Venstres håp

I helgen hadde jeg gleden av å innlede på folkevalgtopplæring for folk i Viken Venstre på Lillestrøm rådhus. En gang i tiden var vårt eldste parti det klart største, men det er lenge siden. Kommunevalget 2019 endte på labre 3,9 prosent, mens fylkestingsvalget gikk enda mer skeis for dem med 3,5. På Romerike gikk partiet tilbake overalt, bortsett fra Lørenskog hvor man hadde en liten framgang.

Hvorfor tapte Venstre? Høstens valg ble preget av at mange velgere ga uttrykk for misnøye med regjeringen. Samtlige fire regjeringspartier gikk tilbake. Det ble et «polariseringsvalg» der det var velgermarked for politikere og partier med sterke meninger og radikale synspunkt i enkeltsaker – dette passer Venstre dårlig. Dernest var det også et protestelement i stemmegivningen. Mange valgte å bruke stemmeseddelen til å si fra. Man kan si mye om dagens Venstre, men noe protestparti er det ikke. Høstens lokalvalg kan også ses i lys av en internasjonal trend der vektlegging av nasjonale verdier og kulturell identitet er viktigere for mange velgere, dette gagner Sp, men passer Venstre dårlig.

Samtidig er det tendenser i velgermassen som Venstre kunne ha tjent på. Økende miljøengasjement og oppmerksomhet rundt klimaspørsmål f. eks. Eller den økende fragmenteringen; mange velgere forlot de største partiene og gikk til flere av de små. Men Venstre klarte ikke utnytte disse tendensene. Ergo var ikke Venstre gode nok til å oppnå et bra valgresultat.

Når partier taper valg, så skylder de ofte på at de ikke var tydelige nok slik at velgerne ikke ble tilstrekkelig klar over den glitrende politikken partiet har. Sjelden innrømmes det at politikken ikke holder. Men skal man snu en nedgangstrend, så kan dette være en helt nødvendig erkjennelse. Venstre har mye å gå på kommunikasjonsmessig, stadige krisetendenser i egen regjering og strid og uenighet internt, ikke minst på lederplan, er ikke heldig. Men politikken er kjernen.

Et problem for Venstre, ikke minst i dagens velgerklima, er mangelen på velgertillit i politiske saker. Høyre har eierskap til skole, Ap til eldreomsorg, Sp til distrikt, MDG til miljø, Frp til innvandring og KrF til familie. Venstre har ikke eierskap til noe. Det nærmeste de kommer er miljø, men der er de klart forbigått av MDG. Hovedforutsetningen for at Venstres politiske budskap skal oppleves mer relevant av flere velgere, er at politikken blir bedre.   

Lite tyder pr i dag på at Venstre blir en valgvinner ved stortingsvalget i 2021. Langt under halvparten av de som stemte Venstre i 2017, sier at de vil gjøre det igjen. Partiet lekker velgere til Sp og MDG, og man har heller ikke den positive utvekslingen med Ap og Høyre som de trenger for å gjøre det godt. Samtidig er det noen lyspunkt for Venstre som kan gi dem håp. For det er ganske mange velgere som liker Venstre, det vitner om et potensial. Dette kommer til syne blant framtidens velgere; elever på videregående ga partiet over 10 prosent ved årets skolevalg. Blant barne- og ungdomsskoleelevene ble Venstre tredje størst med over 12 prosent ved «Barnas Valg» (bildet).

Venstre bør derfor ikke avskrives, partiet kan komme tilbake i bedre form. Men partiet har en lang vei å gå. Kommunikasjonsmessig, men primært politisk.


Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 11. november 2019

Ønsker du en foredragsholder som tar opp valg og politikk til ditt arrangement, så kontakt meg gjerne. Under ser du slidene jeg brukte på dette arrangementet: 

Valget 2019: Senter-periferi, bom, klima og økt deltakelse

Valget 2019 ga fem tapere og fem vinnere. Utfallet kan ses i lys av en vitalisering av senter-perieri-aksen og den grønne dimensjonen i norsk politikk. 

Årets lokalvalg er over og det er dags for å oppsummere og skue litt framover. Valgvinnerne ble (som ventet) Sp, MDG, SV, Rødt og FNB. Mens taperne ble Ap og regjeringspartiene H, Frp, KrF og V.

Sp vant valget fordi partiet framstår som den klareste motstemmen mot "sentralisering" og elite. Senter-periferi-aksen er vitalisert i norsk politikk de siste årene, og dette valget ble et meget tydelig tydelig uttrykk for dette. I tillegg nyter partiet godt av en internasjonal tendens til økende vektlegging av nasjonale og lokale verdier.

Den andre "aksen" som har fått et oppsving ved årets valg er miljø- og klimadimensjonen. Enorm oppmerksomhet rundt bompenger, i kjølvannet av finansiering av kostbare samferdselsprosjekter, har skapt to rom; ett for organisert bommotstand der FNB har vært drivende dyktige til å være det alternativet som ivaretar velgere som er misfornøyde med økende bomutgifter, og et annet rom for en motkraft som forsvarer prinsippet om at forurenser skal betale og som "elsker bomringen" slik MDG-Lan uttalte på sin valgtale i i går. Men framveksten av FNB og MDG handler om noe mer; FNB framstår også som en mulighet for proteststemmegivning der man kan gi makten en "på tygga", mens økende oppmerksomhet rundt klima/miljø-saken generelt, ikke minst blant unge, gir MDG muliget for et løft - en mulighet som de har grepet.   

Også SV profiterer på økende miljøfokus, men de har også lykkes,  alle fall i noen grad, med å framstå som det partiet som kombinerer sterkt miljøengasjement med ønsket om reduserte, sosiale forskjeller. Altså være både røde og grønne på en gang. På det røde området møter de konkurranse fra Rødt som går lenger i kampen mot "velferdsprofitører". Her kan det imidlertid ligge en potensiell fare for at SV inn mot 2017 havner midt mellom MDG og Rødt, særlig hvis polarinseringstendensen ved årets valg føres videre der partier som har radikale standpunkt og sakseierskap i enkeltsaker, blir premiert. Jeg merker meg også at målingene hadde både MDG, SV og Rødt høyere enn det valgresultatet de endte opp med.

Den klareste taperen ved valget heter Ap. Ved et valg der det har vært en klar bevegelse fra borgerlig til rødgrønn side, antagelig for en stor del årsaket av regjeringsslitasje, så er det svært svakt at Ap, som det desidert største opposisjonspartiet, ikke klarer fange opp noe som helst av dette og tvert i mot lekker velgere som en sil til både Sp, MDG, SV og Rødt. Ap virker å falle mellom de fleste stoler både på senter-periferi, miljø og velferd, partiet taper stort på polaringstendensen i velgermassen. Et lite lyspunkt i valgfiaskoen for partiet, er at de i stor grad reddes av framgangen til MDG, Rødt og SV, slik at de beholder makten i storbyene Oslo og Trondheim, og kanskje også Bergen. I tillegg gir valgresultatet visse muligheter for Ap-makt i Stavanger.

Alle fire regjeringspartier går tilbake. Men både Frp, KrF og V reddet seg noe inn gjennom bra sluttmobilisering, slik at resultatet ikke ble så ille som det kunne se ut for for en måned siden. Hvordan alle partiene i i Solberg-regjeringen skal løse alles ønskes etter valget om å stå sterkere på for gjennomslag i egne hjertesaker, blir en betydelig nøtt å knekke. Det er nå en relativt klar vind som blåser i retning regjeringsskifte i 2021, så noe helt ekstraordinært må inntreffe hvis de skal være i nærheten av gjenvalg. At både KrF og Venstre ligger rundt sperregrensen, viser dog at det er mulig at begge kan komme seg over denne, selv fra regjeringsposisjon. Et Frp i opposisjon ville normalt sett ha tjent stort på årets fragmentert og polariserte velgerklima, men partiet er selv en del av "establishment", så i stedet fanger Sp og FNB opp dette protest-segmentet.

Valgdeltakelsen gikk markant opp og ser ut til å havne på rundt 64,5 prosent ved kommunevalget. Det er en svært gledelig økning fra rundt 60 sist. Jeg hadde fryktet at det ville gått motsatt vei fordi jeg synes ikke den nasjonale valgkampen har vært god. Men heldigvis tok jeg feil, og jeg tror at det var tre ting som bidro til det: For det første tror jeg FNB fikk en del velgere som ellers ikke ville hatt noen å stemme på, opp av sofaen og inn i valglokalene. Dernest tror jeg at økende miljøengasjement har gitt deltakelsen blant unge et solid løft. I tillegg har lokalvalgkampene som har vært ført ute i kommunene, og som går helt under radaren i riksmedier, vært god mange steder der man faktisk har diskutert de vikige lokale sakene.
 

Nasjonale trender

Tendensen nasjonalt i øyeblikket er framgang for Sp, SV, Rødt, MDG og "Andre". Mens regjeringspartiene H, Frp, KrF og V samt Ap sliter. 

Utfallet av lokalvalget avhenger av to momenter: Nasjonale trender og lokale saker. I en kommune kan bom være en viktig sak, i en annen kommune kan mye handle om en skole skal nedlegges, i en tredje om omsorgsboliger eller svømmehall bør bygges. En kommune kan ha en godt likt ordfører som drar stemmer til sitt parti i kraft av sin person, en annen kommune har "gråere" lokalpolitikere der innslaget av personeffekt er minimal. Ett sted kan velgerne ha mange partilister å velge mellom, et annet sted har de bare tre-fire lister. Dette spiller inn på valgresultatet. 

Heldigvis er det store lokale variasjoner i landet vårt, for det er jo lokalvalg vi skal ha! Men samtidig er også nasjonale trender avgjørende for utfallet, fordi en del velgere også legger nasjonale elementer til grunn for sin stemmegivning. Kanskje ønsker man gi uttrykk for misnøye med regjeringen og stemme på et opposisjonsparti på Stortinget, selv om de lokale styringsforholdene er helt annerledes i kommunen enn det er nasjonalt. Eller kanskje er man fornøyd med den nasjonale styringen og gir uttrykk for det.   

Derfor er de nasjonale trendene interessante, og jeg skal i den forbindelse vie dette fenomenet oppmersomhet. Faktisk.no har nylig lansert en meningsmålingstjeneste som, på basis av pollofpolls sine innsamlede målinger, beregner et glidende snitt av målingene som inkluderer feilmarginer. Det er en utmerket nyvinning som du gjerne kan sjekke ut. For å spare litt tid i disse travle valgtider, så bruker jeg deres grafikk i denne framstillingen. Fokuset her er nasjonale kommunemålinger. 

Ap sliter tungt, H har nok med å klare 2015-nivå
Trenden er negativ for både Ap og H. Det synes å være dårlig klima for "styringspartiene" i år, og begge våre to største partier mister velgere til mindre partier. Ap sliter særlig med overganger til Sp i disktriktene, og betydelige lekkasjer til SV, Rødt, MDG og Bomlistene (FNB) i store byer. Mens Høyre også møter sterk konkurranse om velgerne fra Sp i distriktene og FNB i byene. I tillegg sliter begge med sviktende lojalitet. Mange Ap- og H-sympatisører har satt seg på gjerdet, og valginnspurten for "de to store" vil derfor i stor grad handle om å forsøke og mobilisere disse.         

I øyeblikket ligger Ap an til et resultat rundt 24 prosent, mens Høyre beveger seg rundt 21. Skulle dette bli valgresultatet, så vil det være en tilbakegang på 9 prosentpoeng for Aps del og 2 pp i minus for Høyre. Høyre kan, via god mobilisering i sluttfasen, håpe på et resultat rundt valget forrige gang. For Aps gjelder det å redusere nedgangen og redde i land et resultat så langt opp på 20-tallet som mulig. Blir det demobilisering framfor mobilisering som preger sluttuken, så blir dette derimot stygt for begge partier, og da særlig for Ap.

Sp sterke, Frp trøbler
Kampen mellom Frp pg Sp om å bli Norges tredje største parti ved årets valg er avgjort til fordel for Sp. Sp viser en meget sterk utvikling og har pr i dag et nivå på rundt 15 prosent inne. I så fall en framgang på over seks prosentpoeng fra forrige kommunevalg. Sp har høy lojalitet, kombinert med at de appellerer til velgere i omtrent alle andre partier. Det er oppskrift på valgsuksess. Særlig er overgangene fra Ap formidable, men Sp plukker også godt med velgere fra H. Sp vil bli en maktnøkkel i en rekke fylker og kommuner. Frp har slitt mye med overganger til bomlistene, men har bedret dette noe de siste dagene. Det ser likevel ut som partiet har mer enn nok med å forsøke holde det labre 2015-nivået på 9,5 sånn noenlunde, i øyeblikket ligger partiet på 7-tallet og dermed en nedgang på ca 2 pp.       

 

MDG og SV i framgang. Holder de inn?
Det ser ut til å bli et jevnt oppgjør mellom MDG og SV om å bli femte størst. Begge partier viser en underliggende positiv tendens, men MDGs oppgang er sterkere enn SVs de aller siste månedene. Særlig er MDGs frammarsj i Oslo oppsiktsvekkende. Et resultat opp mot 7 prosent er mulig, i følge de nasjonale målingene, det betyr en framgang på 3 prosentpoeng for begge målt mot 2015-valget. Begge partiene har god lojalitet til dem å være og har Ap som sin største velgerleverandør. Men MDG plukker også en del fra regjeringspartiene H og V. Ett spørsmål er om partiene er noe "overmålt", altså at det reelle nivået ligger noe lavere enn tallene i dag tyder på. En stor andel unge og tidligere hjemmesittere er her et usikkerhetsmoment.
   

Rødt, KrF og V jevnstore
Både Rødt, KrF og Venstre kan komme i mål med et resultat rundt fire prosent. For Rødt sin del vil det være en dobling av nivået fra 2015, mens det for KrF og V vil representere en tilbakegang på mellom ett og to prosentpoeng. Rødt plukker mange velgere fra Ap. KrF har som vanlig svak appell hos andre partier, men kan reddes i land og få et anstendig resultat via relativt lojale, egne velgere. For Venstres del er særlig lekkasjen til MDG begynt å bli plagsom, i tillegg til at man (som vanlig) sliter med å holde lojaliteten oppe. Men Venstres velgere er "trege" og kan mobiliseres den siste uken, noe som gjør 4-tallet fortsatt mulig.

"Andre" på frammarsj
Dette valget kan også bli andre listers sitt valg. Det er velgermarked for bomlister, by og bygdelister, pensjonistparti, helseparti, demokratene, liberalistene og andre med tydelige standpunkt i enkeltsaker som skiller dem fra andre. "Andre" oppnådde 4,6 prosent ved 2015-valget, det blir trolig vesentlig mer i år, kanskje helt oppe i 7-8 prosent på landsbasis. Det understreker at dette valget ligger an til å bli et fragmenteringsvalg. 

Fragmentering

Bompenger preger valgåret 2019 til nå. De tydeligste bompengemotstanderne har fått vind i seilene. Men økt bomoppmerksomhet har også skapt et velgerrom på motsatt kant for grønne politikere som synes «bom er genialt» slik Une Bastholm (MDG) uttrykte det i en partilederdebatt nylig.

Den borgerlige regjeringen har igangsatt flere strukturelle grep som politireform, regionreform og kommunereform. Senterpartiet er den tydeligste stemmen mot denne politikken og framstår i mange velgeres øyne som det klareste opposisjonspartiet. Et parti som tar kampen opp mot sentralisering og for distriktene. Sammen med tilsynelatende økende vektlegging av nasjonale verdier og mer protestbehov mot eliten blant velgerne, bidrar dette til at Sp har føket i været.

Regjeringen har også levert mange skattelettelser gjennom seks år. Det har skapt et rom på motsatt fløy for de som mener dette gir økte forskjeller. Både SV og Rødt har vokst fram fra lave nivåer ved å fronte kampen mot forskjeller og «velferdsprofitører». Særlig er Rødts framgang oppsiktsvekkende, partiet er særlig populært blant urbane velgere.

Ved årets valg kan det med andre ord være en tendens til at velgerne belønner partier som har radikal profil og «sakseierskap» i en bestemt sak. I så fall bryter det med de foregående valgene der det snarere har vært et tegn at velgerne har belønnet partier med stor saksbredde som nyter tillit i mange ulike saker. En (del)forklaring på denne «nisjefiseringen» kan være at de mindre partiene har blitt dyktigere til å fremme sine budskap og treffe sine velgersegmenter gjennom bedre bruk av egne og sosiale mediekanaler. 

«Styringspartiene» Ap og Høyre virker å ha velgerkonjunkturene i mot seg i denne valgkampen. Særlig sliter Ap, men også Høyre merker nå dreiningen i velgermassen. Polariseringstendensen rundt enkeltsaker burde være en fordel også for fløypartiet Frp, men regjeringsdeltakelsen gjør at de forbindes med makteliten, noe som medfører at de sliter med å utnytte det.                                   

Trenden kan skape en situasjon med flere mellomstore partier. Den siste lokalmålingen i Tromsø (se bildet) var ekstrem i så måte der intet parti hadde over 16 prosent av velgerne bak seg. Både H, Ap, Rødt, Sv og Bomlisten ligger side om side på 13-15 prosent. I Bergen er Bommotstanderne målt like store som Høyre og Ap på rundt 20 prosent. Og i Oslo er MDG i ferd med å bli jevnstort med Ap. 

I vårt distrikt (Romerike) ser utslagene ut til å bli noe mindre markert, Ap møter mindre konkurranse fra partier til venstre for seg her og Bomlistene er fraværende. Men også her avtegner det seg et bilde som valgforskere kaller fragmentering. Altså at velgerne sprer sine stemmer utover et bredere spekter av partier. Romerikes Blad presenterte i helgen en måling fra Nannestad som viste et Sp i ferd med omtrent jevnstort med Ap. Det kan være et forvarsel. Også i kommuner som Eidsvoll, Hurdal, Gjerdrum, Enebakk, Aurskog/Høland og Nes vil Sps frammarsj kunne utfordre Aps posisjon og skape nye politiske landskap. Hvor sterk den røde Rødt/SV-brisen vil blåse i vårt distrikt er et annet fenomen å følge med på.

Mer fragmenterte kommunestyrer kan gi tøffere ettervalgsforhandlinger fordi flere partier har mer velgermakt å sette bak sine krav. Kanskje kan nytt samarbeid på tvers av tidligere skiller vokse fram. Særlig er Sps veivalg på Romerike spennende.

Det kan avgjøre maktforholdet flere steder. 


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 19. august 2019  

Høyre har gode angrepsmuligheter

Høyre kan få makt i minst 10 av de 20 største kommuene og i halvparten av de nye fylkene etter høstens valg.  

Landets ledende styringsparti nasjonalt for tiden avholder sitt landsmøte denne helgen. Kan Høyre også bli ledende lokalt etter høstens kommune- og fylkestingsvalg? La oss se på situasjonen:

Høyre har holdt høyt nivå lenge nasjonalt, men pilen begynte å peke litt i negativ retning i fjor høst og fallet tiltok i januar og februar i år. Stortingstallene bunnet ut på 22-tallet i februar, og nærmer seg 25 igjen i mars. Nasjonale kommunemålinger har bikket 25-tallet.

Hovedproblemet for partiet i det siste har vært sviktende lojalitet, men de ferskeste tegnene tyder på at denne er litt på vei opp igjen.

Et valgresultat rundt 25-26 virker mest sannsynlig i øyeblikket for Høyre, men demobilisering i valgkampen kan gi et resultat ned mot 2015-valget på 23. Får Høyre derimot fart på mobiliseringen ved å særlig hente ned gjerdesitterne, så er et resultat i sjiktet 26-28 ikke umulig.

Høyre har en god sjanse til å overta makten i Bergen og beholde den i Stavanger. Både Oslo og Trondheim ser vanskeligere ut for Høyre, men muligheten er til stede særlig i Oslo. Bærum og Asker er bankers for Høyre. Favorittstemeplet er klart blått også i Kristiansand. Drammen ser åpnere ut enn på lenge, her må Høyre se opp for å bli fratatt makten. 

Lillestrøm og Fredrikstad ser vanskelige ut for Høyre. Og i Sandnes er man trolig avhengig av at Frp avslutter sitt uortodokse samarbeid med Ap for å ha håp om makt. I Tromsø har partiet atter en gang gjort det vanskelig for seg selv.  Derimot ligger det en bra mulighet for maktovertakelse i Ålesund, og i Sandefjord bør de kunne forsvare sin maktposisjon.

Sarpsborg og Skien blir vanskelige å gjøre noe med for dem, men både i Larvik og Bodø ser det helt åpent ut, her kan Høyre med klaff erobre begge ordførerkjedene. Ei heller Karmøy og Arendal er håpløse, sett med Høyre-øyne, men det fordrer trolig at de brede sentrum-venstre-samarbeidene der ikke videreføres. Høyre har et favorittstempel i den nye storkommunen Nordre Follo. Det samme gjelder i Tønsberg, mens det ser åpent ut i Moss.

Når det gjelder fylkestingsvalget, så er Høyre godt posisjonert for å innta ledertrøyen i Viken. Men utfallet ligger an til å bli jevnt. Også i Vestfold og Telemark har jeg Høyre om favoritt til å bekle det første fylkesordførervervet i det nye fylket. Høyre bør også kunne ta grepet om Agder.

I Rogaland kan Høyre være avhengig av at KrF og/el. Venstre trer ut av Ap-samarbeidet som de der er en del av for å komme i posisjon. I Vestland er det ikke umulig for Høyre å gjøre med Aps maktposisjon, men da må trolig KrF bytte over til borgerlig side. Møre og Romsdal er heller ikke kjørt, sett med blå/borgerlige øyne, men jeg holder det som noe mer sannsynlig at Ap fortsetter med makt der. I Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark sitter Høyre-makt trolig for langt inne.

Summeres dagens bilde opp, så ser vi at Høyre er i posisjon til å få mer lokal og regional makt etter høstens valg enn de har nå. Et problem kan være at de må dra lasset i for stor grad alene, alle de tre andre regjeringspartnerne ser ut til  ha mer enn nok med å prøve forsvare sitt 2015-nivå sånn noenlunde. Et annet problem er at KrF og Venstre ikke nødvendigvis søker samarbeid med Høyre lokalt, noen steder virker de snarere mer komfortable sammen med Ap.

Jeg holder det likevel som mest sannsynlig at vi våkner opp til et noe blåere lokal-Norge den 12. september. Men forskyvningen totalt sett blir mest trolig moderat i blå retning.