Rødgrønt år

 Store deler av 2021 ble en rødgrønn parademarsj. Men avslutningen av året stod ikke i stil.     

Dette er mitt siste analysebrev i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Erna Solberg gikk inn i 2021 og sitt åttende regjeringsår, langt bak opposisjonen på målingene. Januar-tallene viste at de tre regjeringspartiene H, KrF og V lå an til kun 65 mandater. Mens den rødgrønne opposisjonen av Ap, Sp, SV, R og MDG hadde over 100 mandater inne. Sp var jevnstort med Ap på rundt 20 prosent.

I nyttårstalen holdt statsministeren optimistisk fram at «snart kommer vår dag». Et par dager senere oppfordret hun folk til ikke å ha noen besøk hjemme. H fikk et nytt «Korona-løft» i kjølvannet av økende smittetall, nye mutasjoner og innstramninger etter nyttår. Partiets  oppslutning toppet ut rundt 26 prosent i februar og skulle aldri komme tilbake dit i valgåret.

Ap i trøbbel
I en Sentio-undersøkelse medio januar, ble velgerne som hadde byttet parti siden 2017-valget bedt om å begrunne dette. Rundt halvparten hadde ingen klar formening om hvorfor de hadde endret oppfatning. Det gjenspeilet en generelt stor grad av usikkerhet i velgermassen. Jeg tok en ekstra titt på hva Aps tidligere velgere svarte. Her ble dårligere politikk, svakt lederskap og mer negativ oppfatning av partiet nevnt som hovedårsaker til hvorfor man hadde forlatt det. Det så stygt ut for Jonas Gahr Støre. 

      Tegninger: Egil Nyhus

Listhaug overtar Frp
18. februar annonserte Siv Jensen at hun ikke ville ta gjenvalg til Stortinget. Hun trakk seg også som partileder. Sylvi Listhaug pekte seg ut som en naturlig etterfølger, med Ketil Solvik-Olsen som en like naturlig nestleder. De ble formelt valgt på landsmøtet i mai. Jensen tok Frp inn i regjering i 2013 og ble der i over seks år. Hun var finansminister like lenge. Men hun tok også Frp ut av regjering og etterlot seg et parti som lå helt nede på 8-tallet da hun trakk seg. Partiet løftet seg til rundt 10 da Listhaug ble valgt. Lederskiftet kan ha virket litt inn selv om politikken er viktigere enn personen for velgere flest. 

Med Listhaug som ny partileder, så er det reist flere spørsmål om det borgerlige samarbeidet vil slå enda flere sprekker. Listhaugs Frp gjør trolig et samarbeid med KrF og V vanskeligere. Det var forventet at Frp i større grad vil blankpusse profilen sin med innvandring som en enda klarere hovedpilar og med en tøffere retorikk. Anti-elite og protestpartiet Frp kan komme tilbake med Listhaug. Frps nye partileder lå også an til å bli en mer takknemlig hovedmotstander for de fleste partier. Foreløpig har disse spådommene bare sånn halvveis slått til. Særlig sliter hun og partiet med å få løftet innvandringssaken.

  

  MDG møtte motgang

MDG leverte et glitrende lokalvalg i 2019 og fikk sju prosent av stemmene. Miljø og klima lå an til å bli den klart viktigste enkeltsaken i velgernes øyne ved årets valg. Mye så mao. lyst ut for partiet. Men stortingsmålingene stoppet opp midt på 5-tallet sommeren 2020. Ifm. MDGs landsmøte i mars pekte jeg på at partiets sterke ensakspreg og stortingsvalgenes mer fokus på helhet og regjeringsalternativer, kunne skape utfordringer for partiet. Det store, nasjonale gjennombruddet forbi sperregrensen var ikke lenger så opplagt som det så ut til for bare noen måneder siden.
     

  

Lysning for Ap
16. april ble trinn 1 i gjenåpningen av landet iverksatt. Parallelt kom Korona-kommisjonens rapport som ga regjering og myndigheter gode skussmål for håndtering og handlekraft, men som var kritisk til forberedelser, importsmitte og uklar rollefordeling mellom Helsedirektorat og Folkehelseinstitutt. H sank litt og begge regjeringskameratene KrF og V slet med tall godt under sperregrensen, V var sågar nede på 2-tallet.

Parallelt var det begynt å lysne for Ap. Aps lojalitetstall vokste noe, det var tegn til plussforhold mot H og tendenser til bedre oppdemming av lekkasjer til Sp. I sum medførte dette at statsminister Støre ble stadig mer realistisk. Blokkflertallet var stabilt og stort i rødgrønn favør.   

 

 

  Miljø, utjevning, skole og distrikt

I april presenterte jeg en undersøkelse som viste at miljø holdt stand på topp av saker som velgerne mente var viktigst for sitt partivalg. Men utjevning seilte opp som nummer to, etterfulgt av skole og distrikt. Mai-undersøkelsen dokumenterte at MDG og Sp var stabile sakseiere på hhv. miljø og distrikt, mens Ap og H delte eierskapet til skole.

Venstreside-partiene Ap, SV og R hadde et bra grep om utjevning. Sakens økende viktighet var derfor en fordel for disse partiene og en ulempe for regjeringspartiene. Frp og KrF gjorde det svakt på alle disse fire toppsakene. I sum ga undersøkelsen et bilde at et relativt stabilt sakseirskapsmønster. Det forklarte også hvorfor det rødgrønne forspranget var solid.   

I bakgrunnsmaterialet merket jeg meg at Aps utjevningspolitikk syntes å appellere sterkt til Høyres velgere. Mange H-velgere svarte Ap hadde best politikk på feltet.  

 

Butter for Sp
Sp avrundet landsmøtesesongen i juni. Målingene viste i snitt rundt 17. Fortsatt et meget sterkt nivå, men likevel var det tegn som nå pekte i retning av avmatting. Intensiteten i strukturdebatten dabbet av, Ap var i ferd med å finne sin «vanlige folk»-løsning på de verste Sp-lekkasjene i distriktene og også H og Frp syntes å demme opp noe bedre opp nå. Parret med litt lavere velgerlojalitet ga dette et høytflyvende Sp en smule motgang inn mot sommerferien.

Likevel tydet alle indikatorer på et historisk sterkt valg for parti, kanskje på linje med det historiske «EU-valget» i 1993. 

 

Økt politisering av 22. juli
22. juli 2021 var det gått 10 år siden bomben i regjeringskvartalet gikk av og massedrapene på Utøya fant sted. Det var et angrep på AUF, på Arbeiderpartiet og på demokratiet vårt. Det tok livet av 77 mennesker. Mange unge mennesker som hadde det til felles at de ble drept fordi de engasjerte seg i å skape et samfunn de ville gjøre bedre. Angrepet utløste sterke følelser i hele landet, rosetog og sympati med alle berørte. Og gjør det fortsatt, ti år etter.

Den politiske betoningen av dagen var mer markant i år. Flere av de som opplevde terroren på nært hold, evnet å sette ord på de politiske sidene av sin historie via bøker, kronikker, innlegg og beskrivelser. Tonje Brennas bok i sommer er kanskje det fremst beviset på det. Sterkere politisk betoning åpnet også et rom for mer meningsbryting om temaet som setter større krav til balansekunst og respekt for hverandres synspunkt. Det setter samholdet på prøve.

Den sterke oppmerksomheten rundt dette ga ikke konkrete utslag på opinionsmålingene. Ap lå ganske stabilt på rundt 24 prosent.

   

Klima-rapporten dominerte i august
Rapporten fra FNs klimapanel ble lagt fram 9. august. Den dokumenterte på nytt økende temperatur, høy forekomst av CO2 i atmosfæren og menneskeskapt påvirkning. Det satte fyr på miljø-debatten i valgkampen og ga MDG ny vind i seilene. Partiet så igjen 5-tallet og enkeltmålinger viste over 6. Også SV og V steg. V hadde for øvrig en fin utvikling gjennom hele sommeren, bikket 4-tallet i august og så seg ikke tilbake inn mot valget.

Miljø-dominansen avtok imidlertid noe etter et par uker og mot slutten av måneden lignet valgkampen en god del på de foregående med debatter også om andre temaer som skole, distrikt, utjevning, helse og skatt. Men innvandring var fortsatt så godt som borte vekk fra agendaen. Den digitale valgkampen økte sin betydning, selv om smittesituasjonen var ganske god i de siste ukene før valget.     tortingsvalget 13. september. Rekordmange stemte på forhånd. Velgerne valgte denne gang å fordele sine stemmer slik:

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Valg 2021	4,7	7,6	26,3	13,5	3,9	3,8	4,6	20,4	11,6	3,6
Valg 2017	2,4	6,0	27,4	10,3	3,2	4,2	4,4	25,0	15,2	1,8
Differanse	+2,3	+1,6	-1,1	+3,2	+0,7	-0,4	+0,2	-4,6	-3,6	+1,8

SV, MDG, V, Sp og R ble valgvinnerne i betydningen gikk fram fra 2017. Rødt fikk den sterkeste framgangen i prosent, doblet sin oppslutning og leverte sitt klart beste valg noensinne. Sp gikk mest fram i prosentpoeng, men brakvalget uteble. H, Ap, Frp og KrF ble valgets tapere i den forstand at alle gikk tilbake målt mot 2017. Demokratene ble klart størst av «Andre».
 
Den borgerlige regjeringsblokken H, Frp, KrF og V fikk samlet 40,5 prosent. De oppnådde 48,8 prosent i 2017. Altså en tilbakegang på 8,3 prosentpoeng. Mens de rødgrønne opposisjonspartiene Ap, Sp, SV, MDG og R samlet 56 prosent mot 49,3 i 2017. En framgang på 6,7 prosentpoeng. Det var altså en stor velgerbevegelse i rødgrønn retning. Min ettervalganalyse viste at ønsket om noe annet enn det bestående var drivkraft for en god del av velgerne som skiftet side, men først og fremst gjaldt dette borgerlige velgere som gikk til Ap. For øvrig oppga velgerne for de ulike partiene relativt forutsigbare hovedgrunner for sitt valg.  

Mandatfordelingen 2021-25 ble slik: 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	PF
Valg 2021	8	13	48	28	3	3	8	36	21	1
Valg 2017	1	11	49	19	1	8	8	45	27
Differanse	+7	+2	-1	+9	+2	-5		-9	-6	+1

Den borgerlige blokken av H, Frp, KrF og V fikk 68 mandater og manglet dermed 17 mandater på å holde sitt flertall. Den rødgrønne blokken av Ap, Sp, SV, MDG og R fikk 100 mandater og dermed massivt flertall.

Ti partier ble representert på Stortinget 2021-25. Det er ny rekord og et tegn på fragmentering i velgermassen. Pasientfokus klarte å komme inn fra Finnmark på sin kampsak om sykehus i Alta. MDG satte rekord i komme nærmest sperregrensen uten å klare det. KrF falt under for første gang siden partiet ble landsomfattende.  

 

Yngste og mest kvinnerike Tinget noensinne
Våre 169 nye folkevalgte består av 91 menn og 78 kvinner. Det er klar, ny kvinnerekord. Vi fikk også det yngste Stortinget noensinne med en snittalder på under 46 år. 71 er nyvalgte. De rødgrønne vant terreng overalt og fikk uttelling i form av mandatgevinst i så godt som alle valgkretser. Kun i Vest-Agder ble det borgerlig mandatflertall. Rødts framgang kom på bred front i hele landet. Mens Sp gikk relativt mest fram i halvurbane strøk.

 

Maktskiftet
23. september innledet Ap, Sp og SV regjeringssonderinger i Hurdal. En uke etterpå trakk SV seg ut fordi de mente avstanden på miljø og fordeling ble for stor. Ap og Sp fortsatte med forhandlinger som munnet ut i en regjeringsplattform som var forholdsvis rund i formen, men med signaler om en ny retning både på skatt, fordeling og struktur. Ap fikk 11 statsråder og Sp åtte. Statsrådene bar preg av å være trygge valg, men med næringsminister Jan Vestre (Ap) som ett av få nye og spennende unntak.   

14. oktober fant regjeringsskiftet sted. Åtte år med Solberg-regjering var over. Aldri har en statsminister fra H sittet lenger. Tre elementer blir trolig stående etter henne:
- Skattelettelser
- Strukturreformer
- Krisehåndtering
Det var en bragd å holde det borgerlige samarbeidet noenlunde sammen i alle disse årene, og det var sterkt å gjenvinne flertallet i 2017. Men i 2021 var tiden ute. Hs prosjekt manglet.  

Maktskiftet foregikk i gode rammer. Gamle statsråder takket av og ønsket de nye velkommen. I Norge har vi lenge tatt dette som en selvfølge, men presidentskiftet i USA tidligere i 2021 viste at dette slett ikke er noen selvfølge. Det er derfor en verdi ved vårt politiske system som vi bør verdsette høyere. 

Avventende velgere
I de første ukene etter at den nye regjeringen tiltrådte, hersket det en avventende stemning blant velgerne. De fleste holdt fast ved sitt partivalg, og Ap og Sp holdt nivået fra valget. En Sentio-undersøkelse viste at få hadde et negativt inntrykk av regjeringen. Men det var heller ikke noen stor entusiasme å spore.


Den nye regjeringen la fram sine budsjettendringer, og budsjettforhandlingene med SV skred deretter fram med partimarkeringer som nok tydeliggjorde den rødgrønne uenigheten for en del velgere. Samtidig som det ble klarere hvorfor SV takket nei til å delta i regjeringen. Men man kom, som ventet, fram til en budsjettavtale som alle tre partier kunne stille seg bak.



I skyggen av dette valgte KrF ny leder. Kjell Ingolf Ropstad trakk seg etter pendlerbolig-saken og et svakt valg og Olaug Bollestad tok over. Det så en stund ut til at det kunne bli Dag Inge Ulstein, men han ønsket ikke stille som lederkandidat.

Historisk svak start
I desember begynte pilene å peke markert nedover for regjeringspartiene. Ap falt til 23 prosent og Sp ramlet til 11 på snittet av målingene. Totalt en nedgang på over fem prosentpoeng siden valget. Det utgjør 150 000 velgere i minus. Dette er den svakeste regjeringsstarten i dette årtusenet.  Lojaliteten viste klart synkende tegn for både Ap og Sp. Begge mister velgere til særlig H, SV og R. Og H var tilbake som landets største parti. 

Negativ oppmerksomhet rundt valget av stortingspresident Eva Kristin Hansen og pendlerbolig-runder, mer støy rundt valget av Masud Gharahkhani, samt budsjettuenigheten, kan forklare noe. De galopperende strømprisene bidrar nok også til å kaste et bedre lys over den negative opinionsutviklingen for regjeringen. En utvikling som til slutt medførte at regjeringen 17. desember måtte på banen med en støttepakke til husholdningene. Nye og inngripende restriksjoner før jul, og økende alvor rundt omikron, ga intet kriseløft.

    

Støre-regjeringen - styrke eller problem for Ap og Sp lokalt?
Med dette som bakteppe, holder Jonas Gahr Støre sin aller første nyttårstale i morgen. Statsministerrollen burde passe ham. Han har egenskaper som kan gjøre at han vokser inn i den på en fin måte. Men veien fram var lang. Hvetebrødsdagene ble usedvanlig korte. Utfordringene står i kø i 2022. Vi får nå se hva han og regjeringen er laget av. Året etter der kommer det også et lokalvalg. En rekke Ap og Sp-politikere lokalt er avhengig av en viss drahjelp sentralt for å forsvare viktige maktposisjoner. Får de den av Støre og co?

I øyeblikket ser det ikke så lyst ut, men 2022 vil gi oss en bedre pekepinn.  



Dette var mitt siste analysebrev i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Eller be om medlemskap i min Face-gruppe "Politisk analyse". Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Verdig skifte

Velgerne viser ingen tegn til anger.

Det forhandles om den nye regjeringsplattformen i Hurdal. Mens vi venter på hvordan den nye regjeringen blir seende ut og hvilke politiske prioriteringer den ønsker å gjøre, så kan vi ta en titt på de aller siste opinionsbevegelsene.

I alt fire nasjonale stortingsmålinger er tatt opp og publisert etter valget. I tabellen nedenfor har jeg beregnet gjennomsnittet av alle fire. Tallene viser relativt små bevegelser sammenlignet med valgresultatet. Velgerne synes å ha inntatt en avventende holdning der man i hovedsak holder seg til det partivalget man gjorde for en måned siden.     

Ap på «bandwagon»
Jeg synes det likevel er verdt å merke seg at Ap øker med ett prosentpoeng. Det er et velkjent fenomen at partier som gjør det bra ved et valg, gjerne får et løft på målingene i etterkant av valget. Dette kalles ofte for «bandwagon-effekt».

Høyre steg eksempelvis fra 27 ved valget i 2013 til 29 januar 2014. Og de steg fra 25 ved valget i 2017 til 29 i januar 2018. Hvis disse første ettervalgstallene sier noe om en tendens, og historien gjentar seg, så bør vi ikke se bort i fra at Ap kan komme til snuse på 30-tallet på målingene i månedene som kommer.  

	R	SV	Ap	MDG	Sp	KrF	V	H	Frp	Andre
Oktober	4,9	8,4	27,3	4,5	12,8	3,3	4,3	20,1	11,5	3,1
Valg 21	4,7	7,5	26,3	3,9	13,5	3,8	4,6	20,4	11,5	3,6

 
Maktskifte i gode rammer
De avtroppende makthaverne sitter ved roret noen dager til. De påtroppende er straks klare til å overta. Det politiske Norge befinner seg nå i en slags stille mellomfase. Nettopp nå er det derfor tid for å stoppe opp og reflektere litt over akkurat denne siden ved vårt demokrati. For det er altså nylig gjennomført en valgkamp der mange partier og politikere har fått framføre sine ulike løsninger på diverse utfordringer i samfunnet. Velgerne lyttet, stilte spørsmål, grublet og tok sitt valg. Og virker i hovedsak å stå på det.  

Et flertall av velgerne valgte å stemme på partier som ønsker en annen kurs enn det bestående. Dette innså de styrende raskt. Avtroppende statsminister Erna Solberg ringte – tradisjonen tro – den påtroppende statsministeren Jonas Gahr Støre på valgkvelden og gratulerte. Hvorpå Støre repliserte i sin takketale ved å berømme Solberg og de styrende for den innsatsen som er lagt ned gjennom åtte år. Om få dager kommer de tradisjonsrike nøkkeloverrekkelsene der de avgående, borgerlige statsråder kommer til å ønske de nye, rødgrønne velkommen og lykke til med deres viktige arbeid.   
 

Noe av det fineste

Med den mildt sagt stormfulle og nedslående maktskifte-prosessen som foregikk i USA for få måneder siden i relativt friskt minne, så er det – uavhengig av hvilket politisk ståsted man selv har - god grunn til å være glad for at vi lever i et land der makt overføres i ordnede og rolige former. Det er lett å ta dette som en selvfølge, men det er det slett ikke. Det er en verdighet over maktskifter her til lands som er noe av det fineste vi har.  

La oss ta vare på det.

Dette er mitt analysebrev nr 44 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Ap+Sp-regjering skaper ny dynamikk

Ny Støre-regjering kan gi bra betingelser for de blå i 2023.     

Vi har lagt Stortingsvalget 2021 bak oss. Et flertall av velgerne ønsket et maktskifte. Og de får et skifte. Det som så ut til å bli de nye makthaverne, Ap, Sp og SV, satt og sonderte i Hurdal. Men SV valgte å bryte. De fant ikke grunnlag for å forhandle videre om en regjeringsplattform. Miljøavstanden virket å være det største problemet. Men også fordeling. SV så trolig at en slik regjering hverken kom til å bli grønn eller rød nok for deres velgere.   

Mindretallsregjering
Det betyr at vi trolig får en toparti-regjering av Ap og Sp. Det var Sps primære ønske. Ap og Støre ville gjerne hatt med SV. Dels fordi det ville innebåret et flertall. Og dels fordi Ap kunne ha sittet i midten i en slik regjering og balansere. Samt en mer uoversiktelig parlamentarisk situasjon. Vi får nå en mindretallsregjering i stedet for en flertallsregjering. Det betyr at Stortinget får en viktig rolle også med tanke på maktpolitisk styring. Det er slett ikke noe nytt i norsk politikk, det er flertallsregjeringer som har utgjort unntakene. Det kan bli noen en del forsøk på slalåm framover.

 

Tegning: Egil Nyhus



Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

12-8 statsråder? 
I 2013 ble styrkeforholdet mellom H og Frp 27-16 i prosent. Det ga 11 statsråder til Høyre og sju til Frp. Forholdet mellom Ap og Sp er 26-14 i prosent. Styrkeforholdet er mao. omtrent det samme. Det kan gi omtrent den samme statsrådfordelingen, 11-7/12-8, litt avhengig av hvilken departementsstruktur man velger. De tre som har forhandlet på vegne av Ap, skal alle trolig inn i regjeringen: Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik og Bjørnar Skjæran. Mens av de tre som forhandlet for Sp, ser det ut til å bli  Trygve Slagsvold Vedum og Sigbjørn Gjelsvik inn, mens den tredje, Marit Arnstad, trolig fortsetter på Stortinget som parlamentarisk leder. Ut over disse sikre kortene, virker folk som Ingvild Kjerkol og Anniken Huitfeldt opplagte for Ap, mens Ola Borten Moe er det samme for Sp.

Ut over disse er det ikke all verdens med helt åpenbare kandidater, men folk som Lene Vågslid, Masud Gharahkhani, Anette Trettebergstuen, Marte Mjøs Persen, Espen Barth Eide, Cecilie Myrseth (Ap) og Anne Beathe Tvinnereim, Kjersti Toppe, Jenny Klinge, Sandra Borch, Emilie Mehl og Geir Pollestad (Sp) er verdt å nevne. Det finnes selvsagt også noen andre. I tillegg til at det kan dukke opp en eller to overraskelser utenfra. Men i hovedsak ser det ut til å gå i retning trygge valg. Så får vi se om det blir for grått eller om de kan overraske positivt. Ap vil nok sette en del inn på å få statsminister, utenriks, arbeid, skole, helse, miljø, kultur og utvikling. For Sp er det viktig å få finans, landbruk, kommunal og samferdsel. Og så må de slåss om bl.a. justis, næring, olje, forsvar og fisk.  

For Ap blir det viktig å konkretisere hva de legger i valgkampens slagord om at det «nå er vanlige folks tur». Trolig vil de bl.a. senke skattene litt for de som tjener under 750 000 og øke for resten. For Sp blir det viktig å konkretisere hva deres motstand mot sentralisering egentlig består av. Trolig ligger bl.a. Viken og Troms og Finnmark tynt an.     

To i venstreopposisjon
Med mindre SV på en eller annen måte kommer seg tilbake til forhandlingsbordet, så vil denne nye regjeringen få to partier i opposisjon til venstre for seg; SV og Rødt. Begge kommer nok til å høre fra seg når de mener regjeringen gjør for lite for å redusere de sosiale forskjellene. En utfordring for Støre og co blir derfor å gå såpass langt i utjevningspolitikken at rommet for venstreopposisjon blir begrenset slik at SV/Rødt ikke vil vokse ytterligere. Og samtidig ikke dra til med for store skatteøkninger og dreie for hardt mot venstre slik at velgerlandskapet åpner seg totalt for opposisjonspartiene Høyre og/eller Frp. Å finne denne balansen blir en nøkkel. Et problem for SV og Rødt blir at de må slåss om venstreopposisjonsrommet. Men den av de to som får det best til, kan gå gode tider i møte.

Ser vi på erfaringene fra de seneste regjeringsskiftene, så har nye regjeringer fått omtrent ett år på seg før motbakken har meldt seg på målingene. Den første virkelige testen på om Ap+Sp-prosjektet kan bli noe mer enn et fireårig opplegg, kan derfor komme neste høst. Da skal deres første, eget budsjett legges fram. Og deretter går vi inn mot et lokalvalg i 2023 der nye, nasjonale vinder kan komme til å blåse. I 2007, som 2023-valget kan få en viss parallell til, var det først og fremst SV som fikk svi. Ap og Sp holdt stangen brukbart. Får Sp SVs rolle denne gang?


Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.


Kan Frp gjeninnta Høyres rolle?
I den forrige rødgrønne perioden, 2005-13, var det Frp som var det klart største opposisjonspartiet i de fire-fem første årene, før Høyre tok over og ble klart ledende inn mot lokalvalget i 2011 og stortingsvalget 2013. Finanskrisen 2008-09 var ikke gunstig, sett med Frps øyne, de mistet mye kraft da velgerne i økende grad etterspurte ansvarlig økonomisk styring. Mens det derimot var bra for Ap og H. Selv om det også var andre faktorer som lå bak Frps fall fra 2009 til 2013. 22. juli 2011 bl.a. Nå er det Høyre som er klart størst. Kommer vi til å se en motsatt utvikling der Høyre vil være størst i noen år før forspranget utlignes og Frp atter går forbi igjen? Det er mulig, selv om det er langt fram dit.

Høyres opposisjonsvei
Både Høyre og Frp vil trolig være nærmest rendyrkede opposisjonspartier i de to årene som kommer. Begge vil stort sett være borte fra makt både nasjonalt, regionalt og lokalt. Selv om Ap og Sp kan komme til å søke støtte hos de blå i enkeltsaker, så er det mest naturlig for dem å først gå til de partiene som har bidratt til at de kom i regjeringsposisjon og da særlig SV. Hvilken strategi de velger, hvilke saker som kommer på agendaen og hva slags politikk regjeringen fører, blir viktige faktorer for partienes videre utvikling.

Får Sp gjennomslag for å reversere deler av de reformene som de blå har igangsatt og gjennomført, så kan det være fristende av Høyre å stemple dem som en «reverseringsregjering» som bryter ned mye av det de selv bygget opp. Samtidig er det en risiko for Høyre å minne velgerne i for stod grad på hva som skjedde da de satt i regjering. Fordi velgerne stemte dem jo ut til slutt og sånn sett ikke nødvendigvis bør påminnes perioden altfor mye. Derfor er det viktig for partiet at de også utvikler politikk og peker ut et nytt og alternativt politisk prosjekt som de kan utfordre den nye regjeringen på. Om det er innenfor helse, skole, økonomi eller annet, blir det opptil partiet å vurdere. Men skulle den nye regjeringen vise seg å bli upopulær, så vil Høyre kunne hente en del gratis på at de, i alle fall i øyeblikket, framstår som den beste garantisten for et borgerlig alternativ. Selv om det i øyeblikket er høyst uklart hva alternativet kommer til å bestå av.

Erna Solberg har sagt at hun ønsker å lede partiet også framover, jeg tror vi får høre andre toner snart og vil bli overrasket om hun er partiets leder ved lokalvalget 2023 og ikke minst ved stortingsvalget 2025. Tina Bru er nok den som ligner henne mest i væremåte, men lederskiftet kan komme litt i tidligste laget for henne. Ine Eriksen Søreide er i generasjonen mellom Solberg og Bru og slik sett en mer «naturlig» arvtaker. Utfallet er dog ikke gitt. Henrik Asheim er en mulig joker.         

Frp i friere dressur
Frp har vært ute av regjering i et par år, og står slik sett enda friere enn Høyre, til å kunne fronte rendyrket opposisjonspolitikk. Det burde passe folk som Sylvi Listhaug, Carl I. Hagen, Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde utmerket. Samtidig finnes det mer moderate og liberale stemmer som Ketil Solvik Olsen, Hans Limi, Roy Steffensen, Sivert Bjørnstad og Helge Andre Njåstad som vil nyansere bildet.

Hvordan partiet skal balansere de indre motsetningene mellom de nasjonale og liberale, har nærmest vært et evig spørsmål i partiets historie. Situasjonen tilsier at de førstnevnte nå kan få vind i seilene og dreie partiet i mer innvandringskritisk og nasjonalpopulistisk retning. Med Sp i regjering er det nå også muligheter for at partiet kan overta Sps opposisjonsrolle som anti-elitistisk og maktkritisk, altså ikke helt ulikt slik Frp var før i tiden.

Får Frp til dette, så kan vi komme til å se vekst allerede ved 2023-valget. Et problem som Frp må løse er imidlertid hvordan de skal klare vinne framgang i tider der deres beste velgersak, innvandring, mer eller mindre er ute av dagsorden – som nå. Samferdsel, eldreomsorg og til dels skatt har vært deres beste alternative kort tidligere. Det kan kanskje bli det igjen, men partiet har i alle fall her en nøkkelutfordring å løse.  


Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.

Liberalt sentrumsrom?
Velgerne mener Venstre bør ha en plass i det politiske landskapet. Dreier Frp i nasjonal retning og Høyre i retning høyre, så kan det, i alle fall i teorien, åpne seg et fint rom for et liberalt sentrumsparti. Partiet lyktes ganske bra i starten av den foregående rødgrønne perioden og gjorde et godt lokalvalg i 2007, men man falt tilbake inn mot 2009 og havnet under sperregrensen den gang. Hvis MDG blir den ledende opposisjonskraften på miljø, Frp på maktkritikk og H det førende borgerlige helhetspartiet, så blir det jo et spørsmål hva som blir igjen til Venstre å drive opposisjonspolitikk på.

En annen strategisk faktor er om Venstre fortsatt skal stå på sitt borgerlige retningsvalg og dyrke motsetningene til den rødgrønne regjeringen, eller om man skal gå i motsatt retning og jobbe for å posisjonere seg for en mulig Ap+sentrum-variant etter 2025-valget. Med tanke på at de rødgrønne kaster ut en regjering som V var en del og som de likte seg i, så virker det mest naturlige at man sverger til det første, i alle fall på kort sikt. Det er forøvrig ikke nok at Ap+Sp-regjeringen går til Venstre alene for flertall, de vil da mangle ett mandat.               
  
Bredde eller mer MDG-ensak?
MDG sitter i etterkant av valget med to store spørsmål: Hvorfor stemmer ikke flere «miljøvelgere» på oss? Hvorfor gjør vi det mye bedre ved lokalvalg enn stortingsvalg? Svaret kan ligge i den sterke ensaksorienteringen som velgerne oppfatter at partiet har. Fordi rendyrkede miljøvelgere er begrenset i antall, og en god del som MDG har i sitt velgerpotensial, også vektlegger andre saker enn miljø. Her kan derfor SV og V beite bra hos velgere som MDG håper å nå. En hypotese mht. til den klart negative differansen mellom lokalvalget og stortingsvalget kan være at mange velgere syns det er ok å slippe til miljøradikale i kommunestyrer og fylkesting, men at det sitter lenger inne når det gjelder storting og regjering. Altså jo mer makt, alvor og helhet, jo færre MDG-stemmer.

Strategisk blir det en betydelig utfordring hvorvidt man skal beholde og kanskje endog forsterke ensaksfokuset, eller søke å bredde partiet noe mer ut. Selv om valgresultatet sånn i hovedsak var en skuffelse for partiet, så går partiet fra å ha kun en til tre representanter på Tinget. At Une Bastholm får med seg Lan Marie Berg og Rasmus Hansson gir partiet bedre markeringsmuligheter framover. I tillegg er man synlige i maktposisjoner i mange storbyer, ikke minst Oslo, noe som gjør at partiet definitivt bør regnes med i tiden som kommer. Siden SV ser ut til å havne utenfor gjør det Støre-regjeringens miljøprofil svakere. Det kan gagne MDG i den forstand at det tydeliggjør motsetningen og forsterker partiets retorikk om at disse partiene er «grå». MDG har allerede tatt initiativ til at de sammen med SV og V skal utgjøre en «miljøblokk» på Tinget i årene som nå kommer.       


Ullstein overtar KrF?
KrF må på kort sikt avklare hvem som skal lede partiet. Ledervalget kan også bli en form for nytt retningsvalg. De to kandidatene det står mellom, Olaug Bollestad og Dag Inge Ulstein, stod på hver sin side i 2018. Bollestad var «blå» og Ulstein «rød». Nå er nok begge først og fremst gule, men den relativt nære historien tar de nok med seg en stund til. Bollestad er mer folkelig og kvinne – noe som taler til hennes fordel. Ulstein er yngre og virker stå klart sterkest utenfor Rogaland. Det ser derfor ut til å gå i retning Ulstein.  Av folk utenfor Stortinget, så blir folk som Hans Olav Syversen, Ida Lindtveit Røse og Truls Olufsen-Mehus nevnt. Argumentet om at partiet bør ha en leder som sitter på Stortinget er nok såpass tungtveiende at ingen av dem har realistiske muligheter.

På lengre sikt må KrF løse sin nøkkelutfordring med manglende velgerappell ut over egne rekker. Målingene tyder på at KrF oppnådde ganske høy lojalitet (rundt 70 prosent) og vant noen få tusen velgere fra H og Frp, men tapte noen få tusen velgere til Ap og Sp. Ut over det er det knapt velgerbevegelser å spore hverken til eller fra partiet. I sum ble det for tynt til å holde sperregrensen unna.

KrF er på mange måter litt der de var før retningsvalget i 2018. Skal man dyrke særpreget mht. abort, bioteknologi, familie osv. og velge borgerlig også ved neste regjeringskorsvei, skal man dempe særpreget og søke i retning venstre og den nye rødgrønne regjeringen eller skal man satse på å balansere og finne igjen den gule veien i mellom der et eller annet sted. Sammen med Venstre kan KrFs tre mandater bli maktpolitisk interessante for Støre-regjeringen. Noe som kan være både en fordel og en ulempe. En fordel fordi det sikrer partiet synlighet i minst fire år til og fordi man fortsatt kan få gjennomslag politisk. En ulempe fordi man får mindre tid til å bygge seg opp i «fred og ro» i opposisjon. 

Pasientfokus kan vippe
Av de andre partiene, så knytter det seg spenning til hvordan Irene Ojala skal markere Pasientfokus på Tinget. Det meste tyder pr. nå på at det kommer til å bli med denne perioden, ikke helt ulikt forrige gang det kom en lokal Finnmarks-liste inn; Anders Aune og «Framtid for Finnmark». Men hun har jo et momentum nå der både lokale medier og riksmedier er interessert i hva hun har tenkt å utrette i nasjonalforsamlingen. Et maktpolitisk poeng er at hennes mandat kan bli avgjørende hvis Støre søker til V eller Rødt for støtte. Da blir hun den som kan skaffe flertallet.                
                                
Reduseres Demokratene-rommet?
Demokratene viste gjennom et godt lokalvalg i 2019 og at de klarte å bikke en prosent ved høstens stortingsvalg, at det finnes det visst velgermarked til høyre for Frp. Men med et Frp som er på vei tilbake til sin tradisjonelle opposisjonsrolle, så spørs det om ikke rommet for Demokratene vil reduseres i tiden som kommer.    

For øvrig virker det som både Pensjonistpartiet, Partiet De Kristne og Liberalistene forblir kun marginale størrelser i landskapet vårt. PDK maktet dog å gå litt fram ved årets valg og få over 10 000 stemmer, tross KrFs dreining i blå retning – hvilket tyder på at mange PDK-velgere fortsatt anser KrF for å være for liberale og «venstrevridde» til at de vurderer overgang.              

Langt fram for INP, Sentrum og Helsepartiet
Ei heller Helsepartiet, Industri- og Næringspartiet og Sentrum slo særlig til ved valget. Helse ble ikke en av valgets hovedsaker, til tross for at vi er i en pandemi. Men Pasient-fokus suksessen gir Helsepartiet et visst håp om at det ligger mer potensial på feltet enn partiet foreløpig klarer å hente ut. Og man bør ikke kimse av de 8 000 stemmene som Sentrum oppnådde og de 10 000 som INP fikk. Begge var helt nystartede partier, og det tar tid å bygge opp noe landsomfattende som begge har ambisjoner om å få til.

Klarer man å holde på mange av disse, og samtidig appellere til nye ved neste korsvei, så er man et stykke på vei. Jeg sliter dog med å se hva som skal løfte Sentrum til mye større høyder så lenge partiprofilen er såpass uklar. INP har en skarpere profil og vil kunne få et enda bedre rom hvis det går mot avvikling av oljeindustrien, men her vil Frp stå klare til å fange opp velgere som er misfornøyd med denne utviklingen. Dessuten vil motsetningene til den «gamle industrien» komme mindre klart fram når SV ikke blir med i regjering.  

Rødgrønt tidsvindu     
Den rødgrønne valgseieren 2021, og maktskiftet, gir H, men kanskje særlig Frp, bedre muligheter for vekst ved 2023-valget. Men vi bør også se opp for både SV, R, V og MDG.

De rødgrønne, i den grad det er en brukbar betegnelse, har nå et tidsvindu på ett år der de får en gyllen mulighet til å sette sitt preg på samfunnsutviklingen der de både har makten nasjonalt, regionalt og lokalt. SVs utmarsj, før de kom inn, medfører at samarbeidet fikk en skjev start.

Så det gjelder for dem å bruke den tiden godt. 


Dette er mitt analysebrev nr 43 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.