Partier i sosiale medier: KrF

Etter en sterk periode rundt årtusenskiftet, har KrF slitt tungt med velgertilslutningen. Partiet noterte kun 5,5 prosent ved stortingsvalget i 2009, og 5,6 prosent ved høstens lokalvalg. Det var hhv. det svakeste riksvalg og lokalvalg etter at partiet ble landsomfattende i 1945.

Kan god bruk av sosiale medier bidra til å snu trenden for KrF? Ikke isolert. Men i samspill med mange andre faktorer kan det være en viss bidragsyter. For et lite opposisjonsparti som KrF, som tidvis sliter med å få gjennomslag og oppmerksomhet for sin politikk og sine synspunkter, er sosiale medier en mulighet for å nå ut og fram til folk, selv i perioder der de tradisjonelle mediekanalene prioriterer andre partier.

Hvordan står det til på den sosiale mediefronten hos KrF? Jeg begynner med Twitter. (Les gjerne også Cecilie Staudes analyse av partileder Knut Arild Hareide).

Laber Twitter-aktivitet

About @KrFNorge

• 445Tweets
• 900Following
• 2,756Followers
• 126Listed

@KrFNorge opprettet en twitterkonto 26. mars 2009. På de to et halvt årene som deretter har gått, har partiet sendt ut beskjedne 445 tweets, fått 2756 følgere og havnet på 126 lister hos andre kvitrere. Det er færrest tweets og nest lavest antall følgere av alle partiene.

Det kan være grunn til å tro at KrF, med sin overvekt av eldre, kvinnelige velgere og folk med lav/middels utdanning, generelt er noe underrepresentert på et forum med klar overrepresentasjon av menn og folk med høyere utdanning. I et slikt perspektiv er det i noen grad forståelig at Twitter åpenbart ikke er det som prioriteres høyest fra partiet sentralt. Likevel er det med en viss undring jeg registrerer at man velger å ha et så labert aktivitetsnivå på kontoen. Oppdateringene er hyppige i forkant av valgene, men ellers virker de mer eller mindre tilfeldige og det kan gå måneder mellom hver. Denne typen "valgstunt" på Twitter som KrF bedriver, har jeg heller liten tro. Relasjoner i sosiale medier bør bygges over tid for å ha effekt.

@KrFNorge gjør altså ikke så mye på Twitter. Men noe av det lille de gjør, er bra. Eller rettere sagt det som informasjonsrådgiver Hildegunn Bernsen, som etter hva jeg kunne bringe på det rene er den som stort sett oppdaterer Twitter for KrF, foretar seg her er bra (men hvorfor er ikke den Twitter-ansvarlige i partiet på Twitter med egen konto..?). For et samlet inntrykk av tweetene bærer bud om at både muligheten for dialog er forstått og tidvis realisert. Retweet-funksjonen av ytringer man synes er gode, er også tatt i bruk på en bra måte, selv om ytringer fra andre enn KrF-ere gjerne kunne vært brukt flittigere. For KrF, som andre partier, bør huske på at også folk utenfor partiet kan si bra saker og ting.

Jammen, vi har jo @KrFDagrun vil sikkert noen i KrF si. Joda, KrF har noen dyktigere kvitrere bl.a. i sin stortingsgruppe. Men det vil føre for langt å vurdere de mange enkeltpersonene i de ulike partiene - derfor må jeg nøye meg med partikontoene i disse analysene. Uansett er dette ingen god unnskyldning for ikke å ha en velfungerende KrF-konto på Twitter. For husk at selv om sosiale medier er "personlige", så stemmer velgerne primært på parti - ikke på person.
        

Gode tilløp på Facebook
KrF har 2010 "Likere" på Facebook. Det er færrest av stortingspartiene. Partiet har like fullt en side de absolutt kan være bekjent av. Etter at jeg skrev Venstre-analysen i forrige uke, la jeg den ut på partiets Fb-side fordi jeg trodde dette var svært relevant og interessant for mange som er innom der, å lese. Den ble kjapt fjernet, fordi dette åpenbart bryter med partiets policy om at all info på Veggen skal initieres av administratorene. KrF har, i motsetning til Venstre, "alle nylige" innlegg som standard ved første veggvisning. Det er fortjenestefullt i mine øyne fordi det gjør at informasjon og synspunkt som andre enn administratorene framfører på Veggen, blir mer synlig. Dette skaper også et førsteinntrykk av mer dynamikk og mindre forutsigbarhet i kommunikasjonen. Ikke minst når KrF selv deltar i diskusjoner og kommer med saklig informasjon om partiets standpunkt som i eksemplet nedenfor hvor en person er dypt uenig i partiets standpunkt om skjenketider. KrF kunne gjerne deltatt slik enda oftere.
  

Tilfører KrFs Facebook-side de som er innom den, verdi på andre måter? Ja, både muligheten for å dele bilder og stille spørsmål blir brukt, om enn ikke flittig. Og selv om utfallet av spørsmål av typen "Hvem synes du klarte seg best i partilederdebatten" gir seg selv på en KrF-side, så er det positivt at man søker å skape aktivitet som er unikt for denne siden.

Når det gjelder den øvrige informasjonen som partiet deler på Veggen, så handler det mye om å fortelle hva forskjellige KrF-politikere gjør og hva partiets politikk er på ulike felt. Naturlig nok. Partiet er nå inne i en meget spennende fase der man skal legge strategi og meisle ut politikk mot neste stortingsperiode 2013-2017. Sperregrensen er ikke langt unna, og de valgene KrF tar i den perioden som kommer nå, kan bli helt avgjørende for hvilken rolle partiet vil ha i det politiske landskapet i framtiden og for hvilken regjering vi får. Mange folk som er inne på KrFs side har sikkert synspunkter på dette, og jeg undrer meg noe over at ikke partiet bruker Facebook-siden i større grad til å invitere folk til å komme med synspunkter på denne viktige prosessen. Jeg tror at god bruk av sosiale medier generelt handler om at man i større grad ser på sine følgere/venner/lesere som likeverdige samtalepartnere.    

Kjedelige blogger
Gul er KrFs farge, og gult er hva som møter oss når vi kikker innom partiets nettside krf.no. Det første som slår meg er imidlertid at her er det veldig mange ansikter! I hovedstrømmen er bildene av de forskjellige politikerne godt synlige, mens de gule overskriftene under bildene gjør det verre å se hva sakene faktisk handler om ved et første øyekast. Nettsiden, slik den nå er utformet, skaper dermed et inntrykk av at politikertrynene er vel så viktig som selve sakene. Bør det ikke være omvendt?

Sakene i hovedstrømmen har et bra frekvensnivå, og det er et pluss at det går an å kommentere under sakene. Det viser at man ønsker å legge til rette for toveiskommunikasjon med sine lesere. Antallet kommentarer er dog beskjedent og indikerer trolig både at lesertallet ikke er veldig høyt, og at sakene som legges ut ikke klarer å engasjere leserne nok til at de skriver ned sine synspunkt.

Øverst på siden har KrF plassert et bilde av to barn og et annet bilde av to eldre mennesker. Dette skal illustrere at barn og eldre er partiets to hovedsatsingsområder. Under bildene heter det at «Et samfunn som er godt for barna, er godt for alle» og «Det skal være godt å bli gammel i Norge». Adjektivvariasjonen her er ikke veldig..eh..god. Men partiet viser i alle fall fram sine prioriteringer, selv om onde tunger hevder at KrF prioriterer mye til det meste hele tiden.

KrF har et system der hver stortingsrepresentant har fått tildelt sin partiblogg, her illustrert ved Møre og Romsdals Rigmor Andersen Eide.

Det viser at partiet mener at det er et poeng at alle deres fremste politikere ytrer seg på slike plattformer. Honnør for det. Bloggoppsettet virker imidlertid noe gammeldags. Frekvensen på bloggingen er ujevn, men generelt lav. Aktivitetsnivået hos leserne synes også å være beskjedent. Blogginnleggene bærer et visst preg av å være på en relativt kjedelig leserbrevform, selv om det finnes noen fine unntak. Dette tror jeg virker ekskluderende på mange av de som klikker seg inn der. Her er det ingen lenking, ingen illustrasjonsbilder, ingen dialog med leserne, lite personlighet og i grunn lite som spriter opp.

Dette tyder på at det store flertallet av KrFs politikere ikke synes å ha forstått noe særlig av bloggingens egenart. Partiets beste stortingsblogger, Kjell Ingolf Ropstad, er åpenbart ikke komfortabel med dette systemet og bruker konsekvent sin egen blogg til å ytre seg i stedet. Han har mye å lære bort til sine kolleger hva gjelder blogging.

Stort forbedringspotensial
KrF har et stort forbedringspotensial i sosiale medier. Partiet er pr i dag noe bakpå på dette feltet, men situasjonen er ikke håpløs. Både Facebook-siden, nettsiden og twitterkontoen har elementer i seg som tyder på at det finnes bra sosial mediekompetanse internt i partiet. Sett utenfra synes det å være slik at denne kompetansen er veldig ujevnt besatt og at slett ikke alle sentrale KrF-folk er enige om at de nye kanalene bør være et kommunikasjonsmessig satsingsområde for partiet. Her ligger en hovedutfordring.

La meg føye til at slike analyser som jeg for tiden gjennomfører, i samarbeid med Cecilie Staude, slett ikke er noen uttømmende totalvurdering av alt partier og partiledere gjør i sosiale medier. Vi kan bare ta for oss enkelte sider. Likevel tror jeg analysene gir en brukbar pekepinn på hvor partiene i dag står på området.

I så måte bør KrF innse at partiet har en vei å gå for å være bra posisjonert i sosiale medier inn mot valget i 2013.