Tar nasjonale kommunemålinger feil?

 Sps nasjonale kommunenivå er ikke 11 prosent. 


Rett før mange av oss gikk ut i påskeferie i forrige uke, kom det et oppsiktsvekkende tall fra målebyrået Norstat. De hadde utført en nasjonal kommunemåling, på oppdrag for NRK og Aftenposten, som viste at Senterpartiet fikk hele 10,7 prosent. Det ble umiddelbart fullt kok blant Sp-folkene i Face-feeden min. For er virkelig Sp nå plutselig på full fart opp i mot jubelvalget i 2019? Peker Sp rett og slett nese til alle som har trodd at velgerne deres har flyktet i hopetall det siste året?

Du leser nå mitt analysebrev nr 13 i 2023. Du sikrer deg tilgang til alle mine hovedanalyser i hele 2023 ved å Vippse 500 kr til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse".

- Råtallet er 9,6
Eller skyldes det sterke barometertallet en voldsom oppvekting av Sp? 
Jeg kontakter NRKs politiske kommentator Lars Nehru Sand for å få svar.
- Hva er Sps råtall i kommuneundersøkelsen, spør jeg?
- La meg sjekke. Jo, det er 9,6, svarer han.
 Sp er altså vektet opp fra 9,6 til et barometertall på 10,7. Ett drøyt prosentpoeng oppvekting altså. Det er en del, men forklarer likevel ikke hvorfor Sp-nivået er så oppsiktsvekkende høyt.

Kommune-Sp dobbelt så stort som Stortings-Sp?
- Hva er råtallet i stortingsundersøkelsen da, spør jeg videre.
- 5,2, opplyser han.
Råtallet på 5,2 er vektet opp til 5,7 på stortingsbarometeret. Men uansett; kommune-Sp er altså omtrent dobbelt så stort som stortings-Sp på denne målingen. Dobbelt!

Differansen er så enorm at den ikke er til å fatte. Riktignok er det grunn til å tro at regjeringsmisnøyen slår sterkere ut på stortingsnivå enn kommunenivå. Slik jeg flere ganger har påpekt også i disse brevene. Men forskjellen kan umulig være så ekstrem?    

Jeg klarer ikke legge fra meg undringen. Selv om jeg strengt tatt har påskeferie. Og går igjennom Sps nivå på alle nasjonale kommunemålinger til nå i år. Tall-rekken viser 9,2 (Norstat 3. januar). 9,1 (Kantar 11. januar). 8,1 (Norstat 2. februar). 10,2 (Kantar 7. februar). 9,1 (Norstat 1. mars). 9,0 (Kantar 7. mars). 8,6 (Norstat 21. mars). 10,7 (Norstat 31. mars).  8,3 (Kantar 4. april).

Norstat sin 31. mars-måling er altså Sps høyeste nasjonale av alle. Men snittet viser likevel hele 9,1. Skyhøyt over partiets stortingssnitt som viser under 6 prosent i samme periode. Og enda rarere: Skyhøyt over hva de lokale kommunemålingene viser.

I følge PollofPolls.no indikerer de siste lokale kommunemålingene et Sp-nivå på kun seks prosent. Så her er det noe som ikke stemmer. Min egen modell, som også inkluderer nasjonale målinger og valghistorikk, gir for øvrig Sp drøyt 7, slik det framgår av tabellen under.      

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	INP	ND	Andre
Norstat 31.03	4,0	7,4	23,0	10,7	5,3	3,7	3,8	27,0	7,2	1,8		7,2
Poll of Polls april	5,1	8,1	19,9	6,2	4,1	3,7	4,4	31,2	10,9			4,1
Marthinsen april	5,2	7,6	20,2	7,3	4,5	3,9	4,3	30,2	11,8	1,5	1,0	2,6
Valg 2019	3,8	6,1	24,8	14,4	6,8	4,0	3,9	20,1	8,2		0,4	7,9

Giersten
Dette er såpass fascinerende at her trengs det mer grubling! Samt noen å gruble sammen med. Så jeg tar kontakt med en av heller få som faktisk er en større tallnerd enn meg selv: Johan Giertsen. En av hjernene bak det omtalte nettstedet PollofPolls.no

Jeg kludrer ned en e-post der jeg skriver «Skjønner ikke særlig mye av de nasjonale kommunemålingene for tiden. Harmonerer jo overhode ikke med de lokale, spesielt hva gjelder Sp».

Giertsen svarer raskt: «Helt enig. Kan jeg ringe deg om dette»?
Minutter senere er han på tråden, med sin klingende Bergen-røst, og rett på sak:
- Enig med ditt «hjertesukk», Svein Tore, dette er rart.

Vi går igjennom mulige forklaringer. Og til ære for denne punkt-elskende jusprofessoren, så tar jeg det i tre punkt:
 
1. 58 av 60 kommunemålinger viser Sp under 10,7
- Av de 60 kommunene som så langt er målt, er det bare Bærum og Stad som peker i retning av over 10,7 prosent for Sp, sier Johan.
- Hm, 58 av 60 lokale kommunemålinger tyder altså på et lavere nivå, supplerer jeg. Da er det jo svært mye velgerdata som indikerer noe helt annet her. Og vi står da nesten igjen med en undring om vi bør tro på de ni nasjonale målingene eller de 58 lokale.

Johan sender meg en oversikt (se nedenfor) over de 20 aller siste lokalmålingene, som alle er utført i år. Hans samarbeidspartner, Jon Aabye, har gjort beregninger som viser at Sps landstendens i snitt ligger på 6,1 prosent med utgangpunkt i disse målingene.

Flere av målingene er fæl lesning for Sp, med Færder som det aller svarteste. Men også Trondheim, Fitjar, Bergen, Austvoll og Tønsberg har så svake Sp-tall at de tyder på at partiet ligger under 5 prosent nasjonalt. Samtidig som det også finnes noen løfterike målinger for Sp lokalt med Frogn, Ringsaker, Sandnes og Hamar i front.      
   

  
2. Sps beste (utkant)kommuner er lite målt
- Det er mulig at PollofPolls sin modell undervurderer det faktum at Sps beste kommuner er lite målt, og at partiet klarer seg bedre her, bemerker Giertsen. Men aldri så mye bedre enn at det nasjonale nivået kan være 9-11 prosent!
- Enig, Johan. Nasjonale trender pleier slå igjennom stort sett overalt, selv om det ofte er lokale variasjoner i vindstyrken. Jeg er heller ikke i nærheten av å se hvordan partiet kan ha tosifret inne nå, selv om min beregning ligger litt høyere enn PoP; på 7 prosent.   

3. Metodesvakhet
- Kan det være en metode-svakhet innbakt i de nasjonale kommunemålingene at velgerne først spørres om stortingsvalg, for deretter å bli konfrontert med hva som er deres kommunepreferanse, undrer Johan? Dette er jo et kunstig scenario.
- Det er mulig, svarer jeg, stortingsvalg og kommunevalg avholdes aldri på likt. Kan det tenkes at noen velgere «straffer» regjeringen litt ekstra ved først å oppgi sin reelle partipreferanse ved spørsmålet om stortingsvalget, for deretter å svare Ap eller Sp ved kommune for å synliggjøre sin nasjonale misnøye?

På den annen side, dette blir å spekulere da man i hovedsak bør forutsette at alle respondenter svarer reelt på alle spørsmål. Men velgerne har jo aldri mulighet til å dele stemmen sin slik mellom Storting og kommune. Så kanskje gir de lokale målingene der det kun spørres om kommune bedre uttrykk for de reelle preferansene.

Ap ligger også høyere på nasjonale kommunemålinger
For å fullføre dette resonnementet, sjekker jeg også Aps nivå på de nasjonale kommunemålingene. Har hypotesen noe for seg, så bør jo også Ap ligge godt over det lokalmålinger viser. Det viser seg å slå til; Ap ligger klart over. Alle ni nasjonale kommunemålinger har Ap mellom 20 og 24 prosent. Snittet viser 22,1. Godt over både PollofPolls sitt estimat som gir Ap 19,9 og godt over mitt Ap-tall på 20,2. Vi ser altså den samme tendensen som for Sp, dog ikke like sterk.

Lokale kommunemålinger er nærmest sannheten?
Vi gir oss der, Johan og jeg, og konkluderer med at det er bemerkelsesverdig at de nasjonale kommunemålingene i år generelt avviker så markant fra de lokale kommunemålingene. Og både de nasjonale og lokale kan ikke ha rett, til det avviker de for mye. Vi heller derfor til at summen av de lokale målingene er nærmere faktisk opinionsbilde enn de nasjonale. Dels fordi de er langt flere, mens også fordi det kan være en innbakt metodisk svakhet i nasjonale kommunemålinger som svekker dem.

 - Fint å høre stemmen din, stå på med dine greier, jeg leser analysebrevene dine med stor interesse, avrunder Johan.
- I lige måde, du og dine samarbeidspartnere gjør en formiddabel jobb som kommer alle oss valg- og velgerinteresserte til gode, repliserer jeg.
Vi imøteser de kommende målingene med stor interesse. Både nasjonale og lokale.


Du har lest mitt analysebrev nr 13 i 2023. Du sikrer deg tilgang til alle mine hovedanalyser i hele 2023 ved å Vippse 500 kr til 92237487. Oppgi e-post eller be om medlemskap i Face-gruppen "Politisk analyse".

---

[1] Råtallet er den andel respondenter som faktisk har svart partiet i undersøkelsen. Før tallet vektes.

Borgerlig motbakke

Valgåret 2019 ble innledet med at KrF gikk inn i Erna Solbergs regjering og den første firepartiregjering siden 1971 ble etablert. Målingene som er tatt opp etter at den «nye» regjeringen la fram Granavolden-plattformen, tyder på at den sliter med oppslutningen. Alle fire regjeringspartier ligger i øyeblikket på svakere nivåer enn valgresultatet i 2017. Et stortingsvalg i dag ville gitt klart rødgrønt flertall og maktskifte.

Høyre har mål om at halvparten av landets innbyggere skal bo i en Høyre-styrt kommune etter høstens kommunevalg. I så fall er partiet avhengig av tre ting: De må gjøre jobben lokalt via sterke kandidater og engasjerende saker. Dernest må de bygge brede sentrum-høyre-venstreallianser der både V, KrF og kanskje også Sp og MDG kan inngå. Dessuten er alle de borgerlige lokalpartiene avhengig av nasjonal drahjelp i form av en populær regjering. Fordi en del velgere vektlegger rikspolitiske forhold når de avlegger sin stemme, selv om det er lokalvalg.

Høyre og Frp har den «fordel» at høstens resultat skal sammenlignes med 2015-valget og ikke 2017-valget. Begge de blå gjorde det klart svakere ved forrige lokalvalg enn forrige stortingsvalg. Både Høyre og Frp har derfor fortsatt mulighet for å gjøre det skarpere i år enn i 2015. Høyre har realistiske muligheter til å overta makten i Enebakk og Gjerdrum på Romerike. I heldige øyeblikk kan Ullensaker, Lørenskog, Eidsvoll og Nittedal også være innen rekkevidde. Lillestrøm er den viktigste «skalpen» for Høyre å erobre i vårt distrikt for å realisere 50-prosentmålet. I så fall må Lillestrøm Høyre klare bredde ut sitt samarbeid, parallelt med at høyresiden makter mobilisere maksimalt for reelt å true favoritten Ap og Jørgen Vik.

I øyeblikket ser det ikke ut som regjeringen kan gi den drahjelpen som Høyre og de andre borgerlige partiene trenger for å erobre mer makt på Romerike. Hovedårsaken til at regjeringspartiene nå sliter på målingene, er at mange borgerlige velgere har satt seg på gjerdet. Det kan skyldes en generell regjeringsslitasje etter over fem år med styring, en rekke negative saker rundt enkeltpersoners handlinger særlig i Frp og mye støy rundt regjeringsforhandlingene, ikke minst om abort.  Samtidig ligger det et mobiliseringspotensial i gjerdesitterne fordi slike velgere er lettere å hente tilbake enn velgere som har gått til andre partier. Et annet lite lyspunkt på borgerlig side er at hardt prøvede KrF ser ut til å ha stabilisert sin oppslutning.

Hva kan hindre at høstens valg blir en rødgrønn parademarsj? Først og fremst at de borgerlige klarer få gjerdesitterne ned og inn i valglokalene. En felles «fiende» kan fungere som mobiliseringsmiddel. For høyresiden er det derfor en fordel at Rødt og SV fortsetter å vokse slik at de politiske forskjellene trer klarere fram inn mot valget. Borgerlig orienterte gjerdesittere kan da ha lettere for å hoppe ned for å balansere en potensielt sterk og radikal rød framgang. Et stort Ap er ikke like «skremmende».

En ny krisesituasjon kan også virke pro regjeringspartiene. Finanskrisen i 2008/09 virket mobiliserende for Ap ved 2009-valget.  Det samme gjorde 22.juli-terroren før 2011-valget. Høyre og Frp mobiliserte inn mot 2017-valget i kjølvannet av flyktningkrisen 2015/16.

Sju måneder før lokalvalget 2019 ligger det an til at regjeringen ikke er den plussfaktoren som Høyre og de borgerlige trenger for å bryte Aps mange makthegemonier på Romerike. Det kan snu seg.

Men de rødgrønne har startet valgåret 2019 klart best.


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 11. februar 2019

Ap, KrF, Sp og Rødt vektes feil vei?

Vi er nå i en fase der det vil komme flere nasjonale kommunemålinger. Ikke helt unaturlig siden vi nærmer oss et lokalvalg. Parallelt tas det også opp stortingsmålinger. Dette kan være noe forvirrende for leserne, så vi må forsøke holde tungen rett i munnen.

5. februar presenterte NRK tall fra Norstat som både inneholdt en stortingsmåling og en kommunemåling. Tallene så slik ut (stortingsmålingen nevnt først):

Ap   29,2     31,3
H     22,9     24,4
Sp    11,8     11,1
Frp   12,0      9,0
SV     7,8       5,2
KrF    3,4      4,8
V        2,6      2,8
MDG  3,2      4,6 
Rødt   4,8      3,3


Normalt sett står Ap, Frp, SV og KrF sterkere nasjonalt enn lokalt. Derfor stusser jeg over Aps og KrFs tall i målingen som er stikk motsatt av forventet. Partiene H, Sp, MDG, V og Rødt står derimot normalt sterkere lokalt enn nasjonalt. At både Sp og Rødt ligger lavere lokalt virker snålt. 

Hva kan disse overraskende differansene skyldes? Jeg har en mistanke om at vektingen spiller målerne et puss. Stortingstallene vektes opp mot siste stortingsvalg i 2017, mens kommunemålingen vektes mot kommunevalget 2015. Ap gjorde et svakt stortingsvalg og fikk bare 27 prosent, men et sterkt kommunevalg med 33 prosent. Det ligger her derfor en fare for at Ap vektes for mye opp når "råtallene" vektes mot 2015 og ikke 2017. Det samme gjelder KrF som også gjorde et bedre kommunevalg i 2015 enn stortingsvalg i 2017. For Sp og Rødt sin del er situasjonen den motsatte. De gjorde bedre stortingsvalg i 2017 enn lokalvalg i 2015. Her ligger det derfor en fare for at begge vektes for mye ned.

Man må ta hensyn til den reelle utviklingen i velgerpreferansene de siste tre årene. Ap og KrF ligger på et lavere nivå blant velgerne enn for tre år siden, mens Sp og Rødt har hatt en motsatt utvikling. Hvis ikke dette momentet hensyntas når man kommer fram til de endelige barometertallene, er det en risiko for at det vektes feil vei.

Denne blogger skal følge med på denne tematikken fram mot valget.


Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt arbeid, eller bruk konto nr  9710 16 46878      

Ap, KrF, V og MDG ligger lavere enn i 2015. H, Frp, Sp, SV og R høyere

Valgvinnerne 2019 ser ut til å bli Sp, Rødt, Høyre, SV og Frp. Mens Ap, V, KrF og MDG ligger an til å gå tilbake neste høst. Blokkmessig sett gir dette borgerlig side noen gode angrepsjanser. 

Til grunn for mine vurderinger ligger gjennomsnittet av nasjonale stortingsmålinger og  kommunemålinger, samt valghistorikk.

Ap sju prosentpoeng under 2015-nivå
Ap har vært igjennom et fælt år både velgermesseig, organisatorisk og politisk. Men det har lysnet i høst og partiet er i ferd med å karre seg opp omtrent på sitt nivå fra 2017-valget - som riktignok var elendig.

Nasjonalt stortingsnivå er nå i snitt rundt 28 prosent. Ap står normalt sett noe svakere når det er snakk om kommunevalg. De to siste nasjonale målingene her indikerer noe rundt 26 prosent (markert i rødt). Det er i så fall minus 7 prosentpoeng målt mot det gode 2015-valget på 33 prosent (markert i grønt i figuren) og betyr at en solid mobiliseringsjobb må gjøres hvis ikke partiet skal gå på et nytt, kraftig valgnederlag neste år. 

Høyre med angrepsmuligheter
"Bandwagon-effekten" etter valgseieren i fjor høst, paret med Aps store problemer, sendte Høyre opp mot 29 prosent i vinter. Partiet har falt noe tilbake, men har stabilisert seg rundt 26 prosent på stortingsmålingene. Høyre ligger som oftest noe høyere når det spørres om kommunevalg, og målingene viser ganske riktig at partiet ligger over 27 prosent her. Dette betyr at det største regjeringspartiet i øyeblikket ligger an til å bli større enn Ap ved kommunevalget og har inne et nivå som er over fire prosentpoeng over 2015-resultatet på 23 prosent. Dette gir en åpning for at Høyre generelt vil ha en mulighet for å styrke sine sine maktposisjoner i flere fylker og kommuner, på bekostning av Ap.   

Sp tredje størst?
Sp gjorde et meget sterkt stortingsvalg i fjor og så tosifret valgkvelden. Tiden etter har brekreftet nivået og vel så det, partiet er nå stabile på ca 11 prosent. Sp står sterkt i kommune-Norge og ligger nok over sitt stortingsnivå ved kommunevalg, selv om nasjonale kommunemålinger i høst noe overraskende har vist det motsatte. Jeg tror realiteten er at Sp snarere ligger rundt 13 prosent, noe som kommunemålingene i fjor også viste. Blir valgresultatet i det sjiktet, så ligger Sp godt an til å bli tredje størst og skaffe seg en utmerket forhandlingsposisjon etter valget som bør kunne gi dem mer ordførermakt flere steder.

Frp rundt 11 prosent
Trenden for Frp har vært nedadgående etter i vår og partiet ligger nå i underkant av 13 prosent på stortingsmålingene. Partiet er svakere lokalt og ligger på drøyt 11 på de nasjonale kommunemålingene. Det er ca halvannet prosentpoeng over det svake 2015-valget som endte med 9,5 prosent. Høyres angrepsjanser avhenger en del steder av hvor mye Frp klarer å mobilisere ved et lokalvalg, og et Frp på 9 vs. et Frp på 12 kan fort være tungen på vektskålen mht. å få til blå maktskifter.

SV plusser med ett prosentpoeng?
SV snudde en nedadgående kurve gjennom mange år ved fjorårets valgresultat på seks prosent. Og har økt ytterligere etterpå og sett mange målinger på 7-tallet. Men SV har falt noe tilbake i høst og ligger nå omtrent på 2017-nivå igjen. SV står svakere lokalt enn nasjonalt, og ser i øyblikket ut til å ha et nivå i overkant av 5 inne lokalt, noe som vil være ca ett prosentpoeng over 2015-resultatet. 

KrF på tre-tallet?

Enorm medieoppmerksomhet om KrF denne høsten. Uten at det har påvirket velgernes netto KrF-preferanser i særlig grad. Partiet vaker stabilt rundt sperregrensen på fire prosent. Kommunemålingene har imidlertid vist 5-tallet, noe som er overraskende all den tid KrF normalt sett står svakere ved lokavalg. Jeg tror derfor at den dystre realitet for partiet snarere er 3-tallet, og i så fall ligger man an til en solid nedtur målt mot 2015-valget som endte på 5,4 prosent. 

Venstre tilbake

Venstre ligger for tiden i underkant av sperregrensen på stortingsmålingene. Kommunemålingene indikerer at partiet går mot et valgresultat midt på 3-tallet. Partiet gjorde et bra lokalvalg sist med 5,4 prosent. Alt tyder derfor  i øyeblikket på at Venstres primære oppgave i valgkampen blir å forsøke begrense tilbakegangen.

MDG bak 2015-skjemaet
MDG fikk et valgresultat på i overkant av tre prosent ved fjorårets stortingsvalg. Partiet har i tiden etter stort sett ligget rundt 3, med høye to-tall som høstens melodi. Kommunemålingene viser litt  over 3, så det virker pt. langt fram å kopiere 2015-resultatet på 4,2.

Rødt mot historisk valgRødt har styrket seg markant på målingene etter stortingsvalget 2017 og ligger på det fleste målingene i år over sperregrensen. Også nasjonale kommunemålinger indikerer et nivå over 4 prosent. I så fall er en dobling av Rødts 2015-valg på 2 blank innenfor rekkevidde. Det vil være partiets klart beste valg noensinne. Rødt er dog ofte noe overvurdert på målingene.

Strykeordningen bør strykes

Før 2003-valget fjernet man muligheten for å stryke kandidater som du ikke liker ved kommunevalg. Begrunnelsen var at dette er en særnorsk form for negativ stemmegivning. Dessuten rammet strykningene innvandrere og i noen grad kvinner.

Nylig vedtok Stortinget å gjeninnføre ordningen. Gjeninnføringen ble vedtatt med stemmene fra Høyre, Frp, Venstre og MDG, mens Ap, SV, KrF og Sp stemte i mot. Stemmetallet ble 53-48. Knappe flertall rundt hvilke regler vi skal ha når vi velger våre representanter inn i kommunestyrer, fylkesting og storting, er uheldig fordi en valgordning bør stå seg over tid, og ikke endres etter skiftende politiske flertall fra periode til periode.

Mer makt til velgerne?
Hovedargumentet som brukes for adgangen til å stryke er at velgerne bør gis mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene, på bekostning av partienes makt. Dette er et relevant poeng fordi partienes nominasjonsprosesser ofte er altfor lukkede, der en håndfull mennesker i hvert parti i realiteten bestemmer kandidatrekkefølgen.

Men allerede i dag har velgerne mye makt ved kommunevalg. Innslaget av personstemmegivning ved siste valg var rekordstort, valgforskere dokumenterer i den ferske boken «Lokalvalget 2015» at halvparten av velgerne rettet på listene og at disse rettingene i høy grad påvirket sammensetningen av kommunestyrene: En av fire av dagens kommunestyrerepresentanter kan takke personstemmer for at
de ble valgt inn.

Økt personstemmegivning
Hvordan vil gjeninnføringen av strykeordningen påvirke personstemmegivningen ved lokalvalget i 2019, spurte jeg forskerne da boken ble presentert. Antagelig vil det øke personvalget ytterligere, var det ikke helt overraskende svaret. Dette vil bl. a. åpne for organiserte strykekampanjer rettet mot enkeltpersoner. Slike kampanjer kan få stor spredningskraft i en tid der sosiale medier blir stadig viktigere som politiske mobiliseringskanaler. Konsekvensene kan altså åpenbart problematiseres, det blir interessant å se hvordan det faktisk slår ut ved valget om to år.                                

Husk at du både kan stryke og gi ekstra stemme til kandidater også ved høstens stortingsvalg. Om lag en av ti velgere gjør endringer på listene ved riksvalg. Men endringene velgerne gjør på stortingslistene får, i motsetning til kommunevalgene, aldri praktisk betydning for sammensetningen av Stortinget. Fordi ordningen er slik at over 50 prosent må gjøre den samme endringen for at rekkefølgen skal endres. Dette skjer ikke. Derfor er strykeordningen ved stortingsvalg primært av symbolsk karakter. Høyre, Venstre og MDG ønsket å endre også stortingsvalgordningen i retning mer personvalg ved å senke terskelen for faktiske endringer ned til 8 prosent, men Frp ville ikke støtte dette og forslaget ble derfor nedstemt.          

Partivalg er en styrke
Dermed står vi tilbake med en valgordning som åpner for vesentlig mer personstemmegivning ved lokalvalg enn riksvalg. En viss forskjell her er ikke helt unaturlig, all den tid ideologiske motsetninger og partiskillelinjer er mindre viktig lokalt enn nasjonalt. Godt likte ordførere kan dra velgere til sitt parti som normalt ikke stemmer på partiet, det har både Runar Bålsrud (V) i Hurdal, Harald Espelund (Frp) i Ullensaker og Øyvind Sand (Ap) i Rælingen vist ved flere lokalvalg på Romerike.

Men velgere flest, både lokalt og nasjonalt, stemmer likevel mer på parti enn på person. Dette er en styrke ved vårt demokrati fordi det øker oppmerksomheten rundt politiske saker og demper fokuset på personlige egenskaper.

Denne styrken bør ikke strykes.

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 26. juni

Partienes utvikling fra valget 2013 til juni 2016

Ni partier kjemper i realiteten om de 169 stortingsmandatene som deles ut ved valget neste år. Dette er utviklingen og stillingen på snittet av målingene etter valget i 2013:


Ap snur trenden

Partiet steg mer eller mindre sammenhengende fra 2013-valget og fram til i fjor vinter. Framgangen toppet ut på drøyt 41 prosent. Et svært imponerende tall. Framgangen bør nok ses i sammenheng med motmobilsering blant velgere som er skeptiske til H+Frp-regjeringen. Ap har over tid lyktes med å etablere stor styringstroverdighet og er garantist for regjeringsdannelser på venstresiden. Høsten 2014 fikk partiet også servert en retorisk budsjettgavepakke av de helt sjeldne som bidro til veksten.

Tilbakegangen det siste året må ses i lys av den sterke oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringstemaet. I denne saken er Ap i skvis, partiet ønsker å framstå som strengt, men kan aldri være så strengt som Frp. Vendingen opp de siste månedene henger trolig sammen med at oppmerksomheten rundt asyl- og innvandringsfeltet er dempet og fokuset flyttet over på andre saker, som ledighet og helse, der partiet har større velgertillit.

Et problem for Ap inn mot stortingsvalget kan være at de ikke har noe avklart regjeringsalternativ i ryggen. Dermed blir det vanskelig for dem å satse på sitt sedvanlige "oss eller borgerlig kaos"-kort. Men partiet ligger uansett an til et godt valg og er, slik jeg ser det i dag, favoritter til å innta regjeringskontorene.


Høyre bør øke for å beholde regjeringsmakten

Høyre gjorde et sterkt stortingsvalg 2013 og holdt godt på velgerne i ett års tid, før det bar utforbakke ifm. framleggelsen av statsbudsjettet 2015. Nedturen bunnet ut på 21 prosent, og man beveget seg deretter sidelengs i området 22-24 prosent. Februarnivået på 25 prosent var partiets beste på halvannet år, før det igjen bar noe ned og pt. ligger man i sjiktet 23-24. Dette er neppe nok for å beholde regjeringsmakten, men det avhenger jo også av hvordan det går for "partnerne" Frp og Venstre og om KrF fortsatt vil være med.

Tilbakegangen kom som et produkt av at en del H-velgere hoppet opp på gjerdet, samt forsvant til andre partier. Særlig Ap forsynte seg grovt og var på sitt max-nivå helt oppe i rundt +100 000 H-2013-velgere. Høyre har fortsatt et negativt bytteforhold til Ap, men lekkasjen er mindre enn den var.

I øyeblikket slår styringslitasjen igjen noe sterkere ut enn styringstillegget, dette senker Høyre noe og løfter Ap. Jeg tror derfor at partiet "trenger" en ny krise og sterk håndtering av denne, for å ha realistisk håp om gjenvalg. Det kan være mer asyltilstrømning, økonomisk nedtur eller annet - men det må trolig noe ekstraordinært til for at det skal gå.


Kan Frp holde nivået oppe? 

Frp kom inn i regjering på nedadgående kurve. Ikke helt ulikt SV i 2005. Tilbakegangen forsterket seg etter inntredenen, og partiet lå i nedgangstrend fram til mars i fjor, hvor det bunnet ut på i overkant av ti prosent. Da så det mørkt ut. Men partiet hentet seg inn og lå på rundt 12 fram til oktober, før oppgangen virkelig skjøt fart i november og man løftet seg til nivåer over valgresultatet. Deretter har det flatet noe ut, og Frp ligger nå på 15-16 prosent, like under 2013-valget.

Det voldsomt sterke fokuset på asyl og innvandring i fjor høst og ut over vinteren, i kjølvannet av tilstrømningen, gavnet Frp. Avtagende oppmerksomhet rundt dette de siste månedene medfører at Frp må vise at det har flere bein å stå på. Samferdsel, eldresomsorg og skatt kan være tre slike saker. Men jeg tviler på om Frp klarer å holde nivået oppe framover hvis innvandring sklir enda mer ut av agendaen, det er partiets desidert beste mobilseringssak.


Får Sp servert mer potensial på kommunereformen?

Sp gjorde et sterkt kommunevalg i fjor høst og har ligget i en stigende trendkanal siden mars 2014. Framgangen ser foreløpig ut til å ha toppet ut på rundt 6,5, men det er litt tidlig å konkludere her. Regjeringens strukturreformer, ikke minst kommunereformen, har vært en god mobiliseringssak for partiet. Nå er fase 1 i dette reformarbeidet over og det blir spennende å se om Stortingsflertallet tør bruke tvang i fase 2 eller om man lytter til rådene fra folkeavstemninger og lokalpolitikere, råd som i hovedsak har handlet om å si Nei til sammenslåinger. Går man inn for tvang, så vil Sp få servert et ytterligere vekstpotensial. Jeg tror ikke regjeringen tør bruke tvangslinjen inn mot et avgjørende stortingsvalg, i så fall må Sp se seg om etter andre mobiliseringssaker. Distriktspolitikken vil alltid være partiets beste sak, muligens med samferdsel som en brukbar nr 2.

Skulle det bli et nytt stortingsflertall, så håper nok Sp på å få med seg KrF inn i en sentrum-Ap-regjering. En Ap+Sp+MDG-variant er også et tenkbart scenario, men det mest trolige i øyeblikket er at Sp blir en fødselshjelper for en ren Ap-regjering og forsøker vinne mest mulig innflytelse gjennom stortingsarbeidet i sak til sak - slik man har bred tradisjon for.        



KrF dupper rundt 5

Partiet fortsetter å ligge under sitt valgresultat fra 2013 på 5,6 prosent. Det dupper litt over og litt under 5 blank for tiden. KrFs relativt store velgerkjerne og bra lojalitet blant disse, holder dem unna sperregrensen på fire prosent. Men appellen til nye og andre velgergrupper er for beskjeden til at man kan ha særlig realistisk håp om å vokse mye fra dagens nivå inn mot 2017-valget.

En frigjøring fra den blå regjeringen ligger i kortene, men å velge motsatt side og Ap, vil være å gamble med den borgerlig orienterte kjernen sin -  så det tør man neppe. Knut Arild Hareides sentrumsdrøm er skutt ned av Trine Skei Grande (V), så i øyeblikket må en satse på å markere egne, gode velgersaker best mulig, først og fremst familiepolitikk og til dels eldreomsorg, og dernest håpe at "vi holder regjeringsspørsmålet åpent"-sporet holder.


Venstre er ikke trygg for sperregrensen 

Partiet har en fallendes tendens etter 2013-valget. Sperregrensen nærmer seg og Venstre er i den situasjonen at de ikke har et stort nok grunnfjell som sikrer dem når det butter. Et lite lyspunkt er at nedgangen kan synes å ha flatet ut på rundt 4,3-4,5 nå.

Venstre er et nr 2 parti for ganske mange velgere. Skal det bli et nr 1 parti for flere, så kan en dyrking av den urbanliberale, grønne og borgerlige profilen være en vei å gå. En utfordring for Venstre vil imidlertid være om KrF forlater det borgerlige samarbeidet slik at Venstre blir stående igjen som eneste sentrumsparti som ønsker borgerlig samarbeid inn mot valget. Samtidig kan det ligge et potensial i en slik sits i form av økende appell blant de lyseblå og blågule velgerne.




Lysning for SV

  
Det har lysnet litt for SV de siste ukene, etter at man stort sett har ligget under sperregrensen etter valget i 2013. Det gjenstår dog å se om vi står overfor et trendskifte, eller bare en midlertidig korreksjon opp. Frigjøringen fra Ap kan ha virket positivt inn. SV har bra potensial hos velgere som ikke stemte på partiet sist, men generelt sliter man med for lav lojalitet blant dem som stemte på partiet.

Det blir interessant å se om de kan bruke sin friere posisjon til å ta tilbake noe av eierskapet som de har mistet til MDG og Venstre på miljø. Og om det er mulig å hente inn litt av Aps og Høyres forsprang på skole. "Bredde-prosjektet" til Audun Lysbakken, som bl a bygger på et håp om å øke partiets saksbredde og styrke velgertilliten ikke minst på helse og eldreomsorg, kan være i overkant ambisiøst i den situasjonen man befinner seg i.

Antagelig ser SV for seg en ren Ap-regjering etter valget neste år der de kan spille sin sedvanlige rolle som venstrekorrektiv i opposisjon, som de tidvis har gjort med hell tidligere. En sentrum-Ap regjering kan gi dem ytterligere venstrerom.


Har MDG stoppet nedgangen?

Etter det strålende lokalvalget i fjor høst har det buttet for MDG. Partiet toppet ut på i underkant av fem prosent og har falt mer eller mindre sammenhengende ned til rundt tre prosent i vår. Partiet kan ha nådd bunnen, men vi må se an noen måneder til før konklusjon kan trekkes.

Oppmerksomheten rundt Oslo-byrådets upopulære miljøtiltak ser ikke ut til å ha svekket Oslo-partiet nevneverdig, men har kanskje bidratt til svekkelsen nasjonalt. Den sterke lederstriden har heller neppe virket positivt inn. Men klarer MDG å etablere seg på noe i overkant av 3 gjennom sommeren, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekkende. Blir miljøsaken igjen aktualisert på en positiv måte og MDG klarer å snu oppfatningen av et parti som vil plage folk til et parti som har de beste, grønne løsningene på vår tids trolig største politiske utfordring, så er ikke avstanden opp til sperregrensen avskrekken. Kan partiet komme i en posisjon der man ligger an til å kunne vippe stortingsflertallet, så vil medieoppmerksomheten kunne øke fram til valget


Rødt kan gjøre sitt beste valg

Rødt beveget seg opp mot 1,5 fram til i fjor sommer. Så fikk man en boost ifm. lokalvalget i fjor høst der partiet virket gjorde seg bemerket flere steder, særlig i byer som Tromsø, Bodø og Oslo. I øyeblikket svinger det mellom 1,5 og 2. Ett stortingsmandat i Oslo er innen rekkevidde og stortingvalget 2017 kan bli historisen beste for partiet. Men det er et problem for partiet at potensielle Rødt-velgere i andre kretser enn Oslo kan anse at en stemme på Rødt er bortkastet og går til Ap eller SV i stedet.  

Velgertrendene 2013 - August 2015

Vi er snaue tre uker unna kommune- og fylkestingsvalget 2015. La oss ta en titt på partienes utvikling på meningsmålingene gjennom de siste to årene og skue fram mot valget 14. september. Jeg legger et månedlig gjennomsnitt av alle nasjonale stortings- og kommunemålinger til grunn for analysen.

Ap på 33
Etter et skuffende stortingsvalg på 30,8 prosent 2013, steg Ap mer eller mindre kontinuerlig fram til vinteren i år. Partiet toppet ut på drøye 41 prosent, et oppsiktsvekkende høyt nivå med tanke på dagens sterke partikonkurranse. Deretter har pilene pekt nedover. Stortingstallene viser nå pr 26. aug ca 37 prosent, mens kommunenivået er 33 prosent. Det er altså en differanse på ca 4 pp mellom stortingsnivå og kommunenivå.
     

Et kommunevalg på 33 prosent vil være partiets beste siden 1987. Men med tanke på at ting så vesentlig lysere ut for bare få måneder siden, så kan det bli en valgseier med bismak. Hvorvidt Ap klarer overta makten i viktige kommuner, er imidlertid det viktigste. Spørsmålet framover nå er om Ap klarer stabilisere seg rundt 33, eller om pilene vil fortsette å peke ned mot valgresultatet i 2011 på ca 32 eller endog lavere. Får man valgkampmaskineriet til å rulle, så kan det heller ikke utelukkes at Ap kan snu trenden og få et resultat i sjiktet 34-35. Lavere enn 30 eller høyere enn 35 er det imidlertid pt vanskelig å se for seg.

Høyre styrer mot 25?
Høyre ble 2013-valget store vinner med 26,8 prosent og regjeringsmakt. Etter en "bandwagon-effekt" som varte til januar 2014 kuliminerte det med at partiet toppet ut på 29 prosent. Deretter har det gått utforbakke, forsterket av elendig budsjettkommunikasjon høsten 2014. Det bunnet ut på ca 21 prosent i februar i år. Stortingsnivået har deretter vært noe stigende og partiet ligger nå rundt 24 prosent. Høyre gjør det bedre når det spørres om velgernes kommunevalgspreferanser. Etter store svingninger mellom 25 og 28, ser det nå ut som man har stabilisert seg rundt 25.

Skulle Høyre oppnå 25 prosent ved årets valg, så vil det være tilbakegang fra partiets glitrende 2011-valg på 28. Men likevel partiets nest beste valg siden 1983. Over 50 prosent av velgerne bor i en kommune som er Høyre-styrt. Hvor mye makt evt. Høyre mister lokalt, vil avgjøre hvordan valget tolkes. Skulle man få ca 25 og beholde makten i Oslo og Bergen, så vil valget nok oppfattes som godt for partiet.

Frp ligger an til 10 
Valgresultatet på 16,3 i 2013 for Frp var en kraftig tilbakegang fra 2009-valget på 22,9. Men det ble likevel feiret som en seier internt fordi resultatet ble langt bedre enn de svakeste målingene antydet og fordi valget innebar regjeringsmakt for første gang i historien. Partiet falt noe etter regjeringsdannelsen med Høyre, men stabiliserte seg rundt 14, før budsjetthøsten 2014 sendte dem ned mot 10-tallet. Deretter har det pekt oppover og partiet ligger nå i underkant av 13 på stortingsmålingene.





Frp står generelt svakere lokalt enn nasjonalt og startet året med kommunemålinger helt nede på 8-tallet. Men man har suksessivt jobbet seg opp i mot 11 og ligger nå i sjiktet 10-11. Dette nærmer seg partiets 2011-valg på 11,4. Noe rundt dette nivået fra sist, er målet internt. Ca 10 er nok det mest trolige, slik jeg tolker opinionsutviklingen akkurat nå, men hverken 9 eller 11 kan utelukkes. Jeg blir dog overrasket hvis vi ser Frp på 8 eller over 12 på valgnatten.

Ser Sp 7-tallet?
Senterpartiet var skuffet over 5,5 prosent ved stortingsvalget 2013. Men etter at man har gransket seg selv og brukt ett år på å finne indre ro, så har Sp i alle fall klart å stabilisere oppslutningen på dette nivået, midt på 5-tallet.

Kommunemålingene ser, som vanlig for dem, bedre ut. Har ligger partiet nå på rundt 7 prosent. , noe som er litt over valgresultatet fra 2011 på 6,7. Får Sp til drømmescenarioet med økt fokus på kommunesammenslåinger fram mot valget, så bør noe opp i mot være 8 være realistisk. Jeg ser for meg et resultat i sjiktet 7-8, men tror det blir for langt opp for dem å bli større enn Frp - slik de har satt som mål.

Venstre 5-6
Venstre gjorde et ok stortingsvalg i 2013 og kom seg godt over sperregrensen med sine 5,2 prosent. Oppslutningen har deretter vist en svakt fallende kurve, og man er nå godt nede på 4-tallet på stortingsmålingene.

Derimot er kommunetallene langt lystigere lesning, sett med Venstre-folk sine øyne. Partiet befinner seg i en stigende trendkanal, og 6-tallet synes inne rekkevidde. Jeg er litt overrasket over at differansen mellom stortingsnivå og kommunenivå er såpass stor, normalt sett er det ca ett fett for partiet om det er lokalvalg eller stortingsvalg med tanke på oppslutningen. Valgresultatet i 2011 var 6,3 og jeg tror partiet skal få det tøft med å tangere det. Men vi skal ikke se bort i fra at evt. økt miljøfokus, som produkt av MDGs inntreden, også kan gagne V fordi de appellerer til mer borgerlig orienterte miljøvelgere i storbyene som synes MDG blir for radikalt og venstreorientert. Et resultat i sjiktet 5-6 mest trolig, men vi kan ikke utelukke hverken 7 eller 4.

5 igjen for KrF?  
Nok et valg på 5-tallet for KrF i 2013 med sine 5,6. Partiet hadde en fallende tendens fram mot fjorårets budsjetthøst, men løftet seg opp mot 6 i kjølvannet av den. Deretter har partiet falt tilbake igjen, og ligger nå rundt 5 på stortingsmålingene.

Normalt sett ligger KrFs kommunenivå litt under stortingsnivå. Men dagens kommunemålinger er omtrent på stortingsnivået på ca 5. Jeg ser for meg at KrF får en relativt flat utvikling inn mot valget på disse nivåene. 5-tallet er nok en gang mest trolig, men hverken 4 eller 6 kan utelukkes valgnatten.  

MDG mot brakvalg på 6 eller mer moderate 3-4?
MDG fikk sitt lille gjennombrudd lokalt i 2011 da de kom inn med en representant i kommunestyrene i mange av storbyene. Og de fikk sitt lille gjennombrudd nasjonalt i 2013 da de fikk inn en representant på Stortinget. Men valgresultatet på 2,8 prosent var likevel en liten skuffelse fordi partiet lå høyere på målingene like før. Etter at man stabiliserte seg midt på 3-tallet på stortingsmålingene etter valget, så har MDG skutt fart og ligger nå godt over sperregrensen.

Også kommunemålingene for MDG ligger i en sterkt oppadgående trendkanal, og nivået er nå faktisk over stortingsnivået. Jeg tviler på om disse tallene helt fanger opp det faktum at partiet "bare" stiller liste i halvparten av landets kommuner, noen velgere som på nasjonale kommunemålinger svarer MDG, kan nok komme til å finne ut at partiet deres ikke er mulig å stemme på i deres kommune. Får MDG ballen virkelig til å rulle, så kan et valg på både 5 og 6 være mulig. Jeg tror dog at det mest realistiske er rundt 4, men 3-tallet kan også bli en realitet. 2-tallet vil være overraskende svakt og 7-tallet ekstremt. Men uansett blir MDG en av valgets vinnere, med tanke på at de bare fikk 0,9 sist.

SV på 3-tallet
SV holdt sperregrensen såvidt fra livet i 2013 og fikk 4,1 prosent. Partiet ble reddet av taktisk stemmegivning fra en del Ap-velgere. I følge samfunnsforskerne Bernt Aardal og Bjørn Erik Rasch studie (kap 11 i "Valg og velgere") ville partiet bare fått 3,5 hvis velgerne ikke hadde stemt taktisk. Partiet har stort sett ligget under 4 prosent på de fleste målinger etter valget. August-nivået er 3,8.    

Normalt sett gjør SV det svakere ved lokale valg. Partiets kommunenivå har svingt en del i år, men man ligger nå omtrent midt på 3-tallet. Jeg tror partiet skal få mer enn nok med å forsøke se 4-tallet på valgdagen, og holder som mest sannsynlig at de havner noe rundt den oppslutningen vi ser nå, kanskje også et hakk lavere.  

Rødt i sjiktet 1,5-2
Rødt lyktes heller ikke i 2013 å få inn en representant på Tinget, selv om det var nære på i Oslo. Og landsresultatet på 1,1 var også en nedgang fra 09-valget. Stortingsoppslutningen har vist en svakt stigende tendens, og er nå på ca 1,5.  

Rødt gjør ofte bedre lokalvalg enn riksvalg, slik at det ikke er spesielt overraskende at deres kommunenivåer ligger noe over stortingsnivået. Snittet av de nasjonale kommunemålingene har svingt mellom 1,5 og 2 og er i dag ca 2. Det vil i så fall være et løft fra 2011-valget på 1,5. I øyeblikket virker et resultat i sjiktet 1,5-2 mest trolig.

De Kristne utfordrer KrF?
Av de øvrige partiene synes jeg vi særlig bør følge med på De Kristne, Feministisk Initiativ og Piratpartiet. De Kristne kan bli en brysom utfordrer for KrF i "Bibelbeltet" på Sør- og Vestlandet. Feministisk Initiativ kan få en viss oppslutning i de største byene. Og det blir interessant å se om Piratpartiet kan følge opp sitt gode skolevalg i 2013 og også få en viss oppslutning ved det "ordentlige" valget noen steder. I tillegg er de lokale listene et spenningsmoment. I kommuner som Hamar, Kongsberg og Porsgrunn kan de få høy oppslutning.