Viktige småtterier

Jeg hadde bittelitt lyst til å drite ut lokalpolitikken i min valgspalte i Romerikes Blad i dag. Men så endte jeg opp med å skrive en hyllest av den. Og dermed også gi en hyllest av de tusenvis av folkevalgte som gjør en jobb for lokalsamfunnene:

12. september gjør vi et valg mellom små retningsforskjeller. For partiene og politikerne vi velger blant, er enige om det meste. Men små forskjeller om små saker gjør ikke valget uvesentlig.   
   

- Denne budsjettdebatten – eller skal vi heller si budsjettkrangelen, som har pågått gjennom hele høsten, har dreid seg om en prosent av statsbudsjettet. Det har vært denne ene prosenten som skulle skaffe en ny giv for Norge.

Dette hjertesukket kom fra daværende Frp-representant Tor Mikkel Wara under Stortingets budsjettdebatt i 1990. Sitatet illustrerer en kjerne ved vårt politiske landskap som er like aktuell i dag. For politikerne står sammen om det aller meste her i landet, selv om det ikke høres slik ut når man lytter til politiske debatter. Realiteten er at det er bred enighet om utenrikspolitikken. Det er også stort sett enighet i innenrikspolitikken. Deriblant en  velferdsstat med romslige trygdeordninger, en god skole og en verdig eldreomsorg. Enigheten er enda sterkere på lokalplanet enn på riksplanet. Pragmatismen trenger her mye av det som måtte være av ideologiske skillelinjer, til side.

Politikk handler om prioritering og fordeling av goder, lærte jeg på statsvitenskapen. I så fall handler norsk lokalpolitikk om å prioritere skole og omsorg. For det er dette som alle kommuner bruker desidert mest penger på. Enten kommunen er Ap-styrt, Høyre-styrt eller hva det måtte være. “Kunnskapsløftet” har visket ut hovedmotsetningene på skolefeltet. Selv om det fortsatt finnes forskjeller i synet på karakterer, privatskoler og nivådeling. Og alle politikerne kappes om å bevilge mest til eldreomsorg. Selv om det finnes uenighet om i hvilken grad private bør slippe til – eller “bestemor på anbud” som gjerne venstresidepolitikere foraktelig omtaler konkurranseutsetting som.

Skattepolitikken er omtrent regulert ut av kommunestyrene siden alle kommuner tar den samme inntektsskattesatsen av innbyggerne. Den lille skatteuenigheten som gjenstår lokalt dreier seg stort sett om eiendomsskatt. Her er det en tendens til at venstresiden er mer tilbøyelig til å innføre eiendomsskatt enn høyresiden. Men forskjellene er på langt nær så markante som man tidvis kan få inntrykk av. Så hvilke store lokalsaker handler årets valg om? Omtrent ingen. Lokalpolitikk er summen av alle de små tingene.

“Kommunepolitikerne bør sørge for at det bygges nytt bårehus med toaletter ved Nannestad kirke som i dag har utedo. Hvor enig er du i det, og hvor viktig er dette for deg?” Det er ett av spørsmålene i NRKs valgomat for velgere som sogner til Nannestad. Nytt bårehus i stedet for utedo? Jeg må tilstå at jeg har lyst til å latterliggjøre dette. Men vent litt – det er jo en lokal prioritering. Muligens et uhyre lite spørsmål, men viktig nok for de som bruker utedoen ved Nannestad kirke. Og det er nettopp dette som lokalpolitikken handler om. En utedo her. En sykkelsti der. En veistump. Ett lys. En fotballbane. En bussholdeplass. En ungdomsklubb. Osv. Småtterier, men viktige småtterier for de som bor der.

“Det viktigste i verden skjer der du bor” er et slagord som Romerikes Blad er glade i å bruke. Kanskje et i overkant navlebeskuende slagord. For vi må passe oss så vi ikke drukner i vårt eget navlelo. Men like fullt, avisen har et poeng. Et poeng som gjør det meningsfylt å stemme ved dette valget. Fordi de små forskjellene om de små sakene i de små lokalsamfunnene er viktige nok.

For folk som lever akkurat der.  

Rikspolitikerne ødelegger lokalvalget?

Drammens Tidende er en avis jeg skriver og analyserer noenlunde jevnlig for. På mandag hadde jeg på trykk noen betraktninger rundt forholdet mellom riks- og lokalpolitikk. Ta en titt under. Tar gjerne i mot kommentarer til kronikken, eller innspill til ideer om kommende temaer.  

Vi går nå snart inn i en valgkamp der trynene til rikspolitikerne vil prege TV, radio og aviser. Glemmer vi at det faktisk er lokalvalg vi skal ha til høsten?


Skrur man på TV eller blar i en avis, så er det knapt til å unngå å møte  
meninger og uttalelser fra rikspolitikere. Rikssaker dominerer agendaen. Enten det nå dreier seg om skole, eldreomsorg, samferdsel, innvandring, avgifter eller miljø.

Velgerne slutter da også i langt større grad opp om stortingsvalg enn lokalvalg. Ved stortingsvalget i 2009 møtte ca. 2,7 millioner av landets stemmeberettigede opp og avga sin stemme. Mens ved lokalvalget i 2007 møtte kun 2,2 millioner opp. Ergo satt så mange som 500 000 flere velgere hjemme. Betyr dette at mange velgere mener at stortingsvalg er viktig, mens lokalvalg er mindre viktig? Mye kan tyde på det. Noe som kan henge sammen med at velgerne oppfatter at kommunestyrer og fylkesting ikke har så mye de skulle ha sagt sammenlignet med storting og regjering. Mange lokalpolitikere rundt omkring i vårt ganske land, er nok langt på vei enig i en slik vurdering. Fordi rikspolitikerne legger så mange rammer og føringer at det politiske rommet for lokalpolitikerne begrenses.  

Samtidig er det en helt annen side ved dette. For lokalvalg og riksvalg henger sammen. Uten kommunene kan ikke staten fungere. Uten kommunestyrer blir Stortinget lite verdt. Fordi det er kommunene som på mange måter setter politikken ut i livet. Det er i kommunene at grunnskolene ligger. Det er i kommunene at innvandrere integreres. Det er i kommunene at eldreomsorgen skal fungere. Lokalpolitikere har slik sett stor makt, men graden av makt avhenger også av viljen til å bruke de mulighetene man faktisk har.

Rikspolitikere er avhengig av lokalpolitikere og omvendt. Derfor er det så viktig at det finnes en annen offentlighet enn riksoffentligheten. En lokal offentlighet. Her spiller lokale medier en nøkkelrolle. I Buskerud gjelder det for store medier som NRK og Drammens Tidende å skape arenaer der regiondebatt kan møte lokaldebatt. Enten det nå skjer i eteren, på papir eller nett. Det gjelder å grave fram både regionale og lokale saker som kan vekke det politiske engasjementet til live. Saker som gjerne kan plukkes opp av riksmedier. På samme måte som småaviser som Ringerikes Blad, Bygdeposten, Eikerbladet, Hallingdølen, Laagendalsposten, Lierposten og Røyken og Hurums avis må utnytte det lokale fortrinnet de har til å fange saker og skape debatter så nær den enkelte velger som mulig.  

I 2003 avholdt Nittedal kommune lokalvalg 16. juni – om lag tre måneder før alle andre kommuner. Begrunnelsen for dette forsøket var ønsket om å få mer oppmerksomhet på de lokale sakene og kandidatene. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har i ettertid evaluert forsøket og konkluderte med at kommunen i noen grad greide å oppnå dette målet. Lokalpolitikere dominerte valgkampen i Nittedal, de lokale sakene kom godt fram og debattene foregikk på lokale arenaer. Likevel ble valgdeltakelsen rekordlav. Kun 46 prosent av velgerne møtte opp, noe som var en tilbakegang på hele 16 prosentpoeng fra valget i 1999. 

Forsøket fra Nittedal sier noe om at lokalvalg er avhengig av drahjelp. Og denne drahjelpen må komme utenfra. Nærmere bestemt fra riksplan. Derfor tror jeg at lokalpolitikere ikke bør se på rikspolitikere som konkurrenter, men som del av det samme laget. På samme måte som lokale medier ikke bør se på riksmedier som rivaler, men som komplementære - for å låne et “Godfot”-begrep fra fotballtrener Nils Arne Eggen. Rikspolitikere, riksmedier, lokalpolitikere og lokalmedier utfyller hverandre. De gjør hverandre gode (eller dårlige..).

Svaret på spørsmålet i min overskrift er altså nei. Rikspolitikere ødelegger ikke. De hjelper. Forutsatt at lokalpolitikere lar dem hjelpe og ikke ødelegge. Og forutsatt at rikspolitikere kjenner sine begrensninger og anerkjenner det lokale selvstyret fullt ut. Riksmedier hjelper, så sant lokale medier lar dem hjelpe. For det er i samspillet mellom riks og lokal at debatter blir til, engasjement utvikles og politikken skapes og settes i verk.

Kan vi ved inngangen til valgkampen 2011 forstå verdien av dette samspillet, så kan det bli et godt valg. Både for medier, politikere, velgere og dermed for demokratiet vårt.