Valgtaperen Ap vinner makten i 21 av 25 storkommuner

Sp, MDG, SV og Rødt sin framgang, samt gode samarbeidevner, gjør at valgtaperen Ap tar en paradoksal storeslem etter valget og kaprer omtrent alle lederposisjonene i våre største kommuner.     

Dette er maktsituasjonen etter valget i våre 25 største kommuner, målt i innbyggertall, slik jeg har kunnet bringe det på det rene:

Oslo: MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti, MDG er ikke avvisende, men dette blir det neppe noe av.

Bergen: Det ble borgerlig flertall 34-33 i Bergen hvis V, KrF, PP, FNB, H og Frp regnes inn. Men begge de to sentrumspartiene har sittet i byråd med Ap i foregående periode og ønsker, i alle fall foreløpig, å fortsette dette samarbeidet. Sammen med MDG og SV pågår det nå forhandlinger mellom fem partier. Disse fem mangler imidlertid tre mandater på flertall og må i så fall støtte seg på enten Rødt eller Sp. Det gjenstår å se om forhandlingene fører fram, gjør de det er Roger Valhammer (Ap) mest sannsynlig som byrådsleder. Skulle det bryte sammen, og Sp velge et samarbeid med høyresiden, samt KrF bytte side, så er H, Frp, FNB, PP, KrF og Sp en alternativ vei til 34 mandater, med Harald Hove (H) som mulig byrådsleder. 

Trondheim: Som ventet fire nye år til Rita Ottervik (Ap) her, tross kolossal tilbakegang for Ap på hele 16 prosentpoeng. Høyre brøt landstrenden og gikk faktisk litt fram i Trondheim, men hverken Frp, KrF eller Venstre klarte å "ta en Høyre" og gikk tilbake. Aps styringskonstellasjon har blitt smalere; SV, MDG og Sp nå utgjør alliansen. Disse fire har imidlertid et greit flertall inne med sine 37 (av 67) mandater. 

Stavanger: Borgerlig flertall 35-32 hvis H, Frp, KrF, V, FNB og PP regnes inn på borgerlig side. Men FNB valgte, noe overraskende, et samarbeid med venstresiden. Sammen med AP, MDG, SV, Sp og Rødt banet dette veien for maktskifte og Kari Nessa Nordtun (Ap) som ny ordfører.

Bærum: Det ble som ventet ingen spenning om utfallet her. Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp, KrF og Venstre blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Kristiansand: Demokratenes sterke frammarsj endte over 14 prosent, det har skapt røre i det politiske systemet i sørlandsbyen. Ingen partier fikk over 19 prosent av stemmene og hele 13 partier er nå representert i kommunestyret. Ingen konstellasjoner har flertall, men Ap, MDG, SP, SV, Rødt og Tverrpolitisk folkeliste har laget en samarbeidsavtale som kan gi maktskifte og gjøre Jan Oddvar Skisland (Ap) til ny ordfører. Men de mangler fire mandater på flertall og må i så fall søke støtte også hos Demokratene eller KrF. Demokratene har etter valget sagt at de foretrekker Ap framfor Høyre som ordførerparti.

Drammen: Meget jevnt valg som munnet ut i 29-28 i rødgrønn favør. Dette ga grunnlag for et maktskifte i Drammen med Monica Myrvold Berg (Ap) som ny ordfører, tuftet på et samarbeid med MDG, Sp, SV og V. Det var et spenningsmoment i ettervalgsforhandlingene hvilken side Sp ville velge, de valgte altså venstresiden.

Asker: Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen.

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir antagelig ordfører hvis forhandlingene fører fram.

Fredrikstad: Ap også her kraftig tilbake, men beholder nok ordføreren i Jon-Ivar Nygård. Ap forhandler med Sp, SV, MDG, Rødt og Bymiljølista. Disse har i alt 33 (av 53 mandater). 

Sandnes: Den uortodokse styringsalliansen Ap, Frp og Sp gjenskapte flertallet med hårfin margin; 25-24. Det betyr at Stanley Wirak fortsetter som ordfører, tross sterk tilbakegang.

Tromsø: I likhet med Kristiansand, så fikk heller ikke her noen partier over 19 prosent, noe som viser den sterke fragmenteringstendensen ved årets valg. Ap ser ut til å kunne beholde ordføreren i Gunnar Wilhelmsen, hans parti forhandler med Sp, MDG, SV og MDG. Dermed ryker Rødt ut etter å ha gått kraftig tilbake, stikk i strid med landstendensen forøvrig. Sp havnet i vippeposisjon og valgte venstresiden. 

Ålesund: Kun tre partier gikk tilbake i nye Ålesund; Ap, KrF og V. Disse gikk til gjengjeld markant tilbake.  Men samtlige valgtapere inngår i styringsalliansen til Eva Vinje Aurdal (Ap) som fortsetter som ordfører, basert på en meget bred sentrum-venstre-koalisjon av Ap, SV, R, MDG, Sp, KrF og V.   Et fragmentert partimønster også her med hele 12 partier/lister representert i kommunestyret i den nye storkommunen.

Sandefjord: Det helblå flertallet av Høyre og Frp røyk med solid margin her, men Bjørn Ole Gleditch (H) beholder ordførerkjedet da samarbeidet mellom de to blå og KrF ble utvidet til også å gjelde Sp.  

Sarpsborg: Sterk tilbakegang for Ap også her, men Sindre Martinsen-Evje (Ap) beholder ordførerklubba, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Skien: Ap leverte et relativt sett bra valg i Skien og gikk bare litt tilbake. Hedda Foss Five (Ap) beholder ordførervervet, støttet av SV, KrF, MDG, V og Sp. 

Bodø: Høyre sterkt tilbake her, mens Aps tilbakegang var mer moderat. Ida Pinnerød (Ap) fortsetter sin ordførergjerining, etter en samarbeidsavtale mellom Ap, Sp, SV, MDG og KrF. 

Tønsberg: Maktskifte med Anne Rygh Pedersen (Ap) som ny ordfører, basert på en firepartiallianse av Ap, Sp, MDG og KrF som tilsammen har akkurat de 25 mandatene som trengs for å få flertall i Tønsberg. 

Nordre Follo: Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp og SV.

Moss: Stor tilbakegang for Ap, men Hanne Tollerud (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Sp, SV, Rødt, MDG og KrF. By og Bygdelisten Ny Kurs fikk pene 11 prosent, men oppnår ingen maktinnflytelse.

Larvik: Enorm tilbakegang for Ap, mens nystardede "Bedre Larvik" oppnådde pene 10 prosent, uten at de kom i maktposisjon. For et blokkoverskrivende samarbeid mellom Ap, H og Sp, gir Høyre ordføreren i form av Eirik Bringedal.

Arendal: Høyre ørlite grann fram her, men Ap fortsetter med ordføreren i Robert Cornels Nordli som får med seg KrF, SV, Sp, MDG og V og som til sammen har de ndøvendige 20 mandatene for flertall. 

Karmøy: De største valgtaperne her, Ap og Frp, inngikk et samarbeid etter valget, sammen med KrF, Sp og Venstre. Dette sikrer Jarle Nilsen (Ap) fire nye år som ordfører.

Lørenskog: Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år, støttet av MDG, SV og Rødt.  

Ullensaker: Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte, trolig med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt - hvis forhandlingene mellom disse fem fører frem.   


Summerer vi opp her, så ligger Ap kun an til å miste ordføreren i en storkommune; Larvik. I Stavanger, Drammen, Kristiansand, Ullensaker og (til dels) Nordre Follo overtar Ap makt fra Høyre og Frp. Mens i både Oslo, Bergen, Trondheim, Lillestrøm, Tromsø, Ålesund, Sarpsborg, Skien, Bodø, Moss, Arendal og Lørenskog ser Ap ut til å beholde ledertrøya. Høyre ser bare ut til å kunne forsvare makten i Bærum, Asker og Sandefjord, i tillegg til at de kaprer Larvik. Partiet har nok ikke gitt opp Bergen, men totalen er svart for regjeringspartiet som tok mål av seg til at halvparten av Norges innbyggere skulle bo i en H-ledet kommune.

Sp og MDG velger Ap
Ser vi på samarbeidskonstellasjonene, så er det et tydelig storkommunemønster at Sp og MDG omtrent konsekvent velger et samarbeid med Ap framfor H. I hele 21 storkommuner inngår Sp i en maktposisjon, i 19 av dem samarbeider partiet med Ap, kun i Asker og Sandefjord inngår Sp i et samarbeid til høyre uten Ap. I 19 storkommuner har MDG en hånd på styringsrattet, samtlige steder er det i samarbeid med Ap.

Men også Høyres regjeringspartnere KrF og V inngår ofte i Aps styringsgrunnlag:  I 12 kommuner sitter KrF i posisjon, i 9 av dem sammen med Ap. Mens Venstre er i posisisjon i 8 av kommunene, i 5 av dem med Ap.

Samtidig er det blitt et meget krevende styringslandskap for Ap å manvørere i de fire årene som kommer fordi styrkede alliansepartnere vil kreve mer politisk innflytelse, samtidig som koalisjonene flere steder består av svært mange partier med til dels skjøre flertall.

Det kan kan bety ustabile styringsforhold.



Ønsker du å støtte mitt arbeid, så kan du vippse på nr 92237487. Alle bidrag er velkomne og bidrar til at jeg kan lage flere åpne analyser, helt fritt for betalingsmurer.
     

     

Ap har nå makten i 14 storkommuner. Høyre i 6.

Ap overtok makten fra Høyre i sju av storkommunene våre etter valget. MDG kom inn overalt, og inngår i seks politiske styringskonstellasjoner - med venstresiden. 

Vi sitter nå både med valg- og forhandlingsfasit i hånd og kan i ro og mak studere situasjonen i kommunene våre. Ha landsresultatene i mente når vi nå skal se på ståa i våre 20 største kommuner, målt i innbyggertall (grafikken er lånt fra TV2s utmerkede valgsider):

Oslo: Kun Rødt og MDG gikk fram av partiene som ble representert i bystyret. MDGs Oslo-nivå ble ca det dobbelte av deres landsnivå. Min tolkning av valgresultatet er at MDGs framvekst særlig rammet Ap, SV og Venstre i Oslo som alle gjorde det relativt sett svakere enn deres respektive landstrend skulle tilsi. Høyre gikk derimot mindre tilbake enn landstrenden indikerte.

   

De borgerlige mistet fire mandater, det samme som MDG gikk fram. At det mangeårige borgerlige flertallet i hovedstaden forsvant, skyldtes altså ene og alene MDGs suksess. Rødts framgang balanserte ellers SVs tilbakegang på venstresiden. I sum ble det 27 mandater til hver side, og MDG på vippen med sine 5.

MDG valgte som ventet å forhandle med venstresiden etter valget, og dermed var det duket for maktskifte. Forhandlingene munnet ut i en plattform og et mindretallsbyråd med Ap+MDG+SV, med Rødt som en form for støtteparti. Raymond Johansen (Ap) ble ny byrådsleder etter Stian Berger Røsland (H), og Marianne Borgen (SV) ble overraskende nok ordfører etter Fabian Stang (H).

Bergen: Høyre gikk på en kjempesmell i Bergen, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Dette er det mest framtredende trekket. Indre strid, byrådsrot og ordførerrot er en del av forklaringen på Høyres enorme fall - i tillegg til nasjonal trend. Ellers er det grunn til å merke seg SVs klare framgang, og at Venstre gikk mer tilbake her enn snitt.

I sum ga dette en massiv rødgrønn valgseier 38-29 i mandater (medregnet MDG). Harald Schjeldrup og Ap valgte å invitere Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV. Det fikk SV til å se rødt, fordi de mener at uenigheten mellom dem og Venstre er for stor på mange felt til at de kan sitte i byråd sammen. Derfor avstod partiet fra å delta, og forholdet til Ap ble iskaldt.

Forhandlingene munnet ut i et byråd bestående av Ap+V+KrF, som har et knappest mulig flertall bak seg (34 av 67 mandater). Schjeldrup er ny byrådsleder og Mare Mjøs Persen (Ap) ordfører.

Trondheim: Både Høyre og Frp gikk sterkere tilbake her enn snittet. MDG gikk markant fram og kom nesten opp til nivået partiet fikk i Oslo. Ap klarte nok et Trondheims-valg på 40-tallet, og totalt sett ble det som ventet en overlegen rødgrønn seier.


Den største overraskelsen var imidlertid Pensjonistpartiet som mer enn doblet sin oppslutning. Det ble større enn KrF og kom inn med to mandater. Framgangen kan nok i stor grad tilskrives to populære karer i Morten Kokaas og Svein Otto Nilsen på topp - begge med en fortid i Frp.

Rita Ottervik og Ap viderefører sin brede samarbeidslinje i vår tredje største by. Sentrum-venstre-samarbeidet består nå av både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet. Ottervik går på nok en periode som ordfører, mens Hilde Opoku (MDG) er ny varaordfører.


Stavanger: Høyres tilbakegang var noe mindre enn landstrend, mens Frps nedgang noe sterkere. Det siste kan skyldes at noen tidligere Frp-velgere fant "Folkeaksjonen Nei til mer bompenger" mer attraktivt. Denne aksjonen, som har basert mye av sin kommunikasjon på Facebook, ble jevnstort med SV, og kom inn med tre representanter.

Stavanger Venstre har grunn til å være fornøyd med valget, partiet gikk fram ved et valg der landstrenden deres var ned og man er nå klart større enn sine partivenner i både Oslo, Bergen og Trondheim.

Derimot var valget en skuffelse for Ap. Et resultat godt nede på 20-tallet er svakt med tanke på at Stavanger er ekstra rammet av økende ledighet pga. nedgang i oljesektoren.

Christine Sagen Helgø (H) fortsetter som ordfører, med Bjørg Tysdal Moe (KrF) som varaordfører. Også Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet inngår i det brede sentrum-høyre-samarbeidet i Stavanger. Det nye er at Frp også er med - samarbeidet er dog begrenset til posisjoner og budsjett.  

Bærum: Høyre mistet sitt rene flertall, men er fortsatt dominerende. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsetter som ordfører, støttet av Frp og KrF. En dypere analyse finner du her.

Kristiansand: Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand. Men bevegelsene fulgte landstendens og alle de fire borgerlige partiene H, Frp, KrF og V gikk tilbake - mest markert var Frps nedgang.

Demokratene, med ex-Frp-er Vidar Kleppe i front, har fortsatt et bra grep om Kristiansand-velgerne, og de kunne endog notere en liten framgang og er nå jevnstore med Venstre, og markert større enn SV.

Etter valget ble det et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene som gir Harald Furre (H) fire nye år som ordfører, mens Jørgen Kristiansen (KrF) fortsetter som varaordfører.



 

Fredrikstad: Infact-målingene før valget viste at Ap ville få ca 40 %. Resultatet ble markant bedre, og som i 2011 manglet partiet faktiske bare ett mandat på rent flertall i kommunestyret.

Tilbakegang for Høyre og gjennombrudd og resultat på linje med snitt for MDG er ellers hovedtrekket ved valget i Fredrikstad. Jeg merker meg også Sps framgang.

Jon-Ivar Nygård (Ap) fortsetter naturligvis som ordfører, mens Kari Agerup (Ap) viderefører sin varaordførergjerning. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i samarbeidet med Ap.





Sandnes: Total Høyre-kollaps i Sandnes. Partiet ble ganske nøyaktig halvert. Ap gikk fram i prosentpoeng ca det samme som Høyre gikk tilbake. Mens Frp opplevde her ett av sine få lyspunkt ved dette valget med en viss framgang. Sandnes er nå Frps klart sterkeste storkommune.
 

Jeg legger ellers merke til at MDGs framgang var mer beskjeden her enn mange andre steder. Og at Sp, i motsetning til i flere andre kommuner, trolig ikke greide mobilisere på motstand mot kommunereformen fordi ordfører Wirak (Ap) var synlig og klart i mot.

Wirak fortsetter som ordfører, fortsatt basert på den uortodokse støtten fra Frp som fortsetter å bekle varaordførervervet i form av Pål Morten Borgli. Også SV og Sp er en del av dette samarbeidet


Tromsø: Solid nedtur for Høyre også i Tromsø. Indre strid, som munnet ut i populære Jens Johan Hjort sin avskjed, er en del av forklaringen. Samtidig bør tilbakegangen ses i lys av at 2011-valget var eksepsjonelt godt for Høyre, et tall rundt 20 er nok nærmere normalen.

Rødt gjorde et ekstremvalg med over 14 prosent. Partiet har riktignok for vane å gjøre sterke valg i Tromsø, men paret med en klar Jens Ingvald Olsen-effekt, ble årets resultat om lag en dobling av rekorden for partiet.
Også SV kunne notere en pen framgang, og sammen med Aps framgang, ga dette i sum et helrødt flertall av Ap+SV+Rødt. Disse tre partiene gikk da også inn i byrådsforhandlinger som munnet ut i en avtale som sikrer Ap både byrådslederen i Kristin Røynmo og ordføreren i Jarle Aarbakke. Rødt fikk de to andre partiene med på å gå tilbake fra parlamentarisme til formannskapsmodell den 1. juli 2016. Da vil Røynmo overta som ordfører.


Drammen: Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Alle andre partier kunne notere framgang, bortsett fra Venstre.

Til tross for Høyres markante fall, ble det borgerlige flertallet relativt komfortabelt; med 27 av i alt 49 mandater for samarbeidspartiene Høyre, Frp, KrF og Venstre.

Disse fire viderefører sitt samarbeid i Drammen, med Tore Opdal Hansen (H) fortsatt som ordfører og Yousuf Gilani (V) som ny varaordfører.




Asker: Høyre mistet sitt rene flertall, men fortsetter å dominere i sin bastion. Lene Conradi (H) holder fram som ordfører, støttet av KrF og Frp, samt til dels Venstre. Mer utdypning her.

Sarpsborg: Total Ap-dominans. Partiet bikket 50 prosent og fikk dermed rent flertall i kommunestyret.


Både SV og Venstre står svært svakt i denne industribyen, og De Kristne var faktisk nær ved å vippe Venstre helt ut. De manglet bare tre tideler, eller 51 stemmer, på det. Valgdeltakelsen på under 52 prosent er forøvrig svakest av storbyene våre.

Ap viderefører sitt politiske samarbeid med SV og Sp. Dessuten valgte KrF og MDG å inngå i et valgteknisk samarbeid. Sindre Martinsen Evje (Ap) får fire nye år som ordfører, og Linda Engsmyr (Ap) fortsetter som varaordfører.


Skien: Bypartiet, som mobiliserte på bompengemotstand, passerte Frp og ble byens tredje største liste, bare slått av Ap og (såvidt) Høyre.


Særlig sistnevnte ble rammet av dette lokale fenomenet og nesten halvert. Byliste-frammarsjen ble dog ikke så enorm som en måling før valget tydet på, og i sum ga valgresultatet Ap og sittende ordfører Hedda Foss Five handlingsrom for å utvide sitt maktgrunnlag - etter at samarbeidskoalisjonen Ap+SV+Sp+V mistet sitt flertall. Dette lyktes hun med, og har nå fått inn også KrF og MDG, samt delvis støtte fra Rødt. Dermed fortsetter hun som ordfører, og får med seg Erik Næs (KrF) som ny varaordfører.



Skedsmo: Den sittende alliansen av Ap, V, SV, Sp og KrF beholdt sitt knappe flertall. Ap-ordfører Ole Jakob Flæten fortsetter, med Boye Bjerkholt (V) som varaordfører. Mer her.   

Bodø: Bodø var på forhånd en av byene som var mest åpne. Og valget ble svært jevnt. Høyre gikk markant fram og vant fire nye mandater. Men framgangen gikk på bekostning av Frp, som ble mer enn halvert og mistet fem mandater.

Selv om de øvrige samarbeidspartiene på borgerlig side, KrF og Venstre, beholdt sine mandater, var dermed det borgerlige flertallet borte. Sp og MDG kom på vippen og valgte til slutt begge å gå inn i et samarbeid med Ap og venstresiden. Dermed kom sittende ordfører Ole Hjartøy og hans parti Høyre i den paradoksale situasjon, som dog ikke er helt ukjent i politikken, at de vant valget, men tapte makten.


En titt bak tallene viser hvor utrolig jevnt Bodø-valget var: SV berget sitt andre mandat med skarve 13 stemmers margin - et mandat Høyre ellers ville ha plukket. Det ville ha bikket flertallet. Interessant er det ellers å skue Rødts sterke frammarsj i både Bodø og Tromsø.

Tross tilbakegang for Ap, lyktes Ida Pinnerød, gjennom en bred allianse av Ap+SV+Rødt+Sp+MDG å erobre ordførervervet. Rødt fikk en historisk varaordfører i Synne Bjørbæk.


Ålesund: 

Blått stup og sterk Ap-vekst her. Høyre-ordfører Bjørn Tømmerdal styrte, på basis av støtte fra Venstre, Frp og Tverrpolitisk liste. Flertallsgrunnlaget for denne konstellesjonen forsvant valgnatten, KrF havnet på vippen og valgte samarbeid til venstre.
Ap, KrF, MDG og SV fikk raskt på plass en politisk plattform som gir Eva Vinje Aurdal (Ap) ordførermakt, og Tore Johan Øvstebø (KrF)
varaordførervervet.


Sandefjord: 

Høyre stod i mot den negative landstrenden bedre her enn mange andre steder. Partiet gikk noe ned fra det eksepsjonelle 2011-valget, men 43 prosent er likevel et meget sterkt valg i en historisk kontekst. Sammen med Frp er det fortsatt blått flertall i byen.

Bjørn Ole Gleditch (H) går på nok en periode som ordfører, og får med seg Cathrine Andersen (Frp) som varaordfører. Også KrF er en del av det politiske samarbeidet.

Sandefjord er den første kommunen som går sammen med omliggende kommuner etter kommunereformen. Samtlige 39 kommunestyrerepresentanter fra Sandefjord vil være en del av det nye kommunestyret i den nye storkommunen fra 1. januar 2017, i tillegg til 11 representanter fra Stokke og 7 fra Andebu - til sammen 57 stykker. Ved 2019-valget vil tallet reduseres til 45.    

Arendal: 
Solid Ap-byks og ditto svalestup for Høyre. Borgerlig uenighet i foregående periode kan ha ødelagt valget for sistnevnte.

Ap-frammarsjen rammet også SV som gjorde et svakt valg i Arendal. Derimot har Frp, isolert sett, grunn til å være fornøyd med valget her.

De fem partiene Ap, SV, Sp, KrF og Venstre ble enige om en politisk avtale og dermed var det solid flertall for maktskifte fra Einar Halvorsen (H) til Robert Nordli (Ap) som ny ordfører og Terje Eikin (KrF) som ny varaordfører.



Larvik: En av få storkommuner der det var sjanse for maktskifte fra rødt til blått. Men slik gikk det ikke.



Høyre gikk i mot landstrenden og fikk klar framgang, men framgangen må ses i lys av at partiet underpresterte sist pga indre uro. Frp tapte det samme antall mandater som Høyre vant. KrF stod på stedet hvil i antall mandater - tross en viss framgang i prosent. Dermed måtte H+Frp+KrF, sett som blokk, nøye seg med samme antall mandater som sist: 16.

Venstre, som satt med varaordføreren grunnet et sterkt valg sist og samarbeid med Ap, hadde på forhånd signalisert at de var åpne for samarbeid i begge retninger. Men partiet gikk kraftig tilbake, tape to mandater og mistet sin vippeposisjon. I stedet kom MDGs to mandater på vippen, og de valgte her, som de fleste andre steder, et samarbeid med venstresiden. MDG hadde forøvrig tur med sitt andre mandat, her var det kun en margin på 4 stemmer som berget dette mandatet som KrF ellers ville ha plukket. I så fall hadde Venstre kommet på vippen.

Rune Høiseth (Ap) fortsetter som ordfører, med Olav Nordheim (Sp) som ny varaordfører. Også SV, Sp og V er en del av samarbeidet, i tillegg til MDG.


Karmøy: Sterk framgang for Ap som nå er Karmøys klart største parti. Både Frp, Høyre og KrF kom svekket ut av valget, Høyre mest markant.

Legg også merke til Sps dobling og De Kristnes historiske representasjon i Karmøys kommunestyre.

KrF kom i vippeposisjon. Partiet brøt med Frp før valget, og veien var derfor kort til forhandlinger med valgvinner Ap. Dette beredet grunnen for maktskifte på Karmøy, med Jarle Nilsen (Ap) som ny ordfører og Leif Malvin Knutsen (KrF) som ny varaordfører. Sp,V og SV deltar som en del av styringsgrunnlaget.


Sju maktskifter
Noen betraktninger sånn på tampen og med fasit i hånd: Det ble maktskifte i sju av de største kommunene våre: Oslo, Bergen, Tromsø, Ålesund, Bodø, Arendal og Karmøy. Samtlige sju byttet fra Høyre-ordfører til Ap-ordfører. Dermed sitter Ap nå med toppvervet i 14 av de 20 største kommunene våre, mens Høyre maktet å holde unna i de resterende seks.

Det ble dermed en sterkere sving enn jeg trodde i siste analyse før valget hvor jeg "bare" predikerte fem maktskifter i Ap-retning. Totalt traff jeg med 16 av 20 ordførere. De 12 største kommunene satt alle fint, men fire av åtte treff på resten er litt for svakt og motiverer til bedre innsats i 2019.

Aps maktovertakelse henger sammen med tre forhold:
a) Deres gode valg
b) Høyresidens fall
c) Evne til å bygge allianser inn mot sentrum og MDG

Alliansene har dog ulik karakter i de forskjellige byene. Særlig interessant er det å legge merke til forskjellene mellom Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I Oslo er det Ap+MDG+SV, med Rødt som støtte. I Bergen et rent Ap-sentrum-samarbeid (uten MDG, Rødt og SV), i Tromsø et rent venstresamarbeid med SV og Rødt og i Trondheim en "alle skal med"-løsning. Hvilken av disse variantene som fungerer best, kan bli interessant å følge med på både for Jonas Gahr Støre og andre inn mot stortingsvalget i 2017.

MDG valgte Ap
MDG ble representert i alle store kommuner. Gjennombruddet er derfor bredt, om enn noe ujevnt fordelt med oppslutning rundt åtte prosent i storbyene og ned mot to-fire prosent andre steder.

Partiet deltar nå i politisk samarbeid i seks av storkommunene våre. Samtlige steder samarbeider de med Ap, ingen steder med høyresiden. Læringskurven må være bratt for mange nyvalgte MDG-folk i disse dager, og det blir spennende å iaktta hvordan de takler å ha lokal makt - ikke minst i Oslo.

Frps storbyproblem, Høyre rotet 
Frp har de senere årene dratt på seg et storbyproblem som bare ble forsterket ved årets valg. Faktisk har partiet under sju prosent i alle våre tre største byer, og man ble slått av MDG både i Oslo og Trondheim. I mindre byer går det jevnt over bedre.

Høyre holdt brukbart i Oslo og Stavanger, men gikk på store nederlag i særlig Bergen, Trondheim, Tromsø, Arendal og Skien. Et fellestrekk ved flere av de største nederlagene er at indre strid og borgerlig uenighet har preget forrige periode for mye for å holde på velgertilliten. Samtidig bør valget også ses i lys av at Høyre gjorde det ekstremt bra sist, årets nivå er slik sett mer "normalisering".

Ap med fallhøyde
Skulle Ap kapre regjeringsmakten i 2017, så vil vi gå inn i et lokalvalg i 2019 der Ap sitter med mye makt både nasjonalt og lokalt. Det kan borge for at partiet vil slite med å forsvare det de vant i år - det er lettere å vinne valg fra opposisjon. Men fire år langt fram.

Særlig i politikken.  

Makt i sentrum

Sentrumspartiene er et sentralt begrep i norsk politikk. Dette misvisende, men også reelle samlebegrepet på partiene Sp, KrF og Venstre. Misvisende fordi partiene i hjertesakene sine slett ikke er i sentrum. Sp har en fløyposisjon i distrikts- og landbrukspolitikk. KrF er radikale i religiøse og moralske spørsmål. Og Venstre går lenger enn de fleste i miljøpolitikken. Men begrepet er også reelt, for i den økonomiske politikken er de plassert omlag midt på høyre-venstre-aksen.

Sentrumspartiene har over lang tid hatt en sterk evne til å manøvrere seg fram til maktposisjoner i kommunestyrer, fylkesting, storting og regjering. Makten har ofte vært langt større enn stemmeantallet skulle tilsi. Udemokratisk, hevder mange. Samtidig er det slik i vårt demokrati at flertall er nødvendig for å få vedtatt noe. Dette enkle faktum innebærer at sentrumspartiene er avgjørende for å danne flertall i de fleste folkevalgte, politiske forsamlinger. For venstresiden (Ap+SV) og høyresiden (H+Frp) har ikke styrke nok alene for å skape flertall (noen få lokale unntak finnes). 

Støre må bygge bredere allianser

Det betyr at nesten uansett hvor små sentrumspartiene er, så vil de inneha en strategisk viktig posisjon. Kombinasjonen av gunstig høyre-venstre-plassering og flertallsnødvendighet skaffer sentrumspartiene friere både til høyre og venstre. SVs deltakelse i den rødgrønne regjeringen var historisk. Men vel så avgjørende for at Jens Stoltenberg kunne gjenerobre makten og lede landet i åtte sammenhengende år, var at han fikk Sp med.

Den nyvalgte etterfølgeren Jonas Gahr Støre må videreføre samarbeidslinjen om han skal lykkes med hovedmålet om å ta tilbake makten i 2017. Han må trolig også lykkes med noe mer for å få det til. Han må bygge bredere og bli bedre enn Jens Stoltenberg på å skape allianser til KrF og Venstre. For selv om Ap har steget på målingene, så viser gjennomsnittet at «Nydalen-partiene» H, Frp, KrF og V fortsatt har flertallet inne.

MDG på vippen?
Samtidig bør alle være obs på Miljøpartiet De Grønne. De kan være i ferd med å få en nøkkelposisjon i vårt politiske landskap, sommerens målinger har aktualisert en situasjon der de kommer på vippen.

Hvordan Støre og Ap lykkes med sine relasjoner til disse tre partiene, i tillegg til å bevare et godt forhold til Sp og SV, vil være med og definere hans lederskap. Et grønnere Ap, som Støre har varslet, er nødvendig for å få med seg MDG og Venstre. Mer vektleggingav verdier kan bedre forholdet til KrF. Støre har nok forstått at veien til makt går via sentrum.

Bare spør Erna Solberg.


En bearbeidet versjon av en kommentar i Romerikes Blad 23. juni  

Velgerne angrer ikke. Hva nå, Ap?

Snart tre måneder har gått siden stortingsvalget. Opinionsutviklingen er fortsatt preget av stort borgerlig flertall. Kan det bety at Ap vil satse på nye allianser?  

I oktober ble det publisert åtte nasjonale målinger og i november ni. Siden alle byråer nå vekter mot 2013-valget, så har jeg valgt å gå tilbake til min "normale" metode og beregne et flatt månedssnitt basert på tall fra alle byråene. Men siden tre av målingene i november stammer fra samme byrå, Norstat, så er disse tre tallene slått sammen og delt på tre slik at Norstat ikke teller mer enn de andre.

96-72 borgerlig
Nedenfor har jeg sammenstilt blokksituasjonen.

Valget ga 96-72 i borgerlig mandatfavør. Mine gjennomsnittstall for oktober viser 97-71 og for november er tallet igjen 96-72. Det er altså stillstand hva gjelder blokkfordelingen. Marginen ned til de 85 mandatene som sikrer stortingsflertall, er like betryggende sett med borgerlige øyne nå som ved valget.

Ap og Høyre øker

I tabellen nedenfor er blokktallene brutt ned på partinivå. Landets to klart største partier, Ap og Høyre, har begge styrket sin stilling siden valget. Ap er opp 1,5 pp, mens Høyre har plusset på 1,2 pp.

SV fortsetter å balansere på sperregrensen. To enkeltmålinger i oktober og fire i november hadde partiet under sperren, mens begge månedssnittene gir eksakt samme resultat som ved valget: 4,1. MDG har opplevd et visst oppsving, men har fortsatt et stykke opp til sperregrensen. KrF ligger stabilt midt på 5-tallet, på omtrent samme nivå som Venstre.

Det har vært knyttet stor spenning til Frps oppslutning. Vil den falle nå som partiet for første gang i sitt liv har havnet i regjering? Svaret på det er ja, partiet ligger nå to prosentpoeng lavere enn ved valget. Men fallet er foreløpig ikke dramatisk, og bunner Frp ut på 13-14 prosent, så vil nok mange i partiet puste lettet ut.

Frp vs SV 

De nærmeste månedene blir her høyinteressante. Skulle partiet falle ytterligere, kanskje ned mot 10 prosent, og endog under, så kan det fort bli ødeleggende for partiets mulighet for å bli en suksess i regjering. SV fikk raskt et taperstempel i den rødgrønne regjeringen, et stempel de aldri ble kvitt og som de dermed slet med i samfulle åtte regjeringsår.

Frp kan oppleve noe tilsvarende, for regjeringsdeltakelse for et fløyparti er ekstremt krevende. Men stabiliseres Frp nå, og muligens også vokser litt, så kan det motsatte bli tilfellet: Nemlig at partiet, nærmest mot alle odds, klarer seg bra og blir en vinner. Til nå er det fordel Frp i sammenligningen med SV. SV ble halvert gjennom valgkampen 2005. Mens Frp holdt nivået og kom inn i regjering dobbelt så store som det SV var ved sin regjeringsinngang.

Ap inngår nye allianser?
Et spørsmål som melder seg når man ser på dette stabile borgerlige flertallet er hvordan Ap skal komme tilbake i maktposisjon? Partiet har et matte-problem: Det er fire partier på borgerlig side og bare tre på rødgrønn. Og med et SV som dupper rundt sperregrensen og et Sp som har nok med å holde seg på 5-tallet, så holder det ikke at Ap kommer tilbake på sitt 2009-nivå: 35 prosent. Skulle hverken Sp eller SV få mer fart i sakene enn i dag, så betyr det at Ap antagelig må opp i mot de ekstremnivåene vi så i kjølvannet av 22. juli: 38-40 prosent for å ha reelt håp om å vinne tilbake flertallet. 35 prosent er klart innenfor rekkevidde, men noe særlig mer tror jeg blir vanskelig.

Dette betyr at partiet trolig må se seg om etter nye alliansepartnere. MDG kan være en mulig løsning, men all den tid partiet holder fram blokkuavhengighet og miljøkamp mot Ap som en del av sitt livsgrunnlag, så er en slik allianse neppe særlig enkel å få i stand. Det gjenstår også å se om MDG kan klare å bryte gjennom sperregrensen.

KrF og Venstre
Et sikrere stikk er derfor å forsøke og få til noe med KrF eller Venstre fram mot valget i 2017. Så lenge disse to sentrumspartiene utgjør det parlamentariske grunnlaget for den blå regjeringen, og samarbeider tett med den, så er et slikt sidebytte umulig. Men det kan skje ting i løpet av regjeringsperioden som gjør at samarbeidet settes på store prøver, og i ytterste konsekvens brytes. Ap har derfor en åpenbar egeninteresse av å forsøke å slå kiler inn i det borgerlige samarbeidet. Og den beste måten partiet kan gjøre det på, er sannsynligvis å synliggjøre for KrF og Venstre at de politisk sett har mer å hente hos dem enn hos Høyre og Frp.

Det synes litt lettere, sett med Ap-øyne, å prøve seg på KrF enn på Venstre. For KrF virker, i alle fall utenfra sett, å være noe mer i tvil mht. det borgerlige regjeringsprosjektet enn det Venstre er. Vi bør likevel huske på at Venstres stortingsgruppe har fått et sterkere innslag av "distrikts-Venstre" enn det den forrige "gruppen" deres hadde (som utelukkende bestod av en representant fra Oslo og en fra Akershus), noe som kan gi grobunn for at Ap-flørting også med Venstre ikke nødvendigvis vil falle på stengrunn.

Veien til makt går for tiden gjennom KrF og Venstre. Har Ap forstått det?