Lokale valg

Lokale saker blir stadig viktigere for velgerne.


Ferietid er også lesetid. For avvekslingens skyld burde jeg muligens tatt med meg noe annet enn «Lokalvalget 2019» på sommerens hyttetur. Men boken, som kom ut i juni og er et samarbeid mellom flere av våre fremste samfunnsforskere på lokaldemokrati, inneholder såpass mange interessante poenger at det ble et feriebok-valg jeg slett ikke angret på.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

En av to mener lokale saker er viktigst
Ikke minst fanget fire grafer på s. 46 min interesse.1  Disse vil jeg derfor dele med deg. De viser hva velgerne har vektlagt som viktigste faktor for sitt partivalg ved de siste sju lokalvalgene. For tjue år siden pekte tilliten til partiet seg ut som det desidert viktigste for velgernes valg. Etterfulgt av lokale saker. Personer på listen og rikspolitiske saker kom ut som nummer tre og fire.

I 2019 var derimot lokale saker rykket fram som den klart viktigste faktoren. Partitillit har sunket i betydning, særlig fra 2015 til 2019 og kommer ut som nummer to, ganske langt bak. Rikspolitiske saker har rykket opp til tredjeplass, mens personer på listen kom nederst av disse fire elementene.

1 Kapittelet er skrevet av Jo Saglie, Johannes Bergh, Jens Petter Gitlesen og Hilmar Rommetvedt. Grafene
bygger i stor grad på Tor Bjørklunds store arbeid gjennom mange år.

Saksstemmegivning blir altså viktigere, i følge denne tidsserien. Mens personer synes å bli mindre viktige. Oppløftende data for alle som mener de politiske sakene bør være politikkens kjerne og ikke personifiseringen.

Økende personstemmegivning 

I forlengelsen av dette er det rimelig å forvente at velgerne i mindre grad stemmer på person. Men ser vi på andelen som retter på listene som partiene setter opp, ved å gi kandidater de har sans for et ekstra kryss, så er fakta det stikk motsatte. I 1995 var det bare ca. en av fire velgere som brukte mulighetene for å endre listene. Ved de to siste lokalvalgene i 2015 og 2019 var andelen tett opp mot av en to velgere. Ergo har personstemmegivningen økt.

Forskerne angir to mulige forklaringshypoteser på dette paradokset. For det første at velgerne ikke tar sitt partivalg på grunn av de kandidatene som står på listen, men at andre (saks)faktorer ligger bak. Altså at den økte personstemmegivningen i liten grad er knyttet til selve valget av parti. Dernest at mer personstemmegivning og økt saksorientering kan være utrykk for to sider av det samme; velgerne gir personstemmer pga. deres standpunkter i sentrale saker. Jeg tror forskerne er inne på noe her. Samtidig er dette tilsynelatende paradokset en påminnelse om at velgernes stemmegivning er en kompleks materie der mange elementer spiller inn og der sammenhengene ikke alltid er opplagte.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Lokalpolitikken drukner ikke 

I min tid som både valganalytiker og debattleder, har jeg en rekke ganger støtt på påstanden «lokalpolitikken drukner». Særlig er mange lokalpolitikere oppgitt over at rikspolitikere tar over oppmerksomheten og at de rikspolitiske sakene dominerer også i lokalvalgkampene. Den ovennevnte valgforskningen bør snu deres pessimisme til optimisme. For velgerne vektlegger i økende grad lokale saker som det viktigste for sitt valg. Og velgerne tar i bruk adgangen til personstemmegivning i langt større grad ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Dette har også med valgordningen vår å gjøre der det i praksis er umulig å påvirke kandidatrekkefølgen ved stortingsvalg. Velgerne i små kommuner gir oftest personstemmer. 

Lokale saker påvirker også valgutfallene i kommunene. Som kunstilo-debatten i Kristiansand som sendte Demokratene til nye høyder lokalt. Eller debatten om Nordkapp-plattåets finansiering som sendte Ap til bunns i kommunen. Dette fører til at noen lokalvalgkamper og  valgresultater lever sine egne liv, på tvers av rikspolitiske tendenser, selv om dette fortsatt nok er mer avvik enn regel.

    Tegning: Egil Nyhus

Lokal stortingsvalgkamp? 

Har denne kunnskapen om økt vektlegging av det lokale ved lokalvalg noen overføringsverdi til det nært forestående stortingsvalget? Ikke nødvendigvis. For et stortingsvalg har en annen og, naturlig nok, kraftigere rikspolitisk karakter. Likevel kan lærdommen fra 2019 være vel verdt å ta med seg for alle som driver valgkamp i 2021, samt for de av oss som følger med fra utsiden. For også ved dette valget er det ikke snakk om kun ett valg. Men 19. I våre 19 valgkretser. Med ulike lokale kandidater, lokale og regionale sakssærpreg og geografisk differensiert velgermasse med forskjellig sosial bakgrunn. 

For å evne snakke med velgerne om miljø, skole eller helse i det store bildet, må en trolig forstå hva temaene betyr for den enkelte lokalt. Vindmøllene i deres naturområder, barnas skolesituasjon eller lokalsykehuset. Den beste velgerkommunikasjon i dag kan være å komme seg så langt ned på mikro-planet som mulig. Helst en-til-en med hver og en velger. Fordi også rikspolitikken er lokal. I en tid med økende informasjonsstrøm i alle kanaler, kan det fort bli de som evner å kombinere den rikspolitiske agendaen med den lokale forståelsen og mikroforankringen, som vil vinne mest fram. En pandemi som har gitt økt oppmerksomhet om det nære og lokale for de fleste av oss, kan forsterke dette lokalperspektivet. Det gir håp til alle som driver valgkamp lokalt om at det de holder på med er verdifullt. 

Velgerne er sjefen, de befinner seg i din valgkrets og kan være opptatt av tilsynelatende små ting som i sum blir noe stort.

Dette er mitt analysebrev nr 31 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Fikk Sp 14 prosent, MDG 10 og Frp 8 blant 18-29-åringene i 2017?

I mitt forrige blogginnlegg kritiserte jeg mandattallene i det undervisningsopplegget som Stortinget og Institutt for samfunnsforskning har laget. Tallene for gruppen 18-29 år framstod svært rare, særlig for MDG, Sp, Frp og H sitt vedkommende. Både MDG og SP var tildelt langt flere og H og Frp langt færre mandater enn det tallgrunnlaget som SSB har offentliggjort om Stortingsvalget 2017 skulle tilsi.

Stortingspresident Tone Trøen lovet å sjekke saken, og Institutt for samfunnsforskning har nå kommet med et tilsvar. Under overskriften "Grunnløse påstander fra Svein Tore Marthinsen" viser valgforsker Johannes Bergh til at de har brukt et annet tallgrunnlag enn SSB i sin beregning av mandater. Han skriver at "Tallene på Stortingets hjemmeside er basert på oppdaterte tall fra Stortingsvalgundersøkelsen 2017 og en tilhørende valgkampstudie som Institutt for samfunnsforskning har ansvaret for".

I den powerpoint-presentasjonen som er laget til bruk for elever i videregående skole, heter det i kildeteksten at "Utregningene som tar for seg aldersgrupper og kjønn er basert på Valgundersøkelsen (Institutt for samfunnsforskning og Statistisk sentralbyrå). Dette er en landsrepresentativ intervjuundersøkelse blant norske statsborgere i alderen 18–79 år, og læreren kan eventuelt finne mer informasjon om undersøkelsen på Statitisk sentralbyrå sine nettsider".

Når man sjekker SSB sine nettsider for informasjon om aldersgrupper og stemmegivning ved 2017-valget, så er det den fordelingen som jeg viste til i mitt forrige blogginnlegg som man finner. Jeg er derfor glad for at ISF innrømmer at "Det kunne med fordel vært gjort mer tydelig hva som er datagrunnlaget både hos SSB og på Stortingets nettsider". Slik informasjonen i dag foreligger, og har gjort i to år, så virker det som SSBs tall er kilden. Dette håper jeg det nå det rettes opp i.

I ISFs tilsvar til meg holdes det videre fram at "men det forsvarer ikke Marthinsens sterke påstander mot Stortinget og ISF". Og "når Marthinsen gjør analyser som ikke samsvarer med våre, er det naturlig å kontakte oss for å forstå hvor feilen ligger. At han i stedet velger å rope ut på bloggen sin og sosiale medier om at dette er «helt ubegripelig» og «sterkt beklagelig» er vanskelig å forstå. Det hadde vært mye bedre for alle parter om han hadde tatt en enkel telefon til oss for å oppklare denne saken".

Her tar jeg selvkritikk. Jeg antok, ut i fra den informasjonen vi blir presentert for på Stortingets nettsider, at SSBs tallmateriale lå til grunn for beregningene. Men det viser seg at ISF har en egen stortingsvalgundersøkelse som de bruker som tallgrunnlag i mandatberegningene i undervisningsopplegget. Bergh har rett i at jeg burde ha sjekket dette med dem før jeg formulerte kritikken i bloggen.

I undervisningsopplegget er det laget en oppgave der det heter" Se på hvordan Stortinget ville sett ut dersom bare de mellom 18 og 29 år hadde stemt. Hva kan dette fortelle om hvilke politiske saker som er viktige for de yngste velgerne? Hvorfor tror dere det er slik?"
De nye opplysningene fra ISF om at tallgrunnlaget ikke er det SSB har offentliggjort, betyr altså at elevene har blitt bedt om å studere en mandatfordeling uten at stemmefordelingen som denne bygger på, er gjort tilgjengelig for dem. Dette er ikke bra. ISF har, etter mitt blogginnlegg, nå publisert det tallmaterialet som ligger til grunn for beregningene i aldersgruppen 18-29 år. Dette materialet burde elever og lærere hatt tilgang til fra dag 1, sammen med mandatene. Det er også gjort en rekke mandatberegninger for de øvrige aldersgruppene (30-39, 40-49, 50-59 og 60+) i undervisningsopplegget. For disse gruppene foreligger fremdeles ikke tallgrunnlaget.

La oss ta en titt på tallene for den ene aldersgruppen 18-29 år som ISF nå har publisert, slik at vi kan sammenligne disse med SSBs tall og vurdere troverdigheten. I tabellen har jeg sammenlignet ISFs partivise prosenttall med SSBs tall. Som vi ser, spriker tallene overraskende mye for tre av partiene: MDG, Sp og Frp:

I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet den mandatfordelingen som framkommer i undervisningsopplegget, bygd på ISFs tall, og den mandatfordelingen som kan beregnes ut i fra SSBs tall:

Når vi studerer disse tallene for denne aldersgruppen, kan det være greit å ha i mente den faktiske stemme- og mandatfordelingen ved stortingsvalget 2017 i befolkningen som helhet: Sp oppnådde 10 prosent og fikk 19 mandater, Frp fikk 15 prosent og 27 mandater, MDG 3 prosent og 1 mandat og Høyre 25 prosent og 45 mandater.

Ut i fra den kunnskapen som gjennom årtier foreligger om Sps velgerprofil, så gjør partiet det svakest blant de unge. Både i valgundersøkelsene fra 2009 og 2013, så scoret Sp desidert dårligst i aldersgruppen 18-29 år med hhv. skarve 4 og 2 prosent oppslutning. På denne bakgrunn framstår det utrolig at partiet, i følge tallene som ISF nå har publisert, fyker opp til hele 14 prosent, langt over landsresultatet sitt og dermed plutselig gjør det langt bedre i denne aldersgruppen enn i de øvrige aldersgruppene.

Skolevalgene kan være en tilleggskilde å sjekke. Skulle det være slik at Sps framvekst blant unge er ekstremt stor, så burde denne massive framgangen komme til syne blant skoleungdommen. Men en slik sammenheng finner ingen støtte. Riktignok gikk Sp litt fram i skolevalget 2017, men framgangen var beskjeden blant 16-18-åringene. Partiet oppnådde her under 7 prosent av stemmene.

Min konklusjon er derfor at ISFs undersøkelse, som gir Sp 14 prosent i aldergruppen 18-29, neppe gir noe godt bilde på den reelle oppslutningen i denne gruppen. Dermed blir også de 26 mandater som partiet tildeles i undervisningsopplegget, høyst trolig misvisende. SSBs tall på 10 treffer sannsynligvs langt bedre, men selv dette tallet kan være for høyt. For basert på all tidligere kunnskap om Sps aldersoppslutning, så vil denne ligge under partiets landsresultat på 10 prosent, kanskje ned i sjiktet 7-8 prosent. I så fall er 14-15 mandater nok et enda bedre estimat.

Ut i fra tilgjengelig informasjon, er det også god grunn til å stille spørsmålstegn ved MDGs oppslutning på hele 10 prosent i ISFs valgundersøkelse. SSBs tall på 7 prosent virker (igjen) mer treffende. MDG fikk 7 prosent i denne aldersgruppen i valgundersøkelsen 2013, og fikk ca 7 prosent ved skolevalgene både i 2013 og 2017. Også sett i lys av et landsresultat på rundt 3 prosent er det  grunn til å tro at noe rundt 7 prosent er mest sannsynlig for MDG og dermed 11 mandater.

FrPs oppslutning på kun 8 prosent i ISFs valgundersøkelse virker også for lavt. Historiske tall viser at partiet ikke gjør det noe dårligere blant de unge enn i øvrige aldersgrupper. Samtidig er det nok et poeng at partiet har mistet noe grep blant de unge de aller siste årene, men denne utviklingen virker å overdrives i ISFs tallgrunnlag. Frp fikk 14 prosent i aldersgruppen 18-29 år, i følge valgundersøkelsen 2013. Skolevalget 2017 ga Frp i overkant av 10 prosent. På denne bakgrunn virker SSBs tall på 12 prosent langt mer treffende. Et mandattall rundt 20 blir da klart mer sannsynlig enn de 12 som ISF har regnet seg fram til.

Når det gjelder Høyre, så skiller det kun ett prosentpoeng mellom ISFs og SSBs tall. Differansen i antall mandater blir likevel så stor som 5 (31 vs 36) fordi fordelingen av stemmene for de øvrige partiene skiller seg så mye fra hverandre i de to tallgrunnlagene. Det henger bl.a. sammen med at et Sp på 14 prosent ala ISFs tall gir Høyre "dyrere" mandater enn et SP på 10 ala SSB. Holder mitt ressonement om at ISF-undersøkelsen har bommet kraftig på Sps oppslutning blant unge, så vil også deres mandatfordeling for H være bom i partiets disfavør, selv om prosenttallet for H isolert sett kan være ganske treffende. For det er god grunn til å tro at Høyre har tapt en del velgere i denne gruppen, slik begge tallene viser. Valgundersøkelsen i 2013 ga imidlertid partiet pene 24 prosent her. Skolevalget i 2017 viste kun 15 prosent for H. Et nivå i sjiktet 18-19 som begge tallene viser, virker  rimelig, men mandatfordelingen framstår like fullt misvisende i lys av det ovennevnte.

ISFs oppgir i sitt tilsvar at tallene i gruppen 18-29 år bygger på kun 385 respondenter. Dette gir svært store feilmarginer. I vanlige målinger er det ca 1 000 respondenter. Her kan deler av forklaringen på de rare utslagene for de tre partiene ligge. Derfor må tallene i deres undersøkelse tolkes svært omtrentelig. Disse store feilmarginene blir ikke oppgitt i undervisningsopplegget. Tvert i mot tas det lite forbehold her, mandatfordelingen presenteres i powerpointpresentasjonen kun som "hva om bare disse stemte". Det skapes dermed et inntrykk av at dette er en slags "fasit" for unges stemmegivning. Det kan heller ikke utelukkes at undersøkelsen kan inneholde målefeil.

Kort oppsummert er det, slik jeg vurderer det, fortsatt god grunn til å være både kritisk og skeptisk til det tallgrunnlaget og den mandatfordelingen som ISF har laget til bruk i skoleundervisningen og som Stortinget formidler på sine nettsider. Flere tall framstår fortsatt rare, bakgrunnsinformasjonen er mangelfull og tallgrunnlaget for øvrige aldersgrupper er fortsatt ikke offentliggjort - kun mandatfordelingene. Men forskerne har ikke gjort regnefeil, slik deler av mitt forrige innlegg kunne leses som, her tar jeg selvkritikk.

Både mine og ISFs lesere, lærere og elver, og andre interesserte, får selv vurdere disse faktaene kritisk og hva de vil tillegge mest vekt. Kanskje kan det endog være en brukbar skoleoppgave? :-)
 
Mer åpenhet om tallene er uansett veien å gå for å skaffe oss mer kunnskap. Det kan vi trolig alle enes om.



Hvis du ønsker å støtte mitt frittstående analysearbeid, så kan du vippse meg på 92237487 eller bruke konto nr 971016 46878. Alle bidrag går til nye analyser. Ta kontakt hvis du ønsker innledninger, foredrag eller debattledelse.    




              

Når grunnfjellet svikter

Ingen kan tas for gitt. Det er sunt.

For noen dager siden var det lille julaften. For meg. Og noen få andre «valgnerder». Da var vi samlet i Institutt for samfunnsforskning sine lokaler på Majorstua for å høre og se valgforskernestor Bernt Aardal og «nykommeren» Johannes Bergh legge fram en «teaser» om velgerbevegelsene fra valget i fjor høst. På basis av notatet med den ikke spesielt tabloide tittelen «Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013» ble noen grafer og tall fra den store valgundersøkelsen lagt fram (boka om valget kommer neste år).

Mange av mønstrene var velkjente: Menn stemmer mer høyreorientert enn kvinner, 47 prosent av mennene stemte blått, mot bare 36 prosent av kvinnene. Valgdeltakelsen øker med utdanningsnivå. Over 90 prosent av velgere med høy utdanning stemte, mot bare 65 prosent av velgere med grunnskole. 

SViktende velgerpleie
Men to tall fikk selv oss «nerder» til å sperre opp øynene. Det ene var 46. Kun 46 prosent av Frps velgere fra 2009 holdt fast ved sitt partivalg i 2013. Frp har ikke hatt lavere lojalitet siden 1993, sa Aardal.

Det andre tallet var 22. SV maktet å beholde bare fattige 22 prosent av sine velgere fra 2009. Jeg har aldri sett så lave lojalitetstall i de 30 årene jeg har holdt på med valgundersøkelser, sa Aardal.

Frps grunnfjell sviktet noe. SVs grunnfjell sviktet helt. Eller rettere sagt, grunnfjellet man håpet var der, viste seg ikke å være der. Klarer et parti ikke å pleie velgerne som stemte på det sist, så klarer man heller ikke å gjøre et godt valg. Frp har ikke vært gode nok på velgerpleie de senere årene. SV har vært katastrofalt dårlige. Mange partier har tidligere bittert erfart hvor viktig dette er.

Aps høyredreining under Stoltenberg1-regjeringen (2000-01) gjorde partiet ugjenkjennelig for mange, noe som resulterte i velgerflukt både til Høyre og SV. Høyres kalde kalkulatorpreg sendte mange velgere tilbake til Ap i 2005, mens andre flyktet til Frp. Venstre røk under sperregrensen i 2009 fordi mange tidligere velgere ikke kjente seg igjen i et parti som framstod mer opptatt av regjeringsspill enn politikk.   

Fra friskt til grått
Gjennom åtte år i regjering gikk SV fra å være et friskt og grønt venstrealternativ, til å bli et grått og kjedelig styringsparti. Grunnene til å stemme SV ble færre og færre, og mange fant ut at man heller kunne stemme på det originale styringspartiet Ap, eller det grønnere Miljøpartiet. Resultatet er nå et SV som står i fare for å bli radert bort i en rekke kommuner ved valget neste år.

Å pleie sine velgere er avgjørende i politikken. Å pleie sine kunder er avgjørende i næringslivet. Å ta vare på dama di eller typen din, er avgjørende i et forhold.

Ingen kan tas for gitt. Og det er vel i grunn veldig bra?


Kommentaren ble publisert i Romerikes Blad 31. mars     

Kvinner overdriver antallet innvandrere

I siste utgave av Nytt norsk tidsskrift har samunnsforskerne Tor Bjørklund og Johannes Berg undersøkt hvor mange ikke-vestlige innvandrere vi tror det er her i landet. Brukes SSBs snevre definisjon på ikke-vestlig; mennesker fra den tredje verden, så var andelen 5,2 pr. januar 2008. Legger man en noe videre definisjon til grunn og plusser på med folk fra Øst-Europa, så er tallet 7,3.

Norske kvinner tror faktsik at andelen er hele 16,3. Mens norske menn nøyer seg med den noe mildere overdrivelsen 10,7.

Hvorfor i all verden overdriver kvinnene så kraftig? Noen som har noen brukbare forklaringer?

Oppdatert: Følgende forklaringshypoteser er lansert i artikkelen, her og på twitter:
1. Kvinner er mindre politisk interesserte enn menn.
2. Kvinner er mer opptatt av føleri og mindre opptatt av fakta.
3. Kvinner er i mindre grad enn menn på arenaer der innvandrere befinner seg og har derfor dårligere grunnlag for anslag.
4. Menn er mer opptatt av innvandringspolitikk enn kvinner.
5. Kvinner er noe ustøe i prosentregning.

Noen bedre?