torsdag 17. mars 2011

Pappa og sønn

Etter å ha vært hjemmearbeidende i snart ett år med en liten pjokk, som er i ferd med å blitt litt mindre liten og som forsyne meg har passert to år, er jeg kommet fram til en klar erkjennelse av at dette er en tilværelse som virkelig krever sin mann!

Men tross alle bleieskift, alle måltider der pappa nesten glemmer å spise selv, tross alle forbaska tidlige morgener, alle avkledninger og påkledninger opptil flere ganger hver bidige dag, alt hyl og skrik, tross alt sosialt liv som går i dass, tross alle bekymringer, tross alle små og store maktkamper og alt mas; jeg er glad for at jeg valgte som jeg gjorde.

Fordi jeg har bare en sønn. Og vi er i ferd med å lære hverandre og kjenne. Godt. Det føles jammen viktig.        

7 kommentarer:

  1. hva med om du hadde flere sønner? ville valget vært annerledes da? er du fortsatt hjemmearbeidende, og hvor lenge blir du det?

    SvarSlett
  2. Nei, jeg ville nok valgt det samme med sønn nr 2. Eller en datter nr 1. Sikkert litt klønete formulert..intensjonen min var mer i retning av "jeg har en unge og da blir andre ting plutselig så mye mindre viktig".
    Men prioriteringene henger jo også sammen med totalsituasjonen.
    Jeg blir hjemmearbeidende på heltid fram til august. Da skal Vemund prøve seg i barnehagen for første gang og pappa konse litt mer på lokalvalget. Kommer sikkert til å ha veldig dårlig samvittighet..

    SvarSlett
  3. ...men Svein Tore;
    Nå er det jo på tide å sette i gang med å få nr. 2 i barneflokken. Gutten må jo ha en lekekamerat, og det må ikke være for stort mellomrom vett'u. Så da blir det 2 nye år hjemme. Bare legg ut på bloggen din om du trenger barnevakt -så kan du ha litt sosial omgang. Noen av oss lesere stiller opp. Men - det er jo bare å ta med barnevogna, bleie og tåteflaske å sette seg på nærmeste kafè. Der finner du dine likesinnede. :-)
    Klem til Vemund fra
    Mia

    SvarSlett
  4. Hei.
    Før jeg fikk barn var jeg helt enig i SV´s rop om full barnehagedekning fra 1 års alder. Min holdning da var at mor etter endt permisjon, så fort som mulig bør ut i 100% jobb igjen, slik at hun hverken går glipp av karrieremuligheter eller pensjonspoeng. Egentlig mente jeg nok også at permisjonen burde deles 50/50.

    Det er merkelig hvor mye som kan endre seg når store omveltninger skjer i livet. Nå, som Kristian snart nærmer seg ett år, oppleves det hele veldig anderledes. Det oppleves nært til naturstridig å skulle sende ham i barnehage om bare kort tid. Og jeg skjønner at jeg ikke er alene. Jeg har lest Simen Tveitereids bok, avisartikler og blogger, snakket med voksne og eldre mennesker om deres erfaringer, noe som til sammen gjør at jeg tenker..hvordan kan det ha seg at vi føler vi må forsvare at vi egentlig ønsker å være hjemme med barnet vårt/barna våre til de er 2-3 år gamle?

    I forhold til gjens oppfatning, så har jeg altså blitt reaksjonær. Når jeg snakker med godt voksne mennesker, som selv har voksne barn, har jeg inntrykk av at det er nettopp den tiden de bortpriorioriterte å bruke på barna sine, som de angrer mest på.

    Jeg tror denne type debatter lett kan vekke mye dårlig samvittighet hos folk. Vi ønsker jo å gjøre vårt best for våre barn. Vi har ulike forutsetninger hva gjelder ønsker og økonomi. Jeg er av den oppfatning at det beste for Kristian er å få være hjemme til han er to år. Jeg har undersøkt muligheten for at vi sammen kan gå i barnepark og leke eller delta i åpen barnehage, for jeg ser jo at han liker å møte mennesker. Men han blir fort også stresset når det blir for mye. Barneparker er jo en saga blott, og i den kommunen vi bor i har man ikke prioritert offentlige midler til åpen barnehage.
    Jeg heier på dine viktige innspill her på bloggen, på Simen Tveitereids og Senterpartiets forslag om å øke kontantstøtten opp til 2 år.

    hilsen samfunnsviter og mamma

    SvarSlett
  5. Samfunnsviter og mamma: Takk for at du deler dine opplevelser. Tankevekkende og interessant!

    Jeg var nylig på legesenteret for å ta en blodprøve og hadde med meg sønnen min. Det første spørsmålet jeg fikk var: Har han fri fra barnehagen i dag?

    Ja, hvorfor skal det være slik at de av oss som velger litt annerledes enn A4 må forsvare? Jeg drømmer om et samfunn som aksepterer og fullt ut anerkjenner at vi gjør valg som vi tror er til det beste for oss og de rundt oss. Og den drømmen kommer jeg til å stå opp for så lenge jeg lever! Da er det godt å merke støtte fra andre med like drømmer.

    Det/du inspirerer!

    SvarSlett
  6. Hei.
    Ja, er det ikke rart hvordan vi ofte har vanskelig for å tenke mangfold og variasjon i valgmuligheter, til spørsmålet du fikk om sønnen din hadde fri fra barnehage.
    Variasjon er flott og tro på egen evne til å gjøre gode valg enda bedre. Flott blogg du har.

    hilsen samfunnsviter og mamma

    SvarSlett