Slik vokser SV, MDG, Rødt og "Andre"

 Misnøye med sitt gamle parti og mer attraktiv politikk hos et annet parti er hovedårsaker til hvorfor velgerne vandrer.

 

Sist fredag presenterte jeg hovedfunn fra Sentios januar-undersøkelse der velgerne ble bedt om å begrunne hvorfor de har endret partipreferanse. Analysen tok for seg bevegelsene mellom de fire største partiene Ap, H, Frp og Sp. Med et særlig fokus på begrunnelsene for Aps fall. I dag får du velgernes begrunnelser for vandringer mellom de mindre partiene SV, MDG, Rødt, KrF, V og «Andre». Men også årsakene som oppgis av de som vandrer inn eller ut av «vet ikke»-gruppen, samt noen bevegelsesmønstre mellom små og store partier.

Dette er et utdrag fra Plussanalysebrev nr 1 i 2021. Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

Når tallene fra en slik utvalgsundersøkelse brytes ned på partier, så vil antallet respondenter som har en preferanse for de mindre partiene være såpass få, at vi må ta forbehold om store feilmarginer når vi studerer disse vandringene. Derfor er det ikke gitt at begrunnelsene som er oppgitt, er tilfredsstillende representative for alle velgernes vandringer mellom partiene. Vi bør derfor se på dataene også med kvalitative øyne og tenke at begrunnelsene uansett kan ha en egenverdi fordi denne type data i stor grad ellers mangler. Undersøkelsen gir oss altså kvalitativ kunnskap om velgervandringer, selv om ikke alt nødvendigvis er like representativt.       

Sunn SV-matrise
SV har et januar-snitt på åtte prosent. Partiet ligger to prosentpoeng over sitt 2017-valg. Veksten skyldes først og fremst et ganske stort netto pluss mot Ap. De som har gått fra Ap til SV holder særlig fram to begrunnelser for dette: Politikk og en mer negativ oppfatning av Ap. «Ap har forlatt sitt grunnfjell, det passer ikke med mine meninger lenger», sier en. Det er få som beveger seg fra SV til Ap for tiden, men den som begrunner sin vandring med at «Ap har mer makt» representerer et tradisjonelt problem for lillebror SV i forholdet til storebror Ap. 

SV har noe pluss mot regjeringspartiene H og V, men dette er relativt beskjedent. Miljø-politikk oppgis som en av årsakene til vandringene fra H til SV. En tidligere blå velger utrykker, kanskje litt overraskende, at «jeg har alltid likt SV». Alle velgerne som har vandret fra SV til H oppgir Høyres gode styringsevne og bra håndtering av Korona som årsak.   

SV har mobilisert en del av de som satt hjemme sist. Deres begrunnelser dreier seg om ulike politiske spørsmål som helse, distrikt og skatt.

Kan Rødt og uklart regjeringsalternativ ødelegge for SV?
Selv om SV har et høyere lojalitetsnivå nå enn vanlig, så har partiet også en del 2017-velgere som har blitt usikre. Uklarhet på venstresiden og svakheter på miljø trekkes fram som noen av årsakene. Her kan det ligge et farepotensial.
 
SV har for tiden netto tap kun til ett parti; Rødt. «SV går feil vei, mens Rødt står på sitt», holder en av disse fram. En annen mener at Rødt gjør en bedre jobb for «oss arbeidsfolk». 

MDG henter velgere fra Ap og V
MDG balanserer for tiden på sperregrensen. Det betyr at partiet ligger noe over sitt 2017-nivå på drøyt tre prosent. Partiet har to hovedkilder for sin framgang: Klart positivt bytteforhold med både Ap og V. De som har forlatt Ap til fordel for MDG, er samstemte i sin begrunnelse om at det skyldes miljøpolitikken.

Også de som kommer fra Venstre oppgir miljø som grunn, men nevner i tillegg misnøye med Venstres arbeid og posisjon i regjeringen. «MDG er tydeligere på grønn politikk. Venstre er for praktisk rettet om regjeringssamarbeid» er en begrunnelse som på en bra måte oppsummerer overgangene fra V til MDG. Men det finnes også noen som går motsatt vei. «MDG gjorde en bra jobb i Oslo, men ikke i Bergen og Stavanger», sier en ny V-velger som stemte MDG sist.  

 Utdrag av begrunnelsene for å gå til MDG

Svak lojalitet er en fare for MDG
MDG sliter med lojaliteten blant egne velgere. Av de som har hoppet opp gjerdet, er det mye usikkerhet ute og går. Men en peker på at MDG er for ensaksorientert: «Det er andre viktige saker som MDG ikke dekker». Jeg noterer også at kritikk av MDGs jobb under pandemien er et element i begrunnelsene fra disse.  

Dette er et utdrag fra Plussanalysebrev nr 1 i 2021. Dagens brev inneholder også begrunnelser som velgerne oppgir for å gå til eller forlate Rødt, V, KrF og "Andre". Mine plussbrev kommer ut en gang pr mnd. Du kan abonnere på Pluss ved å Vippse 200 kr (halvt år) eller 300 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.  

Makt i sentrum

Sentrumspartiene er et sentralt begrep i norsk politikk. Dette misvisende, men også reelle samlebegrepet på partiene Sp, KrF og Venstre. Misvisende fordi partiene i hjertesakene sine slett ikke er i sentrum. Sp har en fløyposisjon i distrikts- og landbrukspolitikk. KrF er radikale i religiøse og moralske spørsmål. Og Venstre går lenger enn de fleste i miljøpolitikken. Men begrepet er også reelt, for i den økonomiske politikken er de plassert omlag midt på høyre-venstre-aksen.

Sentrumspartiene har over lang tid hatt en sterk evne til å manøvrere seg fram til maktposisjoner i kommunestyrer, fylkesting, storting og regjering. Makten har ofte vært langt større enn stemmeantallet skulle tilsi. Udemokratisk, hevder mange. Samtidig er det slik i vårt demokrati at flertall er nødvendig for å få vedtatt noe. Dette enkle faktum innebærer at sentrumspartiene er avgjørende for å danne flertall i de fleste folkevalgte, politiske forsamlinger. For venstresiden (Ap+SV) og høyresiden (H+Frp) har ikke styrke nok alene for å skape flertall (noen få lokale unntak finnes). 

Støre må bygge bredere allianser

Det betyr at nesten uansett hvor små sentrumspartiene er, så vil de inneha en strategisk viktig posisjon. Kombinasjonen av gunstig høyre-venstre-plassering og flertallsnødvendighet skaffer sentrumspartiene friere både til høyre og venstre. SVs deltakelse i den rødgrønne regjeringen var historisk. Men vel så avgjørende for at Jens Stoltenberg kunne gjenerobre makten og lede landet i åtte sammenhengende år, var at han fikk Sp med.

Den nyvalgte etterfølgeren Jonas Gahr Støre må videreføre samarbeidslinjen om han skal lykkes med hovedmålet om å ta tilbake makten i 2017. Han må trolig også lykkes med noe mer for å få det til. Han må bygge bredere og bli bedre enn Jens Stoltenberg på å skape allianser til KrF og Venstre. For selv om Ap har steget på målingene, så viser gjennomsnittet at «Nydalen-partiene» H, Frp, KrF og V fortsatt har flertallet inne.

MDG på vippen?
Samtidig bør alle være obs på Miljøpartiet De Grønne. De kan være i ferd med å få en nøkkelposisjon i vårt politiske landskap, sommerens målinger har aktualisert en situasjon der de kommer på vippen.

Hvordan Støre og Ap lykkes med sine relasjoner til disse tre partiene, i tillegg til å bevare et godt forhold til Sp og SV, vil være med og definere hans lederskap. Et grønnere Ap, som Støre har varslet, er nødvendig for å få med seg MDG og Venstre. Mer vektleggingav verdier kan bedre forholdet til KrF. Støre har nok forstått at veien til makt går via sentrum.

Bare spør Erna Solberg.


En bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 23. juni  

Har sentrumspartiene for mye makt?

Min gjennomgang av stillingen i fylkene, viste at sentrumspartiene (Sp, KrF, Venstre) ligger an til å komme på vippen i omtrent samtlige fylkesting. Dermed er de i posisjon til å avgjøre hvilken politisk kurs landets fylker skal styres i de neste fire årene. Også i de aller fleste kommuner og i regjering og storting kommer man ikke til makt uten at minst ett sentrumsparti er med og etablerer flertall.

Hva kommer dette av? For det første så sier det noe om at velgernes preferanser er såpass mangfoldige at et flertall ikke stemmer blåblått (H+Frp) eller rødrødt (SV+Ap). Dernest er det en erkjennelse av at høyre-venstre-aksen fortsatt er svært essensiell i det norske politiske landskapet. For sentrumspartiene plassering på denne aksen skaffer dem friere i begge retninger. Det betyr også at de har gunstige kort når det skal forhandles om makt og posisjoner.

Alle de tre sentrumspartiene har i dag en oppslutning på 4-6 prosent på målingene. Hvor demokratisk er det at så små partiene har såpass mye innflytelse? Godt spørsmål. Jeg kan forstå f.eks. Frps frustrasjon over at partier som er langt mindre enn dem selv, får makt, posisjoner og innflytelse som Frp til nå bare har kunnet drømme om. Samtidig er det også slik at dette ikke bare et spørsmål om matematikk og stemmeandeler, men også om politikk. For ønsker ikke ethvert parti å maksimere sin egen innflytelse på politikken? I det perspektivet, ser jeg heller liten grunn til å klandre sentrumspartiene fordi de utnytter sin posisjon for alt det som den er verdt.

Hva synes du? Er sentrumspartienes makt rimelig eller urimelig?