Makt i sentrum

Sentrumspartiene er et sentralt begrep i norsk politikk. Dette misvisende, men også reelle samlebegrepet på partiene Sp, KrF og Venstre. Misvisende fordi partiene i hjertesakene sine slett ikke er i sentrum. Sp har en fløyposisjon i distrikts- og landbrukspolitikk. KrF er radikale i religiøse og moralske spørsmål. Og Venstre går lenger enn de fleste i miljøpolitikken. Men begrepet er også reelt, for i den økonomiske politikken er de plassert omlag midt på høyre-venstre-aksen.

Sentrumspartiene har over lang tid hatt en sterk evne til å manøvrere seg fram til maktposisjoner i kommunestyrer, fylkesting, storting og regjering. Makten har ofte vært langt større enn stemmeantallet skulle tilsi. Udemokratisk, hevder mange. Samtidig er det slik i vårt demokrati at flertall er nødvendig for å få vedtatt noe. Dette enkle faktum innebærer at sentrumspartiene er avgjørende for å danne flertall i de fleste folkevalgte, politiske forsamlinger. For venstresiden (Ap+SV) og høyresiden (H+Frp) har ikke styrke nok alene for å skape flertall (noen få lokale unntak finnes). 

Støre må bygge bredere allianser

Det betyr at nesten uansett hvor små sentrumspartiene er, så vil de inneha en strategisk viktig posisjon. Kombinasjonen av gunstig høyre-venstre-plassering og flertallsnødvendighet skaffer sentrumspartiene friere både til høyre og venstre. SVs deltakelse i den rødgrønne regjeringen var historisk. Men vel så avgjørende for at Jens Stoltenberg kunne gjenerobre makten og lede landet i åtte sammenhengende år, var at han fikk Sp med.

Den nyvalgte etterfølgeren Jonas Gahr Støre må videreføre samarbeidslinjen om han skal lykkes med hovedmålet om å ta tilbake makten i 2017. Han må trolig også lykkes med noe mer for å få det til. Han må bygge bredere og bli bedre enn Jens Stoltenberg på å skape allianser til KrF og Venstre. For selv om Ap har steget på målingene, så viser gjennomsnittet at «Nydalen-partiene» H, Frp, KrF og V fortsatt har flertallet inne.

MDG på vippen?
Samtidig bør alle være obs på Miljøpartiet De Grønne. De kan være i ferd med å få en nøkkelposisjon i vårt politiske landskap, sommerens målinger har aktualisert en situasjon der de kommer på vippen.

Hvordan Støre og Ap lykkes med sine relasjoner til disse tre partiene, i tillegg til å bevare et godt forhold til Sp og SV, vil være med og definere hans lederskap. Et grønnere Ap, som Støre har varslet, er nødvendig for å få med seg MDG og Venstre. Mer vektleggingav verdier kan bedre forholdet til KrF. Støre har nok forstått at veien til makt går via sentrum.

Bare spør Erna Solberg.


En bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 23. juni  

Fylkesanalyse Vestfold

På oppdrag for gratisavisen Vestfold Blad har jeg laget en analyse av fylkestingsvalget
(s. 8 - 9). Dessverre forskjøv tallene i tabellen seg en smule på trykk, slik at Ap har blitt tildelt den oppslutningen SV skulle hatt (stusselige greier..), Sp fikk Aps sin oppslutning osv (sikkert hyggelig for Sp...). Men tallene fremkommer korrekt i søylegrafikken.

I forbindelse med analysearbeidet, ringte jeg opp flere av de mest sentrale kandidatene til Vestfold fylkesting. Særlig synes jeg det var interessant å høre hvordan sentrumspartienes folk resonnerte rundt mulig samarbeid. Det var ikke så veldig mye konkret å få ut av dem, som du kan lese, men jeg tror dette gir en god illustrasjon over tingenes tilstand også i mange andre fylker og kommuner. Sentrum sitter med mange av maktnøklene, men venter bevisst til etter valget med å fordele nøklene til dem de får mest gjennomslag hos. Og kan man egentlig klandre dem for det?

Samtidig er det noe som går tapt i demokratiet vårt når velgere som stemmer på Sp, KrF eller Venstre ikke vet hva de får av maktstyring i sin kommune eller fylke. For er det ikke et valg mellom avklarte alternativer som velgere bør kunne foreta?  

Små partier, stor makt

Jeg spant litt videre på dette blogginnlegget om sentrumspartienes makt og fikk denne kronikken på trykk i Drammens Tidende i går: 

Små partier som Venstre og KrF kan komme til å få helt avgjørende maktposisjoner en rekke steder etter høstens valg. Hvor demokratisk er det?

- Vi vil tvinge andre til å velge Venstre, sa partiets fylkeslistetopp Runolv Stegane til Drammens Tidende den 21. februar. Tonen er satt. Kommer Venstre på vippen, så skal posisjonen utnyttes til det maksimale. Den frieren som gir partiet de beste gavene, får dele ekteseng. Men denne situasjonen er ikke ny. Og dette gjelder ikke bare Venstre. For andre sentrumspartier som KrF og Sp har opp igjennom historien klart å skaffe seg makt, innflytelse og posisjoner som langt har overskredet det som deres størrelse skulle tilsi. Makt som det (i nyere tid) vesentlig større partiet, Frp, til nå bare har kunnet drømme om.

Det er dypt udemokratisk, hevder noen. Jeg forstår den tankegangen. For er det ikke et eller annet riv, ruskende galt med valg der partier som få stemmer på, får mest makt? Dernest: Hvor redelig er det overfor oss velgere at vi ikke aner slags styre vi støtter hvis vi skulle velge å putte en stemmeseddel med for eksempel Venstre i urnen? Har ikke vi velgere et krav på å vite hvor partiene står før vi bestemmer oss? Dette er meget betimelige og gode momenter. Momenter som Stegane og co definitivt må tenke igjennom slik at de ikke bidrar til at det politiske spillet kommer i forgrunnen og selve politikken i bakgrunnen. Velgerne fortjener bedre!

Samtidig finnes det også noen gode argumenter for at små sentrumspartier agerer slik. Et nøkkelord her er politikk. For valg og stemmeandeler er ikke bare et spørsmål om matematikk. Det er også et spørsmål om politikk. Under min tid som seminarleder for statsvitenskapsstudenter ved Universitetet i Oslo, drøftet vi ofte hva som er de viktigste konfliktlinjene i norsk politikk. Ett element som gikk igjen, var enighet om at høyre-venstre-aksen er sentral. Som regel tegnet jeg da opp en strek på tavla og ba studentene plassere partiene på en skala fra venstre mot høyre. Omtrent alle satte SV lengst til venstre, dernest Ap, så Sp, KrF og Venstre rundt midten, før Høyre og Frp ble plassert til høyre. Dette bildet harmonerer godt med hvordan velgere flest oppfatter partiene.

Høyre-venstre-aksen er slett ikke den eneste motsetningen av betydning i vårt politiske landskap. Andre akser som bl.a. dreier seg om geografi, kultur, miljø og innvandring er også viktige. Men høyre-venstre er en nøkkel for å forstå hvordan partiblokker og maktkonstellasjoner oppstår. Og sentrumspartienes plassering om lag midt på denne aksen, skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr at de har gunstige kort når det kommer til forhandlinger. Meningen med Venstre er vel at de skal få til mest mulig Venstre-politikk? På samme måte som meningen med KrF er at deres politikk skal settes ut i livet. Osv.
I det perspektivet er det ikke så god grunn for å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for det som den er verdt. Det ligger i partienes natur å forsøke å maksimere sin innflytelse for seg og sine velgere.

På de nasjonale målingene har Høyre og Frp nå rent flertall. Mange kommentatorer spekulerer derfor allerede friskt i at vi kan få en blåblå regjering etter valget i 2013. Det er ennå langt fram dit, og jeg tror opptil flere forståsegpåere og partistrateger fortsatt gjør lurt i inkludere både Venstre og KrF i kalkylene over hvem som er nødvendige for å få til et maktskifte. For det skal ikke rare velgerbevegelsene til, før dagens helblå meningsmålingsflertall er borte og KrF og/eller Venstre er på vippen.

Det er atskillig kortere vei inn til høstens lokalvalg. Situasjonen i Buskerud har klare likhetstrekk med situasjonen nasjonalt. Både i Buskerud fylkesting og i Drammen kommunestyre ligger det pr i dag an til rene Høyre+Frp-flertall. Men greier for eksempel Ap, gjennom en god valgkamp, å mobilisere mange av sine sympatisører som i dag sitter på gjerdet, så kan valgutfallet begge steder bli at ett eller flere sentrumspartier havner på vippen.

Uansett utfall her, så skal det beskjeden spådomskunst til for å hevde at veien til makt mange steder vil fortsette å gå gjennom de små i sentrum. Demokratisk eller ei.