Valget i Trondheim 2015: Rita Ottervik. Igjen.

Trondheim har utviklet seg til å bli en rødgrønn bastion. Mye tyder på at byen vil være det i fire nye år.

I 2003 overtok Rita Ottervik (Ap) ordførervervet etter Anne Kathrine Slungård (H). Og der har hun blitt sittende siden, nå som den lengstsittende Trondheims-ordføreren i historien.

Etter Høyre-dominansen i Trondheim på 90-tallet, har Ap slått kraftig tilbake og vært byens dominerende parti i over et tiår. Godt hjulpet av en utmerket evne til å bygge brede allianser både til venstresiden i form av Fagbevegelsen og SV, til sentrum i form av Sp og KrF, og til fremadstormende MDG, synes maktposisjonen i øyeblikket urokkelig.

Ap fikk hele 45 % oppslutning på den siste lokale målingen i byen. Føyes samarbeidspartiene SV, Sp, KrF og MDG, samt plusser vi på med Rødt, så har den rødgrønne blokken pr nå over 60 %. Hvis dette ble valgresultatet, så ville mandatfordelingen blitt 41-26 i rødgrønn favør.

Kan det bli jevnt?
Er det noe som skulle tilsi at valget neste år blir jevnt? La meg gi den borgerlige siden noen halmstrå: Valget 2011 viste en viss lokal styringsslitasjeeffekt; Ap gikk fram to prosentpoeng nasjonalt, men tilbake over fire prosentpoeng lokalt.

Det kan tenkes at dette er et forvarsel av noe som vil forsterkes neste år når oppmerksomheten vil dreies mer mot det lokale. Siden vi har et blått styre nasjonalt og et rødgrønt lokalt, vil et spenningsmoment være om det er den nasjonale eller den lokale effekten som virker sterkest. Hva slags velgerstanding både Ottervik-styret og Solberg-styret har på valgdagen 14. september, vil uansett påvirke valgutfallet. En nødvendig forutsetning for et jevnere valg er således at Solberg-regjeringen må være mer populær enn i dag, parallelt med økende misnøye med Ottervik-styret.

Trondheim har flere ansatte i offentlig sektor enn andre storbyer som Oslo, Bergen og Stavanger. Det er en velgerfordel for venstresiden. Inntektnivået er også noe lavere i Trondheim, noe som normalt gagner Ap. Men sett bort i fra dette, så er det ingen spesielle velgerstrukturelle forhold som tilsi så stor Ap-dominans som det har vært her de seneste årene. Ap gjør det ofte ikke veldig bra i storbyene, mange urbane velgere har tradisjonelt derimot vært en fordel for Høyre. Trondheims høye utdanningsnivå er noe som normalt sett også bør gagne Høyre (og Venstre, SV og MDG) mer enn Ap. Nå betyr ikke sosial bakgrunn så mye for stemmegivningen som det gjorde før, men fortsatt spiller dette en viss rolle.

Bred allianse består


Kan noen av samarbeidspartiene tenkes å bytte side etter valget neste år? I øyeblikket ser også det ut som en nødvendig forutsetning for at valget i Trondheim skal bli jevnt, sett i et blokkperspektiv. Jeg tok derfor kontakt med KrFs gruppeleder, Geirmund Lykke, på Twitter, for å forsøke finne svar.

Dialogen vår ser du til venstre. Han velger å holde "kortene" tett, men min tolkning er at han er relativt komfortabel med situasjonen slik den er og at det neppe blir noe sidebytte for KrFs vedkommende. Her skiller KrF seg fra sine bysøstre i Bergen og Oslo som er langt mer borgerlig orienterte.

Sp og MDG er andre partier som, i en gitt situasjon, kan tenkes å samarbeide andre veien. Særlig synes jeg MDGs veivalg er interessant, partiet er på frammarsj, ikke minst i storbyene, og kan komme til å gjøre et meget godt valg neste år. Foreløpig tror imidlertid jeg det skal mye til for at disse skifter side, begge er maktsøkende og makten får de i dag i samarbeid med Ap, ikke med Høyre.

Min samarbeidskonklusjon i Trondheim er således at Ottervik ser ut til å beholde sin brede allianse også etter valget, noe som gjør den borgerlige oppgaven ekstra tung fordi troverdigheten i et alternativ bestående av et mellomstort Høyre, et kraftig redusert Frp, og småpartier som Venstre og Pensjonistpartiet, blir ikke all verden. Festner dette bildet seg, så kan det demobilisere borgerlige velgere. I tillegg er det slik at Venstre også antyder atsamarbeid med Ap er ønskelig. Frp på sin side ønsker ikke å lage alternative budsjett sammen med Høyre, slik Høyre gjerne vil - for å vise samarbeidsvilje.

Valgkampens hovedelementer
Valgkampen nasjonalt er jeg rimelig sikker på vil handle om tre hovedelement: For/mot regjeringen, velferd (skole, eldre, helse) og økonomi. Jeg tror også at miljø vil være mer fremtredende neste år enn hva det har vært tidligere. I tillegg kan en x-faktor dukke opp. Ap har en høy stjerne hos velgerne både på velferd og økonomi, mens de sliter på miljø. Også Høyre scorer godt på økonomi og skole, men har slitt med standingen sin på helse, eldre og miljø. Fortsatt er ikke Høyre noe miljøparti, men man har de senere årene lyktes med å øke velgertilliten på helse og eldre.

Valgkampen lokalt vil dreie seg om mange av de samme elementene, men her vil jo mye av striden handle om for/mot Ottervik-styret, personifisert i form av duellen mellom frontkandidatene Rita Ottervik (Ap) og Yngve Brox (H). En mulighet for de mindre partiene kan her ligge i at dette duellelementet kjøres fram mye så tidlig at både folk og journalister går litt lei og vil søke etter annet å fokusere på. I tillegg vil det være lokale saker som kan sette sitt preg, Trondheim tar jo, i motsetning til andre storbyer, eiendomsskatt av sine innbyggere.

Fragmentering
Moderne valgkamp er ikke bare en kamp, men mange. Den foregår på to nivåer: nasjonalt og lokalt. Og den foregår i en rekke kanaler: TV, radio, nettavis, papiravis, ansikt-til-ansikt på stands og gjennom dørbank, brosjyrer i posten og i sosiale medier. Økende kanalfragmentering har også gitt økende valgkampfragmentering. Det blir viktigere å beherske flere flater og ulike typer av kommunikasjon med velgersegment for å vinne fram. Dette gjør det mer krevende, men også mer givende å drive valgkamp fordi flere gis en mulighet til å bidra med noe.

Ap har fortsatt Norges beste valgkampapparat. Partiet har mest ressurser og flest folk - også hjulpet fram av samarbeidet med LO. Ap er også "trygghetspartiet". Kombinasjonen av glitrende apparat, trygghet og høy velferdsstjerne er hovednøkkelen for å forstå hvorfor partiet så lenge har vært vårt største. Skal de politiske motstanderne i Trondheim ha en viss sjanse, så er man nok også avhengige av at Ap viser fram sine verste sider. Sider som omhandler maktarroganse, at man gjerne blir kjedelige og grå og at partiet havner i forsvarsposisjon for de styringssystemene partiet så åpenbart har vært ansvarlige for å utvikle.

Summa summarum: Veldig mange faktorer må samvirke i borgerlig favør skal valget 2015 i Trondheim bli jevnt. Det er ikke umulig, men alle piler peker pr i dag på fire nye år med Rita Ottervik.
     

Nye Buskerud-tall: 6-3 til de blå

Drammens Tidende ba meg lage en prognose på partioppslutning i fylket. Denne ble publisert på lørdag. Vi skal se på tallene, men først en aldri så liten oppfriskning av historikken. I 2005 hadde de rødgrønne maks uttelling i fylket. Til tross for en 50-50 fordeling i stemmer mellom rød og blå blokk, så kapret de rødgrønne hele seks av ni mandater.

Dette var en av årsakene til at jeg før stortingsvalget i fjor høst blinket ut Buskerud som et nøkkelfylke for de borgerlige hvis de skulle ha håp om å få et nytt flertall på Stortinget og dermed regjeringsmakt. Fasiten ble at Høyre tok et mandat fra SV i Buskerud, slik at de rødgrønnes forsprang skrumpet inn til 5-4. Det var ikke nok for å skape et nytt flertall - bl.a. fordi det til tross for massivt blått stemmeovertak i Vestfold fremdeles ble 4-3 til de rødgrønne i mandater.

Så til tallene. Jeg har basert meg på en kombinasjon av gjennomsnittet av åtte ulike byråer omregnet til Buskerud-tall via en fylkesfaktor som primært er lagd ut i fra statistikk fra 09-valget (men også fra valg tilbake til 1997). Mine Buskerud-tall ser nå slik ut (endring fra 09-valget i parentes):

Rødt 0,6 (-)
SV 4,8 (+0,2)
Ap 31,0 (-6,1)
Sp 5,1 (-0,9)
KrF 2,9 (-0,3)
V 2,9 (-0,1)
H 26,7 (+7,3)
Frp 25,7 (+0,6)
Andre0,4 (-0,4)

Omsatt i mandater, ser det nå slik i følge mine beregninger:
Ap 3 (-1)
Sp 0 (-1)
H 3 (+1)
Frp 3 (+1)

Frps tredje mandat er et utjevningsmandat. Minner om at beregningen av dette er beheftet med stor usikkerhet. Vi ser like fullt at Buskerud nå er helblått med en mandatovervekt på hele 6-3. Dermed er situasjonen fra 05-valget snudd på hodet. Det viser også hvor viktig valgkretsen er - hele tre mandater er i spill mellom blokkene. Både Per Olaf Lundteigen (Sps utjevningsmandat) og Laila Gustavsen (Aps 4. kandidat) bør prise seg lykkelige over at valget ikke er nå - da ville stortingsplassene deres ha røket.

Jeg skrev også en analyse av Høyres situasjon i DT på lørdag. Selv om dette da blir en lang post til blogg å være, så statser jeg på at du tåler det. Limer den derfor inn under.


Høyre surfer

Velgere etterspør et alternativ til de rødgrønne og flokker seg nå rundt Høyre.

Høyres vekst det siste året er oppsiktsvekkende. Fra nivåer på rundt 13 prosent for ett år siden, er partiet blitt nesten dobbelt så stort. Gjennomsnittet av de siste ti målingene viser 24 prosent. Omregnet til Buskerud-tall snakker vi nå om et fylkesnivå på 27 prosent. Det lukter det litt Willoch og 80-tall av. Et slikt valgresultat ville gitt Høyre hele tre stortingsmandater fra Buskerud.

Veksten er så formidabel på kort tid at den er vanskelig å forklare. Men samtidig er denne Høyre-bølgen en god illustrasjon på hvor stort velgerpotensial partiet har når de først får ballen til å rulle i riktig retning. Og Høyre har fått ballen til å rulle fordi de har vært gode. Gode på å få fram sin egen politikk på en saklig måte. Enda viktigere er det at deres konkurrenter på velgermarkedet sliter. Frp er langt tammere enn hva vi har vært vant til fra den kanten. Venstre og KrF har begge store problemer. I tillegg har Ap skyflet mange velgere rett i fanget på Høyre etter valget - som et produkt av en rekke dårlige saker; biodiesel, strømkrise, lokalsykehus, sykelønn m.m. Det aller viktigste er imidlertid at flere og flere velgere ønsker seg et reelt alternativ til det sittende rødgrønne styret. Høyre synes nå å være deres beste håp hva gjelder å få stablet et alternativ på beina nasjonalt.

Lokalt i Buskerud viser Høyre fram sin styringsevne hver eneste dag. Kommunevalget i 2007 ga Høyre et godt grunnlag for styringsmakt i en rekke sentrale kommuner. Resultater langt oppe på 30-tallet i både Drammen, Øvre Eiker og Røyken, og endog opp mot 40 prosent i Lier, medførte at partiet har kunnet veksle om velgernes stemmer til makt, posisjoner og innflytelse i en slik grad at Ap nå står og dirrer av lyst til å vippe Høyre av maktpinnen neste år. Slår den nåværende nasjonale trenden igjennom også lokalt i 2011, så ligger Høyre an til å gjøre det enda bedre i disse blå kommunene enn sist. Det er dårlig nytt for Ap. Trolig er Nedre Eiker Aps beste mulighet i det ”blå beltet” for å skape et nytt og rødere flertall. Skjønt her har jo ex-Frp-er Kaare Fredriksen nylig sørget for et nytt flertall allerede ved å melde seg inn i Ap og dermed svikte de velgere som stemte Frp i 2007.

Intet tre vokser som kjent inn i himmelen. Ei heller Høyres. Selv om det ser lyst ut for dem nå, så er ikke timingen for en toppform all verdens god. Det er over ett år igjen til valget, og det er grunn til å spørre om Høyre er i altfor tidlig form. Jeg er av den oppfatning at partiet på kort sikt kan være i ferd med å stange hodet i taket på rundt 25 prosent nasjonalt. Antagelig er Høyre bortimot fullt mobilisert nå, mens flere andre partier har vesentlig mer å gå på. Slik sett er det grunn til å tro at Norges nest eldste parti får det tøft med å holde disse skansene i tiden framover. På den annen side kan det heller ikke utelukkes at både Ap og Frp kan miste flere velgere. I motsetning til Ap og Frp, så gjør Høyre tradisjonelt sett sterkere lokalvalg enn stortingsvalg. Dette kan i sum tale for at mitt tips om stagnasjon ikke går inn og at Høyre-veksten i stedet vil videreføres ytterligere.

Høyre samles denne helgen til landsmøte. Et landsmøte som bør ha de aller beste forutsetninger for å kunne bli avholdt i en positiv stemning. Mange av de mest spennende politiske debattene i Norge foregår nå i Høyre. Både hva gjelder arbeid, familiepolitikk og forholdet offentlig-privat klarer partiet for tiden å sette agendaen. I tillegg har partiet beholdt sin høye velgertroverdighet på sine gamle favoritter skatt og skole.

I skjæringspunktet mellom det liberale og det konservative utvikler Høyre den politikken som gjør partiet unikt. Det er her Høyre er på sitt beste. Høyres verste og mest reaksjonære ansikt kommer tydeligst til uttrykk når partiet glemmer Edmund Burkes tese om ”å forandre for å bevare” og i stedet søker å bevare kun for å bevare. Framleggelsen av partiets alternative statsbudsjett for 2010 var et eksempel på det siste. Høyres alternativ bestod i å flytte på promiller av den rødgrønne regjeringens opplegg. Det er skrøpelig til alternativ! Lokalt er måten Høyre fratok Dammens velgere muligheten til å være innovative neste år og prøve ut framtidens valgsystem; e-valget, blant de verste eksemplene på hvordan Høyre noen ganger beveger seg baklengs inn i framtiden.

Skal Høyre holde sine nyvunne velgerskanser, er nok bevegelse forlengs å anbefale.

Høyre klart større enn Frp?

Aftenposten kunne i går, under overskriften "Høyre klart større enn Frp", opplyse oss om at Respons hadde målt Høyre til 23,3 prosent i januar, mens Frp måtte nøye seg med 21,2. I iveren etter å presentere denne nyheten for sine lesere, gjør imidlertid artikkelens to forfattere, Robert Gjerde og Thomas Boe Hornburg seg skyldig i en rekke uklarheter og feilaktigheter.

Først insinuerer de at denne målingen er den første hvor Høyre ligger foran Frp også om man tar hensyn til feilmarginene. Dette er galt. Med en feilmargin på ca 2,5 prosentpoeng for begge partier, betyr det at målingen sier at Høyres oppslutning i realiteten er i intervallet 20,8- 25,8. Mens Frps oppslutning ut i fra målingen ligger i intervallet 18,7 - 23,7. Ergo så kan altså Høyres oppslutning være på 20,8 prosent, mens Frps oppslutning kan være 23,7. Og i så fall ligger Frp forstatt et stykke foran Høyre... (noe som er det mest trolige, på basis av alle de andre januarmålingene som alle viser Frp foran Høyre).

Dernest heter det at "Etter valget har Høyres oppslutning ligget på over 20-tallet på nesten alle målinger".
Jeg har registrert 28 meningsmålinger etter valget den 14. september i fjor. Fakta er at på 12 av målingene har Høyre ligget under 20 prosent. 12 av 28 målinger utgjør 43 prosent av målingene. Det er mulig at de øvrige 57 prosent er "nesten alle" i Aftenposten-journalistenes øyne. I mine øyne, og antagelig de fleste andres øyene, betyr dette snarere at Høyre har ligget under 20 prosent på nesten halvparten av målingene...

Ap får 33,6 på Repsons-målingen. Om dette skriver Gjerde og Hornburg at "denne målingen, sammen med flere andre målinger den siste tiden, kan tyde på at partiet ikke blir nevneverdig straffet for alt bråket rundt Regjeringens håndtering av biodieselsaken". Hvilke andre målinger journalistene viser til, er for meg høyst uklart. Er det NRKs Norstat-måling 14.01, som kun ga Ap 30,7? Eller er det Norfakta sin måling for Nationen og Klassekampen 11.01. hvor Ap lå helt nede på 30,3? Gjennomsnittet for Ap i desember var 30,7. Gjennomsnittet så langt i januar er 31,7. Målt mot valgresultatet på 35,4 prosent så betyr dette at partiet har tapt 4-5 prosentpoeng netto. Dette utgjør et sted mellom 110 og 130 000 velgere som har flyktet fra Ap. For meg vitner dette om et parti som har blitt klart straffet av velgerne.

Det er også et par andre elementer i artikkelen som undrer meg, men jeg skal la det ligge. Det er jo tross alt ikke så lenge siden det var jul....

19 nye fylkesprognoser - en smakebit

Det hagler på med meningsmålinger for tiden. Min anbefaling er å fokusere på gjennomsnitt og trender - ikke enkeltstående målinger. Helt ferske prognoser for samtlige valgkretser i landet blir publisert på www.minerva.as i morgen. Men for dere som ikke kan vente - her er en liten smakebit:

- Lille Vestfold tegner til å bli ett av de aller mest interessante kretsene å følge.
- Det er Frp som fortsatt klart drar lasset ift. om flertallet skal vippes over på borgerlig side.
- SV ligger an til den største tilbakegangen i antall mandater. Særlig i fire fylker ser det tungt ut.

Mer får dere ikke - for Minerva må sjekkes ut i morgen!

Redaktør i Moss Avis med panisk forsvar

Redaktøren i Moss Avis, Jan Tollefsen, skjønner antagelig at det tullet som de presenterte som en meningsmåling i går, er langt unna å vise de reelle velgerpreferansene i Østfold. Derfor rykker han i dag ut med et slags forsvar som dessverre bare gjør galt enda verre.

Tollefsen skriver bl.a. at det "dessuten bare 25 prosent av svarene som er kommet inn via nettmåling".
- Bare? En firedel er mer enn nok til å gjøre utvalget skjevt.

Og det framholdes at "Målingen baserer seg på hele 1200 respondenter"
- Spiller ingen rolle hvor stort antallet er, når det ligger åpenbare skjevheter i bunn. Store utvalg kan da faktisk gjøre skjevhetene enda større.

Tollefsen hevder også at "man kan like det eller ikke, men e-post er tidens kommunikasjonsform" (De resterende 75 prosentene skal nemlig angivelig ha svart på e-post).
- Er det det? Folk kommuniserer da fortsatt på telefon? Både fast og mobil - som de fleste målebyråer bruker.

I går ga Fredrikstad Blad oss følgende bakgrunnsopplysninger om "målingen":
"Oppslutningen om meningsmålingen har vært uventet stor".
- Uventet stor??

"Hele 1268 personer har deltatt i undersøkelsen. 557 kvinner og 711 menn har klikket seg inn på meningsmålingen via avisenes nettsider".
- Ergo er menn klart overrepresentert...

"Hovedvekten av de som har deltatt er i alderen 20–54 år".
- Ergo er det for få eldre i utvalget.

"Nesten halvparten av dem som har svart, oppgir at de har utdanning på universitets- eller høyskolenivå".
- Ergo har de enten skrytt på seg utdanning de ikke har, eller så er utvalget meget skjevt satt sammen siden kun 19 prosent av Østfolds innbyggere over 16 år har høyere utdanning, i flg SSB. Noe som forvørig gjør den utrolig høye Frp-oppslutningen enda merkeligere all den tid partiet scorer klart høyest blant de med lavere utdanning...

Nei, Tollfesen - dette holder bare ikke! Du burde hatt mot nok til å si til dine lesere "Sorry - vi dreit oss ut i går og ga dere informasjon som vi ikke selv engang tror på". I stedet kommer dette syltynne "forsvaret".

Omsider en Akershus-måling

Akershus er vår nest største valgkrets, men velgernes partipreferanser her har faktisk ikke blitt målt en eneste gang hverken til nå i år eller i hele fjor. Men i dag publiserer Romerikes Blad og Budstikka en måling som Respons har produsert. Målingen er tatt opp i perioden 11. - 16. juni. Tallene er som følger:

Rødt 0,4
SV 6,0
Ap 33,2
Sp 2,9
KrF 2,7
V 6,7
H 18,7
Frp 27,5
Andre 1,8

Tallene er, med tanke på de feilmarginer som slike enkeltmålinger er beheftet med, nesten overraskende lik min mai-prognose som jeg laget for RB. Mine prognoser er basert på snittet av siste ti målinger nasjonalt og omregnet til Akershus-forhold ut i fra valgstatistikk fra de siste valgene. Jeg hadde dog Ap litt lenger ned, H og Rødt litt høyere og KrF hakket foran Sp.

Skulle Responsmålingen bli valgresultatet, så vil mandatrekkefølgen i Akershus bli slik:

Anniken Huitfeldt, Ap
Morten Høglund, Frp
Jan Tore Sanner, H
Sverre Myrli, Ap
Kari Kjos, Frp
Marianne Aasen, Ap
Sonja Sjøli, H
Hans Fr Asmyhr, Frp
Borghild Tenden, V
Gunvor Eldegard, Ap
Bård Vegar Solhjell, SV
Ib Thomsen, Frp
Sylvi Graham, H
Gorm Kjernli, Ap
Tone Irèn Liljeroth, Frp
Dagfinn Sundsbø, Sp utjevning

Sammenligner vi med valget i 2005, så betyr dette mandatmessig at Frp kommer ut i med +1, et mandat de kaprer fra Høyre. Liljeroth ligger altså an til å vippe Andre Dahl ut av Tinget. Nominasjonsvrakingen av Dahl på partiets tredjeplass på lista kan dermed komme til å bli skjebnesvanger for ham.

Jeg vil også føye til at selv holder jeg KrFs Knut Arild Hareide som svak favoritt til utjevningsmandatet. Den av KrF eller Sp som blir størst i Akershus, kaprer nok dette.

Venstres 2. kandidat, Abid Raja, er nok også rimelig sugen på stortingsplass. Men da trenger han et Venstre-løft på rundt 2,5 prosentpoeng, i følge mine beregninger. Ikke umulig, men et stykke fram.

Denne målingen føyer seg nå inn i et mønster der Frp stadig ligger på meget høye nivåer, godt over det gode valget i 2005. Også Ap har grunn til å være fornøyd med sitt nivå, som stort sett ligger noe rundt, og av og til litt over, 05-nivået. For de andre partiene er det, med et mulig unntak for Venstre, liten grunn til noen jubel. Og jeg ville vært forsiktig med å ta for mye sommerferie i år, for her må ermene brettes opp og knallhard jobbing legges inn. Situasjonen er for tiden dyster både for Sp, SV, Høyres og KrFs vedkommende.

Men det er enda tre måneder å gjøre det på. Vi bør huske at bortimot en tredel av velgerne bestemmer seg så sent som siste uka før valget. Og hele 11-12 prosent på selve valgdagen.

Agendaen blir nå helt avgjørende for valgutfallet.<

Velgerne SVikter

Sikkert en noe forvirrende overskrift for de (forhåpentligvis forsvinnende få) av dere som fester lit til dagens måling utført av Synovate for Dagbladet og tror at 11,1 prosent er representativt for partiets oppslutning. Men realiteten er nok, dessverre for SV-ere sin del, at partiet ligger rundt 7 prosent. Det viser i alle fall gjennomsnittet av alle andre målinger utført denne måneden. Slik SV-snittet har vist også i de tre foregående månedene.

Under hovedtittelen "SV til himmels" i dagens Dagbla heter det i ingressen at "Kristin Halvorsen gleder seg over SVs beste resultat på to år, men venter nøkternt med å slippe jubelen løs".
Denne Halvorsen-nøkternheten, som sikkert skuffer både desk og journalist, er derfor høyst betimelig.

Jeg har sagt det før, og jeg kan gjenta det igjen: Disse enorme Synovate-utslagene for SV fra måned til måned er parodiske! For meg er Dagbla-artiklene som ledsager disse vanvittige endringene nå i ferd med å få en slags kultstatus.

Selv har jeg i alle fall noe helt annet enn en "SV til himmels"-tilnærming i en analyse for Drammens Tidende i dag. Slenger den ut under her:

Velgerne SVikter

Magnar Bergo ligger an til å bli en av svært få SV-ere på Stortinget i kommende periode.

I mai for fire år siden lå SV på 16 prosent i gjennomsnitt på meningsmålingene. Siden den gang har mye gått på tverke for partiet. SV fant seg aldri til rette under valgkampen fordi partiet kom i en uvant forsvarsposisjon. Når man aldri har spilt i forsvar før, så gjør man som regel ikke noen god forsvarsjobb. Velgerne forsvant fordi de innså at SV måtte avlyse og kompromisse bort egen politikk på flere områder for å kunne ta sin historiske plass rundt Kongens bord. SV fikk dermed, paradoksalt nok, merke regjeringsslitasjen før de fikk begynt. Valgresultatet ble et mageplask på 8,8 prosent. Partiet tapte, smått utrolig, halvparten av sine velgere på få uker. Inngangen til det rødgrønne regjeringssamarbeidet ble bortimot det verst tenkelige.

”Det svakeste ledd” het et spørreprogram på NRK for noen år siden. Konseptet gikk ut på å drite ut de som gjorde det dårligst i gjettekonkurransen. Dagens regjering har også et slikt ledd, og det heter SV. At partiet i tillegg sitter i den første norske flertallsregjeringen på 20 år, innebærer at presset på regjeringens SVakeste ledd er enda større. Fordi makten er forskjøvet fra Stortinget til regjeringen. Forhandlingene og kompromissene på Stortinget er færre. Spenningen knyttet til utfallet av sakene er mindre. Arbeidet på Stortinget er mindre interessant. Arbeidet i regjeringen er derimot mer interessant, både for lobbyister og medier.

Denne flertallssituasjonen setter dermed enda høyere krav til indre enighet og samhold. Krav som SV hadde meget store problemer med å innfri i startfasen. For SV, særlig partiets venstreside, fortsatte å opptre som et opposisjonsparti og møtte seg selv stadig vekk i regjeringsdøra. Det tok lang tid før partiet innså at det ikke nytter å både være ansvarlige og sitte i regjering og samtidig ha en radikal, opposisjonell og privat partipolitikk ved siden av. Etter hvert forstummet derfor protestene både fra stortingsplener og andre steder.

SVs hovedproblem i velgersammenheng er at de har mistet mye troverdighet på sine to nøkkelsaker; miljø og skole. Kristin Halvorsens retoriske glansnummer har i en årrekke vært at det skal skinne like mye, og helst mer, av den norske skolen som av kjøpesentrene. PISA-undersøkelse etter PISA-undersøkelse dokumenterer at den norske skolen på langt nær er god nok. Høyre har derfor fått skoledebatten på sin kunnskapsbanehalvdel. SV sparket da også ut sin ”superminister” Øystein Djupedal. I hans sted sitter nå Bård Vegar Solhjell i stor grad og forsøker å sette Høyres kunnskapsskole ut i livet.

Miljøpartiet SV brukte i to år sitt svakeste statsrådskort (Helen Bjørnøy) til å bestyre miljøverndepartementet. SV deltar i en regjering som gir grønt lys for å bygge forurensende gasskraftverk. SV ville ha rensing fra dag en, i stedet er rensingen nå helt i det blå. Månelandingstanken var at norsk CO2-teknologi skulle bli banebrytende. I stedet ligger utenlandske selskaper langt foran. Satsingen på fornybar energi, som retorisk skrytes opp i den øvre del av atmosfæren, er i realiteten så lav at ethvert forsøk på vindmølledrift i Norge strander på manglende lønnsomhet.

Men SV sliter også på andre sentrale politikkområder. Fredspartiet SV, som jo ble tuftet på innbitt motstand mot NATO, sitter i en regjering som leder Norge i krig i Afghanistan. Under SVs ledelse har norske soldater uført kamphandlinger som er så harde at bare kampene under 2. verdenskrig er sammenlignbare. Slikt gjør vondt innerst i SV-sjelen.

SV skulle også være en pådriver for å bekjempe fattigdommen. Målet om å avskaffe fattigdommen ble nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Hva skjer? Bruker man EUs definisjon på fattig, som innebærer at alle som tjener under 60 prosent av gjennomsnittsinntekten defineres som fattige, så er det over 400 000 fattige her i landet. Løftet er brutt.

SV skulle være et sosialistisk parti, men er i dag et sosialdemokratisk. Velgerne stemmer derfor i overveiende grad på originalen Ap. Målingene indikerer nå et valgresultat for SV på stusselige sju prosent. I SV-svake Buskerud betyr det en oppslutning nede på fem-tallet. Nedturen medfører at Magnar Bergo trolig derfor vil tape det faste mandatet han vant i 2005. Men etter mine bergegninger vil stortingsplassen hans kunne bli reddet av utjevningsordningen. I så fall blir han en av få SV-ere på Tinget i 2009-2013. Måten SV igjen kan vokse på, er å vinne tilbake troverdigheten i nøkkelsakene sine. Det må man antagelig ut av regjering for å klare. Derfor er det svært vanskelig å se hvordan SV skal greie å få noe særlig ut av høstens valg.

Skrekkmåling for SV

I min månedlige snittanalyse av meningsmålingene for Minerva, tillot jeg meg sist å raljere en smule over Dagbladets førstesideoppslag 21. mars hvor bildet av en jublende Kristin Halvorsen illustrerte tittelen ”Jubler over rødgrønn rekordmåling”. Det var basert på en Synovate-måling som ga SV (meget usannsynlige) 9,9 prosent. Tittelen inni avisen lød ”Kristin tar igjen Erna”. I ingressen stod det at ”Mens Kristin Halvorsen jubler, er Erna Solberg stum etter å ha mistet halvparten av sine velgere det siste året”.

I dag presenterer Dagbladet en måling som gir SV stusselige 6,4 prosent. Så da er vel overskriften "Skrekkmåling for SV"? Og en tittel inni som lyder "Erna stormer i fra Kristin" (Høyre er jo nå "plutselig" over dobbelt så store). Og en ingress hvor det heter at "Mens Erna Solberg jubler, er Kristin Halvorsen stum etter å ha mistet en tredel av velgerne sine den siste måneden".

Nei du. Dagbladet prioriterer heller "Derfor bør 6-åringer få mobil" på sin førsteside. Og fokuserer inni avisen heller på "Skrekkmåling for Venstre" (selv om snittet av de siste ti målingene viser et Venstre på rundt 5 prosent, noe som er langt over partiets nivå på samme tid for fire år siden). Slik kan man jo eventuelt presentere neste måling, som evt. skulle komme til å vise ett eller to prosentpoeng opp for SV, som nok en jubelmåling.

Sånn går dagene på desken i Dagbladet og blant avisens politiske journalister.

Dagbladet tar sjanser

Dagbladet spanderer like godt sin førsteside på en Kristin Halvorsen som "jubler over rekordmåling" basert på en måling utført av Synovate.

På s. 4 og 5 inne i avisen smøres overskriften "Kristin tar igjen Erna" ut. Og i ingressen heter det at "Mens Kristin Halvorsen jubler, er Erna Solberg stum etter å ha mistet halvparten av velgerne det siste året".

Tallene, som oppslaget baserer seg på, er oppsiktsvekkende nok. SV ligger på 9,9 og Høyre har stusselige 11,5. De rødgrønne regjeringspartiene oppnår totalt 51,6 prosent av stemmene og hele 91 mandater.

Problemet, for både Dagbladet og Synovate, er imidlertid at de er de eneste som har målt rødgrønt flertall denne måneden. Alle øvrige åtte meningsmålinger som er blitt utført til nå i mars, viser et klart borgerlig flertall. Og ingen er i nærheten av 9,9 på SV, alle andre har partiet mellom 6 og 7 prosent. Mens Høyre på de andre målingene varierer mellom 13,2 og 15,6 prosent.

Det inntrykket som Dagbladet i dag forsøker å skape, nemlig at SV og Høyre pr i dag ligger omtrent side om side i oppslutning og at det er rødgrønt flertall, er derfor antagelig totalt misvisende. Med mindre alle andre målebyråer tar feil, og Synovate har rett. For meg er det uforståelig at ikke medier, i noe større grad, kan være såpass rause og etterrettelige at de også skuer litt til andre målinger og ikke bare presenterer sine egne målinger som den eneste, hele og fulle sannhet.

Jeg har flere ganger tidligere i mine månedlige gjennomganger av de nasjonale meningsmålingene, tatt for meg Synovates systematiske avvik.
Så egentlig hadde jeg tenkt å la Synovate og Dagbladet få litt fred.

Men slike oppslag fører til at jeg, i folkeopplysningens tjeneste, må herje litt med Dagbladet i neste Minerva-analyse også.