Partier og partiledere i sosiale medier

I en Gallup-undersøkelse i forbindelse med stortingsvalget 2009, framkom det at kun åtte prosent av velgerne mente at informasjon i sosiale medier hadde stor betydning for valg av parti.




Det fikk meg bl.a. til å framholde i et NRK-intervju tidligere i år at sosiale medier i enkelte kretser nok er noe overvurdert. Man vinner ikke valg på Facebook. Sosiale medier utgjør pr i dag kun et supplement for velgerne.

Samtidig er jeg overbevist om at andelen vil øke ved stortingsvalget i 2013 og valgene deretter. I en mer fragmentert medieverden betyr i så fall det at de partiene og partilederne som i dag erverver seg kunnskap og utvikler sosial mediekompetanse, kan skaffe seg en fordel og et konkurransefortrinn.

I forbindelse med høstens valgkamp ble jeg spurt om å holde et foredrag for BI-studenter og andre politisk interesserte, sammen med høyskolelektor Cecilie Staude. Det ga såpass mersmak at vi fikk lyst til å gjenta samarbeidet - både i skriftlig og muntlig form. En kronikk er foreløpig forfattet i fellesskap, og vi satser etterhvert på å trekke veksler på hverandres kompetanse i form av felles analyser, foredrag, work shops, arrangementer og hvem vet - kanskje endog en bok - i tiden som kommer.      

Hvordan står det egentlig til med bruken av sosiale medier blant dagens partier og partiledere? Det er et  spørsmål vi har stilt oss, og som stadig også journalister stiller, uten at vi har hatt annet enn egne inntrykk og en dose synsing å komme med. Det har vi lyst til å gjøre noe med ved å gjøre en analyse som går inn på det kvalitative - altså forbi hvor mange venner man har på Facebook eller antallet følgere på Twitter.

I hovedsak to kriterier legges til grunn for vurderingen:

1. Dialog. I hvilken grad inviterer partiene og politikerne til dialog med sine lesere, venner og følgere? Og deltar de i dialogen?

2. Verdi. Hva slags type informasjon legger partiene og politikerne ut i de sosiale mediekanalene, og i hvilken grad tilføres lesere, venner og følgere verdi gjennom denne informasjonen?

Kriteriene er valgt ut i fra en erkjennelse av at politikere og partier må bidra med godt kvalitativt innhold i sosiale medier for å skape verdifull interaksjon med velgerne. Enhver vurdering inneholder subjektive elementer, så også denne. Dialoggraden er lettere å vurdere enn verdigraden. For å begrense analyseomfanget noe, har vi valgt å snevre inn sosiale medier til å gjelde Facebook, Twitter og blogg. Vi nøyer oss også med å vurdere de sju partiene som i dag er representert på Stortinget, samt deres partiledere. Cecilie har hovedansvaret for partilederanalysen, mens jeg tar meg av partiene. Siden partiene ikke opererer med partiblogger, så vil jeg i stedet ta en titt på deres respektive nettsider.


I en serie på åtte bloggdeler vil vi starte med Stortingets minste parti; Venstre og avslutte med det største; Ap. Til slutt peker vi på noen fellestrekk og noen ulikheter, samt setter opp en rangering av hvem vi synes er best.

Enig eller uenig i disse kriteriene? Eller har du nå noen formening om hvilke partier og politikere som er  bra/dårlig og hvorfor? Spill gjerne inn i kommentarfeltet!

Hvordan utløse potensialet i sosiale medier?

Snart fire år med blogging og to-tre års tilstedeværelse på Twitter og Facebook har gitt meg et visst inntrykk av hva som fungerer bra i sosiale medier og hva som ikke gjør det. Arenaene er til dels vidt forskjellige, men likevel er det noe grunnleggende her som fungerer i bunn:
1. Invitere og delta i dialog
2. By på seg selv
3. Tilfør følgerne verdi
Verdier som er felles for det jeg opplever som god kommunikasjon og noe som gjør det meningsfylt og berikende å bruke tid i disse mediene.

En tid har jeg fundert over om det er mulig å koble denne erfaringskunnskapen sammen med min store interesse for politikk, også i jobbsammenheng. Fordi jeg er overbevist om at utvikling av evnen til å kommunisere med andre er en kompetanse som vil bli enda viktigere i årene som kommer. Enten det nå er snakk om politikere, bedrifter eller privatpersoner. Jeg har også merket meg at av de oppdrag og forespørsler jeg får om artikler og foredrag, så ønsker flere og flere at jeg skal inkludere noe om  sosiale medier. Og flere journalister spør meg oftere om hva jeg synes om politikere i sosiale medier. I den forbindelse har det også oppstått et behov for å erverve meg mer kunnskap om dette, slik at det jeg formidler får enda mer substans.

For halvannen måned siden hadde jeg gleden av å holde et foredrag om valgkampen sammen med BI-lektor Cecilie Staude (Foto: Hans-Petter Nygård- Hansen). Det ga mersmak. Hun er et eksempel på en person som jeg har fått kontakt med via sosiale medier og som har tilført mine egne tanker nye perspektiver. Nettopp fordi hun har sin bakgrunn fra et annet miljø enn det som jeg har vanket i, så har det skapt en viss friksjon som jeg tror er nødvendig bestanddel for oss alle hvis vi skal utvikle oss både faglig og som mennesker. I en tid med økende grad av fragmentering og tendenser til dannelser av klikker hvor vi bekrefter hverandre i stedet for å utfordre hverandre, så tror jeg det er viktigere enn noen gang å finne noen former og møteplasser der folk med ulike ståsteder kan utveksle og utvikle synspunkter.

I det nevnte foredraget forsøkte vi å mikse det som er hennes styrker (mediehåndtering og strategi i sosiale medier) med det som er mine styrker (partier, velgere og politikk). Og det har vi lyst til å prøve på igjen. Derfor har vi i fellesskap laget et prospekt der vi stiller noen spørsmål om hvordan politikere og partier kan mobilisere og kommunisere i sosiale medier.    

Politisk mobilisering i sosiale medier

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

I første omgang tar vi sikte på å holde noen foredrag og work shops for alle interesserte innenfor dette feltet. Men vi fabler om å utvide konseptet til også å gjelde medier og bedrifter. Etter å ha studert politikers bruk av sosiale medier og gått i dybden på Romerikes Blad og Drammens Tidende sin bruk, så står det klart for meg at mange har et ubrukt potensial som man ikke er i nærheten av å utløse. Det kan være både gode og mindre gode strategiske og ressursmessige årsaker til det. Utviklingen peker imidlertid i retning av at dette er et potensial som flere kommer til å se verdien av å ta i bruk. Vi ønsker altså å bidra med innspill til hvordan man utløser dette potensialet.

Jeg er imidlertid langt i fra utlært på dette feltet (heller..), og tar i mot alt av innspill med stor grad av takknemlighet. Skulle du ellers være interessert i noe av dette, så er det også bare å ta kontakt med en av oss.

Valgdekning med forbedringspotensial

I en måned har jeg jobbet relativt intenst med en rapport om valgdekningen i Romerikes Blad og Drammens Tidende som jeg lørdag 22. oktober legger fram på Østlandets journalistkonferanse Gull & Gråstein på Sundvolden.

Det har vært befriende å kunne bevege seg bort fra den mer dag-til-dag-virksomheten jeg ellers bedriver og kunne gå noe i dybden på ett tema. Jeg både tror og håper at rapporten og mine innspill på denne konferansen er til nytte både for de medier det gjelder, men også for andre mediefolk. Og jeg tror også mange lesere, inkludert de av dere som vanker her på min blogg, vil ha interesse av å lese dette.

Derfor finner du rapporten i sin helhet limt inn under. Stor takk til Eva Kvelland, Sesselja Bigseth, Lars Øy og Cecilie Staude for nyttige innspill her på bloggen i en tidlig fase av arbeidet.  


 Bra valgdekning med forbedringspotensial
 

En analyse av valgstoffet i Romerikes Blad og Drammens Tidende 15. august – 15. september 2011. 

                     

Medienes tre hovedoppgaver

Dagens velgere skaffer seg informasjon gjennom en rekke forskjellige kanaler. Både TV, aviser, diskusjoner med familie og venner, radio, internett, valgkampmateriell og sosiale medier er informasjonskilder for velgerne, selv om kanalenes viktighetsgrad varierer (Karlsen 2011:49).  Lokal- og regionavisene har sin viktigste rolle ved lokalvalg (Karlsen 2007:123). De lokalpolitiske forholdene er, sammen med de nasjonale aspektene, avgjørende for velgernes stemmegivning ved et kommune- og fylkestingsvalg. I den forbindelse er det interessant å vurdere hvordan disse avisene utfører sitt virke før et valg.

 I mitt mandat heter det at:

“Gull og Gråstein-komiteen ønsker å få utarbeidet en kvalitativ analyse av hvordan et utvalg lokale medier dekket kommune- og fylkestingsvalget. Analysen vil omfatte metoder, kanaler og kilder, inkludert bruk av Facebook og Twitter”.

Ved enhver type forskning og større analyser kommer man opp i problemstillinger knyttet til bredde og dybde. Skal man gå i dybden, eller skal man søke bredde og heller akseptere at fordypning vanskeliggjøres? Jeg har valgt dybde, noe som i sin tur medfører at jeg i denne analysen nøyer meg med å vurdere to medier: Romerikes Blad (RB) og Drammens Tidende (DT). Begrunnelsen for valget er tredelt. For det første er dette to store og viktige aviser på Østlandsområdet som både har et lokalt og et regionalt tilsnitt. Dernest er de sammenlignbare, noe som gjør at det komparative elementet blir mer interessant. Dessuten representerer de, etter manges oppfatning, to ulike politiske retninger. RB blir ofte oppfattet å være venstreorientert, mens DT ofte får merkelappen høyreorientert klistret på seg.

I prosessen med å finne et rammeverk å sette analysen inn i, har jeg funnet det essensielt å reflektere over hva som egentlig er medienes grunnleggende oppgaver. Jo mer jeg har tenkt, jo klarere står det for meg at oppgavene i bunn og grunn handler om tre ting:

1. Informasjon. Medier bør spre troverdig og opplysende informasjon av nyhetsverdi.
2. Kritikk. Medier bør utøve maktkritikk rettet mot de styrende.
3. Debatt. Medier bør bidra til levende samfunnsdebatt.

Andre vil sikkert føye til også andre typer oppgaver her. Som f. eks å underholde. Mens atter andre vil holde fram at dette ikke bare dreier seg om oppgaver, men til og med samfunnsoppdrag og samfunnsansvar. Eller samfunnsrolle. Og noen vil hevde at mediene slett ikke har verken noe samfunnsoppdrag, oppgaver, roller eller ansvar. Men for meg er disse tre elementene kjernen i det som mediene holder på med, uansett hva slags type journalistikk det er snakk om. Uten disse bestanddelene i bunn, så blir medievirksomhet relativt meningsløst i mine øyne.


Tre spørsmål

På denne bakgrunn har jeg valgt å stille tre spørsmål som jeg vil besvare gjennom denne analysen:

Hva slags politisk informasjon sprer RB og DT til sine lesere i en valgkamp?
I hvilken grad er de to avisene kritiske til politiske makthavere?
Er de debatt- og dialogskapende i sosiale medier?

Til grunn for analysen ligger en gjennomgang av det politiske nyhetsstoffet i papirutgavene i perioden 15. august - 15. september, samt lederartiklene og bruken av sosiale medier. Sosiale medier er definert som Facebook, Twitter og blogger. Dette innebærer at jeg ikke analyserer medienes totale valgdekning, da måtte bl.a. nettavisbruken også bli inkludert. Slik sett tar jeg kun mål av meg til å vurdere noen sider av medienes valgdekning.


Annerledes valgkamp?

Valgkampen 2011 fikk en helt spesiell inngang. Bomben mot regjeringskvartalet og massedrapene på AUF-ungdom på Utøya 22. juli, som samlet tok livet av 77 mennesker, preget Norge og mediene i dagene og ukene etterpå. Terroren fikk to direkte konsekvenser for valgkampen: De tradisjonsrike skoledebattene ble avlyst. Og all valgkamp ble utsatt til 13. august.

I realiteten kom ikke den nasjonale valgkampen skikkelig i gang før 23. august da den første partilederdebatten, som var en historisk samsending mellom NRK og TV2, ble avholdt. Men lokale medier bidro til at valgkampen kom tidligere i gang lokalt, om enn noe nølende: “Venstre var alene på stand. Høyre holdt sorgtungt møte i Drammens Teater. Valgkampåpningen 2011 var langt fra normal”, ble det ingressoppsummert i en tosiders DT-artikkel 15.august. Mens RB meldte om “Rolig start i demokratiets vugge” (Eidsvoll), i en tilsvarende tosiders sak samme dag.

Mange trodde årets valgkamp ville bli helt annerledes sammenlignet tidligere valgkamper.  Den skulle bli mindre krass, mer dempet og langt mer saklig i formen. Partiene og deres representanter skulle konsentrere seg mer om egen politikk framfor å snakke ufordelaktig om andres politikk. Ble det slik? Noen mener ja. Begreper som kjedelig og tamt ble brukt av flere kommentatorer om årets valgkamp. [1]

Jeg deler ikke oppfatningen av valgkampen 2011 som veldig annerledes. Selv om innledningen ble noe nølende, og lengden noe kortere, og personangrepene kanskje noen færre, så er mitt generelle inntrykk at valgkampen kom inn i relativt normale former med vanlige politiske debatter om både lokal- og rikspolitiske hovedtemaer som skole og eldreomsorg. Lokale medier som DT og RB bidro til denne normaliseringsprosessen, selv om det var forskjeller de to mediene i mellom. Jeg skal bruke neste avsnitt på å belegge dette empirisk.           

Normalisering

RB brukte noe plass den første valgkampuken på ulike forhold som kan relateres til 22.juli-terroren. Omtrent daglig var det minst en artikkel, enten egenprodusert eller fra NTB, som omhandlet dette. “22. juli-stoffet” var imidlertid mer dominerende i DT, noe som kan henge sammen med at Utøya ligger i Buskerud, selv om Hole kommune er utenfor DTs dekningsområde. Dessuten bidro “Trond Røed-saken”, fylkeslederen i Buskerud Frp som trakk seg etter å ha skrevet kommentarer under en artikkel på dt.no 11. august hvor han ga norsk innvandringspolitikk skylden for terroren, åpenbart til å dra opp stoffandelen med bl.a. to forsider den første valgkampuken. [2] 
                                   Begge mediene viet like fullt god plass også til andre nyhetssaker allerede denne første uken. RB dro bl.a. 16. august i gang sin store kommuneserie med presentasjoner av politikere og partier i alle avisens dekningskommuner (se utdypende beskrivelse i neste kapittel). RB startet også en serie som de kalte “Andrekandidaten” der et utvalg kandidater som sto på andreplass på ulike partiers lister i forskjellige kommuner, ble presentert over en helside med bilde og svar på noen faste spørsmål. At RB på denne måten også profilerer andre enn frontkandidatene, tjener til avisens ære. I DT ble skjenkepolitikk en sentral sak den første uken. Men også andre saker, som eiendomsskatt, ble en del av den politiske dekningen av valgkampens første fase. 

I fase 2, som jeg har definert som 23. august – 31. august, kom normaliseringstendensen klarere til syne også i DT. Det som kan defineres som 22.juli-relaterte oppslag, tok imidlertid fortsatt en del plass i avisens nyhetsdekning med bl.a. to hovedforsidesaker. Men andre, politiske relaterte saker ble i økende grad en del av dekningen. Deriblant Høyres åpning for bomring rundt Drammen, falske Facebook-profiler og politikersjikanering, samt en Sentio-måling som viste at Drammen Ap var jevnstort med Høyre.

22. juli ble ikke glemt i RB, men den politiske dekningen dreide seg primært om andre ting. Flere meningsmålinger, utført av Infact, ble presentert for ulike kommuner i denne perioden og ble viet mye plass, de to seriene rullet videre og avisen satte også sammen et ungdomspanel bestående av fire 17-18-åringer som oppsummerte hver valgkampuke som gikk. 3 av ungdommene var medlemmer i AUF, mens den siste var medlem av Høyre. Her kan det åpenbart innvendes at sammensetningen av panelet var skjevt. Hvorfor ble for eksempel ikke Frp eller noen av sentrumspartiene representert?
                              

I sluttfasen, fra 1. september og fram til valgdagen den 12. september, tok saker som kan kobles direkte til 22.juli, begrenset plass i begge avisene. Det er derfor grunn til å holde fram at det fant sted en normaliseringsprosess gjennom valgkampen i begge medier. DT brukte mer plass enn RB på terrorstoffet og brukte også lengst tid på denne “normaliseringen”. Nedenfor har jeg summert opp omfanget av den terrorrelaterte omtalen i de to mediene.

Tabell 1 Terrorrelatert omtale

Avis	Fase 1	Fase 2	Fase 3
DT	Mye	Noe	Begrenset
RB	Noe	Begrenset	Begrenset

Det kunne være grunn til å tro at Ap oppslutningsmessig ville trekke fordeler av en mest mulig unormal valgkamp der tragedien ble altoverskyggende. En massiv “sympatieffekt” i Aps favør ble dokumentert på de første målingene etter hendelsene.[3] Deretter pekte opinionsutviklingen i retning av noe synkende tilslutning til partiet. Dette inntrykket bekreftes når man sammenligner forhåndsstemmene med stemmene på selve valgdagen: Ap gjorde det best blant de som stemte tidlig.[4]


Siden min analyse viser at DTs nyhetsdekning i denne perioden ble mer terrorpreget enn RBs, så kan det utledes at Ap da burde hatt vel så gode forutsetninger for framgang i Drammens-regionen som på Romerike, gitt at lokalavisers dekning har reell påvirkningskraft på valgutfallet. Men den forventningen slo ikke til. Ap gikk tvert i mot generelt tilbake i Drammens-regionen, mens de gikk fram på landbasis, deriblant på Romerike. Dette kan tyde på at helt andre faktorer var avgjørende for velgernes stemmegivning.[5]                 
              

Mange dekningskommuner gir store utfordringer

Som nevnt startet RB sin kommuneserie 16. august, mens DT ventet til 24. august med sin tilsvarende variant. En forklaring på at DT kunne vente noe lenger er at avisen har tre færre kommuner i sitt dekningsområde enn RB (11 vs. 14). Dette høye antallet dekningskommuner i en valgkamp innebærer uansett betydelige utfordringer for begge disse to regionavisene hva gjelder å gi en god lokal dekning av alle kommuner. For det er bortimot en umulig oppgave å dekke alle partier, sentrale kandidater og viktige saker i samtlige kommuner på en utfyllende og bra måte. Her har de mindre og ekstremt lokale avisene, av typen Enebakk Avis eller Bygdeposten, åpenbart en konkurransefordel ved at de kan gå grundigere og dypere inn i både saker, lokale forhold og lokalpartier. Både DT og RB har konkurrenter i flere av sine dekningskommuner, men ikke alle.

DT har imidlertid den fordel at deres region har et klart definert sentrum i Drammen, noe som rettferdiggjør at avisen bruker klart mest plass og er best på denne kommunen. Romerike er langt mer fragmentert, selv om Lillestrøm/Skedsmo til dels kan sies å være et slags sentrum. RB må derfor smøre ressursene mer utover, og dette gjør RBs lokalvalgdekning særlig krevende. Avisen har valgt å øke sin nærhet til leserne ved å komme i to utgaver; en for Nedre Romerike og en for Øvre. Store deler av innholdet er imidlertid likt i begge utgaver, men forsidene og noen sider inni er av og til spesialtilpasset leserne etter deres bosted. Både DT og RB har en del stoff også fra de mer perifere kommunene innenfor dekningsområdet, men den politiske dekningen bærer her tidvis preg av å være noe overfladisk. 

Kommuneseriene ga god folkeopplysning
Avisene valgte en noe ulik presentasjonsmåte av sine kommuneserier, selv om det også er noen likhetstrekk. RBs serie var mer duellbasert. Avisen satte de to mest sannsynlige ordførerne i hver kommune opp mot hverandre i et tosiders-intervju.

I tillegg ble partienes frontkandidater gitt anledning til å nevne sitt partis viktigste sak. RB arrangerte også nettmøter mellom duellantene hvor leserne ble oppfordret til å stille spørsmål, og der noen av spørsmålene og svarene fra nettmøtet ble presentert i papiravisen dagen etter.

DTs hovedartikkel tok i sterkere grad utgangspunkt i en bestemt sak, som markagrensen i Lier der dette valgte eksemplet er hentet fra.

I likhet med RB, ble hovedartiklene supplert med en analyse av de politiske forholdene i kommunen. Men DT lot avisens respektive nyhetsjournalister i disse ulike kommunene skrive analysene. I mange av seriedelene skrev derfor journalisten både selve hovedsaken og analysen. Et kritisk spørsmål som kan reises i forlengelsen av dette er hvorvidt det er heldig at samme person opptrer både som nyhetsjournalist og kommentarjournalist på samme sak/tema. Har man ikke her to hatter på samtidig?

Dessuten er dette to ulike former for journalistikk – og bare de færreste er god på begge deler. Men dette grepet gir også muligheter for sjangeroverskridelser som er spennende. En konsekvens av at DTs nyhetsjournalister skrev de politiske analysene, synes å være at analysene ble mer nyhets- og saksbaserte. Mens RBs analyser fokuserte mer på de maktpolitiske forholdene og koalisjonene i kommunene, samt mulighetene for gjenvalg eller endring etter valget.

Tabell 2 Kommuneseriene

Aviser	Hovedsaken	Kandidatpresentasjon	Nettmøte	Analyse skrevet av	Analyse innhold
DT	Saksbasert	Bio	Nei	Journalister	Nyhetsrelatert
RB	Duellbasert	Bio + 1 sak	Ja	Politisk redaktør	Maktrelatert

I den grad medier har et informasjonsansvar, så ivaretok disse kommuneseriene dette ansvaret på en god måte – i tillegg til at de ga begge avisene bra geografisk spredning. Slik det framgår av tabellen ovenfor, så var det likevel klare forskjeller på hvordan de to mediene presenterte den samme tematikken. Ut over det som er allerede er nevnt, så er det interessant å merke seg at DT ikke lot partiene og deres frontkandidater slippe til med hva som er deres viktigste sak ved valget slik RB gjorde, men i stedet nøyde seg med en ren biografisk framstilling av kandidatene. Da er vi over på et emne som bør være sentralt i en valgkamp, nemlig forskjellene mellom kandidatene og partiene. Politikere og partier har selv et viktig ansvar for å formidle hva de går til valg på og på hvilken måte deres politikk avviker fra andres politikk. Dette er helt grunnleggende informasjon for en velger å ha i bunn når hun skal ta sitt valg.

Har mediene et ansvar for å få forskjellene fram? Ja, bl.a. fordi mediene bør være et korrektiv til den rene propagandaen som informasjon direkte fra politiker til velger kan arte seg som. Denne faren bør ikke overdrives, for mange av dagens lesere og velgere tar ofte deler av kildekritikken selv. Men journalister og medier har likevel fremdeles en viktig kildekritisk oppgave hva gjelder å sile bort den rene propagandaen og presentere den saklige substansen i forskjellene på en bra måte. I den prosessen støter mediene på ulike typer problemstillinger av typen: Hvor mange partier og kandidater skal få slippe til? Har denne typen informasjon noen nyhetsverdi? Hvilke saker og konfliktlinjer skal velges og hvilke skal velges bort?

Leitet man godt nok etter forskjellene?

Lokalmediene har en nøkkelutfordring til. For pragmatisme trenger ofte ideologiske forskjeller til side i kommune- og fylkespolitikken. Dette innebærer at de politiske forskjellene reelt sett er heller små, også fordi mange av prioriteringene nærmest er gitte. I så måte er det forståelig at redaktører og journalister sliter med å få forskjellene fram, rett og slett fordi de ofte knapt finnes. En av hovedforklaringene på at valgdeltakelsen er langt svakere ved lokalvalg enn riksvalg, kan her ligge begravet. Mange oppfatter at lokalvalgene er mindre viktige og at det ikke betyr all verdens hvem som styrer lokalt, noe som i sin tur leder til at incentivet for å gå og stemme blir mindre. I dette perspektivet er det avgjørende at ethvert lokalmedium leter med lys og lykt etter de politiske nyanser og differanser som tross alt er der, selv om konsekvensen da kan bli at forskjellene blåses ut av proporsjoner.

Klarte RB og DT få fram de politiske forskjellene mellom kandidater og partier i deres ulike dekningskommuner? Bare sånn halvveis. Mitt totalinntrykk er at begge avisene lyktes med å fange noen forskjeller, som ulike ønsker om konkurranseutsetting av kommunale tjenester, men at synliggjøringen av de politiske konfliktlinjene totalt sett ikke ble veldig god. Kanskje har politisk DT-redaktør Odd Myklebust rett da han i en leder på valgdagen 12. september skrev at “Valgkampen har avdekket at de store partiene er ganske så like, og du skal kjenne de ulike kommunepartienes politikk svært godt for å vite hva som skiller dem”. Det forhindrer ikke at begge redaksjonene bør stille seg spørsmål om det de gjorde var godt nok for å avdekke de forskjellene som faktisk finnes. Leitet man egentlig godt nok?

Er meningsmålinger nyhetsstoff?

Mange medier benytter ulike byråer for å måle befolkningens politiske preferanser og lage partibarometre på basis av tallene. Barometrene utgjør en viktig del av den politiske nyhetsdekningen i både riksmedier og lokale medier før et valg. Samtidig legger tallene sentrale premisser for mange kommentar- og lederartikler. Enkeltmålinger som offentliggjøres hver måned frambringer heller sjelden noe av reell nyhetsverdi, derfor er det grunn til å stille spørsmål ved om dette er stoff som egner som nyheter. Men nyhetsverdien er klart større når det kun er snakk om totalt en eller to målinger av enkeltkommuner før et lokalvalg – slik realiteten er for mange lokalaviser.

Meningsmålinger er alltid beheftet med en viss usikkerhet, en usikkerhet som mediene varierer sterkt i formidlingen av. Feilmarginer, datainnsamlingsmetode, antall spurte og intervjuperiode er essensiell bakgrunnsinformasjon som alle medier bør fortelle sine lesere om, da det er avgjørende for hvordan målingene bør tolkes. Målinger, presentert på en god måte, kan imidlertid gi lesere nyttig informasjon som de også kan legge til grunn når de skal stemme. Her går lokalavisene i mange tilfeller langt utenpå riksavisene, og Eidsvoll og Ullensaker Blad er en avis jeg gjerne framhever i så måte. Deres presentasjon av målingene var virkelig forbilledlig i denne valgkampen. [6]

11 målinger

RB brukte Respons som sin leverandør før, men byttet i år til Infact. DT sverget, som før, til Sentio. Byråenes metoder er forskjellige, og særlig skiller Infact seg ut ved at de er det eneste byrået som tar i bruk automatiske telefonintervjuer (“robopolls”) for å samle inn data. Målemetoden har den styrke at den er svært kostnadseffektiv, noe som fører til at Infact kan samle inn store mengder data til en billig penge. Derfor kan de også tilby målinger som er noe rimeligere enn andre leverandører, hvilket slett ikke er noe lite poeng for til dels økonomisk hardt pressede lokalavisredaksjoner. Men metoden er kritisert i forskningsmiljøer fordi andelen som legger på telefonrøret trolig er langt høyere enn ved vanlige telefonintervjuer, noe som i sin tur kan gi økt sjanse for systematiske skjevheter i utvalgene.

RB presenterte i alt 11 målinger fra ulike Romerikes-kommuner i løpet av valgkampen. Meningsmålingene ble viet god plass både på nyhets- og lederplass og utgjorde dermed en stor del av RBs totale, politiske valgdekning. Målingene traff generelt brukbart – hvis vi bruker valgresultatet som en målestokk. Det er likevel en tendens til at Ap lå for lavt, mens Frp lå for høyt på målingene. Det siste kan i noen grad forklares med at Frp hadde en nedadgående kurve i sluttfasen som ingen måling på forhånd kunne fange opp. Ap-gapet kan imidlertid ikke forklares slik. For også Ap svekket seg reelt sett noe inn mot valget, noe som betyr at de målte Ap-nivåene flere steder må ha vært et godt stykke unna sannheten. Likevel ga de fleste reportasjene og kommentarene et bra inntrykk av hvilken retning valget så ut til å gå i, og Infact/RB unngikk skivebommene.  

RB benytter en relativt tradisjonell måte å presentere målinger på, med søylediagrammer for partienes oppslutning, kakediagram for mandatfordelingen og en hovedsak som tar utgangspunkt i et hovedpoeng i målingen. I tillegg ble svarene på hvem velgerne foretrakk som ordfører, presentert i tilknytning til målingen.

Avisen har fortjenestefullt med både intervjuperiode, antall spurte, målemetode og feilmargin i faktaboks under selve tallene. Noen flere forbehold kunne likevel med fordel blitt presisert i
hovedteksten. Og det analytiske perspektivet som forklarer trender, gjerne supplert med bakgrunnstall som forteller leserne hvor partiene henter eller taper velgere, kunne vært mer framtredende. Totalt sett kom RB, i mine øyne, likevel bra fra dekningen av målingene.

Feilinformerte DT?

DT nøyde seg med to målinger; en kommunemåling for Drammen og en fylkesmåling. [7] Drammen-målingen, som ble presentert to uker før valget, var hovedoppslaget den dagen med forsidetittelen “Ap fosser fram i Drammen”. Mens det i ingressen het at “Ap går kraftig fram i Drammen og ligger an til å bli byens største parti”.

 Presentasjonen var basert på Sentio-tallene som viste 36,9 prosent til Ap og 35,5 prosent til Høyre. I saken inni avisen ble det ikke presentert en eneste feilmargin, ingen ting om når undersøkelsen ble tatt opp eller hvor mange som ble spurt. Alle forbehold og viktig bakgrunnsinformasjon var utelatt, men noe ble rettet opp neste dag da barometeret, som også inneholdt feil tall for flere av småpartiene, ble trykket på nytt.

Valgresultatet i Drammen ble for øvrig 29,3 prosent til Ap, en tilbakegang på 0,8 prosentpoeng fra 2007, mens Høyre “fosset fram” 13,8 prosentpoeng og fikk hele 49,6 prosent og rent flertall i kommunestyret - ergo langt unna det som målingen viste.

Feilinformerte DT sine lesere da det ble hevdet at Ap lå an til å bli byens største parti? Det ligger nært til å svare ja på det. Samtidig bør det, til både Sentios og DTs forsvar, sies at en måling to uker før et valg kun gir et visst stemningsbilde – en stemning som kan snu. Det som faktisk skjedde er trolig en kombinasjon av to forhold: For det første er det grunn til å tro at Ap ble målt noe høyt og Høyre noe lavt, og at Ap reelt sett dermed neppe aldri var Drammens største parti. Eventuelle “over/undermålinger” kan dog ha ligget innenfor feilmarginene på +-4 prosentpoeng. Dernest lyktes Høyre antagelig meget godt, og Ap mindre godt, med velgermobiliseringen fra det tidspunktet målingen ble tatt opp og fram til valget. Altså at det faktisk foregikk store velgerforskyvninger i Høyres favør de siste ukene og dagene.

Dette eksempelet illustrerer likevel hvordan en måling nyhetsmessig kan brukes for mer enn det den er verdt, når forbeholdene utelates. Derimot ga fylkesmålingen en meget god pekepinn på Buskerud-velgernes politiske partipreferanser, og DT formidlet for sine lesere flere ganger i løpet av valgkampen hvor jevnt det så ut til å kunne bli mellom blokkene – noe det da også ble på selve valgdagen.

Tabell 3 Meningsmålinger

Aviser	Byrå	Metode	Antall målinger	Treff
DT	Sentio	Telefon	2	1 treff 1 bom
RB	Infact	Robopolls	11	Bra

Maktkritikk
Det er en rekke måter medier kan være maktkritiske på. I denne valgkampsammenhengen har jeg nøyd med å se på to metoder: 
Ble ordførere og styringspartier konfrontert med hva de ikke har fått til i foregående periode?
Er lederartiklene maktkritiske?

Løftebrudd
Formannskapsmodellen, som er det politiske styringssystemet som nesten alle norske kommuner er tuftet på, åpner for at alle partier og kommunestyrerepresentanter skal ansvarliggjøres.[8] Inndelingen i posisjon og opposisjon kommer derfor ofte ikke så klart fram som innenfor det parlamentariske systemet vi kjenner fra den nasjonale politikken. Dette kan gi lokaljournalister en ekstra utfordring når de skal bedrive maktkritisk politisk journalistikk. For hvem skal den maktkritiske journalistikken rettes mot hvis alle er ansvarlige eller alle kan dytte ansvaret over på andre? Imidlertid er praksis slik at det ofte danner seg faste politiske maktkonstellasjoner i kommunene som gjør ansvarsdelingen noe klarere.

Både DTs og RBs direkte konfrontasjoner med posisjonspolitikerne på hva de ikke har fått til, var relativt beskjedne. Jeg savner særlig politiske regnskap der avisenes journalister går igjennom hva maktalliansene i dekningskommunene har utrettet og ikke utrettet på basis av hva som man gikk til valg på. Dette er ressurskrevende og fordrer betydelig lokalkompetanse, men det er uhyre viktig at lokalaviser tar seg råd til slikt. For ingen andre gjør denne jobben.

Selv om regnskapene manglet, synes jeg DT gjorde en hel del bra stykke maktkritisk arbeid i denne perioden. Bl.a. ble det den 23. august slått stort opp at Drammen Høyre i 2003 gjorde suksess med sin motstand mot bomring, mens man åtte år senere åpnet for å finansiere veiprosjekter med bompenger. Avisen laget også en god serie om eldreomsorg der man jobbet ut i fra tre konkrete spørsmål: Er det nok sykehjemsplasser? Får de som trenger det hjelp? Prioriterer politikerne de eldre? Å ta utgangspunkt i et viktig valgkamptema; eldreomsorg, og stille sentrale spørsmål som man via artikler forsøker å svare konkret på, bidrar til maktkritisk folkeopplysning og gjør at makthaverne ikke kan lene seg tilbake. Det er god, maktkritisk lokaljournalistikk. Serien ga leserne et bra innblikk i eldreomsorgens tilstand og enkelte kritikkverdige forhold ble avdekket, selv om de store avsløringene uteble. 

Den 1. september arrangerte avisen en stor debatt med Drammens seks politiske frontfigurer som debattanter. Drammen-ordfører Tore O. Hansen nærmest “kuppet” debatten da han banket en tipunktsplan for en bedre eldreomsorg i bordet. “Kuppforsøket” ble tatt ned av DT dagen etter der avisen kunne fortelle leserne at flere av disse punktene allerede er gjennomført og at planen dermed i grunn inneholdt lite nytt. Her brukte avisen sin sterke lokalpolitiske kompetanse til å være både kritisk og opplysende på en utmerket måte. 

    

Også i RB fantes det eksempler på god maktkritisk journalistikk. Ullensaker Frp sitt løfte fra forrige valg om at kommunen “skal ha landets beste skole”, var hovedsaken 1. september. Overskriften på forsiden lød “Skoleløfte står til stryk” og inni avisen presenterte man KOSTRA-tall som viste at Ullensaker ligger langt ned på grunnskolelisten på Romerike - noe Ullensaker Frps leder, Tom Staahle, ble konfrontert med. Her ble den saken som flest velgere har sagt er den viktigste ved de siste valgene; skole, kombinert med maktkritisk journalistikk av godt merke – selv om spørsmålene godt kunne vært enda tøffere i formen. [9]




Det undrer meg imidlertid hvorfor RB ikke gjorde mer av dette i valgkampperioden. Hvorfor ble ikke flere ordfører og lokallagsledere konfrontert med svake skoleresultater på Romerike? Kanskje fordi man ikke fant gode nok eksempler på løftebrudd eller kanskje fordi det journalistiske grunnarbeidet ikke var godt nok. Maktkritisk journalistikk har sin berettigelse hele tiden og ikke minst før et valg. Det bør være et tankekors for RB at leserne i nettmøtene stilte langt tøffere spørsmål og konfronterende spørsmål til politikerne enn det avisens egne journalister gjorde. Det er helt utmerket at RB løfter fram nettmøtene også i papirutgaven, men dette bør supplere og ikke erstatte journalistenes eget maktkritiske arbeid. 

Analyserende lederartikler

En interessant distinksjon mellom DT og RB går ut på at DT velger å signere alle sine ledere, endog med bylinebilde, mens RBs ledere er av den mer tradisjonelle varianten; usignert (men politisk redaktør skriver nok de fleste).

RB har derimot valgt en utradisjonell plassering av lederen; omtrent midt i avisen. Mens DT kjører den mer tradisjonelle s. 2 – formen. RB har en hovedleder og en minileder, mens DT nøyer seg med en leder.

To av lederartiklene i DT i min valgte periode ble skrevet av sjefredaktør Geir Bore, en av kulturredaktør Ingunn Larsen, mens resten var signert politisk redaktør Odd Myklebust. De fleste lederne er analyserende i formen og har i liten grad brodd til noen politiske sider. Jeg finner ingen artikler som er direkte kritiske til posisjonspolitikerne i Drammen-regionen, derimot et par-tre kritiske til opposisjonen. Dessuten leverer Myklebust et og annet spark til det politiske systemet som helhet. Jeg finner også tre artikler som jeg har definert som maktforsvarende. I sum er lederartiklene dermed heller lite å skjelve i buksene av for politiske makthavere i denne regionen. Det maktkritiske elementet er til stede, men det er ikke framtredende i lederne. Et fåtall ledere kan sies å helle svakt i borgerlig retning, men det overveiende flertallet er nøytrale.   

RBs ledere er også de i hovedsak analyserende i formen. Mange tar utgangspunkt i de tallrike meningsmålingene som avisen presenterte i denne perioden og analyserer den politiske situasjonen i kommunene. Jeg finner heller få ledere med en klart definert politisk mening og knapt noen av dem kan karakteriseres som direkte maktkritiske mot det politiske establishmentet i kommunene på Romerike. De få stedene man finner antydninger til politiske synspunkter, så heller de litt i venstreorientert retning. Men hellingen er såpass vag at det ikke er all verdens ammunisjon å hente her for de som mener RB er klart venstredreid.    

Tabell 3 Lederartiklene

Aviser	Signert?	Antall	Plassering	Form	Maktkritikk	Politisk retning
DT	Ja	1	s. 2	Analyserende	Lite	Svakt høyre
RB	Nei	2	Midt i	Analyserende	Lite	Svakt venstre

Er DT så lite maktkritiske på lederplass fordi det stort sett er Høyre-ordførere i Drammens-regionen? Er RB så lite maktkritiske på lederplass fordi det stort sett er Ap-ordførere på Romerike? Neppe, men begge avisene må tåle at spørsmålene stilles. Og nettopp derfor kan det være grunn til å gå et par ekstra runder med seg selv der man reflekterer over hvorfor ikke det maktkritiske aspektet er mer framtredende. Jeg ønsker meg ledere som mener mer og er tøffere mot makten enn det DT og RB er. Mye går bra i Drammen og på Romerike, men det bør like fullt være såpass å ta tak i for lederskribentene at de styrende lokalt ikke burde slippe fullt så lett unna. Samtidig er det trolig et poeng for begge aviser at man ikke ønsker å mene for sterkt på lederplass fordi det kan bidra til å støte lesere bort.

Personorientert formidling av valgresultatet

Hvordan formidlet avisene valgresultatet? De tre ettervalgsutgavene som ligger innenfor min analyseperiode; 13. – 15. september, bærer alle preg av et personorientert fokus. 


Begge aviser valgte å kjøre fram de største valgvinnerne (Tore O. Opedal (H) i Drammen, Øyvind Sand (Ap) i Rælingen og Runar Bålsrud (V) i Hurdal) som hovedoppslag dagen etter.

Og begge aviser prioriterte å bruke mye av plassen på å fortelle leserne hvilke personer som lå best an til å bli ordførere i de respektive kommunene. Forhandlingsutfallene i de ulike kommunene ble hyppig forskuttert, og med fasit i hånd, traff også begge aviser godt med spekulasjonene. Både DT og RB viste også i kraft av sin ettervalgsdekning at ingen kommuner i dekningsområdet deres glemmes. Lesernes behov for å vite hva som faktisk skjedde i sin hjemkommune ved valget, ble således ivaretatt på en god måte.

Et spørsmål som kan stilles er om personfokuset ble for sterkt, mens partiorienteringen kom for mye i bakgrunnen. Lederartiklene og enkelte kommentarer analyserte og forsøkte å sette valget inn i en større sammenheng. Men forklaringene på hvorfor resultatene ble som de ble, kunne godt vært viet mer plass. For det er på den analytiske tilnærmingen at avisene har mest å hente. Særlig er analysene en oppgave for papiravisene siden nettavisene er raskere og i større grad tar seg av hva som skjer der og da. 
  

Litt av potensialet i sosiale medier

For de ivrigste sosiale mediebrukerne blant oss er det i dag vanskelig nok å huske hvordan livet var før sosiale medier. Det sier nok mest om menneskers hukommelse, for sosiale medier er fremdeles et nytt fenomen. Et fenomen som har bredt seg om med nærmest ufattelig kraft på kort tid. Facebook har blitt den største kanalen med over 2,5 millioner norske brukere.[10]  Ca 400 000 har en blogg, og 228 000 er på mikrobloggtjenesten Twitter.[11]. Trolig vil tendensen til at sosiale medier blir en integrert del av det tilbudet som mediene tilbyr sine lesere, lyttere og seere, bare tilta i styrke i årene som kommer. Fordi flere og flere lesere vil forvente tilstedeværelse slik at man kan stille spørsmål, ta opp saker og kommunisere med den avisen man abonnerer på eller det mediet man har et forhold til i sosiale medier. Men også fordi flere medier og mediefolk vil se nytteverdien av de sosiale mediene i sitt daglige virke. Både DT og RB skal ha honnør for at de er til stede i sosiale medier – det er det langt fra alle lokale medier som er.

Blogger, Twitter og Facebook er forskjellige i formen. De har imidlertid det til felles at de egner seg usedvanlig godt for å kommunisere, få innspill og skape debatter med andre mennesker.[12] Dette betyr at her ligger det et stort potensial for mediene i å komme i dialog med sine brukere og ivareta samfunnsoppgaven om å skape levende debatter. Utnytter DT og RB dette potensialet? Bare til en viss grad. DT har kommet et godt stykke på vei når det gjelder Facebook, men er svake på Twitter og blogg. RB har derimot gode tilløp på blogg, men er svake på Facebook og Twitter. La meg motivere dette.


DT viser vei på Facebook
 Kvaliteten i relasjonene i sosiale medier betyr ofte vel så mye som kvantiteten. Du kan ha mange venner på Facebook uten at noen av dem tilfører deg noe særlig av verdi. Og du kan ha få, men verdifulle venner. Men når det gjelder den mer profesjonelle biten av Facebook; Side, så kan nok antallet gi en noe bedre pekepinn på evnen til å skape verdi for de som velger å “like” siden. I skrivende stund (5. oktober 2011) har RB 3 202 tilhengere på Facebook, mens DT har 11 765. DTs vesentlig høyere popularitet kan delvis forklares med en lengre Facebook-historikk. DT kom seg på Facebook 17. desember 2009, mens RB fant tiden inne 24. mars 2010. Det er dog bare en liten del av forklaringen. For DTs Facebook-aktivitet er mer involverende enn RBs. Derfor ser trolig flere mennesker verdien av å følge og delta på DTs side.

I min analyseperiode valgte RB å dele 44 lenker med sine tilhengere. 11 av lenkene var valgrelaterte. RB fikk i alt 3 kommentarer og 8 “tomler opp” fra sine tilhengere på disse lenkene i denne perioden. DT delte i alt hele 161 lenker i samme periode. Av disse var 39 valgrelaterte. På disse 39 lenkene fikk DT 291 “tomler opp” og 79 kommentarer fra sine tilhengere. DT har altså lyktes, mens RB til nå har mislyktes, med å skape en kultur blant sine tilhengere hvor det er vanlig at man diskuterer, kommenterer og gir tilbakemeldinger.

En forklaring på dette kan være at DT i større grad inviterer sine tilhengere inn til deltakelse ved bl.a. stille direkte spørsmål ved lenkene, skape interesse og arrangere konkurranser. Dessuten er det verdt å merke seg at DT bruker Facebook også til å korrigere egne feil. 12. september ble en kommunestyrerepresentant i Sigdal, Rune Nikolaisen, plassert som Frp-er i papiravisen, mens han realiteten er Venstre-mann. Da DT ble oppmerksomme på feilen, la de samme dag ut en beskjed på Facebook-siden hvor de skrev: “Vi beklager, Rune. Pinlig. Saken er kun i papiravisen, så det kommer også en rettelse der i morgen”. Dagen etter ble DT gjort oppmerksom av en Facebook-tilhenger på en feil i en nettartikkel hvor det ble hevdet at Venstre ikke stiller liste i Øvre Eiker. Slik det framgår av bildet nedenfor ble innspillet raskt besvart med “Takk. Vi retter.” 

Slike eksempler forteller alle som følger DT på Facebook at det nytter å ta opp ting der fordi avisen bruker det som et forum for reell dialog med sine lesere. 

Til kontrast kan du ta en titt på eksempelet nedenfor. Her får RB et tips fra en av sine tilhengere om reportasje fra en rugby-finale. Tipseren får denne tilbakemeldingen fra RB: “Hei! Fint om du sender til tips@rb.no”.

  

Hva signaliserer det? Jo, RB sier at her bør du ikke tipse oss. Du må i stedet sende innspillet på mail et annet sted. I stedet for å takke for tipset og si at det går direkte til redaksjonen som vurderer det, sender RB ut et signal til andre om at Facebook ikke er stedet for å komme med nyttige og konstruktive innspill til redaksjonen. Medier som ønsker å lykkes i sosiale medier, bør ha en annen innstilling enn i dette tilfellet. 


Bra bloggtakter fra RB

RB er, i likhet med andre A-presseaviser, tilknyttet Origogruppen. Origo er en sosial publiseringsplattform for bl.a. blogging og deling av bilder. For å kunne kommunisere med andre, er det her nødvendig at man selv oppretter en profil og deretter går inn på de “sonene” man er interessert i, eller oppretter en sone selv. Dette er en form som virker bindende for et medium og er noe ekskluderende for leserne, men samtidig kan det bidra til økt lojalitet blant de som velger å opprette profiler. RB opprettet i forbindelse med valget 15 soner, en for hver av de 14 dekningskommunene, samt en for fylkestinget. Her var det stort sett lokalpolitikere som blogget, med høyst varierende aktivitetsnivå fra kommune til kommune og fra politiker til politiker. Også mange av RBs egne journalister har blogger innenfor dette Origo-systemet, primært gjelder det de som skriver kommentarer i papiravisen. For det meste består bloggingen i å legge ut egne aviskommentarer, det blir i liten grad produsert stoff som er unikt for de som er “medlemmer” av de ulike bloggene.
   

Til tross for noe varierende aktivitetsnivå i valgsonene og kjedelig journalistblogging, så er det en del bra å si om RBs bloggsatsing. Mange av journalistene involveres, og det ligger en tydelig plan i bunn med soneinndelingen. En plan som det gjøres et bra forsøk på å sette ut i livet. Får man involvert lesere og politikere enda sterkere, og får man journalistene til å bruke bloggene ikke bare som en ekstrakanalfor egne kommentarer, men som en publiseringskanal hvor de kan be om innspill til saker og for eksempel, med en personlig vri, gi leserne et innblikk i egne tanker og hvordan man jobber, så har RB her virkelig noe spennende på gang. Navigeringen fra førstesiden rb.no og inn i bloggsystemet, er imidlertid noe kronglete og uklar – her har avisen en vei å gå hva gjelder å gjøre det lettere tilgjengelig for alle som vil klikke seg inn. Og hvorfor stenges kommunesonene så fort valget er over – er ikke bloggdialogen mellom politikere og velgere/lesere minst like viktig mellom valg som rett før et valg?


DT har sitt bloggopplegg lettere tilgjengelig på førstesiden på dt.no. Under “Siste fra DTs bloggere” kan man enkelt klikke seg inn på blogginnleggene. Brukervennligheten er det således lite å si på, men innholdet er ikke i nærheten av å stå i stil.[13] I realiteten er det kun to som kan karakteriseres som politiske DT-bloggere; sjefredaktør Geir Bore og politisk redaktør Odd Myklebust. I likhet med RBs folk legger disse stort sett ut innhold på bloggene sine som er identiske med de kommentarene eller lederne som de skriver i papirutgaven. Det er ikke meningsløst, siden det gir også lesere som ikke abonnerer på DT en mulighet for å lese, og det gir abonnenter en sjanse til å kommentere. Men det innebærer at man ikke tar i bruk en av bloggingens fremste styrker, nemlig den toveis kommunikasjonen som gjør leserne til aktive medvirkere i utformingen av bloggen

At DT kun har to politiske bloggere, er en sannhet med en liten modifikasjon. For “Politikkbloggen”, med bilde av de politiske journalistene Hege Bakken, Ragnhild Ask Cornell, Silje Sjursen Skiphamn, i tillegg til Bore og Myklebust, ble opprettet ved valgkampstart. Tanken var trolig at disse skulle blogge noenlunde jevnlig under denne vignetten, men det ble visst med tanken. For bare to av disse fem, Bakken og Skiphamn, leverte bidrag til bloggen.[14] Og de leverte kun ett bidrag hver. Begge bidragene er kopier av aviskommentarer som de har skrevet. “Politikkbloggen” ble således så godt som tom.
        
Begge aviser framviser et ønske om at blogging skal være en del av det man ønsker å tilby de som velger å bruke tid på å lese nettutgavene. Men viljen til å prioritere dette for å få fram et bloggprodukt som er bra, er ikke tilstrekkelig til stede hos DT - særlig er innholdet som avisens egne folk leverer på bloggsiden, magre greier. Kanskje strekker ikke tiden til for å gjøre dette skikkelig i en hverdag fylt med det daglige krav til produksjon av annet innhold. De som blogger politisk bør ta en titt på hva de beste, uavhengige politiske bloggerne gjør. Da vil de se at involvering av lesere og det å tilby lesere noe som er unikt, er to av nøkkelfaktorene som skaper grunnlag for en god blogg.
                        

Potensialet for forbedringer er her åpenbart stort, ikke minst hos DT. Avisen skal imidlertid ha honnør for at de har samlet sammen lenker til mange lokale blogger og gir noen av disse frie bloggerne profilering. 

Asosiale på Twitter
DT (@DrammensTidende) har en historikk på Twitter som strekker seg tilbake til 7. januar 2009. Mens RB (@RomerikesBlad) foretok sin første tweet (melding) 24. april 2009. Det virker som man har lært heller lite på disse 2-3 årene. Å ettergå disse to avishusene sin opptreden på Twitter, er nemlig stort sett et studium i hvordan man bruker et sosialt medium asosialt. Særlig RB bruker Twitter utelukkende som en enveiskanal der det eneste formålet synes å være at man håper at noen skal klikke på den strømmen av lenker til egne nettsaker som man legger ut. 


I den en måned lange analyseperioden la RB ut hele 316 tweets. Samtlige var henvisninger til egne nettsaker. 26 av dem har jeg definert som valgrelaterte. DT nøyde seg med 48 tweets i samme periode. 20 av dem valgrelaterte. Til sammen finner jeg kun en ordveksling: DT svarte en gang på et spørsmål fra @filosofaen. Og DT foretok en retweet (gjentok en annen kvitrers utsagn) en gang. DT har også en og annen tweet som er informasjonsbringende ut over nettsaklenking, bl.a. at folk bør bruke hastagen #dtvalg slik at deres valgkvitringer kommer inn på twitterfeeden på dt.no. Dette er noe formildende og et tegn på at DT vet hvordan man kan skape dialog på Twitter, men i sum er det alt annet enn overbevisende.

 Hos RB finner jeg ingen slike forsøk på dialog, og det er grunn til å tro at mange som er på Twitter, oppfatter RBs mange tweets mest som støy og spamming. Det kan også bidra til å forklare at tross den meget høye tweetfrekvensen, så ligger det beskjedne antallet RB-følgere på 428 (5. oktober), mens DT kan vise til 698 følgere med en langt lavere frekvens. RBs manglende vilje til å kommunisere med andre på Twitter kommer ytterligere til syne når man tar en titt på hvor få andre twitterkontoer de velger å følge; 2 (!). Dermed er det tydelig for alle at RB viser null interesse for å delta i toveiskommunikasjon med andre mennesker på Twitter. Fra en avis som lever nettopp av kommunikasjon med andre, er denne type framferd overraskende.  
    

Nå bør det her tilføyes at sosiale medier i sin natur personlige. Dvs. at det er menneskene bak jobbene, bak bedriftene og mediehusene, som er mest interessante å følge for de fleste av oss. For å skaffe seg full oversikt over avisenes aktivitet og omtale på Twitter og andre steder, så bør man derfor også undersøke den enkelte journalist og redaktør sine kontoer og deltakelse. Det fører dog for langt i denne sammenheng. Selv om jeg vet at bl.a. DTs sjefredaktør (@geirbore) er en ivrig og dyktig kvitrer, er dette uansett ikke grunn god nok til at man ikke også kan ha velfungerende mediekontoer. Strategiske vurderinger og ressurspørmål kan være andre grunner til at mediene prioriterer som de gjør.    


Tabell 4  Sosiale medier

Aviser	Twitter	Blogg	Facebook
DT	Svake	Svake	Gode
RB	Svake	Bra	Svake

Bra dekning med forbedringspotensial

Verken DT eller RB har noen grunn til å skamme seg over sin valgdekning. De bidro til å spre store doser med nyttig politisk informasjon før valget til sine lesere, ikke minst gjennom kommuneseriene. Begge hadde gode tilløp til maktkritisk journalistikk. Og begge aviser er til stede i sosiale medier og gjør noen bra forsøk på å initiere debatt og skape dialog blant leserne/følgerne. DT er bra på Facebook, mens RB er bra på blogg.

Samtidig er forbedringspotensialet stort hos begge. Avisene har store utfordringer knyttet til hvordan de skal gi leserne i alle sine dekningskommuner en opplevelse av at de ivaretar det lokalpolitiske aspektet på en bra måte overalt. Den maktkritiske linjen er ofte vel tam og kan tydeliggjøres både på nyhetsplass og på lederplass. I sosiale medier har DT en lang bloggvei å gå, RB er svake på Facebook og begge er dårlige til å skape dialog og debatt på Twitter.

Det er liten grunn til å tro at disse to medienes valgdekning generelt representerer noen ekstreme avvik for avisene på Østlandsområdet, selv om de er atypisk store. Alle lokalaviser har en viktig rolle å spille, de utfyller hverandre og de baler med noen av de samme typene utfordringene. Det er derfor svært viktig for samfunnet og demokratiet vårt at lokalavisene hele tiden ser etter hvordan de kan forbedre seg – ikke minst hva maktkritikk angår. For lite tyder på at de sentrale samfunnsoppgavene som avisene i dag utfører, vil bli erstattet av andre aktører med det første.        

Kilder

Aviser:
Romerikes Blad (2011): Øvre og Nedre utgavene 15.08. – 15.09.
Drammens Tidende (2011): Utgavene 15.08. – 15.09.

Bøker:
Karlsen, Rune (2011): “Velgernes valgkamp”. I Bernt Aardal (red.): Det politiske landskap. Oslo: Cappelen Damm.
Karlsen, Rune (2007): “Nasjonalt fokus i lokalvalgkamp? Om velgernes lokalpolitiske mediemiks”. I Jo Saglie (red.): Det nære demokratiet. Oslo: Abstrakt forlag

Muntlige kilder:
Hoff, Kristin Taraldsrud (2011): I intervju med NRK Østlandssendingen 09.09.
Staude, Cecilie (2011): I samtale med forfatteren 20.08. 

Internett:
Jenssen, Anders Todal (2011): I intervju med NRK 13.09. www.nrk.no/nyheter/innenriks/valg/valg2011/1.7790911 Lesedato: 10.10.
http://www.nj.no/filestore/Alltidkvalitet.pdf Lesedato: 16.10.
www.synlighet.no/facebook/statistikk-antall-brukere Lesedato: 09.10.2011
www.halogen.no/haloblogg/hvor-mange-registrerte-blogger-er-det-i-norge Lesedato: 11.10.2011
http://blog.dt.no/politikk/blog/2011/10/14/evaluering-av-valget-2011/ Lesedato: 17.10.2011

---

[1] Bl.a. statsviter Kristin Taraldsrud Hoff (NRK Østlandssendingen 09.09.) og valgforsker Anders Todal Jenssen (NRK 13.09).

[2] http://dt.no/nyheter/star-fast-pa-islamkritikk-1.6413148 Røeds kommentarer, under initialene TOR, ble for øvrig fjernet av DTs moderator.

[3] Ap steg om lag ti prosentpoeng på de første stortingsmålingene tatt opp etter 22.07. og sju-åtte prosentpoeng på de første kommunemålingene.

[4] Ap fikk 33,5 prosent av forhåndsstemmene og 31,1 prosent av valgtingsstemmene.

[5] Her har jeg gjort noen vurderinger av årsakene til Aps tilbakegang i Drammensregionen: http://sveintoremarthinsen.blogspot.com/2011/09/ap-mangler-saks.html

[6] Se f. eks. utgaven 8. september

[7]  I tillegg presenterte avisen noen prognoser som jeg laget.

[8] Oslo og Bergen har parlamentarisme. Tromsø og trolig Moss innfører det f.o.m. denne perioden. Øvrige kommuner praktiserer formannskapsmodellen. For en distinksjon mellom de to styringsmodellene, se her: http://sveintoremarthinsen.blogspot.com/2010/06/er-parlamentarisme-veien-ga.html

[9] Tall fra Aardal (2011) og Saglie (2009).

[10] Tall hentet fra http://www.synlighet.no/facebook/statistikk-antall-brukere/

[11] Tall fra tvitre.no og halogen.no http://www.halogen.no/haloblogg/hvor-mange-registrerte-blogger-er-det-i-norge/

[12] I samtale 20.08. med høyskolelektor og kursansvarlig for sosiale medier på BI, Cecilie Staude. 

[13] Dt.no sin layout ble lagt om 17.10.2011. Foreløpig til bloggernes disfavør. 

[14] I tillegg ble det lagt ut en egenevaluering av valget den 14. oktober: http://blog.dt.no/politikk/blog/2011/10/14/evaluering-av-valget-2011/