Hva bør jeg gjøre?

Jeg er (muligens) midtveis i livet. Det er tid for å stoppe opp litt, tenke på veien hit og hvor den går videre.

Min etterhvert langt framskredne interesse for politikk, valg og demokrati fikk sin spede start under oppveksten i Gansdalen. Jeg vet ikke helt hva det var, eller akkurat hvorfor, men Gro-Kåre-debattene på 80-tallet fenget meg allerede da jeg gikk på barneskolen.

Gro Harlem Brundtland; Ap-dame, mange innskutte bisetninger og tidvis irritert. Kåre Willoch; Høyre-mann, med fakta og detaljer - tidvis arrogant. De var de to store, politiske stjernene på den norske politiske himmelen på 80-tallet.



Geir Helljesen
Men en entusiastisk fyr raget over dem begge. For meg. For når det var klart for valgdag, og Geir Helljesen formidlet tall, mandater og prognoser utover kvelden og natten med en innlevelse som bare han kan, da koste jeg meg skikkelig - det var som julaften, 17. mai, bursdag og hele pakka på en gang. Og når man i tillegg fikk servert valganalyser av Henry Valen, så var kvelden helt komplett.

Samfunnsfag ble favorittfaget på ungdomsskolen (husker du, Magne Skrede?). Etter flytting til Nevlunghavn, ble Larvik Gymnas neste studiestopp, og samfunnsfaginteressen ble videreutviklet med Alf Rød som lærer.
- Vi skal jo prøve å gjøre samfunnsvitere av dere, husker jeg han sa i en av de aller første timene.
Der lyktes han i alle fall med meg. For etter tre år, russetid til "Sing Halleluja" i 93 og ex.phil på folkeuniversitetet i Vestfold, ble statsvitenskap et naturlig og riktig valg. Det virket mest interessant og spennende. Universitetet i Oslo ble stedet.

Studietiden
Flytting til hovedstaden var ikke uten bekymringer for en bygdegutt. Men jeg nærmet meg 20, tiden var inne. Det har jeg aldri angret på. Studietiden var herlig. Bekymringsløs. Fylt med interessante studier, nye venner og kule foajefester. Det er i alle fall slik jeg liker å huske den. Tenker jeg noe bedre etter, så var det også sider som handlet om ensomhet, tungt stoff, kjedelige forelesere m.m.  
       

I 2002 var jeg uteksaminert. Cand. polit.-tittelen i lomma: Hovedfag i statsvitenskap, støttefag i sosiologi og sosialøkonomi. Hva skal jeg bruke utdannelsen min til? Gjøre som de fleste andre: Søke jobb? Min vei ble en annen. Personlig frihet har alltid tiltalt meg, derfor satset jeg på å være min egen sjef og prøve meg som frilanser.

Frilanserliv
Jeg var litt heldig. For arbeidet med hovedoppgaven min falt sammen med endringer i valgsystemet. Dermed satt jeg på kunnskap som hadde en viss nyhetsinteresse. Flere fylker skulle få endret sitt antall mandater til neste stortingsvalg. Og jeg så min lille nisje i å skrive om dette og sende artikkelforslag til større og mindre aviser i ulike fylker rundt omkring i vårt land. Den gode følelsen av å få den første artikkelen antatt, i Altaposten, sitter fortsatt i meg. Trønderavisa, Sogn Avis, Jærbladet, Drammens Tidende og Romerikes Blad fulgte på.

Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne spe på artikkelskrivingen med kronikker: Nationen, Bergens Tidende, Adresseavisen, Tønsberg Blad, VG og Aftenposten var blant avisene jeg kom inn i. Men det var alltid et spenningsmoment om portvokteren godtok eller forkastet. For konkurransen var hard.

Seminarleder
Det gikk rundt, men det var ikke akkurat fett. Derfor var jeg glad for at det kom dumpende ned et brev i postkassen min en vårdag 2003 fra Institutt for statsvitenskap med forespørsel om jeg ville være seminarleder for bachelorstudenter. Jeg takket ja. Under noe tvil. For jobben innebar jo at jeg måtte snakke mye i forsamling. Og det har ikke vært helt meg. Så da første seminargruppe skulle avholdes, i komparativ politikk, var seminarlederen nok vesentlig mer nervøs enn studentene. Men vi kom i gang, om enn litt hakkete. Gradvis forsvant sjenansen, og interessen for faget, for diskusjoner og muntlig og skriftlig framstilling vant fram.

Fire seminargrupper i offentlig politikk og administrasjon hver høst, fire grupper i komparativ politikk hver vår. Etter å ha ledet 700 studenter, fordelt på 44 grupper, etter å ha lest 700 oppgaver, fordelt opponenter, veiledet, diskutert fag, og jobbet med god kildebruk, så var det slutt en novemberdag i 2008. Instituttet hadde ikke penger til flere seminarer og la ned tilbudet. Man burde gått i motsatt retning og vitalisert seminarene. For det er jo her studentene får utøvd sitt fag og presentert sitt arbeid muntlig og skriftlig.

Blogg
Men jeg stod ikke på bar bakke. For parallelt med seminarene, fortsatte jeg å skrive artikler og kronikker. Jeg skrev også for et par små nettsteder; Kommentar.no og Samfunnsmagasinet. I tillegg dukket det opp en mulighet for å jobbe på noe mer fast basis i internbladet Laurbærbladet i Hydro, som senere ble til StatoilHydro og så Statoil. Her skrev jeg om ting jeg aldri trodde jeg kom til å skrive om: Reiseskildringer, mat, vasking m.m. Men også om verdibasert ledelse og fusjon.

I 2008 begynte jeg å blogge både på Dagbladets og VGs bloggplattform. Minervas redaksjonssekretær leste Db-bloggen og ønsket at jeg skulle kommentere og analysere litt for dem. Jeg begynte med månedlige opinionsanalyser der og holdt det vedlike til 2013. I 2009 startet jeg denne bloggen - med en frekvens på omtrent ett innlegg om dagen (lavere frekvens senere..).

Etterhvert fikk jeg jammen også noen lesere. Ikke mange, men noen. Noen av disse var politiske journalister. Minerva-analysene, bloggen min og et nært forestående stortingsvalg bidro trolig til at flere mediehus begynte å ta kontakt med meg når de ville ha valgkommentarer fra andre enn Bernt Aardal og Frank Aarebrot. Det var nytt, interessant og gøy. Jeg laget også fylkesvise prognoser for ulike medier; Troms for Harstad Tidende, Østfold for Smaalenene, Buskerud for Drammens Tidende, Akershus for Romerikes Blad.

Foredrag
I 2009 fikk jeg mitt livs første forespørsel om å holde foredrag. Henvendelsen kom fra Likestillingsombudet, som hadde lest min VG-kronikk om sosial representasjon. Dette var i utgangspunktet helt fjernt for meg. En sjenert og innadvendt fyr som meg som foredragsholder?? Seminarene hadde imidlertid hjulpet meg til å være litt tøffere, og jeg tenkte: Noen sjanser må du bare ta, Svein Tore. Så jeg sa ja. Og troppet opp hos Beate Gangås og co ikke fullt så nervøs som jeg ville vært før, med noen tall og stikkord på en powerpoint.
- Jeg trodde du skulle bruke overhead, sa hun - valgforskere pleier det.
- Godt jeg ikke er valgforsker da, sa jeg. Og så lo vi litt, og jeg var i gang.

Det skjedde mye i 2009. Jeg forstod at jeg faktisk kunne ha noe å tilføre folk i form av foredrag, jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer ut av valgene - både skriftlig og muntlig. Jeg begynte å få øynene skikkelig opp for sosiale medier, Facebook-bruken min ble utvidet - bloggen ble en kjær venn og jeg logget meg på Twitter for første gang og ble nærmest hektet med en gang.  Og aller viktigst: jeg ble pappa.

Valgkommentator
I 2010 var 16 mer eller mindre sammenhengende år i Oslo forbi: Brekkelia, Frysja, Vinderen, Grünerløkka og Stovner hadde vært mine steder i hovedstaden. Nå gikk turen til Jessheim og egen bolig, sågar med hage.

Siste ord ble skrevet i Laurbærbladet i desember 2010, og jeg stod uten større, faste oppdragsgivere ved inngangen til 2011. Men i 2011 var det lokalvalg, og det skjedde særlig en spennende ting i den forbindelse: Jeg fikk forespørsel fra NRK Østlandssendingen om å kommentere valget i radio og TV- med hovedfokus på Akershus.

Kristin Hoff skulle som vanlig kommentere Oslo. Jeg ble også litt kjent med henne, og vi holdt et par foredrag sammen i valgkampen. Å sitte på direktesendt TV og analysere var utfordrende, krevende, skremmende, men mest av alt gøy. Selv om det er mange maktkonstellasjoner, ordførerkandidater og endrede mandatfordelinger å holde styr på.

Sosial kommunikasjon
I valgkampen 2011 skjedde det også noe annet som skulle få stor betydning. Jeg hadde tidligere på året blitt litt kjent med høyskolelektor Cecilie Staude (BI) via Twitter. Hun inviterte meg rett før valget til å holde et foredrag med henne på BI om valgkampkommunikasjon. Det gikk såpass bra at vi tenkte at dette kanskje kunne være noe vi kunne gjøre mer av. Gjennom egen bruk av sosiale medier hadde jeg også utviklet en stadig økende interesse for kommunikasjonsfeltet. Kunne jeg kombinere min samfunnsfaglige interesse med faglig interesse for kommunikasjon i nye medier?

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at dette er noe som jeg har lyst til og brenner for. Demokrati er en strålende overbygning, slik jeg ser det.

Vi igangsatte analyser av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. Like etter ble Likestillingsombudet igjen et slags foredragsmessig startskudd for det som senere ble en pilar jobbmessig: sosiale medier. I samme tidsrom fikk vi også tilbud av Kommuneforlaget om å samle vår kunnskap, sette det inn i en større helhet og skrive en bok. Jeg hadde lekt med tanken om en gang å skrive en bok, men trodde jo at boka i så fall ville dreie seg om politikk, valg og demokrati. Slik ble det. Og slik ble det ikke. For boka, som Cecilie og jeg brukte mye av 2012 på å forfatte, handlet litt om politikk, valg og demokrati. Men mest av alt handlet den om sosial kommunikasjon. Om fenomenet sosiale medier og fellestrekkene, om kanalenes egenart, om nytteområdene, om utfordringene og om hva som fungerer.

Gullåret 2013
2013 startet med boklansering, og deretter gikk det slag i slag med foredrag, workshops, rådgivning, artikler, gjesteforelesninger på BI m.m. Med igangsettelse av Rema 1000 sitt SoMe-prosjekt og NRKs Dalen Vår som to av høydepunktene.  Dette ble mitt travleste år, og høsten bød på nytt stortingsvalg. Nå vekslet jeg mellom to ben å stå på: 1) Valg/politikk 2) Sosial kommunikasjon

Etterspørselen holdt seg godt ut over i 2014, men dabbet noe av våren 2015. Sensommeren og høsten 2015 tiltok igjen interessen for min valgkompetanse: NRK ville ha meg til å kommentere lokalvalget, foredrags-og artikkelforespørslene kom igjen tettere, og det dukket opp en ny mulighet - som jeg grep: Debattledelse.

Debattleder
I valgkampen trengte mange en som kunne lede lokalpolitiske debatter. Dette var nytt territorium for meg, men de mulighetene som ligger her i å involvere folk, sette viktige saker på agendaen og skape gode samtaler mellom mennesker, var tiltalende.

I alt ledet jeg sju debatter den høsten. Og mot slutten av året fikk jeg også mulighet for å gjenoppta oppgavelesing fra seminarlederledertiden, nå som sensor i et sosialt mediekurs på BI.

Hva nå?
Et lite stykke inn i 2016 funderer jeg litt over hva jeg skal gjøre. Hva bør være min vei videre? Gå mer tilbake til "basisen" valg og politikk? Rendyrke min sosiale kommunikasjonskompetanse? Satse mer på debattledelse? Gjøre litt av alt? Eller forsøke en fast jobb for en gang skyld?

Foreløpig står det to debattlederoppdrag på 2016-planen i vinter/vår. En workshop om sosial kommunikasjon. Noen kommentarer i Romerikes Blad (som spaltist). Et par forelesninger på BI og MHH. Ellers er det åpent.

Hva bør jeg gjøre?

Venstre

Når man stikker hodet litt fram i ulike medier som undertegnede, så dukker det av og til opp forespørsler om å utdype mine meninger og analyser i foredragsform. En VG-kronikk i vinter ga meg mulighet til å foredra om sosial representasjon for Likestillingsombudet i forrige måned. En Aftenposten-kronikk gir meg mulighet til å delta på ALF-senterets tiårsjubileum til høsten og utdype mine tanker rundt temaet arbeid og lykke.

Og en Venstre-analyse i Drammens Tidende, gir meg sjansen til å analysere partiets muligheter på Buskerud Venstres valgkampkickoff neste lørdag.

Jeg sitter derfor og ser litt nærmere på Venstres nære og fjerne historie nå. Den fjerne handler om et meget stort parti som ble meget lite p.g.a. diverse fløykamper og splittelser. I det vesentlig kortere bildet handler det om et lite parti som kan være i ferd med å bli litt større - fordi grepet om urbane velgere er blitt sterkere. Det gamle bygdepartiet er nå i ferd med å bli et byparti.

Hva tror du om Venstre? Vil det fortsette framgangen ved dette valget og dra seg opp i mot 7-8 prosent (eller kanskje 10?). Eller var 2005 bare et blaff, pga taktisk stemmegivning, noe som vil gjøre veien ned mot sperregrensen kort?

Strøtanker på en onsdag

Nå har jeg akkurat levert fra meg en valganalyse av Rogaland (Hallgeir Langeland og Magnhild Meltveit Kleppa kan komme til å slite litt med nattesøvnen framover), vår fjerde største valgkrets i antall velgere. Den blir nok snart publisert på Minervas nettsider, tenker jeg.

Så nå er det bare å forberede meg litt mer på fredagens foredrag for likestillingsombudet (jeg skal legge fram noen oppsiktsvekkende tall der..hm...de kan fort komme til å bli en nyhetssak...).

Men jeg må konse litt på Venstre også, de åpner jo landsmøtet til fredag. Rekker jeg en analyse på dem, mon tro?

Til mandag må jeg ha en ny Østfold-prognose klar. Og snart er april over og en ny månedsanalyse skal produseres (konsolidiering er et begrep som passer bra på velgerbevelgelsene i april, så langt. Tror at jeg denne gang kommer til å fokusere på Frps stabilt sterke oppslutning).

Men det skal komme enda fire målinger til før måneden er omme, lurer på om Aker-saken slår ut mer på disse.

Og så er det et StatoilHydro-blad som skal ha sitt (snart er det vel bare Statoil..).

Så nei, jeg tror ikke at jeg rekker Hordaland før i begynnelsen av mai, gitt. Sorry! Med mindre Bergens Tidende trykker den kronikken de har lovet å trykke.

Ute skinner sola, og jeg burde komme meg ut og slikke litt av den. Men jeg klarer ikke å få til alt dette på en gang, jeg er da tross alt en mann!

Stortinget - en sosial elite

Fredag skal jeg holde foredrag for likestillingsombudet om temaet sosial representasjon. Jeg sitter og forbereder meg litt nå. Mine tall viser at vår nasjonalforsamling etter høstens valg vil være en samling av mennesker som utgjør en sosial elite. En stortingsrepresentant vil tjene 700 000 i året, mens en velger i fulltidsarbeid tjener 400 000 i snitt. Tre av fire stortingsrepresentanter har avlagt eksamen på høyskole eller universitet, men kun en av fire velgere har gjort det samme. Kvinneandelen vil ligge på 37-38 prosent.

Hadia Tajik har en 50-50-mulighet til å komme inn i Oslo, Afshan Rafiq og Abid Raja har små muligheter i hhv Oslo og Akershus - Stortinget kan altså bli helt blendahvitt 2009-2013, mens innvandrere utgjør om lag ti prosent av befolkningen.

Middelaldrende (40+ og 50+) vil bli meget dominerende. Stortinget vil stort sett bli skrelt for folk over 60 år, mens 60+ utgjør en stor velgergruppe.

Over en tredel av representantene mangler en ordinær yrkesbakgrunn, de har i stedet sin hovedbakgrunn fra partiarbeid - denne broilifiseringen er tiltagende i styrke.

Er disse sosiale skjevhetene uproblematiske? Eller utgjør de et demokratisk problem?

Foredrag for Likestillingsombudet

For noen uker siden skrev jeg en kronikk i VG. Der drøftet jeg om det er viktig at våre stortingsrepresentanter gjenspeiler folket i.f.t. sosiale variabler som kjønn, utdanning, yrke, minoriteter osv. Dagen før den egentlig skulle trykkes, ringte VGs debattsjef og spurte meg om det var greit at trykkingen av kronikken min ble utsatt en dag. Fordi en viss Carl Erik Grimstad ønsket et kronikktilsvar på et angrep fra en viss Ari Behn.

Jeg sa at det var OK. Dagen etter, og uken etter, braket det løs med debatt i alle kanaler. Behn kjørte sin personlige vendetta. Mens jeg satt og tenkte - hva hvis jeg hadde sagt at det ikke var OK? Ville man ikke hatt noe å diskutere den uke da?

Uansett - sosial gjenspeiling er viktigere å diskutere! Og uansett: Likestillingsombudet leste i alle fall kronikken min. Og må ha syntes at den var interessant. Fordi for et par dager siden fikk jeg en forespørsel om å holde et foredrag for dem (ja, Likestillingsombudet er mer enn en person..). Om nettopp denne tematikken.

Jeg takket ja. For noen år siden ville jeg takket nei. Fordi jeg liker mye bedre å skrive enn å snakke. Og fordi jeg ikke er så glad i å ta ordet i forsamlinger. Men nå er jeg kommet dit at jeg bare griper alle de sjansene og mulighetene som dukker opp. Går det bra, så går det bra. Og går det ikke så veldig bra - vel, så prøvde jeg i alle fall!

Hva synes du om dette temaet - er det viktig at stortingsrepresentanter speiler befolkningen sosialt? Eller er sosial bakgrunn irrelevant og uinteressant?

Og - trenger vi et likestillingsombud eller er det overflødig?