19 valgkretser - dette er situasjonen

I desember 2012 og april 2013 vurderte jeg situasjonen i våre 19 valgkretser. Har det vært noen bevegelse siden den gang? La oss se (oppdaterer fylkesanalysene fortløpende).

Minner først om metoden jeg bruker: Gjennomsnitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til fylkestall v.h.a valgstatistikk, samt en titt på de siste fylkesmålingene.

Østfold: Aps tre topper Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås virker fremdeles bankers. Det samme gjelder Høyres to toppkandidater Ingjerd Schou og Bengt Wenstøb. Ulf Leirstein (Frp) er også sikker.

Da står vi igjen med de siste to distriktsmandatene. I øyeblikket ligger det an til en jevn kamp mellom Erlend Wiborg (Frp), Wenche Olsen (Ap) og Eirik Milde (H). Jeg har Wiborg og Olsen inne, og Milde såvidt ute.

Line Henriette Hjemdal (KrF) er klar favoritt til nok en gang å plukke utjevningsmandatet. Det ble 5-4 i borgerlig favør i Østfold i 2009. Det kan det godt bli igjen, men 6-3 borgerlig er også et sannsynlig scenario hvis Milde dytter ut Olsen.

Akershus: Ap ser ut til å få inn sine fem frontfigurer Anniken Hutifeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen, Åsmund Aukrust og Gunvor Eldegard. Høyre har Jan Tore Sanner, Sylvi Graham, Tone Trøen, Bente Mathiesen, Henrik Asheim og Nils Åge Jegstad inne. Frps ligger inne med Kari Kjos, Hans Andreas Limi og Ib Thomsen på mine tall. Det virker også å gå veien for Abid Raja (V) og Bård Vegar Solhjell (SV).

Både Malin Stensønes (KrF) og Øyvind Solum (MDG) har vært inne på enkeltmålinger i Akershus. Men jeg tror ikke noen av dem vil klare en fast plass. Stensønes bør imidlertid ha en bra sjanse på utjevningsmandatet.

Det ble 10-6 borgerlig i 2009. Akershus får ett mandat mer i år, i dag lukter valgutfallet å bli 11-6 borgerlig.

Oslo: 16 distriktsmandater ser rimelig sikre ut. Det gjelder Jens Stoltenberg, Hadia Tajik, Jonas Gahr Støre, Marianne Marthinsen og Jan Bøhler for Ap. Ine Eriksen Søreide, Nikolai Astrup, Michael Tetschner, Kristin Vinje, Mudassar Kapur og Stefan Heggelund for H. Siv Jensen og Christian Tybring Gjedde for Frp. Trine Skei Grande for V. Heikki Holmås for SV. Og Rasmus Hansson for MDG.

De to siste faste plassene ser ut til å bli et durabelig oppgjør mellom fem: Heidi Nordby Lunde (H), Ola Elvestuen (V), Marit Nybakk (Ap), Bjørnar Moxnes (Rødt) og Ingunn Gjerstad (SV). Jeg har Elvestuen og Moxnes syltynt inne nå.

Hans Olav Syversen (KrF) holder fremdeles utjevningsmandatet på mine beregninger.

9-8 i borgerlig favør sist. Oslo får to nye mandater ved dette valget. Jeg har nå 11-7 borgerlig + 1 MDG.

Hedmark: Aps topp tre Knut Storberget, Anette Trettebergstuen og Tone Merete Sønsterud er trygt inne. Det samme er Gunnar Gundersen (H) og Tor Andre Johnsen (Frp).

Kampen står om det siste distriktsmandatet. Jeg har Randi Krogstad (H) inne, men både Trygve S. Vedum (Sp) og Lasse Juliussen (Ap) er med i kampen.

Utjevningsmandatet virker å stå mellom Karin Andersen (SV) og Vedum (gitt at han ikke kaprer den faste plassen). Pt har jeg Andersen inne.

6-2 rødgrønt i 2009. Hedmark mister ett mandat. De borgerlige ser ut til å kunne redusere til 4-3.


Oppland: Rigmor Aasrud og Tore Hagebakken (Ap) er sikre. Det er også Olemic Thomessen (H).

Fire kjemper om de tre siste faste plassene: Morten Ø. Johansen (Frp), Stine Renate Håheim (Ap), Anne Wøien (Sp) og Jøran Lunde (H). Jeg har de tre første inne og Lunde ute akkurat nå.

Relativt åpent om utjevningen i fylket, men Kjetil Kjenseth (V) ligger inne nå.

5-2 rødgrønt i 2009. Nå har de borgerlige redusert til 4-3.  

Buskerud: Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Michaelsen er trygt inne for Ap. Høyre har tre sikre i Trond Helleland, Anders Werp og Kristin Ørmen Johansen. Jørund Rytman (Frp) er også sikker.

Kampen står om det siste mandatet. Det ser ut til å bli en ren duell mellom Morten Wold (Frp) og Laila Gustavsen (Ap). Foreløpig har Wold taket på det.

Utjevningsmandatet ser også ut til å bli en duell mellom Rebekka Borsch (V) og Per Olaf Lundteingen (Sp). Borsch er inne på mine beregninger nå.

Buskerud ble 5-4 i rødgrønn i 2009. Nå har kretsen snudd til 6-3 borgerlig. (Men kan bikke tilbake til 5-4 rødgrønn hvis Gustavsen vipper ut Wold og Lundteigen slår ut Borsch).


Vestfold: Dag Terje Andersen og Sonja Mandt er greit inne for Ap. Svein Flåtten, Kårstein Eidem Løvås er bankers for Høyre. Anders Anundsen (Frp) kan også helt sikkert belage seg på fire nye år.

Kampen står om sistemandatet. Her ligger Karen Anne Kjendlie (H), Morten Stordalen (Frp) og Steinar Gullvåg (Ap) nå omtrent side om side. Har Kjendlie tynt inne.

Inga Marte Thorkildsen (SV) har et visst grep om utjevningsmandatet.

4-3 rødgrønt er nå snudd til 4-3 borgerlig.

Telemark: 
Terje Aasland og Lene Vågslid er begge trygt inne for Ap. Torbjørn Røe Isaksen (H) og Bård Hoksrud (Frp) er også sikre.

Solveig Abrahamsen (H) kjemper en knallhard kamp med Christian Bjørnø (Ap) om siste mandat. Jeg har Abrahamsen marginalt inne, men dette er helt åpent.

Geir Bekkevold (KrF) har festet grepet om utjevningsmandatet.

3-3 ved forrige valg. Borgerlig ledelse 4-2 nå.

Aust-Agder: Freddy de Rutier (Ap) og Svein Harberg (H) er fortsatt sikre kort.

Ingebjørg Godskesen (Frp) ligger inne med sistemandatet. Både H, KrF og Ap har visse sjanser til å ta det, men må spurte veldig godt for å klare det.

Kjell Ingolf Ropstad er fortsatt klar utjevningsfavoritt i kretsen.
                                                     
Lukter 3-1 borgerlig i kretsen, som i 2009.

Vest-Agder: 
Kari Henriksen (Ap), Ingunn Foss (H), Åse Michaelsen (Frp) og Hans Grøvan (KrF) er alle trygt inne.

Det kan kanskje bli en viss spenning rundt det sistemandatet som Norunn Benestad (H) i dag har inne, hvis Ap mobiliserer massivt så har Odd Omland en liten sjansen.

Relativt åpent om utjevningsmandatet. Hans Antonsen (V) ligger nok best an, men både Omland, Alf Holmelid (SV) og Torhild Brandsdal (KrF) er med.

Borgerlig 4-2 i 2009. Nå er stillingen 5-1.

Rogaland: 10 mandater ser klare ut. Det gjelder Eirin Sund, Torstein Solberg og Hege Liadal (Ap). Bent Høie, Siri Meling, Arve Kambe og Tina Bru (H). Solveig Horne og Bente Thorsen (Frp). Samt Olaug Bollestad (KrF).

7 stykker kjemper om de 3 siste distiktsplassene: Iselin Nybø (V), Geir Toskedal (KrF), Sissel Hegdal (H), Roy Steffensen (Frp), Øystein Hansen (Ap), Hallgeir Langeland (SV) og Geir Pollestad (Sp).

Jeg har Pollestad, Toskedal og Hegdal inne nå.

Hallgeir Langeland har utjevningsmandatet på min siste beregning.

8-5 borgerlig i 2009. Rogaland får ett mandat ekstra. Nå har jeg 10-4 borgerlig.

Hordaland: 13 mandater ser trygge ut i Vestlandets mest befolkningsrike krets. Det er Per Rune Henriksen, Jette Christensen, Magne Rommetveit og Ruth Grung (Ap). Samt Erna Solberg, Øyvind Halleråker, Petter Frølich, Torill Eidsheim, Sigurd Hille (H). Geirmund Hagesæther og Helge Andre Njåstad (Frp). Pluss Terje Breivik (V) og Knut Arild Hareide (KrF) plass.

Da står vi igjen med to faste mandater. Her har jeg nå Audun Lysbakken (SV) og Kjersti Toppe (Sp) inne. Men både Ove Trellevik (H), Laila Reiertsen (Frp), Eigil Knutsen (Ap) og Tom Sverre Tomren (MDG) er oppe og snuser på mandat.

Har Trellevik (H) inne på utjevning nå, men her er det mange om beinet.

8-7 borgerlig i 2009. Hordaland får et mandat ekstra. Stillingen er nå 10-6.

Sogn og Fjordane: Ingrid Heggø (Ap), Bjørn Lødemel (H) og Liv Signe Navarsete (Sp) ser ut til å ta de tre distriksmandatene uten særlig sterk konkurranse.

Utjevningen virker fortsatt å stå mellom Sveinung Rotevatn (V) og Trude Brosvik (KrF). Holder en knapp på Rotevatn.

3-2 rødgrønt i 2009. Sogn og Fjordane mister ett mandat. Stillingen er nå uavgjort 2-2.

Møre og Romsdal: Else May Botten og Fredrik Bjørdal (Ap), Helge Orten og Elisabeth Nørve (H) samt Harald T Nesvik (Frp) ligger greit inne. Rigmor A Eide (KrF) virker også noenlunde sikker.

Så ser det ut til å bli en spennende kamp mellom fem stykker om de to siste plassene. Det gjelder Jenny Klinge (Sp), Oscar Grimstad (Frp), Arnulf Goksøyr (H), Tove Lise Torve og Pål Farstad (V). Jeg har Grimstad og Klinge såvidt inne.

Farstad (V) ligger inne på utjevningsmandatet nå. Men skulle Klinge bomme på fast plass, så kan hun ta det fra ham.

5-4 borgerlig sist. Nå er det økt til 6-3 på mine tall.

Sør-Trøndelag: Aps fire øverste Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Jorodd Asphjell og Karianne Tung er inne med bra margin. Også Linda Helleland og Frank Jenssen (H) er bankers. Og ingen kommer til å frata Per Sandberg (Frp) plassen.

Da står vi igjen med to faste plasser. Her ser det ut til å bli en hard match mellom fire mennesker: Snorre Valen (SV), Heidi Greni (Sp), Torhild Aarbergsbotten (H) og Sivert Bjørnstad (Frp). Jeg har Valen og Aabergsbotten tynt inne.

Greni (Sp) ligger best an i kampen om utjevningsmandatet.

6-4 rødgrønt her sist. Jeg har det samme nå.

Nord-Trøndelag: Ingvild Kjerkol og Arild Stokkan Grande er fortsatt sikkert inne for Ap. Elin Agdestein er sikker for Høyre.

Marit Arnstad (Sp) ser ut til å ha brukbar kontroll på sistemandatet. Men Robert Eriksson (Frp) er ikke helt ute av det.

Har Andre Skjelstad (V) inne på utjevning.

4-2 rødgrønt i 2009. Nord-Trøndelag mister ett mandat. Rødgrønn ledelse er skrumpet til 3-2.

Nordland:  Lisbeth Berg Hanssen, Eirik Sivertsen og Anna Ljunggren er inne for Ap. Odd Henriksen og Margunn Ebbesen virker sikre for Høyre. Mens Kenneth Svendsen er trygt inne for Frp.

Da står vi igjen med to kampplasser. Jeg har Jan Arild Ellingsen (Frp) og  Janne Sjelmo Nordås (Sp) såvidt inne, mens Kjell Juvik (Ap) og Marius Jøsevold (SV) står og klorer påtrengende på stortingsdøra.

Skulle Jøsevold ikke lykkes, så bør han ha en bra sjanse på utjevningsmandatet.

6-4 rødgrønt ved forrige valg. Nordland mister ett mandat, og jeg har nå 5-4 rødgrønt.


Troms: Ap har to sikre inne i Troms gjennom Martin Henriksen og Tove Karoline Knutsen (Ap). Elisabeth Aspaker er bankers for Høyre og Øyvind Korsberg for Frp.

Kent Gudmundsen (H) innehar sistemandatet på mine tall, men må se litt opp for Sigmund Steinnes (Ap) som kan melde seg på hvis Ap spurter godt.

Utjevningsmandatet innehas i øyeblikket av Torgeir Fylkesnes (SV). Irene Dahl (V) har også brukbare muligheter på det.

4-3 til de rødgrønne sist. Nå er det uavgjort 3-3.


Finnmark: Helga Pedersen, Kåre Simensen (Ap) og Frank Bakke Jensen (H) er sikre.

Jan Henrik Fredriksen (Frp) holder fortsatt sistemandatet, og han har bra margin ned til Høyres Laila Davidsen og Aps Ingalill Olsen.

I likhet med Troms ser det ut til å bli et oppgjør mellom SV og V om utjevningsmandatet. Nå ligger Trine Nodt (V) inne, men Kirsti Bergstø (SV) har også bra muligheter.

3-2 rødgrønt i 2009 er nå snudd til 3-2 borgerlig.

Partienes posisjoner. Muligheter og utfordringer

Det er under fire måneder igjen til stortingsvalget. Hvordan er ståa for partiene? Og hvilke muligheter og utfordringer har de på veien mot 9. september?

Arbeiderpartiet:  Viser en svakt stigende tendens i mai, men sliter med å nå 30-tallet og har langt igjen til de 35,4 partiet oppnådde sist. Velgerlojaliteten er for lav, og for mange velgere har gått rett til Høyre. Partiet må mao. mobilisere både gjerdesitterne og "flytvelgerne". Trygghet, stø kurs og advarsler mot farene ved en blåblå regjering ser ut til å bli valgkampmelodien. Må lykkes med å trekke Høyres nyvunne velferdstroverdighet i tvil, parallelt med at "styringstillegget" som de fikk både i 2009 (i kjølvannet av finanskrisen) og i 2011 (etter 22. juli) slår inn på nytt. Har Norges beste valgkampapparat, og Norges beste TV-debattant i Jens Stoltenberg. Men det holder ikke for Jens å gå jevne runder med Erna Solberg i TV-debattene, han må vinne klart omtrent hver gang. En tilleggsutfordring er å gi regjeringskameratene SV og Sp såpass med spillerom at de også kan nærme seg sine 09-nivåer. Mye skal gå Aps vei om alle disse faktorene skal falle på plass.

Høyre: Har ekstremt høy lojalitet og sterk appell blant både tidligere hjemmesittere og blant velgere som stemte Frp og Ap sist. Partiet er fremdeles Norges største på målingene og ser fullmobilisert ut, men man kan ikke se bort i fra at partiet kan lykkes med å støvsuge det borgerlige velgermarkedet ytterligere hvis KrF, Venstre og/eller Frp skulle rakne ala Venstre i 2009 og Frp i 2011. Hovedutfordringene blir likevel å forsvare de velgerskansene man har erobret. Partiet må forberede seg på angrep fra flere kanter. Ap og de rødgrønne vil klistre partiet så mye som mulig opp til Frp. Frp vil markere avstand og egen politikk sterkere og sterkere jo mer vi nærmer oss valget, særlig hvis målingene viser at partiet sliter ytterligere. Mediene vil drive mer kritisk journalistikk jo nærmere vi kommer. Det blir interessant å se hvordan Høyre vil takle dette. Partiet beste kort ligger i at mange velgere er sugne på noe annet og nytt etter åtte år med de rødgrønne. Jeg tror det vil holde hele veien inn for partiet, men Høyres valgkamphistorikk ved stortingsvalg de senere årene er ikke særlig god - med et unntak for 2009-valget.

Fremskrittspartiet: Alt fra 10 til 20 prosent på målingene gjør at usikkerheten rundt partiets reelle nivå er stor. Selv tror jeg mest på målinger som befinner seg i nedre del av intervallet. I så fall ligger partiet an til å bortimot halvere oppslutningen sammenlignet med 09-valget. Utfordringen er den samme som for Aps del; partiet må få ned gjerdesitterne og parallelt få tilbake mange av de som har gått til Høyre hvis de skal gjøre et bra valg. Hvordan Frp på den ene side skal gjennomføre en valgkamp der man viser samarbeidsvilje med Høyre og sentrumspartiene, og på den annen side skal markere avstand og at partiet fortsatt står for noe unikt på områder som økonomi og innvandring blir en nøkkelutfordring å løse. Faren er at partiet "går på en SV" med en storebror som avlyser politikken på område etter område.

Sosialistisk Venstreparti:  Har (sett med egne, og folk som er glade i SV sine, øyne) kommet seg på riktig side av sperregrensen på fire prosent. Men avstanden ned er ikke større enn at de kommende månedene fort kan bli en kamp for å holde grensen fra livet. Skulle partiet ryke under, så risikerer man å bli stående igjen med kun Heikki Holmås som eneste representant 2013-17. Signalene fra leder Audun Lysbakken har gått i retning av at man ønsker å bredde ut partiet. Altså bli et parti som framstår som noe mer enn et miljø- og skoleparti. Konkret innebærer det at partiet vil bygge mer troverdighet på helse og eldreomsorg. Jeg har vondt for å se hvordan partiet, i den pressede opinionssituasjonen og i den regjeringskoalisjonen man nå befinner seg i, skal lykkes med dette på kort sikt. Snarere bør det ligge bedre muligheter til å befeste sin posisjon som miljøparti etter Aps Ja til konsevkensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Venstre brukte med hell "stem taktisk på oss"-kortet ifm. valget i 2005. SV kan appellere tilsvarende til taktiske rødgrønne velgere. Men et eventuelt tilsig av Ap-velgere kan få den rødgrønne vinningen til å gå opp i spinningen. Min vurdering er at SV er det partiet som ligger farligst an av de fire "sperregrensepartiene". Grunnfjellet er for lite hvis det skulle gå filleveien i valgkampen.

Senterpartiet: Mange i partiet pustet nok lettet ut etter at det kom til en løsning i landbruksoppgjøret som bøndene sa seg bra fornøyd. Men Sps hovedutfordring ligger fast: Appellen til andre velgergrupper enn bønder og disktriktsromantikere er for lav. Velgerkonjunkturene jobber i mot Sp år for år: Det blir stadig flere velgere med høyere utdanning i sentrale strøk, velgere som partiet appellerer dårligst til. I likhet med SV ønsker Sp å framstå med mer bredde, og ikke bare være bondepartiet i norsk politikk. Bl.a. har man ambisjoner om å være Samferdselspartiet. 17 prosent av velgerne mente partiet hadde den beste samferdselspolitikken, i følge valgundersøkelsen til Bernt Aardal og co i 2009, bare knepent slått av Ap (19 prosent). Men høy troverdighet på distrikt og samferdsel var ikke nok for at velgerne gikk mann av huse for å stemme Sp i 2009, og det kommer ikke til å være nok i 2013 heller. I motsetning til SV, så bør imidlertid Sp ha et grunnfjell som er stort nok til at partiet holder sperregrensen greit fra livet. I en tid der EU-motstanden er historisk høy, så skulle man tro at potensialet for Norges klareste Nei til EU-parti burde være langt høyere enn 5-6 prosent. Partiet vil nok forsøke å dra opp EU-saken i valgkampen, trolig pakket inn i sin motstand mot EØS, men forsøkene vil neppe lykkes all den tid alle andre partier ser seg mest tjent med å la være å snakke om dette.

Kristelig Folkeparti: Oppslutningen synes å ha stabilisert seg rundt 5 prosent. Den velgermessige utfordringen ligner Senterpartiets: KrF holder ganske godt på tidligere velgere, men appellerer i forsvinnende liten grad til nye velgere. I likhet med Sp så tror jeg partiet har et grunnfjell som er stort nok til å holde partiet over sperregrensen også ved dette valget. Selv om både det nystartede De kristne og det noe eldre Kristent Samlingsparti håper å ta noen velgere fra KrFs "base", så tror jeg de ikke utgjør noen særlig trussel. Etter en noe turbulent tid, framstår nå KrF samlet utad bak sin ubestridte leder Knut Arild Hareide. Partiet risikerer å drukne i mediedramaturgien mellom Ap og Høyre og er avhengig av å komme seg ut av denne skyggen for å gjøre det bra. Familiepolitikken er og blir KrFs hovedsak når det gjelder velgertroverdighet, men også eldreomsorg er en god KrF-sak når partiet er på sitt beste.

Venstre: Har trolig lært mye av valgkampen i 2009 da det ble mye spill og garantier og lite politikk. I likhet med KrF ligger også Venstre på rundt 5 prosent på målingene. I motsetning til gamle dager, så gjør partiet nå det best i urbane strøk. Partiets beste valgkretser er Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Det er de samme valgkretsene som øker antallet mandater pga. positiv befolkningsutvikling. Og det er de samme valgkretsene som også er Høyres beste. Slik sett bør Venstre ha en lys framtid foran seg. Mange velgere har også Venstre som sitt nr. 2 parti. Men det hjelper lite hvis det er for få som har det som nr. 1. Høyres suksess kan bli Venstres bane, en god del velgere står mellom disse to partiene. Et annet vedvarende problem for partiet er at man ikke har eierskap til noen saker. Nærmest er man på miljø, og med et SV i regjering så burde Venstre kunne styrke seg mer her. Problemet er imidlertid at man er i den samme situasjonen som SV; Venstre har (potensielle) regjeringspartnere som er lunkne til en grønnere politikk.

Rødt: Burde ha tidenes mulighet til å ta opposisjonsrommet til venstre i norsk politikk med et SV som har sittet i regjering i åtte år. Men Rødt har slett ikke klart å ta dette rommet. Så hva kan tale for at Rødt kan klare det om snaue fire måneder? Den nye lederen Bjørnar Moxnes er et positivt tilskudd. Han holder en annen klasse enn den foregående lederen. Rødts primære mulighet ligger i Oslo. Får man samme oppslutning som sist her, ca fire prosent, så tyder alt på at det vil sende Moxnes inn på Tinget siden Oslo har to mandater mer til fordeling enn sist - innslagspunktet flyttes dermed ned. Partiet sliter imidlertid med å komme seg på banen, man havner ofte på utsiden av valgkampene. Og partiet oppfattes nok for ekstremt og outrert til å bli et reelt alternativ for mange venstreorienterte velgere, det blir i stedet som regel et valg mellom Ap, SV eller sofaen for dem. Rødt kan få inn sin Moxnes, men sjansen er minst like stor for at de ikke klarer det denne gangen heller.

Miljøpartiet De Grønne: Partiet fikk et lite gjennombrudd ved valget i 2011 og kan få det store gjennombruddet i år. Den grønne bølgen ute i Europa kan skvulpe litt inn også over vårt land. Noe av årsaken til at det aldri har lyktes for et grønt parti med å etablere seg og bli en maktfaktor, skyldes at vi har manglet de virkelig store miljødebattene her i landet, slik man f.eks har hatt med kjernekraft i Sverige og Tyskland. En annen årsak har vært at de etablerte partiene, med SV og Venstre i front, har lyktes med å ta opp i seg den grønne konfliktlinjen i - noe som har gjort rommet for nykommere mindre. I likhet med Rødt, så ligger partiets primære mulighet i Oslo. Foreløpig har de hatt noen oppløftende nasjonale målinger, mens de lokale Oslo-målingene ikke har vist det samme løftet. Man er avhengig av at det kommer målinger i sluttfasen som viser at partiets muligheter er reelle, hvis ikke så kan en del potensielle MDG-velgere tenke at å stemme på partiet er bortkastet. Jeg tror vi gjør lurt i å se opp for De Grønne i år - de kan komme til å skrive historie.