    

Borgerlig seier i storbyene på Vestlandet og rødgrønn seier i Oslo og Trondheim er altså de mest sannsynlige utfallene. Men marginene er ikke større enn at ingen av dem virker helt kjørt på forhånd.

Sp vinner. Ap og Venstre taper

Sp ser ut til bli høstens store valgvinner. Etterfulgt av Rødt, SV og Høyre. Ap og Venstre ligger an til å bli klart svekket. 

I de to foregående blogginnleggene har jeg gått gjennom Rødt og Venstre sin situasjon. I dag vil jeg se litt nærmere på de øvrige partiene. Jeg bruker som vanlig gjennomsnittet av målingene som utgangspunkt for analysen.

Aps svakeste lokalvalg? 
Aps negative utvikling snudde i løpet av sommeren og partiet hevet seg til rundt 28 prosent på stortingsmålingene i for høst. Kommunemålingene er sprikende mellom Gallup/TV2 som indikerer et nivå på 26-tallet og Norstat/NRK som viser rundt 30. Norstat vekter tallene mot 2015-valget som var meget godt for Ap og som dermed betyr at barometertallet blir en del vektet opp. Jeg tror Gallup er nærmest sannheten, for Ap ligger normalt lavere lokalt enn riks.
Ap har bedret sin lojalitet, men sliter fortsatt med lekkasjer til både Sp, SV og Rødt. Et valgresultat noe rundt 27 prosent virker mest trolig i øyeblikket.

Høyre rundt 25 
Høyre har holdt høyt nivå lenge, men pilen begynte å peke litt i negativ retning i fjor høst og fallet har tiltatt i år. Stortingstallene er nå nede på 22-tallet, mens nasjonale kommunemålinger viser rundt 24. Hovedproblemet for partiet er sviktende lojalitet, mange tidligere H-velgere forsvinner til gjerdet.

Et valgresultat rundt 25 virker mest sannsynlig i øyeblikket, men klarer man ikke stoppe demobiliseringen, så kan en gjentagelse av 2015 på 23, eller endog lavere, ikke utelukkes. Får man derimot fart på mobiliseringen ved å særlig hente ned gjerdesitterne, så er et resultat på 26 eller høyere fortsatt mulig.

Sp kan skrive historie

Sp stabiliserte oppslutningen rundt 10-11 prosent i etterkant av det gode Stortingsvalget 2017. De siste månedene har man gjort et nytt rykk og ser nå 13-tallet på snittet av stortingsmålingene. Normalt sett er Sps lokalnivå høyere, så tall på 14 og endog høyere burde slik sett være innen rekkevidde. Derfor er det noe overraskende at kommunemålingene til nå ligger lavere enn Stortingsnivået. Jeg  ser for meg at denne differansen vil bli justert ned og antagelig byttet når vi nærmer oss valget. 

Sp har en ekstremt høy lojalitet, koblet mot sterk appell hos andre partiers velgere. Særlig fortsetter Ap å blø til Sp, men Sp har pen velgergevinst også til de borgerlige partiene. Potensialet for ytterligere vekste ser noe begrenset ut, men partiet har "bare" 11,6 som sin bestenotering gjennom kommunevalghistorien og har i år alle sjanser til å skrive historie.   

Frp omtrent som i 2015

Tendensen har vært nedadgående siden april i fjor for Frp. Nedgangen har skutt fart i år, og Stortings-snittallet ligger nå på rundt 11 prosent. Komunetallet ligger omtrent på valgresultatet fra 2015 på 9,5.

Frps velgerlojalitet er fallende. I tillegg har man et negativt bytteforhold med Sp og Høyre. I øyeblikket ser det ut som partiet har nok med å forsøke forsvare 2015-nivået i valgkampen.
   

SV øker til 6?SV har svingt i intervallet 6-7,5 etter stortingsvalget, men har vokst ytterligere i år og er oppe og lukter på 8-tallet. Kommunenivået er markant svakere og ligger nede på 5-tallet. Det er normalt at SV gjør det svakere lokalt, men differansen er i overkant stor. SV har høy lojalitet til partiet å være og plukker fortsatt godt med tidligere Ap-velgere. Rødt er derimot en brysom velgerkonkurrent. 

Lysner litt for KrF 
KrF ser ut til å stoppet nedgangen på rundt 3,5. Partiet står som regel svakere lokalt, så at man nesten ser 5-tallet på kommunemålingene er snålt. KrF lekker primært velgere til gjerdet, så her kan det ligge et mobilseringspotensial. Også Sp og Høyre har forsynt seg med tidligere KrF-velgere, men lekkasjene til Høyre kan nå se ut til å ha stoppet opp i kjølvannet av KrFs borgerligere retningsvalg og inntredenen i Solberg-regjeringen. Et lokavalg for KrF på noe rundt 4 virker mest trolig pt, med nedside ned mot 3 og oppside på 5.   

MDG på status quo

MDG leverte et sterkt lokalvalg sist og kan slite med å forsvare det nivået. Men partiet viser en positiv tendens i år og snittet av kommunemålingene ligger nå over partiets 2015-valg. Framgangen skyldes årimørt økende lojalitet. I likhet med KrF, så virker noe i sjiktet rundt 4 prosent mest sannsynlig. Men mislykkes man i valgkampen, så er partiet fort nede på rundt 3. Oppsiden ligger opp mot 5.       

Valgresultatet?
Basert på min tolkning av tallene, så er følgende valgutfall mest sannsynlig i øyeblikket
(avrundet til nærmeste prosent): 

Ap 27 (-6) 

H 25   (+2)
Sp 14  (+6)
Frp 9   (-)
SV 6    (+2)
Rødt 4 (+2)
KrF 4   (-1)
MDG 4 (-) 

V 3      (-2)
Andre 4 (-1)

Rett Venstre?

Venstre ligger an til å gjøre sitt livs svakeste lokalvalg. Men partiet har et visst mobiliseringspotensial. 

Vårt eldste parti avholder landsmøte til helgen. «Kom til oss, så skal vi gi deg oppskriften på hvordan et stort parti blir lite», sa humoristen og Venstre-mannen Per Inge Torkelsen i et foredrag jeg overvar for noen år siden. En artighet med substans. For lille Venstre var store en gang i tiden. Ved stortingsvalget i 1885 fikk partiet hele 63 prosent. En rekord som nok blir stående til evig tid i norsk politisk historie. Riktignok var det bare to partier den gang, så konkurransen var liten. Men Venstre har en stolt historie som stort folkeparti og pådriver for parlamentarisme og allmenn stemmerett.

I 1912 samlet partiet fortsatt over 40 prosent av stemmene. Deretter bar det utforbakke fordi Venstre var en for løs koalisjon av bønder, bygdefolk, kristne og byradikale som ble umulig å holde sammen. Bøndene dannet Bondepartiet (senere Senterpartiet). De kristne laget Kristelig Folkeparti. Arbeiderpartiet tok over Venstres rolle som Høyres hovedkonkurrent og ble det nye, brede folkepartiet, med utspring i en framvoksende arbeiderklasse.

«Kona mi er med i Venstre. Det er je, og. Så politisk sett står vi langt fra hverandre», sa Halfdan Hegtuns alter ego, Even Brattbakken. Under EF-striden ble indre Venstre-uenighet til dypt alvor og kulminerte med at EF-tilhengere marsjerte ut av landsmøtet på Røros i 1972 og dannet Det Liberale Folkepartiet. Et ganske lite parti ble dermed redusert til to knøttepartier og man falt helt ut av Stortinget.

De to minipartiene samlet seg i 1988 og fikk til en viss gjenreisning som førte Lars Sponheim over fjellet og inn på Stortinget i 1993 og etter hvert også inn i den overraskende Bondevik-regjeringen i 1997. Senere har Venstre slåss med sperregrensen på fire prosent, noen ganger litt over, andre ganger litt under. Ved 2017-valget klarte partiet karre seg over for andre gang på rad.

Det er lett å raljere over Venstre. Mange har spådd partiet nedenom og hjem de siste 40 årene. Men partiet er i dag like fullt en maktfaktor både nasjonalt, regionalt og lokalt. Venstre er lite, men partiets gunstige plassering på høyre-venstre-aksen medfører at deres mandater ofte er nødvendige for å danne flertall. Uten Venstre er grunnlaget for dagens Solberg-regjering borte.

Venstre er en del av den borgerlige posisjonen i Akershus, Vestfold og Vest-Agder, og samarbeider i posisjon med venstresiden i Troms, Møre og Romsdal, Rogaland, Buskerud fylke. Venstre sitter med byrådsmakt i Bergen og spiller en avgjørende rolle for styringen i storkommuner som Stavanger, Kristiansand, Drammen,  Skien og Arendal. På Romerike spiller Venstre en sentral rolle i Hurdal, Skedsmo, Nittedal og Nannestad. Også i Enebakk og Lørenskog er Venstres mandater avgjørende for styringen.
 

En måling ga i forrige uke Venstre stusselige 1,8 prosent. Så ille står det nok ikke til, men et halvt år før høstens lokalvalg peker målepilene i snitt i retning tre prosent (i figuren over viser blå graf snittet av stortingsmålingene, mens rød graf illusterer nasjonale kommunemålinger). I så fall det svakeste lokalvalget for Venstre noensinne (valgresultatet i 2015 var 5,5 prosent, markert med grønn graf).

Velgerlojaliteten er elendig, og Venstre lekker både til høyre- og venstresiden. Det ser altså stygt ut. Igjen. Det ligger imidlertid et brukbart moibliseringspotensial i gjerdesitterne. Skal Venstre reise seg, så blir det viktigste på landsmøtet å definere hvilken politikk som kan legitimere partiets plass i det politiske landskapet. Venstre mangler eierskap til saker. Rendyrking av den urbane, liberale og grønne profilen er en mulig vei å gå.

Mer urban vektlegging kan bety ytterligere nedtur i distriktene for det gamle bygdepartiet, men partiets livsforsikring ligger i Oslo og Akershus, samt til deler av Sør-Vestlandet.     

Mislykkes Venstre med mobiliseringen de neste seks månedene, så vil valgresultatet bli en rett Venstre. 


Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 4. mars 2019


Bruk Vipps 92237487 for å støtte mitt analysearbeid.