Mot rødgrønn seier i Sverige

Det er en drøy uke igjen til Riksdagsvalget i Sverige. Alt tyder på rødgrønn seier og dermed maktskifte. Men de får neppe flertall.    

Den borgerlige Alliansen av Moderatarna, Folkpartiet, Kristeligdemokratarna og Centerpartiet tok hjem en sterk valgseier og gjenvalg i 2010. Godt hjulpet av god finanskrisehåndtering. Situasjonen er ikke like lystelig nå, sett med borgerlige øyne. Nedenfor har jeg blokkdelt den svenske opinionen fra valget i 2010 og fram til nå. Tallene er basert på snittet av målingene.

                                             

Det borgerlige flertallet gikk tapt på målingene i 2012 og har senere ikke vært i nærheten av å gjenskapes. Gapet har minket noe i valgkampen,  og kan reduseres ytterligere inn mot valget siden Alliansen har flest gjerdesittere. Men jeg har vondt for å se hvordan Alliansen kan bli størst, slik statsminister Reinfeldt har sagt er nødvendig for at regjeringen hans skal bli sittende.    

De rødgrønne (Socialdemokratarna, Vensterpartiet og Miljøpartiet) ser imidlertid ikke ut til å ha kraft nok til å få flertall. For å unngå at godtgående og innvandringsskeptiske Sverigedemokratarna får en vippeposisjon, så må trolig en rødgrønn regjering også støtte seg på Centerpartiet eller KD. Skulle Feministisk Initiativ komme over sperregrensen, så er også det en støttemulighet- men foreløpig virker det litt for langt fram for Gudrun Schyman og co.      

Etter åtte års borgerlig styre i Sverige, ser altså Socialdemokratarna omsider ut til å overta makten. Men drøyt 30%, slik de ligger an til å få, er ikke spesielt overbevisende med tanke på den stolte historikken det partiet har i Sverige.  

Det svenske politiske landskapet er ei hva det var.                                 

Makt i sentrum

Sentrumspartiene er et sentralt begrep i norsk politikk. Dette misvisende, men også reelle samlebegrepet på partiene Sp, KrF og Venstre. Misvisende fordi partiene i hjertesakene sine slett ikke er i sentrum. Sp har en fløyposisjon i distrikts- og landbrukspolitikk. KrF er radikale i religiøse og moralske spørsmål. Og Venstre går lenger enn de fleste i miljøpolitikken. Men begrepet er også reelt, for i den økonomiske politikken er de plassert omlag midt på høyre-venstre-aksen.

Sentrumspartiene har over lang tid hatt en sterk evne til å manøvrere seg fram til maktposisjoner i kommunestyrer, fylkesting, storting og regjering. Makten har ofte vært langt større enn stemmeantallet skulle tilsi. Udemokratisk, hevder mange. Samtidig er det slik i vårt demokrati at flertall er nødvendig for å få vedtatt noe. Dette enkle faktum innebærer at sentrumspartiene er avgjørende for å danne flertall i de fleste folkevalgte, politiske forsamlinger. For venstresiden (Ap+SV) og høyresiden (H+Frp) har ikke styrke nok alene for å skape flertall (noen få lokale unntak finnes). 

Støre må bygge bredere allianser

Det betyr at nesten uansett hvor små sentrumspartiene er, så vil de inneha en strategisk viktig posisjon. Kombinasjonen av gunstig høyre-venstre-plassering og flertallsnødvendighet skaffer sentrumspartiene friere både til høyre og venstre. SVs deltakelse i den rødgrønne regjeringen var historisk. Men vel så avgjørende for at Jens Stoltenberg kunne gjenerobre makten og lede landet i åtte sammenhengende år, var at han fikk Sp med.

Den nyvalgte etterfølgeren Jonas Gahr Støre må videreføre samarbeidslinjen om han skal lykkes med hovedmålet om å ta tilbake makten i 2017. Han må trolig også lykkes med noe mer for å få det til. Han må bygge bredere og bli bedre enn Jens Stoltenberg på å skape allianser til KrF og Venstre. For selv om Ap har steget på målingene, så viser gjennomsnittet at «Nydalen-partiene» H, Frp, KrF og V fortsatt har flertallet inne.

MDG på vippen?
Samtidig bør alle være obs på Miljøpartiet De Grønne. De kan være i ferd med å få en nøkkelposisjon i vårt politiske landskap, sommerens målinger har aktualisert en situasjon der de kommer på vippen.

Hvordan Støre og Ap lykkes med sine relasjoner til disse tre partiene, i tillegg til å bevare et godt forhold til Sp og SV, vil være med og definere hans lederskap. Et grønnere Ap, som Støre har varslet, er nødvendig for å få med seg MDG og Venstre. Mer vektleggingav verdier kan bedre forholdet til KrF. Støre har nok forstått at veien til makt går via sentrum.

Bare spør Erna Solberg.


En bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 23. juni  

Åtte blå år?

Høyre ligger rundt sitt valgresultat, og foreløpig er det relativt lite regjeringsslitasje å spore. Men det borgerlige flertallet har blitt noe skjørere.

Stortingsvalget 2013 ble en stor borgerlig seier. Det parlamentariske grunnlaget for den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen forsvant, og den ble erstattet av en blå Solberg-regjering av Høyre og Frp, støttet av KrF og Venstre. Snart ett år etter, virker velgeropinionen komfortabel med dette utfallet. Riktignok er det en viss nedgang å spore for Frp. Snittet av målingene i mai viser 13,7 prosent, mot 16,3 ved valget. Samtidig er nedgangen mindre enn mange Frp-ere fryktet (og motstanderne håpet..). Storebror Høyre ligger på sitt valgresultat på rundt 27 prosent, og samlet har de to blå dermed fortsatt over 40 prosent av velgerne bak seg.

Ap flater ut
Nedenfor har jeg også inkludert Aps gjennomsnittutvikling. Etter en sammenhengende oppgangstrend fra valget og fram til mars i år, har partiet flatet ut på nivåer rundt 34 prosent. Høyre og Ap knivet en stund i fjor om å være Norges største, men i år leder altså Ap den "kampen" klart. Framgangen har primært kommet fordi partiet har tiltrukket seg "Ap-sympatisører" som satt hjemme på valgdagen. Skal Ap vokse videre, så må man i større grad ta velgere fra andre partier. Dette sitter lenger inne, noe som gjør at utflating har erstattet framgang.

Hva med småpartiene? De to "Nydalen-partiene" KrF og Venstre ligger begge rundt valgresultatet sitt. Ingen av dem ser altså foreløpig ut til å ha tapt noe på å ha bidratt til maktskiftet. Sp er også med i kampen om å være størst av de små. Partiet trendet ned etter valget, men har nå hentet seg noe inn og ser igjen 5-tallet. Økt oppmerksomhet om hjertesaken landbrukspolitikk kan ha bidratt positivt.

MDG mangler seks tideler
SV ligger og vipper rundt sperregrensen på 4 prosent. Ved valget berget det seg såvidt over, men i både desember, januar, februar, mars og april lå man under. I mai har partiet karret seg akkurat over igjen, noe som har stor betydning for mandatuttellingen. En positiv effekt av å innta opposisjonsrollen, etter å ha vært tungt rammet av regjeringsslitasje i mange år, lar uansett vente på seg. Miljøpartiet De Grønne tok et historisk mandat ved valget, og har hatt en positiv utvikling etterpå. Mine snittall viser nå 3,4 prosent, ergo har partiet seks tideler opp til sperregrensen.    

92-76 borgerlig
MDG ønsker å være blokkuavhengige, så foreløpig har jeg valgt å holde partiet utenfor blokkstillingen. Den borgerlige blokken, ved H, Frp, KrF og V, plukket 96 mandater ved valget, mot 72 for den rødgrønne siden. Ledelsen ble økt til 98-70 i januar i år, men er nå skrumpet inn til 92-76 i mai. Dette skyldes i hovedsak at SV kom seg over sperren og plukket utjevningsmandater fra de borgerlige. Hvis jeg jekker opp MDG til 4 prosent, og holder de andre partienes oppslutning konstant, så faller de borgerlige ned til 88 mandater. Regnes MDG inn på rødgrønn side, så blir det i så fall 88-81.

Flertallet kan bikke
Hva skal til for at de borgerlige skal miste flertallet? Lykkes Ap med å dra seg opp et drøyt prosentpoeng til rundt 35, parallelt med at f.eks. Frp faller litt, så vil vi ha et scenario med dødt løp mellom blokkene. Min mandatsimulering gir da 85-84 rødgrønt (hvis MDG og evt. Rødt inkluderes på rødgrønn side, Rødt vipper rundt et mandat i Oslo). Det er slik sett ikke så store velgerbevegelser som skal til, og det blir spennende å følge utviklingen gjennom sommeren, om vi kan nærme oss dette (TV2 Gallups junimåling antyder et slikt utfall).

Men for å komme dit, så er det grunn til å minne om at det er en del faktorer som må inntreffe pro rødgrønne:
1. Ap må mobilisere opp mot valgresultatet fra 2009. Og det må vokse uten å ta fra SV og Sp.
2. SV og Sp må over sperregrensen, helst godt over.
3. MDG bør velge rødgrønn side.    


Ap må bygge nye allianser?
Summa summarum så har de borgerlige fortsatt de beste velgerkortene på hånden, og flertallet på snittet av målingene er fremdeles trygt - selv om det er skjørere nå enn ved valget. Ap og den nye lederen Jonas Gahr Støre må, inn mot valget i 2017, gjøre en vurdering av om de skal satse på tre alliansepartnere (inkl MDG) som alle slåss mot sperregrensen, eller om de i tillegg skal søke inn mot sentrum og forsøke bygge allianse mot KrF og/eller Venstre.

Mislykkes Støre her, så kan det fort bli åtte blå år.
       
             

Hurra for demokratiet!

Vi har gått inn i den store demokratiuka. Grunnloven blir 200 år i disse dager, noe som det er grunn til å feire både før, på og etter 17. mai.


Vår grunnlov av 1814 var radikal. Den ga stemmerett til langt flere borgere enn i det fleste andre land på den tiden. Rundt 40 prosent av alle menn over 25 år fikk i praksis stemmerett. Grunnlovsteksten var inspirert av filosofen Montesquieu. Våre grunnlovsfedre delte statsmakten i tre, slik den franske filosofen ønsket: Utøvende (konge og regjering), lovgivende (Stortinget) og dømmende (Domstolene).

Stortinget og Regjeringen er ikke lenger to adskilte statsmakter, slik våre grunnlovsfedre våre så for seg. Tvert i mot utgår Regjeringen fra og er ansvarlig overfor Stortinget. Vi praktiserer altså parlamentarisme. Lenge hadde ikke parlamentarismen noen plass i Grunnloven, men dette helt sentrale og bærende elementet i vårt politiske system ble omsider tatt inn i 2007, over 100 år etter at den reelt sett ble innført.

Kongen har mistet sin reelle makt og blitt stående igjen med kun en symbolsk rolle. Fremdeles framstår Kongens posisjon altfor sterk i Grunnloven, noe som gjør den uegnet som «lærebok» i samfunnsfag. Lenge har også språket i den vært gammeldags og utdatert. Språknormen av 1903 har preget teksten helt fram til nå, noe som har gjort den vanskelig tilgjengelig for folk å lese og forstå.

Omsider har Stortinget nå mannet seg opp til å vedta noen grep som gjør språket noe mer i pakt med den tiden vi lever i. Språkvedtaket ble til gjennom et kompromiss mellom høyre- og venstresiden. Et kompromiss etter beste, eller verste, politiske merke. Venstresiden fikk gjennomslag for at Grunnloven heretter også skal være på nynorsk (Graver-forslaget), mens høyresiden fikk gehør for at Finn Erik Vinjes moderate forslag blir gjeldende bokmålsversjon. Resultatet er at Grunnloven, språklig sett, framstår mest moderne på det skriftspråket som stadig færre av oss bruker.

Langt viktigere enn hvordan språket er utformet, er imidlertid hvilke verdier som er nedfelt i Grunnloven og hvordan vi setter verdiene ut i praksis. Demokrati gjennomsyrer «alle lovers mor». Allerede i §2 heter det at «denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Demokratiet sikres bl.a. gjennom stemmerett, frie valg, ytringsfrihet, likt menneskeverd og rettssikkerhet.

Men demokratiet sikres også gjennom reell deltakelse utenom valgene. Ved hjelp av en rivende teknologisk utvikling, gir internett og sosiale medier oss i dag langt bedre muligheter for at våre ytringer skal synes og høres. Den beste måten å feire demokratiet vårt på, er å gjøre det levende hver eneste dag.

Det er det grunn til å rope et rungende hurra for!

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 12. mai.

Valg 2015: Borgerlige favoritter i Oslo og Bergen. Knepent rødgrønt i Trondheim

Det er bare et drøyt år til kommune- og fylkestingsvalget 2015. Hvordan står det til i de tre største byene våre?

Oslo: Høyre har, med støtte fra Frp, KrF og Venstre, styrt hovedstaden siden 1997. Frp valgte, etter partiets svake valg i 2011, å gå ut av byrådet - noe som banet vei for byrådsposter til KrF og Venstre. Ap higer av lyst til å ta Oslo tilbake. Kan de klare det? Et vedvarende problem for Ap er at valgdeltakelsen blant velgerne der partiet står sterkest; Oslo Øst og innvandrere, er lav. Ap har brukt mye tid og ressurser på å få deltakelsen opp her, uten å lykkes i nevneverdig grad. Spørsmålet er om partiet heller bør dreie fokuset mer over på å få flere velgere i Oslo Vest.

Den siste lokalmålingen, laget av Respons på oppdrag for Høyre, viser 32-25 i borgerlig favør. 32-27 hvis MDG tas med på rødgrønn side. Endringene fra valget i 2011 er forbløffende små. Blokkbildet ser stabilt ut i hovedstaden, og i øyeblikket lukter det fire nye år for Stian Berger Røsland og co.

Hva skal til matematisk for at blokkbildet skal endre seg og de rødgrønne skal kunne klare de "magiske" 30 mandatene? Slik den politiske situasjonen er for øyeblikket, så tror jeg det er særlig tre faktorer som må klaffe:

1. Ap må lykkes med å få MDG på sin side. MDG fikk et lokalt gjennombrudd i 2011, et nasjonalt gjennombrudd i 2013, og har stort vekstpotensial - spesielt i hovedstaden. Partiet fikk 2,5 % og ett mandat i Oslo i 2011. Partiet kan, etter min vurdering, fort doble oppslutningen i 2015, noe som kan gi 3 mandater.
2. Ap må gjøre et meget godt valg. De 33 % som man oppnådde i 2011, bør helst plusses på til 34-35 %. Det kan gi 21 mandater (+1).          
3. SV (4) og Rødt (2) bør forsvare sine mandatskanser fra 2011.

Et scenario der Ap klarer å plusse på med ett mandat til 21 mandater, MDG vokser og får 3 og SV og Rødt beholder sine 4 og 2 mandater, gir 30 mandater og nytt flertall i Oslo. Marginene er ikke større enn at dette er fullt mulig, men da må altså mye klaffe for opposisjonen.

Den borgerlige siden er pr i dag favoritter.


Bergen: Byrådet i vår nest største by består av Høyre, Frp og KrF. Til sammen kapret denne alliansen 35 av Bergens 67 mandater i 2011. Spenningsmomentet i Bergen ser ut til å bli om disse tre kan bevare sitt flertall eller om de vil trenge også Venstre for å sikre makten i perioden 2015-19.

Siste måling gir H+Frp+KrF "bare" 32 mandater, dvs byrådet mangler to mandater for fortsatt flertall. Venstre ligger inne med 5 mandater på målingen. Aps mulighet til makt i Bergen ligger nok primært i å gi store konsesjoner til Venstre og håpe at de vil snuse på tanken om et samarbeid med venstresiden. Men dette virker lite trolig.

Klart borgerlig favorittstempel i Bergen. Men i øyeblikket mest sannsynlig at Venstre må regnes med i et slikt flertall.

Trondheim: Den rødgrønne trøsten blant de mange borgerlig styrte storbyene. I motsetning til Oslo og Bergen, er det ikke parlamentarisme i Trondheim. Likevel er det, på bakgrunn av maktkonstellasjonene, rimelig å si at det er både posisjonspartier og og opposisjonspartier også her. KrF valgte rødgrønn side sist, og utgjør, sammen med Ap, SV, Sp og MDG, posisjonspartiene. Disse fem partiene plukket 36 av i alt 67 mandater ved 2011-valget.

På siste lokale måling, som er ett år gammel og lagd for MDG, var det rødgrønne flertallet borte. Men her var Ap målt veldig lavt, antagelig for lavt. Det er imidlertid et avgjørende spørsmål for utfallet i Trondheim hvorvidt den styringsslitasjen som vi så tendenser til rammet Ap her sist, gjør seg enda mer gjeldende neste år. MDGs trolige vekst kan kompensere et visst Ap-fall, men ikke hvis det blir for bratt.

Holder de fem posisjonspartiene sammen, så heller jeg fortsatt til at disse får beholde makten også etter valget. Men det ser i øyeblikket jevnt ut, og de borgerlige har en reell mulighet for å velte det rødgrønne hegemoniet i Trondheim.    
         

Når grunnfjellet svikter

Ingen kan tas for gitt. Det er sunt.

For noen dager siden var det lille julaften. For meg. Og noen få andre «valgnerder». Da var vi samlet i Institutt for samfunnsforskning sine lokaler på Majorstua for å høre og se valgforskernestor Bernt Aardal og «nykommeren» Johannes Bergh legge fram en «teaser» om velgerbevegelsene fra valget i fjor høst. På basis av notatet med den ikke spesielt tabloide tittelen «Velgervandringer og valgdeltakelse ved stortingsvalget 2013» ble noen grafer og tall fra den store valgundersøkelsen lagt fram (boka om valget kommer neste år).

Mange av mønstrene var velkjente: Menn stemmer mer høyreorientert enn kvinner, 47 prosent av mennene stemte blått, mot bare 36 prosent av kvinnene. Valgdeltakelsen øker med utdanningsnivå. Over 90 prosent av velgere med høy utdanning stemte, mot bare 65 prosent av velgere med grunnskole. 

SViktende velgerpleie
Men to tall fikk selv oss «nerder» til å sperre opp øynene. Det ene var 46. Kun 46 prosent av Frps velgere fra 2009 holdt fast ved sitt partivalg i 2013. Frp har ikke hatt lavere lojalitet siden 1993, sa Aardal.

Det andre tallet var 22. SV maktet å beholde bare fattige 22 prosent av sine velgere fra 2009. Jeg har aldri sett så lave lojalitetstall i de 30 årene jeg har holdt på med valgundersøkelser, sa Aardal.

Frps grunnfjell sviktet noe. SVs grunnfjell sviktet helt. Eller rettere sagt, grunnfjellet man håpet var der, viste seg ikke å være der. Klarer et parti ikke å pleie velgerne som stemte på det sist, så klarer man heller ikke å gjøre et godt valg. Frp har ikke vært gode nok på velgerpleie de senere årene. SV har vært katastrofalt dårlige. Mange partier har tidligere bittert erfart hvor viktig dette er.

Aps høyredreining under Stoltenberg1-regjeringen (2000-01) gjorde partiet ugjenkjennelig for mange, noe som resulterte i velgerflukt både til Høyre og SV. Høyres kalde kalkulatorpreg sendte mange velgere tilbake til Ap i 2005, mens andre flyktet til Frp. Venstre røk under sperregrensen i 2009 fordi mange tidligere velgere ikke kjente seg igjen i et parti som framstod mer opptatt av regjeringsspill enn politikk.   

Fra friskt til grått
Gjennom åtte år i regjering gikk SV fra å være et friskt og grønt venstrealternativ, til å bli et grått og kjedelig styringsparti. Grunnene til å stemme SV ble færre og færre, og mange fant ut at man heller kunne stemme på det originale styringspartiet Ap, eller det grønnere Miljøpartiet. Resultatet er nå et SV som står i fare for å bli radert bort i en rekke kommuner ved valget neste år.

Å pleie sine velgere er avgjørende i politikken. Å pleie sine kunder er avgjørende i næringslivet. Å ta vare på dama di eller typen din, er avgjørende i et forhold.

Ingen kan tas for gitt. Og det er vel i grunn veldig bra?


Kommentaren ble publisert i Romerikes Blad 31. mars     

Mindretallet styrer best?

Mindretallsregjeringen Solberg må hente støtte på Stortinget. Kan det gi en mer mer demokratisk og bedre statlig styring?


Snart ett år med blått mindretallsstyre har avløst åtte års rødgrønt flertallsstyre. Styringsskifter synliggjør nødvendigheten av god styringsstrategi.
- Valg er en god ting. Vi vet at politisk ledelse byttes ut av og til. Offentlig strategi og forvaltningsansvar blir i slike situasjoner enda viktigere, sa strategiprofessor Åge Johnsen ved Høyskolen i Oslo og Akershus på en styringskonferanse tidligere i år.

«Enda viktigere» - hva mener han med det? Jeg tar kontakt og ber han utdype.
- God strategisk ledelse handler om å gjennomføre vedtatt politikk på en god måte, uansett om det er flertalls- eller mindretallsstyre. Overgangsperioder skaper usikkerhet, og nye regimer trenger tid på å bli husvarme. Da er det viktig at forvaltningen har gode strategier og sikker iverksetting slik at tjenestene rekker frem dit de skal uansett regjering.
Har vi gode strategier da?
- Det er et interessant spørsmål som jeg ikke har svar på i dag. Vi holder for tiden på med en bok («En strategisk offentlig sektor») om strategi i offentlig sektor der vi leter etter svar, den kommer i november.

Motstridende parametere ødelegger styringen
En som mener vi ikke har gode strategier, er Sverre Diesen. Med utgangspunkt i sine over fire år som øverste leder for forsvarsetaten, har han klare innvendinger mot politiseringen av forvaltningen. I en artikkel i tidsskriftet Minerva i fjor skrev han bl.a. følgende:

«I teorien går det et prinsipielt skille mellom politikk og fag, der politikken gir oppgaver, prioriteter og økonomiske rammer, hvoretter det overlates til etatene å skape det best mulige resultat innenfor disse rammene. I praksis ser vi imidlertid at det politiske nivå ofte griper langt ned i det som ideelt sett bør være etatenes og etatsjefens faglige ansvar med det vi kan kalle ikke-strategiske enkeltbeslutninger. Ingen bestrider politikernes rett til også å ta andre hensyn i enkeltsaker enn dem en etatsjef vil legge vekt på. Men spørsmålet er altså hvordan dette påvirker styringen av sektoren som helhet når enkeltbeslutningene blir mange nok».

Diesens hovedinnvending er at det er for liten sammenheng mellom den store oppmerksomheten som vies strategisk styring, og styringens praktiske gjennomføring.

På NTL-konferansen i mars i år utdypet han kritikken ved bl.a. å vise til et konkret eksempel på at ulike styringsparametere slår hverandre i hjel:

- Marinens undervannsbåter vedlikeholdes av en liten gruppe spesialisert, teknisk personell. På et tidspunkt var alle menneskene i denne gruppen mellom 50 og 60 år. Da visste vi at mange av dem vil forsvinne pga. alder i løpet av fem-seks år. Et parameter som vi måtte forholde oss til, var å skaffe riktig kompetanse på riktig sted til riktig tid. Et annet parameter var at vi ikke måtte overskride årsverksrammen for virksomheten. Problemet var at det ikke er mulig å realisere begge deler på en gang. Da har man to muligheter: Enten ansette og trene opp folk i dag, som er klar til å overta om fem år når de ansatte slutter. Men da bryter du årsverksrammen. Eller du kan velge å holde rammen i dag og stå der uten folk om fem år.

Diesen er også frustrert over manglende tilbakemeldinger ovenfra.
- Går man til departementet, og spør hva man skal gjøre, så får man ikke noe svar. Strategi og gjennomføring henger ikke sammen, noe som også fører til et rapporteringstyranni som på mange måter blir et resultatmål i seg selv. Det blir mer interessant at rapportene kommer inn, enn hva som står i dem. Og så bruker man ressurser på å ansette mennesker som skriver og leser rapporter, men som egentlig ikke tilfører organisasjonen noe som helst. Dette er aktørtilpasning i form av suboptimalisering, det var dette som gikk galt i det gamle Sovjetunionen.

Mindretall kan gi mer langsiktighet
DIFI-rapporten «Hva skjer i departementene», som er basert på intervjuer med 33 toppledere og mellomledere i departementene, uttrykker, i likhet med Diesen, bekymring over ressursbruken i vårt forvaltningsapparat. Men bekymringen uttrykkes fra en noe annen vinkel. Et sentralt punkt i rapporten er at det brukes stadig mer tid på å formidle politikken, noe som går ut over det daglige arbeidet. Det heter bl.a at «Det er bred enighet blant informantene om at politikkformidling tar mer ressurser, både i form av voksende kommunikasjonsenheter og ved at fagavdelingene må arbeide mer innenfor denne funksjonen».

Når formidling tar mer av tiden, både for den politiske ledelsen og den forvaltning som ledes, så innebærer det at ansatte må løpe fortere. Det går ut over den langsiktige strategien og styringen:
«En gjenganger i våre intervjuer er at tempoet i departementsarbeidet stadig øker og at kortsiktigheten dominerer. Dette gjelder særlig politikkformidling, som nødvendigvis må forholde seg til medienes løpende oppdatering».

En fellesnevner for styringskritikken fra Diesen og DIFI-rapporten er knyttet til ineffektiv ressursbruk og manglende langsiktighet. Man kan frykte at dette forsterkes nå i en situasjon med en mindretallsregjering. Jeg vender tilbake til Åge Johnsen:
- Det er jo vanlig å hevde at mindretallsregjeringer må tenke kortsiktig fordi dens overlevelse hele tiden er usikker. Men man kan også hevde det motsatte: Fordi mindretallsregjeringer må søke støtte hos andre, må politikken være langsiktig for å kunne overleve.

Stortingsregjereri
Mindretallsregjeringers behov for å søke støtte hos andre på Stortinget kan gi mer langsiktighet? Det er en utradisjonell tanke. Maktutredningen (1998-2003) pekte på det stikk motsatte:
«Mindretallsparlamentarismen styrker Stortingets muligheter til å overstyre regjeringen og underminerer regjeringens evne til å sørge for langsiktig stabilitet i politikken. Den fører til at Stortinget griper inn med større tyngde i selve den utøvende makt».

Dette var et av de viktigste premissene som lå til grunn for hovedkonklusjonen om at folkestyret vårt var i forvitring. Maktforskerne Øyvind Østerud, Per Selle og Fredrik Engelstad gikk usedvanlig langt i å peke på de negative sidene ved mindretallsregjeringer, men føyde til at tendensen til innsnevring av regjeringens handlingsrom, som de mente var påvist i utredningen, også henger sammen med at offentlige oppgaver privatiseres og konkurranseutsettes, etter næringslivsorienterte modeller.

Vedvarende mindretallsstyre kan nærmest sette de klassiske, parlamentariske prinsippene på hodet. Stortinget begynner å regjere, og regjeringen vil stadig oftere befinne seg i opposisjon, påpeker statsvitenskapsprofessor Bjørn Erik Rasch (2004) i boken «Kampen om regjeringsmakten». Samtidig som han understreker at flertallsparlamentarisme også har sine uheldige sider: «Hvis regjeringene er blokkbaserte, vil de føre en politikk som hviler på kompromisser innenfor høyre eller venstre halvpart av det politiske landskapet. Det er en politikk som vil tilgodese velgerskaren på en dårligere måte enn en sentrumsbasert mindretallsregjering som styrer fra sak til sak».

I en Samtiden-artikkel fra 2007 advarte Torbjørn Røe Isaksen nettopp mot en for snever velgerbasis som styringsgrunnlag (en kortversjon ble publisert som kronikk i Aftenposten). Noe som ledet ham til en slutning om at en blå regjering vil være «en strategisk bommert». Og at en regjering av Høyre og Frp vil «bringe fram det verste i hverandre».

I 2009 argumenterte han også kraftfullt for enflertallsregjering i Minervas nettutgave: «Flertallsregjeringer styrker demokratiet fordi de får gjennomført mer av politikken sin, har større sjanse til å sette i verk upopulære tiltak og bidrar dermed til å klargjøre reelle politiske motsetninger».

Nå er han kunnskapsminister i en mindretallsregjering av Høyre og Frp..

Mindretallsregjeringer styrker demokratiet
Både maktforskernes sluttrapport, og Rasch og Røe Isaksens vurderinger, kan ses i lys av at perioden 1985-2005 var preget av kun mindretallsregjeringer, flere av dem ganske svake. Men en svakhet ved vurderingene av mindretallsparlamentarismen er at det ikke skilles mellom ulike former for mindretallsregjeringer. En mindretallsregjering er ikke bare en mindretallsregjering. Det er svake og sterke mindretallsregjeringer, avhengig av
a) Hvor stort mindretallet er.
b) Regjeringens evne til å manøvrere og jobbe fram flertall på Stortinget.
c) Om man har en fast avtale med støttepartier eller ei.

Dagens Solberg-regjering av Høyre og Frp har en ganske omfattende avtale med KrF og Venstre, en avtale som inneholder både felles verdigrunnlag og politiske prosjekter. Avtalen utgjør et viktig styringsgrunnlag for regjeringen og gir den en solid parlamentarisk basis, noe som gjør at den sittende mindretallsregjeringen kan sies å være sterk sammenlignet med de fleste andre mindretallsregjeringer. Dette reduserer faren for stortingsregjereri.

En situasjon med mindretallsregjering kan også ses som en styrking av demokratiet, i stedet for svekkelse. Stortinget er vårt eneste direkte folkevalgte organ. Regjeringen er kun indirekte folkevalgt. Å flytte makt fra Regjeringen til Stortinget, slik en overgang fra flertalls- til mindretallsstyre som regel innebærer, er positivt fordi mer av makten da kommer nærmere velgerne og valgresultatet.

Solberg-regjeringen er den tredje koalisjonsregjeringen på rad. Gjennom den økende forekomsten av koalisjoner, har bruken av underutvalg sprunget fram. Underutvalget er en liten gruppe regjeringsmedlemmer, ofte statsministeren og lederne i de andre koalisjonspartiene, som drøfter og forbereder forhandlingene som senere foregår innad i regjeringen. Underutvalget har gått fra å være bare et sporadisk og uformelt organ i den spede starten under Willoch 1983-86 og Syse 1989-90, via mer jevnlige møter under Bondevik 1 (1997-2000) og 2 (2001-2005) til nærmest eksplosjon under Stoltenberg 2005-13. Utviklingen har gått i retning av at underutvalget har blitt mektigere, det har blitt etablert en form for liten regjering inni den store.

Regjering i regjeringen
Ikke så mange har vært opptatt av underutvalgets posisjon og betydning for den politiske styringen av landet vårt, Kristin Clemet er blant de få. I 2010 skrev hun et innlegg i Aftenposten med tittelen «Hvem styrer Norge?».
«Store deler av Regjeringens forhandlinger er nå flyttet til underutvalget, der det reelt sett fattes endelige vedtak. Det betyr at det på mange måter bare er tre personer som styrer Norge; Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete».

Og hun fortsatte:
«Jeg syns det er betenkelig at ikke flere av statsrådene, som representerer et mangfold av meninger og kompetanse, blir hørt bedre før en beslutning treffes. Dermed risikerer vi at sakene ikke blir godt nok belyst, og at beslutningene blir dårligere enn de ellers ville blitt. Jeg syns også det er uheldig at så mange statsråder i virkeligheten ikke kjenner de sakene de fatter vedtak om».

Hun fikk senere empirisk støtte av forsker Kristoffer Kolltveit som gjennom sin doktoravhandling i fjor dokumenterte at underutvalgets rolle har endret karakter fra å bli brukt kun til forhåndsdrøfting, til å bli et forum der man også avgjør saker gjennom hestehandling; et partis gjennomslag i en sak byttes mot et annets partis gjennomslag i en annen sak. I den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen fantes det dessuten en form for underutvalg i undervalget, med utspring i Statsministerens kontor, under ledelse av statssekretær og senere statsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, som i realiteten også avgjorde saker. Underutvalgets framvekst har ført med seg det som Montesquieu advarte mot: maktkonsentrasjon. Viktige politiske beslutninger blir tatt av færre mennesker.

Kanskje har du lest Knut Dahl Jacobsen-klassikeren «Lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet isentraladministrasjonen» og på den måten blitt prentet inn at dette er tre meget viktige byråkratiske dyder. Kom noen av disse dydene under press under den «stoltenbergske parlamentarisme»? Regjeringen sendte ofte i praksis saker til Stortinget som var ferdig behandlet, selv om Stortinget ikke var fullt så impotent som mange har trodd. Kolltveit har pekt på at dette førte til en systematisering av møtene mellom regjeringen og regjeringspartienes stortingsfraksjon der det sirkulerte «ikke-eksisterende» fraksjonsnotater som la grunnlaget for beslutninger i underutvalg og på regjeringskonferanser. Disse notatene, som var høyst eksisterende, kom på toppen av de mange r-notatene som allerede la beslag på mye av tiden for mange mennesker i regjeringsapparatet.

Denne praksisen medfører økt risiko for at forvaltningsansatte, i kraft av utarbeidelsen av slike notater og iverksettingen etterpå, trekkes inn i partipolitikken på en måte som gjør rollefordelingen mellom politikk og forvaltning uklar. Kolltveits data underbygger dermed påstanden om den økte politiseringen av forvaltningen, som både Diesen og DIFI-rapporten pekte på som kritikkverdig.

Maktspredning og avpolitisering
Overgangen fra flertalls- til mindretallsregjering representerer en reversering av denne utviklingen. Den blå mindretallsregjeringen har ikke den samme muligheten for å konsentrere makten. Solberg-regjeringen har valgt en annen arbeidsform. Den har et underutvalg, som er bredere, bestående av Erna Solberg, Siv Jensen, Jan Tore Sanner, Ketil Solvik-Olsen og Vidar Helgesen. Utvalget er foreløpig lite brukt, noe som kan ha å gjøre med at samordningsbehovet er noe mindre i en regjering med to partier enn i en regjering med tre. Men det er også et signal om at Erna Solberg og Siv Jensen vil sette en annen parlamentarisk standard enn forgjengeren.

Det er sju færre politikere i den blå ledelsen (statsråder, sekretærer, rådgivere) av departementene enn under det rødgrønne styret (78 mot 85). Mest merkbar er endringen i Miljø- og Kulturdepartementet, der er antallet politikere halvert. Det er også gjort noen endringer i departementsstrukturen i retning reduksjon. Fiskeridepartementet er lagt under Næring. Fornyingsdepartementet er lagt ned, og oppgavene er ført over til Kommunaldepartementet.

Regjeringsskiftet fra Stoltenberg til Solberg, er et skifte av politisk ledelse og farge. Men det er også et skifte fra flertallsstyre til mindretallsstyre. Skiftet medfører en viss forskyvning av makt fra regjering til storting. Konvensjonell tankegang tilsier at rommet for helhet og langsiktig styring dermed er svekket. Den sterke parlamentariske basisen som Solberg-regjeringen har, demper denne faren. Mindre bruk av underutvalg peker i retning av mer maktspredning og flatere kollegiumsstruktur. Færre politikere i departementsledelsen kan peke i retning av en noe klarere grense mellom politisk ledelse og byråkrati.

Den statlige styringen kan være gitt noe bedre kår.    

Hva nå, Ullensaker?

Avtroppende ordfører Harald Espelund til venstre.
Blir Tom Staahle (til høyre) påtroppende? (Foto Elisabeth Lunder)

Ullensakers populære ordfører Harald Espelund går av. Hva betyr det for Frp-bastionen?


Mens Nedre Romerikes regionale sentrum, Skedsmo, har vært en Ap-bastion i alle år, så har det sterkt ekspanderende sentrum på Øvre Romerike, Ullensaker, utviklet seg til å bli en Frp-bastion. Partiets oppslutning har ligget på 36-41 prosent ved de to siste kommunevalgene. Jeg tror det er fire hovedårsaker til det. For det første er de sosiale bakgrunnsvariablene i velgermassen i kommunen pro Frp. Mange av velgerne er innflyttere, ansatt i privat sektor og med lavere utdanning.



Dernest er det slik at et godt resultat avhenger ofte av hvor gode motstanderne er. Frp har vært litt heldige med motstanderne sine. SV, Sp, Venstre og KrF er mygger og Ap framstår som det eneste reelle opposisjonspartiet. Men både Ap og den eneste store velgerkonkurrenten på høyresiden, Høyre, har virket noe tannløse. De har i for stor grad overlatt den politiske agendasettingen til Frp.

Svake motstandere er også Ullensaker Frps egen fortjeneste. Når rundt 4 av 10 velgere går og stemmer på partiet, så er det en tillitserklæring til den politiske styringen av kommunen. Samt uttrykk for en forventning om at Frp også er i stand til å videreutvikle politikk og kommune i pakt med innbyggernes ønsker. Frps «ja-politikk» har gått hjem hos mange i Ullensaker.

For det fjerde har det vært en ordførereffekt. Ordføreren gjennom snart tolv år, Harald Espelund, innehar de samlende, joviale og personlige egenskapene som gjør ham til en «borgermester» som på ett vis hever seg litt over partipolitikken, en posisjon som kun kjennetegner våre aller beste og mest populære politikere. Valgtallene fra 2011 viser at velgerne i Ullensaker splitter stemmeseddelen sin ved lokalvalg: Frp fikk 36 prosent av stemmene ved kommunevalget, men «bare» 25 prosent ved fylkestingsvalget. For Ap og Høyres del er tallene omvendt. Harald Espelund drar altså Høyre- og Ap-velgere til partiet sitt.

Inn mot neste års valg, må Frp finne en ny ordførerkandidat. Enten valget faller på «kronprinsen» Tom Staahle eller outsiderne Petter Stensby eller Ståle Lien Hansen, vil et hovedspørsmål være om arvtakeren har de egenskaper som trengs for å demme opp for redusert ordførereffekt. Antagelig vil Espelunds avgang gi Ap og Høyre en langt bedre sjanse enn de har hatt de seneste årene. Skulle Frps ja-linje samtidig kjøre seg fast i økende gjeldsproblemer og påfølgende velferdskutt, paret med at man ikke evner å bedre den middelmådige Ullensaker-skolen, så kan Frp-bastionen stå for fall neste år. Men Frps suksess i Ullensaker står og faller ikke med Espelund.

Ingen bør derfor avskrive et Frp uten Harald Espelund.



Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 17. februar 2014. 

Usikkerhet gjør strategi viktigere

- Vi vet at ministere kommer og går. Det gjør byråkratisk styringsansvar mer betydningsfullt, hevder professor Åge Johnsen.

På DFØ sin styringskonferanse 22. januar ønsket han å snu litt på den vanlige flisa om at jo mer usikkerhet, jo mindre nytte har vi av planlegging og strategi. 

- Valg er en god ting. Vi vet at politisk ledelse byttes ut av og til. Men uansett hvem som styrer, har vi et ansvar for å forvalte de ressursene som vi har. Offentlig strategi og forvaltningsansvar blir i slike situasjoner enda viktigere.

Samtidig kom han med en innrømmelse.
- Nå sikter jeg til strategi på virksomhetsnivå. Men jeg må ærlig innrømme at jeg vet ikke helt hvor grensen går mellom strategiarbeid og politikk. Den grensen der er uklar. Det finnes lite forskning om dette, så her bør det gjøres mer slik at vi kan trekke opp et skille mellom offentlig politikk og legitimt strategiarbeid.



Kortsiktighet i maktsentrum
Åge Johnsen, som er tilknyttet Høgskolen i Oslo og Akershus og har strategisk ledelse som et spesialfelt, pekte også på ett av planleggingens paradokser.
- Man skulle tro at politikk skulle handle om det langsiktige. Men det ser snarere ut til å være slik at desto nærmere det politiske maktsentrum en kommer, desto mer kortsiktig blir man.

Johnsen ser dette som et moment som taler for godt offentlig strategiarbeid.
- Dette er et ytterligere argument for at strategi er viktig i offentlig sektor. Mange av de som formelt sett har ansvar for det langsiktige, de har ikke tid, interesse eller kompetanse. Ansvaret overlates dermed i praksis til den offentlige virksomhetsledelsen.

Raskere prosesser bedrer iverksettingen
Han trakk også fram et annet styringsparadoks.
- Hvis vi er veldig rasjonelle, og planlegger ned til minste detalj, vurderer nytte og kostnad, kalkulerer og står på, noe som tilsynelatende er veldig viktig og bra for strategiarbeidet, så kan det påvirke iverksettingen negativt fordi prosessen tar for lang tid og oppslutningen om den synker.

Strategiprofessoren slår derfor et slag for færre alternativ og raskere prosesser.
- Det kan være enklere å ha ett, eller noen få alternativ og så gå for dette, uten for lang saksbehandlingstid. For da øker vi sannsynligheten for at folk gir sin tilslutning og dermed reduseres usikkerheten i prosessen.  

Få andres blikk på styrke og svakheter!
- Gode strategier kjennetegnes av at man makter å tenke nytt om hva som er styrker og svakheter. Da bør man ikke bare fokusere på hva vi selv mener er styrker og svakheter, men få andres blikk på dette. Klarer man å identifisere de viktigste utfordringene og utforme gode måter å løse dem på, så er siste skritt å etablere en logisk struktur med diagnose og påfølgende tiltak som peker ut den retningen som utfordringen skal løses etter.
Johnsen støtter seg her på fagnestoren Richard Rumelt sin bok «Good strategy, bad strategy».

Han har en opplevelse av at det i norsk strategiarbeid er for mange dårlige strategier ute og går.   
- Dårlige strategier kjennetegnes av mange luftige ord og ønsker, men få tiltak. Min følelse er at mye av strategiarbeidet i offentlig sektor nettopp har mange formål og mål, men at det tar for lett på analyse og gjennomføring. 

- Overrasket over den sterke økningen i valgdeltakelse blant unge

Valgdeltakelsen ved årets stortingsvalg gjorde et byks blant førstegangsvelgerne fra 56,2 til 66,5 prosent, i følge nye tall som ble presentert på Institutt for samfunnsforskning i dag.

I min samtale med valgforsker Johannes Bergh uttrykker han overraskelse over at utslaget ble så markant. Kollega Cecilie Staude spurte om bruken av sosiale medier kan ha hatt en positiv effekt.  

Velgerne angrer ikke. Hva nå, Ap?

Snart tre måneder har gått siden stortingsvalget. Opinionsutviklingen er fortsatt preget av stort borgerlig flertall. Kan det bety at Ap vil satse på nye allianser?  

I oktober ble det publisert åtte nasjonale målinger og i november ni. Siden alle byråer nå vekter mot 2013-valget, så har jeg valgt å gå tilbake til min "normale" metode og beregne et flatt månedssnitt basert på tall fra alle byråene. Men siden tre av målingene i november stammer fra samme byrå, Norstat, så er disse tre tallene slått sammen og delt på tre slik at Norstat ikke teller mer enn de andre.

96-72 borgerlig
Nedenfor har jeg sammenstilt blokksituasjonen.

Valget ga 96-72 i borgerlig mandatfavør. Mine gjennomsnittstall for oktober viser 97-71 og for november er tallet igjen 96-72. Det er altså stillstand hva gjelder blokkfordelingen. Marginen ned til de 85 mandatene som sikrer stortingsflertall, er like betryggende sett med borgerlige øyne nå som ved valget.

Ap og Høyre øker

I tabellen nedenfor er blokktallene brutt ned på partinivå. Landets to klart største partier, Ap og Høyre, har begge styrket sin stilling siden valget. Ap er opp 1,5 pp, mens Høyre har plusset på 1,2 pp.

SV fortsetter å balansere på sperregrensen. To enkeltmålinger i oktober og fire i november hadde partiet under sperren, mens begge månedssnittene gir eksakt samme resultat som ved valget: 4,1. MDG har opplevd et visst oppsving, men har fortsatt et stykke opp til sperregrensen. KrF ligger stabilt midt på 5-tallet, på omtrent samme nivå som Venstre.

Det har vært knyttet stor spenning til Frps oppslutning. Vil den falle nå som partiet for første gang i sitt liv har havnet i regjering? Svaret på det er ja, partiet ligger nå to prosentpoeng lavere enn ved valget. Men fallet er foreløpig ikke dramatisk, og bunner Frp ut på 13-14 prosent, så vil nok mange i partiet puste lettet ut.

Frp vs SV 

De nærmeste månedene blir her høyinteressante. Skulle partiet falle ytterligere, kanskje ned mot 10 prosent, og endog under, så kan det fort bli ødeleggende for partiets mulighet for å bli en suksess i regjering. SV fikk raskt et taperstempel i den rødgrønne regjeringen, et stempel de aldri ble kvitt og som de dermed slet med i samfulle åtte regjeringsår.

Frp kan oppleve noe tilsvarende, for regjeringsdeltakelse for et fløyparti er ekstremt krevende. Men stabiliseres Frp nå, og muligens også vokser litt, så kan det motsatte bli tilfellet: Nemlig at partiet, nærmest mot alle odds, klarer seg bra og blir en vinner. Til nå er det fordel Frp i sammenligningen med SV. SV ble halvert gjennom valgkampen 2005. Mens Frp holdt nivået og kom inn i regjering dobbelt så store som det SV var ved sin regjeringsinngang.

Ap inngår nye allianser?
Et spørsmål som melder seg når man ser på dette stabile borgerlige flertallet er hvordan Ap skal komme tilbake i maktposisjon? Partiet har et matte-problem: Det er fire partier på borgerlig side og bare tre på rødgrønn. Og med et SV som dupper rundt sperregrensen og et Sp som har nok med å holde seg på 5-tallet, så holder det ikke at Ap kommer tilbake på sitt 2009-nivå: 35 prosent. Skulle hverken Sp eller SV få mer fart i sakene enn i dag, så betyr det at Ap antagelig må opp i mot de ekstremnivåene vi så i kjølvannet av 22. juli: 38-40 prosent for å ha reelt håp om å vinne tilbake flertallet. 35 prosent er klart innenfor rekkevidde, men noe særlig mer tror jeg blir vanskelig.

Dette betyr at partiet trolig må se seg om etter nye alliansepartnere. MDG kan være en mulig løsning, men all den tid partiet holder fram blokkuavhengighet og miljøkamp mot Ap som en del av sitt livsgrunnlag, så er en slik allianse neppe særlig enkel å få i stand. Det gjenstår også å se om MDG kan klare å bryte gjennom sperregrensen.

KrF og Venstre
Et sikrere stikk er derfor å forsøke og få til noe med KrF eller Venstre fram mot valget i 2017. Så lenge disse to sentrumspartiene utgjør det parlamentariske grunnlaget for den blå regjeringen, og samarbeider tett med den, så er et slikt sidebytte umulig. Men det kan skje ting i løpet av regjeringsperioden som gjør at samarbeidet settes på store prøver, og i ytterste konsekvens brytes. Ap har derfor en åpenbar egeninteresse av å forsøke å slå kiler inn i det borgerlige samarbeidet. Og den beste måten partiet kan gjøre det på, er sannsynligvis å synliggjøre for KrF og Venstre at de politisk sett har mer å hente hos dem enn hos Høyre og Frp.

Det synes litt lettere, sett med Ap-øyne, å prøve seg på KrF enn på Venstre. For KrF virker, i alle fall utenfra sett, å være noe mer i tvil mht. det borgerlige regjeringsprosjektet enn det Venstre er. Vi bør likevel huske på at Venstres stortingsgruppe har fått et sterkere innslag av "distrikts-Venstre" enn det den forrige "gruppen" deres hadde (som utelukkende bestod av en representant fra Oslo og en fra Akershus), noe som kan gi grobunn for at Ap-flørting også med Venstre ikke nødvendigvis vil falle på stengrunn.

Veien til makt går for tiden gjennom KrF og Venstre. Har Ap forstått det?                        

   

Bård Vegar jevnet ut Malin

Malin og Bård Vegar inngikk en pakt. Bård Vegar brøt pakten. Han havnet på Stortinget, hun havnet utenfor.

«Pakten» gikk ut på at SVs toppkandidat Bård Vegar Solhjell skulle ta et direkte distriktsmandat i Akershus ved høstens valg, slik han gjorde ved forrige valg. Mens KrF-topp Malin Stensønes skulle ta utjevningsmandatet i fylket, slik Knut Arild Hareide gjorde for partiet i 2009. Slik gikk det ikke. Der Knut Arild hadde stang inn, hadde Malin stang ut.




Lysklætt-rekorden
KrF gjorde det litt bedre i Akershus i år enn sist: 3,2 prosent og drøyt 10 000 stemmer nå, mot 3,1 prosent og drøyt 9 000 stemmer forrige gang. Men i motsetning til 2009, fikk SV denne gang for få stemmer i Akershus til å ta ett av de i alt 16 direktemandatene i kretsen. Det førte til at det 17. og siste mandatet, utjevningsmandatet, i praksis ble en ren duell mellom Bård Vegar og Malin. En duell som Malin tapte. Et fortjent tap sett på bakgrunn av at SV fikk 1 000 stemmer mer enn KrF i Akershus.

Men ser man på de i alt 19 personene som ble valgt inn som utjevningsmandat (ett fra hvert av våre fylker) i høst, så har Malin langt flere stemmer bak seg enn mange av de som kom inn på Stortinget fra andre fylker. Hennes partikolleger Geir Bekkevold i Telemark og Anders Tyvand i Vestfold kom begge inn med under 7 000 stemmer. Og Kirsti Bergstø (SV) i Finnmark havnet på Tinget med under2 000 stemmer bak seg. «Rekorden» innehar Venstres Vera Lysklætt (bildet) da hun i 2005 kom inn med skarve 826 stemmer i ryggen.


Utjevningsordningen kan synes å slå tilfeldig ut, men er basert på en matematisk logikk som gir en viss mening. Ønsket om å redusere skjevheter ligger til grunn for at vi har denne ordningen i vårt valgsystem. Nærmere bestemt skal ordningen bedre samsvaret mellom velgernes stemmegivning og sammensetningen av Stortinget. I praksis får små partier de fleste utjevningsmandatene. Det henger sammen med at småpartiene ofte kommer dårlig ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene og dermed «jevnes ut» ved at de får mange av de 19 utjevningsmandatene.

Sperregrensen
Sperregrensen er fire prosent, noe som betyr at et parti må over fire prosent på landsbasis for å kunne være med i kampen om disse 19 mandatene. Det var helt på nippet at det holdt for SV i år, partiet karet seg så vidt over med sine 4,09 prosent. Hadde partiet fått 2 600 færre stemmer, ville partiet vært under og Bård Vegar Solhjell hadde være ute av rikspolitikken.

For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I år vant KrF fem distriktsmandater. Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater. Partiet skulle hatt sju, noe som ga dem fem utjevningsmandater. Osv.

Blokkert
For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hvert fylke. Høyeste andel stemmer som ikke førte til distriktsmandat, hadde i år Venstres Iselin Nybø i Rogaland. Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte andel hadde Bård Vegar Solhjell som ble tildelt utjevningsmandat nr. 2. Siden hvert fylke kun har ett utjevningsmandat, ble Malin Stensønes sin mulighet dermed blokkert.

Bård Vegar jevnet Malin ut av Stortinget.


Innlegget stod på trykk i Romerikes Blad 25.november 2013

Valgets vinner

Analyse av valgresultatet 2013

Valget er over og det er tid for å vurdere hva som skjedde og hvorfor det gikk som det gikk. La oss først se på tallene:

Kilde: NRK

Hvis målestokken er forrige stortingsvalg, har årets stortingsvalg tre vinnere: Høyre, Venstre og MDG. Og fem tapere: Rødt, SV, Ap, Sp og Frp.

Høyre har gjort sitt beste valg siden 1985. Partiet har nytt godt av at de har framstått som den beste garantisten for å stable et borgerlig styringsalternativ på beina. Ønsket om noe annet enn rødgrønt styre har trumfet det meste annet for mange velgere ved dette valget, og det har særlig kommet Høyre til gode. Partiet har også lyktes med sin retoriske omlegging i å snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Det har gjort det lettere å stemme Høyre for de lilla velgerne som står mellom Høyre og Ap. Høyre vant valget allerede før den hektiske valgkampinnspurten siste måned, fordi de har appellert godt til velgerne i de 3 årene og 11 månedene som gikk før sluttfasen. I dag må man kjempe for velgerne sine hver dag.

Venstre feiret valget som en seier og har grunn til det. Å komme seg over sperregrensen med brukbar margin og få en stortingsgruppe av en viss størrelse, er en stor oppmuntring for et parti som bare har hatt to representanter i foregående periode. I likhet med de to andre seierherrene, Miljøpartiet De Grønne og Høyre, appellerer Venstre godt til den urbane middelklassen. Dette er velgere med høy utdanning og høy/middels inntekt, bosatt i byer og tettsteder. Velgere som det blir stadig flere av. MDG fikk sitt nasjonale gjennombrudd, selv om det ble et stykke opp til sperregrensen. Flere års god jobbing med organisasjon, paret med en miljøbris, ga omsider resultat. Jeg tror MDG nå kan ha skaffet seg en plattform som gjør at de vil bli en størrelse å regne med i mange år framover.  

Det finnes lyspunkt for de fem partiene som tapte valget. Ap kan glede seg over at de fortsatt er største parti og at de nok en gang klarte å mobilisere bra i sluttfasen av valgkampen. Men resultatet er like fullt partiets nest svakeste i moderne tid. Budskapet om stø kurs holdt ikke, og det virket ikke å skremme velgerne om den blå faren. Inn mot valget 2017 må partiet utarbeide noen ideer og visjoner som kan peke ut over alt det pragmatiske som partiet står for. Noe som kan skape ny entusiasme.

SV lå, i følge meningsmålingene, an til å komme seg opp på 5-tallet. Men i stedet ble det en dramatisk kamp mot sperregrensen, noe som igjen viser partiets hovedproblem: Illojale velgere. SV var 1 600 stemmer unna fallet utfor sperregrensestupet, og må være sjeleglade for at de berget seg over og kom inn med en stortingsgruppe, i stedet for bare Heikki Holmås. Partiledelsen, med Kristin Halvorsen i spiss, har gjennom åtte i regjering og med åpne øyne, kjørt SV-skuta så nær bunnen som det er mulig å komme. Med seks dårlige valg på rad bak seg, vil partiet nå ha svært godt av å rendyrke egen profil og bygge seg opp fra opposisjon. Konkurransen med MDG og Rasmus Hansson, om miljøvelgerne, blir interessant i den perioden som ligger foran oss.

Den andre regjeringskollegaen, Sp, klarte seg noe bedre enn SV fordi deres grunnfjell er større. Men resultatet er partiets dårligste i historien. Velgerstrukturene går i mot partiet og hvordan Sp orienterer seg framover, blir et nøkkelspørsmål. De som ønsker fortsatt samarbeid mot venstre står mot de som ønsker at partiet skal trekkes mer i retning sentrum/høyre. Trolig kommer Navarsete til å trekke seg i løpet av kommende stortingsperiode, og om etterfølgeren blir Marit Arnstad eller Ola Borten Moe vil bli spennende. Det taler til Arnstads fordel at hun sitter på Tinget.

Siv Jensen var euforisk på valgnatten. Euforien bør ses i lys av to ting: Frp fryktet at dette ville gå mye verre. Og hun og partiet er nå på vei inn i regjering, noe som er hennes livsprosjekt. Men nøkternt sett er valgresultatet en bekreftelse på at tiden er skrudd tilbake til perioden 1997-2001 da Frp lå på omtrent disse opinionsnivåene. Gullalderen 2005-2009 da Frp så ut til å kunne ta posisjonen som det klart største partiet på borgerlig side, er borte. Denne realitetssjekken er det avgjørende at partiets folk innser i de viktige regjeringsforhandlingene som de nå går inn i. Det er store forventninger blant partiets velgere om hva man kan få til, forventninger som ikke en lillebror kan innfri. For ikke å "gå på en SV", så må partiets seire dyrkes og man må klare å vise utad at det faktisk utgjør en forskjell at Frp er i regjering. Å samtidig vinne gehør for at kompromisser og tap er nødvendig for å få til noe i koalisjon, er en krevende oppgave, en oppgave som det blir uhyre interessant å se hvordan partiet mestrer.

Rødt? Nok en gang gikk det skeis. SVs åtte år i regjering har skapt et venstreopposisjonelt tomrom. Når Rødt heller ikke denne gang lyktes med å utnytte dette tomrommet, er det veldig vanskelig å se hvordan de skal få det til. Deres historiske sjanse virker å være kastet bort.

Hva med KrF? Valget ble hverken eller. Mange i partiet er sikkert ok fornøyd med at man ikke gikk ned. Men valget i 2009 var KrF-historiens svakeste, og en reprise av dette er i grunn ikke så mye å glede seg over. Det vil nok bli i overkant krevende å være minipartner i en blå regjering, en oppgave som gjør at Hareide og co vil tenke seg om minst en gang før de evt. går løs på.

Valgdeltakelsen ble 78 prosent. Det er en framgang, og vi må tilbake til 1993 for å finne en like høy deltakelse. Jeg tror deltakelsen har steget av tre årsaker: Årets valgkamp har gitt stort rom for partienes egenmarkinger noe som har gjort at de fleste partiene har vært bra på å mobilisere "sine egne". Altså de som stemte på partiet sist. Dernest har de to styringsalternativene vært klarere nå enn de var i 2009. Det har særlig mobilisert de borgerlige velgerne. I tillegg tror jeg deltakelsen blant unge har økt. 22. juli kan ha bidratt til en politisk bevisstgjøring blant de unge av varig karakter.                              

     

Stortingsvalget 2013

Da er dagen her. Valgdagen 9. september. I dag avgjøres det hvilke 169 representanter som skal styre på vegne av oss de kommende 4 årene. Og det parlamentariske grunnlaget for hva slags regjering vi får, skal legges.

I går predikerte jeg valgutfallet i prosenter og mandater, på basis av målinger, historikk og valgkampens momentum. Jeg står ved denne spådommen i dag. Her er mine tall:

Ap 30,1
H 27,8
Frp 13,9
SV 5,4
Sp 5,3
KrF 6,1
V 5,7
MDG 3,0
Andre 1,4

Mandatsimuleringen min  viser 96-72 i borgerlig favør (inkl ett mandat til Rødt på rødgrønn side) + MDG 1. Altså en klar borgerlig valgseier.

Jeg har også sett på situasjonen i valgkretsene. Denne har jeg finregnet på i går kveld og i dag, og her har jeg gjort noen justeringer. Bl.a. har jeg nå Iselin Nybø (V) inne i Rogaland. Under finner du den komplette oversikten. Prediksjonene over distriktmandatene er sikrere enn over utjevningsmandatene. Og skulle du trenge en kjapp innføring i den norske valgordningen før det braker løs i kveld, så ligger den her.

Selv skal jeg tilbringe valgkvelden hos NRK på P1s Her og Nå kl 17-18. Deretter bærer det av sted til valgvake hos Geelmuyden.Kiese hvor jeg skal gi mine vurderinger i to bolker(ca 20.10 - 20.30) og etter den første valgdagsprognosen kl 21 (trolig ca 21.20). Dette streames direkte, så hvis du ennå ikke har gått lei av mine vurderinger, så kan du se dem her i kveld:




Godt valg!

19 valgkretser - dette er situasjonen

I desember 2012 og april 2013 vurderte jeg situasjonen i våre 19 valgkretser. Har det vært noen bevegelse siden den gang? La oss se (oppdaterer fylkesanalysene fortløpende).

Minner først om metoden jeg bruker: Gjennomsnitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til fylkestall v.h.a valgstatistikk, samt en titt på de siste fylkesmålingene.

Østfold: Aps tre topper Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås virker fremdeles bankers. Det samme gjelder Høyres to toppkandidater Ingjerd Schou og Bengt Wenstøb. Ulf Leirstein (Frp) er også sikker.

Da står vi igjen med de siste to distriktsmandatene. I øyeblikket ligger det an til en jevn kamp mellom Erlend Wiborg (Frp), Wenche Olsen (Ap) og Eirik Milde (H). Jeg har Wiborg og Olsen inne, og Milde såvidt ute.

Line Henriette Hjemdal (KrF) er klar favoritt til nok en gang å plukke utjevningsmandatet. Det ble 5-4 i borgerlig favør i Østfold i 2009. Det kan det godt bli igjen, men 6-3 borgerlig er også et sannsynlig scenario hvis Milde dytter ut Olsen.

Akershus: Ap ser ut til å få inn sine fem frontfigurer Anniken Hutifeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen, Åsmund Aukrust og Gunvor Eldegard. Høyre har Jan Tore Sanner, Sylvi Graham, Tone Trøen, Bente Mathiesen, Henrik Asheim og Nils Åge Jegstad inne. Frps ligger inne med Kari Kjos, Hans Andreas Limi og Ib Thomsen på mine tall. Det virker også å gå veien for Abid Raja (V) og Bård Vegar Solhjell (SV).

Både Malin Stensønes (KrF) og Øyvind Solum (MDG) har vært inne på enkeltmålinger i Akershus. Men jeg tror ikke noen av dem vil klare en fast plass. Stensønes bør imidlertid ha en bra sjanse på utjevningsmandatet.

Det ble 10-6 borgerlig i 2009. Akershus får ett mandat mer i år, i dag lukter valgutfallet å bli 11-6 borgerlig.

Oslo: 16 distriktsmandater ser rimelig sikre ut. Det gjelder Jens Stoltenberg, Hadia Tajik, Jonas Gahr Støre, Marianne Marthinsen og Jan Bøhler for Ap. Ine Eriksen Søreide, Nikolai Astrup, Michael Tetschner, Kristin Vinje, Mudassar Kapur og Stefan Heggelund for H. Siv Jensen og Christian Tybring Gjedde for Frp. Trine Skei Grande for V. Heikki Holmås for SV. Og Rasmus Hansson for MDG.

De to siste faste plassene ser ut til å bli et durabelig oppgjør mellom fem: Heidi Nordby Lunde (H), Ola Elvestuen (V), Marit Nybakk (Ap), Bjørnar Moxnes (Rødt) og Ingunn Gjerstad (SV). Jeg har Elvestuen og Moxnes syltynt inne nå.

Hans Olav Syversen (KrF) holder fremdeles utjevningsmandatet på mine beregninger.

9-8 i borgerlig favør sist. Oslo får to nye mandater ved dette valget. Jeg har nå 11-7 borgerlig + 1 MDG.

Hedmark: Aps topp tre Knut Storberget, Anette Trettebergstuen og Tone Merete Sønsterud er trygt inne. Det samme er Gunnar Gundersen (H) og Tor Andre Johnsen (Frp).

Kampen står om det siste distriktsmandatet. Jeg har Randi Krogstad (H) inne, men både Trygve S. Vedum (Sp) og Lasse Juliussen (Ap) er med i kampen.

Utjevningsmandatet virker å stå mellom Karin Andersen (SV) og Vedum (gitt at han ikke kaprer den faste plassen). Pt har jeg Andersen inne.

6-2 rødgrønt i 2009. Hedmark mister ett mandat. De borgerlige ser ut til å kunne redusere til 4-3.


Oppland: Rigmor Aasrud og Tore Hagebakken (Ap) er sikre. Det er også Olemic Thomessen (H).

Fire kjemper om de tre siste faste plassene: Morten Ø. Johansen (Frp), Stine Renate Håheim (Ap), Anne Wøien (Sp) og Jøran Lunde (H). Jeg har de tre første inne og Lunde ute akkurat nå.

Relativt åpent om utjevningen i fylket, men Kjetil Kjenseth (V) ligger inne nå.

5-2 rødgrønt i 2009. Nå har de borgerlige redusert til 4-3.  

Buskerud: Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Michaelsen er trygt inne for Ap. Høyre har tre sikre i Trond Helleland, Anders Werp og Kristin Ørmen Johansen. Jørund Rytman (Frp) er også sikker.

Kampen står om det siste mandatet. Det ser ut til å bli en ren duell mellom Morten Wold (Frp) og Laila Gustavsen (Ap). Foreløpig har Wold taket på det.

Utjevningsmandatet ser også ut til å bli en duell mellom Rebekka Borsch (V) og Per Olaf Lundteingen (Sp). Borsch er inne på mine beregninger nå.

Buskerud ble 5-4 i rødgrønn i 2009. Nå har kretsen snudd til 6-3 borgerlig. (Men kan bikke tilbake til 5-4 rødgrønn hvis Gustavsen vipper ut Wold og Lundteigen slår ut Borsch).


Vestfold: Dag Terje Andersen og Sonja Mandt er greit inne for Ap. Svein Flåtten, Kårstein Eidem Løvås er bankers for Høyre. Anders Anundsen (Frp) kan også helt sikkert belage seg på fire nye år.

Kampen står om sistemandatet. Her ligger Karen Anne Kjendlie (H), Morten Stordalen (Frp) og Steinar Gullvåg (Ap) nå omtrent side om side. Har Kjendlie tynt inne.

Inga Marte Thorkildsen (SV) har et visst grep om utjevningsmandatet.

4-3 rødgrønt er nå snudd til 4-3 borgerlig.

Telemark: 
Terje Aasland og Lene Vågslid er begge trygt inne for Ap. Torbjørn Røe Isaksen (H) og Bård Hoksrud (Frp) er også sikre.

Solveig Abrahamsen (H) kjemper en knallhard kamp med Christian Bjørnø (Ap) om siste mandat. Jeg har Abrahamsen marginalt inne, men dette er helt åpent.

Geir Bekkevold (KrF) har festet grepet om utjevningsmandatet.

3-3 ved forrige valg. Borgerlig ledelse 4-2 nå.

Aust-Agder: Freddy de Rutier (Ap) og Svein Harberg (H) er fortsatt sikre kort.

Ingebjørg Godskesen (Frp) ligger inne med sistemandatet. Både H, KrF og Ap har visse sjanser til å ta det, men må spurte veldig godt for å klare det.

Kjell Ingolf Ropstad er fortsatt klar utjevningsfavoritt i kretsen.
                                                     
Lukter 3-1 borgerlig i kretsen, som i 2009.

Vest-Agder: 
Kari Henriksen (Ap), Ingunn Foss (H), Åse Michaelsen (Frp) og Hans Grøvan (KrF) er alle trygt inne.

Det kan kanskje bli en viss spenning rundt det sistemandatet som Norunn Benestad (H) i dag har inne, hvis Ap mobiliserer massivt så har Odd Omland en liten sjansen.

Relativt åpent om utjevningsmandatet. Hans Antonsen (V) ligger nok best an, men både Omland, Alf Holmelid (SV) og Torhild Brandsdal (KrF) er med.

Borgerlig 4-2 i 2009. Nå er stillingen 5-1.

Rogaland: 10 mandater ser klare ut. Det gjelder Eirin Sund, Torstein Solberg og Hege Liadal (Ap). Bent Høie, Siri Meling, Arve Kambe og Tina Bru (H). Solveig Horne og Bente Thorsen (Frp). Samt Olaug Bollestad (KrF).

7 stykker kjemper om de 3 siste distiktsplassene: Iselin Nybø (V), Geir Toskedal (KrF), Sissel Hegdal (H), Roy Steffensen (Frp), Øystein Hansen (Ap), Hallgeir Langeland (SV) og Geir Pollestad (Sp).

Jeg har Pollestad, Toskedal og Hegdal inne nå.

Hallgeir Langeland har utjevningsmandatet på min siste beregning.

8-5 borgerlig i 2009. Rogaland får ett mandat ekstra. Nå har jeg 10-4 borgerlig.

Hordaland: 13 mandater ser trygge ut i Vestlandets mest befolkningsrike krets. Det er Per Rune Henriksen, Jette Christensen, Magne Rommetveit og Ruth Grung (Ap). Samt Erna Solberg, Øyvind Halleråker, Petter Frølich, Torill Eidsheim, Sigurd Hille (H). Geirmund Hagesæther og Helge Andre Njåstad (Frp). Pluss Terje Breivik (V) og Knut Arild Hareide (KrF) plass.

Da står vi igjen med to faste mandater. Her har jeg nå Audun Lysbakken (SV) og Kjersti Toppe (Sp) inne. Men både Ove Trellevik (H), Laila Reiertsen (Frp), Eigil Knutsen (Ap) og Tom Sverre Tomren (MDG) er oppe og snuser på mandat.

Har Trellevik (H) inne på utjevning nå, men her er det mange om beinet.

8-7 borgerlig i 2009. Hordaland får et mandat ekstra. Stillingen er nå 10-6.

Sogn og Fjordane: Ingrid Heggø (Ap), Bjørn Lødemel (H) og Liv Signe Navarsete (Sp) ser ut til å ta de tre distriksmandatene uten særlig sterk konkurranse.

Utjevningen virker fortsatt å stå mellom Sveinung Rotevatn (V) og Trude Brosvik (KrF). Holder en knapp på Rotevatn.

3-2 rødgrønt i 2009. Sogn og Fjordane mister ett mandat. Stillingen er nå uavgjort 2-2.

Møre og Romsdal: Else May Botten og Fredrik Bjørdal (Ap), Helge Orten og Elisabeth Nørve (H) samt Harald T Nesvik (Frp) ligger greit inne. Rigmor A Eide (KrF) virker også noenlunde sikker.

Så ser det ut til å bli en spennende kamp mellom fem stykker om de to siste plassene. Det gjelder Jenny Klinge (Sp), Oscar Grimstad (Frp), Arnulf Goksøyr (H), Tove Lise Torve og Pål Farstad (V). Jeg har Grimstad og Klinge såvidt inne.

Farstad (V) ligger inne på utjevningsmandatet nå. Men skulle Klinge bomme på fast plass, så kan hun ta det fra ham.

5-4 borgerlig sist. Nå er det økt til 6-3 på mine tall.

Sør-Trøndelag: Aps fire øverste Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Jorodd Asphjell og Karianne Tung er inne med bra margin. Også Linda Helleland og Frank Jenssen (H) er bankers. Og ingen kommer til å frata Per Sandberg (Frp) plassen.

Da står vi igjen med to faste plasser. Her ser det ut til å bli en hard match mellom fire mennesker: Snorre Valen (SV), Heidi Greni (Sp), Torhild Aarbergsbotten (H) og Sivert Bjørnstad (Frp). Jeg har Valen og Aabergsbotten tynt inne.

Greni (Sp) ligger best an i kampen om utjevningsmandatet.

6-4 rødgrønt her sist. Jeg har det samme nå.

Nord-Trøndelag: Ingvild Kjerkol og Arild Stokkan Grande er fortsatt sikkert inne for Ap. Elin Agdestein er sikker for Høyre.

Marit Arnstad (Sp) ser ut til å ha brukbar kontroll på sistemandatet. Men Robert Eriksson (Frp) er ikke helt ute av det.

Har Andre Skjelstad (V) inne på utjevning.

4-2 rødgrønt i 2009. Nord-Trøndelag mister ett mandat. Rødgrønn ledelse er skrumpet til 3-2.

Nordland:  Lisbeth Berg Hanssen, Eirik Sivertsen og Anna Ljunggren er inne for Ap. Odd Henriksen og Margunn Ebbesen virker sikre for Høyre. Mens Kenneth Svendsen er trygt inne for Frp.

Da står vi igjen med to kampplasser. Jeg har Jan Arild Ellingsen (Frp) og  Janne Sjelmo Nordås (Sp) såvidt inne, mens Kjell Juvik (Ap) og Marius Jøsevold (SV) står og klorer påtrengende på stortingsdøra.

Skulle Jøsevold ikke lykkes, så bør han ha en bra sjanse på utjevningsmandatet.

6-4 rødgrønt ved forrige valg. Nordland mister ett mandat, og jeg har nå 5-4 rødgrønt.


Troms: Ap har to sikre inne i Troms gjennom Martin Henriksen og Tove Karoline Knutsen (Ap). Elisabeth Aspaker er bankers for Høyre og Øyvind Korsberg for Frp.

Kent Gudmundsen (H) innehar sistemandatet på mine tall, men må se litt opp for Sigmund Steinnes (Ap) som kan melde seg på hvis Ap spurter godt.

Utjevningsmandatet innehas i øyeblikket av Torgeir Fylkesnes (SV). Irene Dahl (V) har også brukbare muligheter på det.

4-3 til de rødgrønne sist. Nå er det uavgjort 3-3.


Finnmark: Helga Pedersen, Kåre Simensen (Ap) og Frank Bakke Jensen (H) er sikre.

Jan Henrik Fredriksen (Frp) holder fortsatt sistemandatet, og han har bra margin ned til Høyres Laila Davidsen og Aps Ingalill Olsen.

I likhet med Troms ser det ut til å bli et oppgjør mellom SV og V om utjevningsmandatet. Nå ligger Trine Nodt (V) inne, men Kirsti Bergstø (SV) har også bra muligheter.

3-2 rødgrønt i 2009 er nå snudd til 3-2 borgerlig.

Tidenes blåeste skolevalg

Valgresultatene fra årets skolevalg er nå klare. Høyre har gjort sitt beste skolevalg noensinne og er landets klart største parti med over 28 % av stemmene. Frp er på nivå med 2011, men langt bak 2009-valget med 15,6 %. I sum får de to blå partiene 44 % noe som er tidenes høyeste andel. Det blåser altså en blå valgvind i år. Men det er verdt å merke seg at der Frp tidligere var den klare storebroren blant skolepartiene, er nå rollene byttet helt om; Høyre er om lag dobbelt så stort som Frp.

Venstre gjør et bra skolevalg, men ikke oppsiktsvekkende, på 6,6. KrF ser ut til å gjøre tidenes svakeste skolevalg og tipper under 3 prosent. I sum får de fire borgerlige partiene 53,4 av stemmene. Skulle dette være en bra indikator på stortingvalget på mandag, noe skolevalg ofte er, så viser tallene at det går i retning av et klart borgerlig flertall.

Arbeiderpartiet gjør et valg på høyde med 2009-valget, men et godt stykke bak det gode 2011-valget (som må ses i lys av 22/7-terroren) på rundt 23. SV, som en gang i tiden var det klart største skolepartiet på venstresiden, er redusert til en mygg på 5 prosent. Det er dog i det minste ikke svakere enn i 2011. Sp gjør sitt svakeste skolevalg noensinne med 4 prosent. Samlet får de tre rødgrønne partiene 32,2 prosent. Altså 21 prosentpoeng mindre enn opposisjonspartiene.

Rødt gjør det fortsatt bedre blant skoleungdom enn i resten av befolkning med sine snaue 4 prosent. Det var knyttet stor spenning til Miljøpartiet De Grønne. Jeg trodde de kunne gjøre et brakvalg. Det gjorde de ikke. 3,7 % er riktignok bedre enn sist, men skoleelevene har ikke gitt partiet det massive løftet som de nok håpet på.

Derimot er Piratpartiet en overraskelse. Med over 4 prosent av stemmene har de åpenbart klart å fange noe av tidsånden med sitt fokus på Internett, åpenhet og delekultur. Vi kan her kanskje kanskje se kimen til noe som kan vokse seg større med årene. Piratpartiet vil definitivt ikke få 4 prosent på mandag, men med systematisk jobbing over tid og rekruttering av gode folk, så kan partiet være noe å se opp for ved kommende valg.

Det er ellers verdt å merke seg at skoleungdom stemmer ganske likt som befolkningen forøvrig. Trygghet er en verdi som verdsettes høyt også blant de unge, og god oppslutning om de to store "Trygghetspartiene" H og Ap bør ses i dette lys.

Konklusjon: Blå valgvind. Klart borgerlig flertall. Piratene liten overraskelse, MDG skuffet noe.
       

Valgordningen

Med Stortingsvalget 2013 bare få dager unna, er trolig tiden bra inne for en smule folkeopplysning om den norske valgordningen. Her er noen hovedpunkter:

Stortingsvalg: Noen ganger kan man få et inntrykk av at vi skal ha regjeringsvalg. Men det er altså valg til Stortinget vi skal ha. Stortingsvalget innebærer at vi velgere skal velge inn de 169 representantene som skal styre på vegne av oss de kommende fire årene. I 1820 var det 77 representanter, deretter har antallet (med ett unntak: 1862) økt jevnt og trutt. Den siste økningen kom fra 165 til 169 mandater i 2005. Stortingets hovedoppgaver er å vedta lover, bevilge penger og kontrollere regjeringen.

Valgkretser: Landet er delt inn i 19 valgkretser. Hvert fylke utgjør en valgkrets. Derfor er det mer riktig å snakke om 19 valg i stedet for ett. Antallet kretser har vært stabilt helt siden 1973 da Hordaland ble slått sammen med Bergen.

150 distriktsmandater: De i alt 150 distriktsmandatene fordeles på hver valgkrets etter en formel der hver innbygger i fylket teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor). Dette gir en overrepresentasjon av arealtunge og folkefattige kretser som Finnmark og en underrepresentasjon av små og folkerike kretser som Oslo, Akershus og Vestfold. Fordelingen justeres i takt med befolkningsutviklingen hvert 8. år. I år får Oslo +2, Akershus +1, Rogaland +1  og Hordaland +1 flere mandater enn i 2005. Mens Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt mandat.

Det gir i år følgende valgdistriktsfordeling: Oslo 18, Akershus 16, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Vest-Agder 5, Troms 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 4, Aust-Agder 3 og Sogn og Fjordane 3.

Fordelingen justeres på nytt i 2021.

Vi har forholdstallsvalg her i landet. Det betyr at partiene tildeles stortingsmandater i hver valgkrets som står i forhold til antallet stemmer de får. Motsatsen til en slik ordning er flertallsvalg, som de f.eks har i USA og Storbrittania, der "vinneren tar alt" (bare partiet som får flest stemmer blir representert i kretsen). Vi hadde flertallsvalg på starten av 1900-tallet, men vi gikk bort fra dette og innførte forholdstallsvalg i 1921.

Distriktsmandatene fordeles på partiene etter stemmetallet i hver enkelt valgkrets etter en modifisert oddetallsmetode (St lague) med deletallsrekken 1,4, 3, 5, 7 osv. Det første delingstallet på 1,4 representerer en "sperreterskel" som gir store partier en viss overrepresentasjon og små partier underrepresentasjon.

19 utjevningsmandater
I 1989 ble en utjevningsordning med 8 utjevningsmandater innført. Antallet ble økt til 19 i 2005, ett utjevningsmandat til hver valgkrets. Ordningen ble innført for å bøte på at de små partiene kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene. For å være med i kampen om disse 19 utjevningsmandatene, må et parti få fire prosent eller mer nasjonalt. En folkelig forklaring på hvordan utjevningsmandatene fordeles finner du her, og en mer teknisk her.

3 prinsipper
Oppsummert kan man si at den norske valgordningen hviler på tre hovedprinsipper:

1. Rimelig samsvar mellom stemmegivning og partienes representasjon på Stortinget.
(Forholdstall, Utjevningsmandater)

2. Styringsdyktighet. Demme opp for et fragmentert storting.
(Sperreterskel)

3. Tilgodese utkantstrøk.
(Arealfaktor)


Prinsippene står i strid med hverandre. I 2009 fikk f.eks. de borgerlige opposisjonspartiene H, Frp, KrF og V ca 50 000 stemmer mer enn regjeringspartiene Ap, SV og Sp. Likevel fikk de rødgrønne et flertall av stortingsmandatene og beholdt regjeringsmakten.