Hvordan vinne valg?

Tidligere kommunikasjonsstrateg i Ap, Tarjei Skirbekk, har skrevet 300 sider om hvordan man vinner valg. Sider som kan være vel anvendt tidsbruk hvis du er valgnerd og/eller interessert i kommunikasjon.

Boken er delt inn i fire bolker. Første del handler om Planlegging. P=1/2 J skriver han. Det er ingen matematisk formel, men en antydning om at planlegging er halve jobben. Vi lever i en tid der teknologi, sosioøkonomiske endringer og individualisering er sterke drivkrefter og der globalisering og økt migrasjon endrer samfunnet i retning av mer kompleksitet og heterogenitet. Å forstå den tiden og de endringer vi lever i, er avgjørende hvis partier skal klare utvikle politikk og kommunikasjon som er relevant. Å gjøre gode og grundige analyser av hvem velgerne er, hva de er opptatt av, og kunne bruke denne kunnskapen, er essensielt.

Det er ikke alltid at velgerne forlater partiene, det er ofte snarere partiene som forlater velgerne, hevder han, og peker på Ap i 2001 (24 %), Høyre i 2005 (14%) og SV (4%) i 2009 som gode (eller skal vi heller si dårlige) eksempler på akkurat det. Samtidig gir sosiale medier og store data et grunnlag for kunnskapsinnhenting som vi ikke har sett før. En viktig utfordring for partiene er imidlertid å kunne bruke den enorme muligheten til noe hensiktsmessig. Det fordrer at du har mennesker med teknologisk spisskompetanse, en kompetanse de færreste partier i dag besitter internt, og noe som de i så fall må skaffe seg utenfra. Her er manglende ressurser et problem.

Bolk to dreier seg om Posisjonering. Hvordan skal partiet organisere seg, hvordan skal det fremstå, hvilke ord og bilder skal man bruke? Forholdet mellom sakseierskap og saksbredde er viktig. I 2001 kjørte f.eks Høyre bevisst fram skatt og skole som sine to hovedsaker. Strategien bunnet i to årsaker: Dels fordi partiet visste at dette var svært viktige enkeltsaker for velgerne og fordi partiet har høy tillit i disse spørsmålene. På samme måte som Frp har "eiet" innvandring, Ap har eiet eldreomsorg og sysselsetting, SV har eiet miljø osv. Men sakseierskap er aldri en konstante størrelse fordi velgerholdninger endrer seg. Dette betyr at partier med smal saksprofil er svært sårbare for velgersvingninger, mens partier med saksbredde og troverdighet i et bredere spekter av saker, står seg bedre. Både Høyre og Ap har profitert på stor saksbredde de senere årene.    

Er språket virkelig så viktig? Det spørsmålet stiller Skirbekk seg i boka, og han svarer ja, det er veldig viktig. Skal du treffe med politisk retorikk, så må språket appellere til menneskers sunne fornuft. Det mottakeren oppfatter, utgjør mottakerens virkelighet. Partiene bruker mye tid på å finne de rette begrepene når de skal formidle et budskap. Hvilke ord skal brukes de 7-8 sekundene en politiker har til rådighet i et nyhetsinnslag? Mange politikere reiser rundt med talepunkter, påpeker Skirbekk. Talepunkter er et oppsett med 3-7 kulepunkter, i prioritert rekkefølge, som man gjentar, nesten uavhengig av hva det spørres om. Spørsmålet her er om nye medier, der ting legges ut uredigert, er i ferd med å "ødelegge" denne strategien fordi talepunktene blir parodiske. Eksemplet med Siv Jensen nedenfor illustrerer det..



Tredje hovedkapittel handler om Operativ kommunikasjon. Her berøres ny teknologi og det nye medielandskapet. Hvordan håndtere at valgkampene blir mer fragmentert, med stadig flere kommunikasjonsarenaer? Etter Skirbekks oppfatning har de som jobber med medier og mediehåndtering, tre hovedoppgaver:

1) Påvirke mediedekningen slik at den handler om spørsmål partiet vil den skal handle om
2) Maksimere positiv oppmerksomhet for eget parti
3) Minimere negativ omtale.

Partiene har nå både tradisjonelle medier og egne kanaler (nettsider, e-post, sosiale medier) å løse disse oppgavene i. Journalister mister sin monopolmakt på politisk premisslegging. Likevel mener forfatteren at tradisjonelle medier vil være viktige kanaler for politisk kommunikasjon også i årene framover. De som behersker mediesamspillet, vil skaffe seg bedre forutsetninger for å vinne valget. Når det gjelder sosiale medier, så tror Skirbekk at Instagram, Youtube og Snapchat blir viktigere kanaler i årene som kommer.

Den siste biten dreier seg om Handling. Valg avgjøres ikke de siste ukene før valget, men over flere år. Tillit og troverdighet bygges opp over tid. Skal et parti framstå troverdig i den siste fasen, så må grunnlaget være lagt i tiden før. Kampanjer og partier er to kontrastfylte størrelser. Kampanjer er raske, partier er trege. Derfor mener Skirbekk at timing spiller en avgjørende rolle. Man bør spørre hvorfor noe skal gjøres, og om den valgte metoden er den som fungerer best. Dette bør fortløpende følges og måles.

Et poeng som forfatteren også drøfter, er hvorvidt negative kampanjer fungerer. Ved negative kampanjer er målet å svekke omdømme, troverdighet og tillit til et annet parti eller politiker. Ønsket er å demobilisere andre partiers velgere eller tiltrekke seg flytvelgerne. Skirbekk mener alle driver med dette i større eller mindre grad. Fordi det virker. Derfor vil vi også se dette i framtiden.

Han lister opp noen "huskeregler" for å vinne valg som "Tydelige og enkle budskap, emosjonell fortelling, ha en dreiebok, sett opp aktivitetshjul, bygg en åpen organisasjonskultur, si nei til ideer som ikke er relevante, valg handler om framtid og ikke fortid og lytt!" Fire "case" trekkes fram som gode på hvordan partier, gjennom sterk politisk kommunikasjon og strategi, har vunnet valg: Høyres reise fra katastrofe i 2005 til seier i 2013, Aps håndtering av finanskrisen og seier i 2009, Danske Venstre seier i 2001 og svenske Moderaternas seiere i 2006 og 2010.

Innvendinger
Jeg leste boken med stor interesse, dels fordi både valg og kommunikasjon opptar meg stort. Og jeg tror boka kan appellere sterkt til "sånne som meg". Men vi er nok ikke så mange, og jeg tviler på om denne boka har en form og et innhold som gjør at den når noe særlig ut over denne kretsen. Når det er sagt, så vil jeg legge til at det er glitrende at Skirbekk, som har jobbet i "felt" i mange år, har tatt seg tid til å systematisere sine tanker i bokform.
- Jeg skrev en bok som jeg selv savnet da jeg jobbet med dette, sa han til meg (se video nedenfor) da jeg spurte om drivkraften hans for å skrive.
La oss håpe det kommer flere slike bøker om moderne politisk kommunikasjon i årene som kommer, vi trenger mer kunnskap her.

La meg også formidle noen ankepunkt mot boken (poeng som kanskje andre kan ta tak i og utvikle tanker rundt i senere bøker?). For det første så synes jeg perspektivet som Skirbekk har, er litt for preget av at han har jobbet i Norges største parti (dette perspektivet er dog forståelig). Det er forskjell på om du er et stort parti eller et lite parti (av typen SV, KrF osv) mht. hvordan valgstrategi bør legges. Jeg synes dette skillet kommer for dårlig fram. Et annet element, som er noe underkommunisert i boka, er at vi har et flerpartisystem her i landet. Eksempler og paralleller til USA og Obama og Clinton osv. som Skirbekk trekker opp, er ikke irrelevante, men bør ses i lys av at USA har et helt annet politisk (toparti)system.

Forlag og forfatter hadde stått seg på å skrelle vekk en del selvfølgeligheter av typen "et budskap selger ikke seg selv", "det er velgerne som avgjør valg" og "valg er forskjellige og partier er forskjellige". Jeg hadde også gjerne sett mer praksis og noe mindre teori. Skirbekk sitter på unik praktisk kunnskap som det hadde vært spennende å få et dypere og mer konkret innblikk i. Hvordan Ap klarte å snu en negativ velgerstemning i 2008 til noe positivt den høsten og fram mot valget neste år og sikre gjenvalg, var meget godt gjort - nesten en bragd. Hva gjorde de? Hvordan jobbet de sammen? Hvilke vurderinger ble foretatt? Skirbekk gir oss små glimt her, men dette "caset" er så fascinerende at jeg gjerne ville hatt mer.      

Et lite hjertesukk til slutt: Det blir mye strategi, hva som er smart/ikke smart, image, branding, dreiebok, kampanjer, spinn osv. La oss ikke glemme menneskene, det bankende hjertet og idealismen som ofte er kjernen i hvorfor folk gidder involvere seg i politikk og holde på med dette. Vi skal ha et lokalvalg til høsten der over 10 000 kvinner og menn skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting over det ganske land. For de fleste vil valgkampen og valget ikke handle om hva slags "brand" de har, men hvordan de skal løse kommunens utfordringer til det beste for innbyggerne.    

Disse innvendingene bør imidlertid ikke forhindre deg i å være nysgjerrig på, og kanskje endog lese, boken til Skirbekk. For det er en bra bok.

Stillingen i våre 20 største kommuner

Favoritt til å overta som byrådsleder i Oslo

Lokalvalget 2015 rykker stadig nærmere. Høyre styrer i dag 13 av 20 storkommuner. Kan partiet forsvare dette eller kommer Ap til å overta makten flere steder? Dette er ståa i våre største kommuner akkurat nå, slik jeg vurderer den.

Oslo: Høyre+KrF+Venstre-styrer hovedstaden, støttet av Frp. Denne borgerlige konstellasjonen er foreløpig et stykke unna å forsvare sitt flertall. Den røde opposisjonsblokken Ap+SV+Rødt har 29 mandater inne på siste lokalmåling. De mangler dermed ett mandat for å få flertall. Bakgrunnstallene tyder på at de røde, samlet sett, synes å være fullmobilisert på disse nivåene. De borgerlige har større stemmereserve og bør kunne tette igjen noe av det røde forspranget i valgkampen. MDG ser ut til å kunne gjøre et brakvalg i hovedstaden, og mye tyder i dag på at de kommer i en vippeposisjon. Det gjenstår å se hva de evt. vil velge i en slik situasjon, men det mest trolige er at de inngår et samarbeid med Ap. I så fall ligger det an til maktskifte.

Bergen: Uvanlig turbulent styringsperiode i Bergen. Pt. styres byen av Høyre+ Frp, støttet av KrF og Venstre. Venstre har signalisert at de vil samarbeide med høyresiden etter valget. KrF vil vente med å avklare samarbeidsløsning. I likhet med Oslo, ligger MDG inne på vippen på siste måling. Men det skal bare en beskjeden mobilisering til for borgerlig side for å gjenskape flertallet. KrF på vippen synes pr i dag å være mest sannsynlig valgutfall.

Trondheim: Bred rødgrønn allianse, som også inkluder KrF, styrer Norges tredje største by. Ingen ting tyder på noe annet enn at dette blir situasjonen også i perioden 2015-19. Rita Ottervik (Ap) får høyst sannsynlig fire nye år som ordfører.

Stavanger: En form for regnbueallianse i oljebyen, ledet av Høyre og ordfører Christine Sagen Helgø (bildet), styrer. Legger vi et borgerlig blokk-perspektiv av H+Frp+KrF+V til grunn, så har disse flertallet greit inne på målingene, og det er vanskelig å se hvordan det kan snu seg inn mot valget. Men det er krefter i sving som åpner for et Frp+Ap-samarbeid for å bryte ned Høyres sterke maktposisjon i oljebyen. Skulle Frp gå inn på en slik løsning, så må Høyre satse på rent flertall med KrF og Venstre for å beholde makten. Det er ikke umulig, men i øyeblikket ligger det ikke inne.

Bærum: Det eneste spenningsmomentet her er om Høyre får rent flertall eller ikke. Siste måling viste at partiet har bra muligheter til å forsvare det rene flertallet de vant i 2011. Fire år til med ordfører Lisbeth Hammer Krogh blir det nok okke som.

Kristiansand: Det borgerlige flertallet virker stabilt. Det spekuleres i om Ap vil tilby KrF ordføreren for få til et maktskifte, men KrF virker pt. komfortable i samarbeidet med Høyre.

Fredrikstad: Enormt Ap-hopp og Frp-fall her i 2011 og maktskifte. Ap ser ut til å befeste posisjonen og lukter på rent flertall.

Sandnes: Et noe uvanlig samarbeid mellom de rødgrønne og Frp sikret Ap ordføreren her sist. Holder denne konstellasjonen sammen, så har Ap-ordfører Wirak gode muligheter for fire nye år. Skulle Frp innta en mer normal borgerlig posisjon, så vil H+Frp+KrF+V trolig gi et greit flertall.

Jarle Aarbakke - Tromsøs neste ordfører?

Tromsø: Helblått flertall sist etter ekstremvalg av Høyre på 36 prosent. Partiet er ikke i nærheten av å gjenta den bedriften nå. Det meste peker i retning av rødgrønt flertall og maktskifte i Nordens Paris.

Drammen: Høyres kanskje aller beste utstillingsvindu i landet. Rent Høyre-flertall her sist. Partiet kan ikke vente en reprise på det til høsten, men det borgerlige flertallet ser stabilt ut.

Asker: I likhet med nabokommunen Bærum er det eneste spenningsmomentet her, styringsmessig sett, om Høyre kan forsvare sitt rene flertall fra 2011 eller ei. Ingen lokalmålinger her foreløpig. Lene Conradi (H) får garantert fire år til med ordførerkjedet.

Sarpsborg: Ap manglet ett fattig mandat på rent flertall ved 2011-valget. I øyeblikket har de dette inne, og alle i arbeiderbyen bør belage seg på fire år til med Sindre Martinsen Evje som ordfører.

Skien: En rødgrønn koalisjon av AP+SV+Sp, samt Venstre, styrer. Det meste tyder på at det rødgrønne styret videreføres.

  

109 år med Ap-styre, Ole Jakob Flætten?  

Skedsmo: Ap har styrt denne flis- og fotballkommunen på Nedre Romerikes i 105 år. Og de har et klart favorittstempel til å plusse på med fire år til. Ingen lokalmålinger foreløpig.

Bodø: Helt jevnt her sist. Sp valgte borgerlig side, og beredet dermed grunnen for Høyre-ordfører. Pt ser det ut til at Ap vil kunne gjenerobre makten etter høstens valg.

Ålesund: Høyre styrer, støttet av Frp, Venstre og Tverrpolitisk liste. Holder denne konstellasjonen sammen, så ser de ut har de en god sjanse til å forsvare sitt flertall

Sandefjord: Helblått flertall her sist. Høyre styrer, støttet av KrF og Frp. Høyre klare favoritter til å beholde makten, men vi har ingen lokalmålinger å støtte oss på foreløpig.

  

Geir Fredrik Sissner - Høyres nye ordførerkandidat

Arendal: Bred borgerlige allianse, som også inkluderer Sp, styrer Arendal. Siste lokalmåling viste markant H-fall og Ap- vekst, men fortsatt borgerlig flertall. Et spørsmål som kan melde seg her, er om noen av sentrumspartiene vil bytte side hvis Ap blir markert større enn Høyre.



Larvik: Svakt av Høyre her sist pga indre uro. Ap styrer, støttet av SV, Sp og Venstre. Tror disse fire har en ok mulighet til å forsvare flertallet, men Venstre kan fort havne på vippen igjen. Dessverre ingen lokalmålinger ennå.

Karmøy: Høyre-styrt kommune, støttet av Frp og KrF. Disse tre partiene fikk 65 prosent av stemmene sist og bør kunne gjenskape det flertallet med god margin også ved høstens valg. Ingen lokalmålinger pt.

Fra 13-7 favør Høyre til 10-10?
Ser vi på forholdet mellom Ap og Høyre og byrådsledere/ordførere i disse 20 største kommunene, så har Høyre topposisjonen i 13 av 20 storkommuner. Ap sitter med makten i de resterende 7.

I øyeblikket vurderer jeg at det slik at Ap har gode muligheter til å forsvare makten i alle de sju storkommunene. Og de har bra sjanser til å overta i Oslo, Tromsø og Bodø. I så fall utjevnes det fra 13-7 til 10-10.

Et hovedspørsmål framover blir om Ap kan bevare den sterke oppslutningen de har i dag, eller om nivået vil avmattes noe når oppmerksomheten blir mer lokalt orientert og egen politikk også må synliggjøres og forsvares.

Servert for Senterpartiet

I 1959 byttet Bondepartiet navn til Senterpartiet for å gjøre partiet bredere. Det skulle appelleres til andre enn bøndene.

Men velgerstrukturene spiller ikke på lag med partiet. Senterpartiet har snarere blitt smalere enn bredere. Det blir bare færre og færre bønder. Urbaniseringen av Norge går sin gang. Flere kommer til å bosette seg i byer og tettsteder. Flere får høyere utdanning og inntekt. Velgergruppene Senterpartiet appellerer best til, blir mindre.

Valgresultatet på 5,5 prosent i 2013 var det svakeste i partiets historie. Åtte år i rødgrønn regjering tæret mest på SV, men også Sp ble rammet. I kjølvannet av valgnederlaget ble det satt i gang intern granskning som konkluderte med at partiet slet tungt med indre splid, manglende spissing av saker med velgerappell og lite gjennomslag i riksmediene. Partileder Liv Signe Navarsete gikk av, Ola Borten Moe berget sitt nestlederskap så vidt.

Noe har skjedd med Senterpartiet nå. Til det bedre. Halvannet år i opposisjon har gjort partiet godt. Man har samlet seg bak Trygve Slagsvold Vedum som leder. Det har blitt mer indre ro. Målingene ser bedre ut. Og partiet har fått servert en gavepakke av H+Frp-regjeringen. Gavepakken, sånn velgermessig sett, heter kommunereform. Eller sammenslåing som det like gjerne kan kalles.

Vabo og Chaffey i passiar før møtestart

Like før jul la Ekspertutvalget, ledet av professor Signy Irene Vabo ved Høyskolen i Oslo og Akershus, fram en rapport som konkluderte med at hver kommune bør ha minst 15 000 innbyggere. I praksis vil det innebære at dagens 428 kommuner blir redusert til om lag 100.

På Romerike kjemper de ivrigste tilhengerne for å slå sammen dagens 14 kommuner til 2: Øvre og Nedre. Vabo og statssekretær Paul Chaffey, reiser for tiden land og strand rundt for å fortelle om sammenslåingenes fortreffelighet. Nylig gjestet de Jessheim i et åpent folkemøte. De brakte i hovedsak to hovedargumenter for større enheter, til torgs:

1. Effektivt. Store kan drive bedre enn små. Fagmiljøene blir større og leverer bedre.
2. Demokrati. Staten kan overføre flere oppgaver til sterke kommuner. Dette styrker lokaldemokratiet og sprer makten.

- Dette er en demokrati- og desentraliseringsreform, sa Chaffey.

Motstanderne ser motsatt på det. Små kommuner er mest effektive fordi de best kjenner innbyggernes behov. Nærheten gir velgerne rikere anledning til å påvirke pga. kortere vei til politiske og administrative prosesser. Dessuten har vi ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til den lille hjemkommunen vår. Innbyggerne har et forhold til Hurdal og Gjerdrum, ikke til Romerike. Derfor rører sammenslåing ved noe følelsesmessig.

Kommunesammenslåing vil trolig bli en viktig valgkampsak. Senterpartiet bør gjøre alt de kan for å løfte saken så høyt på agendaen som mulig. Fordi dette er en god sak for dem, med et velgerpotensial som de må tilbake til EU-saken for å finne større.

- Dette er det sterkeste angrepet på lokaldemokratiet som jeg har sett i mine 70 år, utbrøt en kar fra Senterpartiet på Jessheim-møtet etter at sammenslåingsentusiastene Vabo, Chaffey og Espelund hadde sagt sitt. Vi har reddet landet før (fra EU), og vi vil gjøre det igjen, fortsatte han.

Senterpartiet kan i alle fall redde seg selv ved å gripe den muligheten de har fått. Derfor bør vi se opp for partiet ved årets valg. De kan gjøre det bra.

På lengre sikt er jeg noe mer skeptisk.


En bearbeidet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 13. april

- Valg er folkesuverenitet!

Valgnerden Johan Giersten tror på jevne valg i Oslo og Bergen. Han mener grad av borgerlig enighet nasjonalt kan avgjøre.   

Johan Giertsen er en jusprofessor med langt framskreden interesse for valg og meningsmålinger. Sammen med Lars Øy står han bak nettstedet Pollofpolls. Et nettsted som har utviklet seg til å bli et «must» for de av oss som har et snev av samme lidenskap. Nettstedet holder full oversikt over samtlige norske politiske meningsmålinger, både lokalt og nasjonalt, og har også mange analyser som Giersten selv legger ut. Alltid formulert i punkter.

Hva er det som driver deg, Johan?
- Jeg har vært interessert i tall og partipolitikk siden tidlig i tenårene. Denne kombinasjonen munner naturlig ut i interesse for valg og partimålinger. Dessuten er jeg sterkt opptatt av det viktige og positive ved folkestyret. Valg er det fremste uttrykket for folkesuvereniteten. Som jurist viser jeg der til Grunnloven § 49: "Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget." Det er en flott formulering om kjernen i statsstyret.

Hvorfor skriver du alltid i punkter?
- Det har jeg fra EU-domstolen, som nummererer sine avsnitt. Det gir god oversikt. Dommene fra Høyesterett er blitt lettere å referere til etter at også denne begynte med å nummerere avsnittene.

Hvordan klarer du å ha kontroll på alle målinger, det kommer jo et titalls nasjonale hver måned, og en drøss med lokale, spesielt i valgår?
- Nettstedet Byandread gir mulighet for å søke igjennom norske aviser. Jeg begynner hver morgen med det, og finner da en del målinger. Dessuten har jeg mange kontakter i partiene, i byråene som utfører målinger og i mediene som regelmessig informerer om hvilke målinger som er på vei.

- Lite produktive debatter
Slik du tolker målinger og bakgrunnstall nå, er Ap fullt mobilisert, eller har partiet potensial til å vokse mer fram mot høstens valg?
- Det skal mye til for Ap å vokse ytterligere, men det avhenger også av andre partier, bl.a. om borgerlig side makter å opptre samlet og tillitvekkende. En eventuell gradvis og sakte nedkjøling for Ap kan gi borgerlig side fremgang og bandwagon.

Ditt hjerte banker jo litt ekstra for Høyre og borgerlig samarbeid. Hva tror du er hovedgrunnen til at Høyre og Frp har falt etter valget i 2013?
- Regjeringspartier sliter ofte i kommunevalg, men har i mange tilfeller frisknet til når neste stortingsvalg nærmer seg. Men husk at Høyre måles historisk høyt. Partiet kan komme til å gjøre sitt tredje sterkeste kommunevalg, etter 1979 og 2011. I år har de fire borgerlige partiene ført en del lite produktive debatter, særlig om asylbarn. Debattene er ikke skadelige, men må kunne avsluttes tidligere, og noen av debattantene må kunne uttrykke seg mer varsomt. Det er mulig å være sterk i sak og mild i ord. Bare Ap vinner på støy.

Kan borgerlig uenighet påvirke lokalvalget?
- Ja, kampen mellom blokkene vil bli jevn i bl.a. Oslo og Bergen. Makter de fire partiene ikke å markere harmoni på Stortinget frem mot kommunevalget, blir oppgaven vanskeligere for lokalpolitikerne.

Høyres kjerneområder gir seier i Oslo og Bergen?  
 Hvordan kan de borgerlige ta ned Aps sterke posisjon?
- Borgerlig side vil blant annet trolig hamre på at seier for venstresiden ikke vil gi Ap-politikk, men vil gi en uklar kombinasjon av politikken til Ap+Sp+SV+R+MDG.

Giertsen håper at Høyres kjerneområder kan redde borgerlig valgseier i Oslo og Bergen.
- Høyres utfordringer synes å være størst der fremgangen relativt sett var størst i 2013, dvs i områder der partiet tradisjonelt scorer under landssnittet. Kan Høyre holde noenlunde i områder der partiet normalt står sterkt (som Oslo Vest og Fana i Bergen), kan det være nok til å vinne jevne valg.

Men han peker på at Frps byproblem kan skape borgerlig trøbbel.
- Frp har særlige problemer i byer og utdanningsområder, særlig i Sør-Norge. Dette bidrar til spenningen i kommuner som borgerlig side vant klart sist, som Bergen.

Hva med KrF og Venstre – har de tjent på å holde seg utenfor regjering?
- KrF og Venstre har samlet fått massiv pressedekning siden valget 2013. Ingen av partiene har så langt vunnet på dette. Første kvartal 2014 var dominert av en av KrFs hjertesaker, reservasjonsrett. Men partiet maktet ikke å sette sitt preg på debatten, langt mindre vinne oppslutning. Selv i en sak med en så klar verdiprofil – flertallet vs. den enkeltes samvittighet – maktet ikke KrF å hente velgere. Verken KrF eller V vant velgere på høstens høylytte budsjett-turbulens.

Hva bør KrF og Venstre gjøre, markere egne saker eller markere entusiasme for et borgerlig prosjekt?
- Jeg tror at alle de fire "Nydalen-partiene", ikke bare KrF og V, har større sjanse for samlet høy oppslutning hvis alle reduserer egenmarkeringer og viser begeistring for å samarbeide til det beste for landet. Slikt kan gi positive effekter over hele landet, kanskje særlig i Oslo, Bergen, Bærum, Asker, Oppegård, Stavanger, Sandnes, Haugesund, Vestlands-kysten, Drammen, Vestfold-byene, og kommuner i Nord-Norge der borgerlig side gjorde det skarpt i 2011, som bl.a. Bodø.

Lav valgdeltakelse svekker Ap?
Valgdeltakelsen har økt noe ved de siste lokalvalgene. Vil denne trenden fortsette?
- Mitt tips er at deltakelsen i år vil bli noe lavere enn i kommunevalget 2011 da den var 64,5.

Og der har vi noe interessant. For svarprosenten på målingene ligger jo ofte klart høyere enn den faktiske deltakelsen ved lokalvalg. Hvordan kan det slå ut på valgresultatet at noen av de velgerne som på målingene sier de skal stemme nå, faktisk ikke vil gjøre det i høst?
- Spørsmålet her blir om et fullmobilisert Ap, relativt sett, vil bli mest svekket av mulig lav deltakelse. Slår den antagelsen til, så kan flere kommuner som i dag vipper, falle ned på borgerlig side.

På den annen side peker Johan på at høy andel forhåndsstemmer kan trekke i pro Ap-retning.
- Det høye antallet forhåndsstemmer (30 %) spilte Stoltenberg et puss i 2013. Valget var i realiteten avgjort før valgdagen med over 1 million forhåndsstemmer hvor særlig Høyre scoret høyt. Får vi også i år mange forhåndsstemmer, så kan et høyt mobilisert Ap tidlig i valgkampen, få en fordel.

Til sist, det er for tiden store forskjeller, særlig hva gjelder Høyres oppslutning, avhengig av om det er nasjonale kommunemålinger eller lokale. På de lokale målingene, regnet om til landstendens, har partiet på et nivå rundt 22-23 prosent. Mens NRKs og TV2s nasjonale kommunemålinger viser et nivå på 26-27 prosent. Kan du forklare denne forskjellen?



- Høyre har styrket seg noe i større kommuner i mars, men det er stadig en uforklart forskjell mellom landsmålingene og beregningen av et mulig landsresultat bygget på lokale målinger som vi legger ut på pollofpolls. En av årsakene kan være at lokale målinger f.t. bare dekker 50 pst av stemmene, mens en landsmåling i prinsippet dekker 100 pst, men en fullgod forklaring på forskjellene er dette neppe.

Stortinget fram fra lobbyglemselen

Etter regjeringsskiftet har Stortinget igjen blitt en viktigere lobbyarena. Ble Stortinget undervurdert under det rødgrønne flertallsstyret?

Antallet statlige råd og utvalg har sunket kraftig fra toppen på 70-tallet. Nedgangen har vært en politisk villet utvikling. Det har gitt organiserte interesser færre muligheter for å drive formell, integrert politisk påvirkning. Samtidig har lobbyvirksomheten økt. Lobbyismen har supplert og delvis erstattet deler av korporatismen.

Dette innebærer at mer direkte og uformell kontakt har blitt en viktigere del av hverdagen, både for de som ønsker å påvirke og for beslutningstakerne. Det gir bedre muligheter for de som har kunnskap, ressurser og evner til å drive effektiv lobbing. Og tilsvarende reduserte muligheter for de som ikke har slike ressurser.

Demokratisk sett er det betenkelig hvis din mulighet for å påvirke politiske beslutningsprosesser avhenger av hvor stor og sterk du er og hvor god råd du har. Samtidig kan den svekkede organisasjonskontakten med sentralforvaltningen ses som et tegn på at den utøvende makt har utviklet bedre fagkunnskap selv og at muligheten for helthetlig styring bedres.

- Mange glemte Stortinget
Åtte år med rødgrønt flertallsstyre endret i noen grad premissene for lobbyvirksomhet, etter 20 år med mindretallsstyre. Under flertallsregjeringen var det viktig for alle som ønsket å bedrive politisk påvirkning å få innpass hos regjeringsmakten. Men var det egentlig litt mindre viktig enn man skulle tro?

- Mange lobbyister glemte Stortinget helt under vår flertallsregjering. De trodde Stortinget ikke hadde innflytelse. Det var veldig, veldig feil, sier Snorre Wikstrøm (bildet). Han var statssekretær ved Statsministerens kontor 2008-13.


Kan du utdype?
- Skulle det rødgrønne flertallssamarbeidet fungere, var partigruppene på Stortinget nødt til å være godt involvert på forhånd. Stortingsgruppene var derfor sentrale i beslutningene.

 Så mange lobbyister kunne oppnådd mye mer hvis de hadde hatt mer kontakt med rødgrønne stortingspolitikere?
- Det er noen forbehold her som bl.a avhenger av sakstype. Men i den retningen, ja. Jeg tror at de som satset på Stortinget, jevnt over ikke angret.

Noen husket Stortinget
En som ikke glemte Stortinget, var Bente Myhre Haast (bildet). Hun har drevet med politisk påvirkning i mange år. Nå er hun kommunikasjonssjef i Revmatikerforbundet, tidligere har hun vært både i Greenpeace og Frivillighet Norge. Hun forteller at det under flertallsstyret var svært viktig for den organisasjonen hun jobbet for, også å lobbe inn mot mindretallsopposisjonen.

- Vi jobbet med posisjon og opposisjon parallelt under den rødgrønne flertallsperioden. I Frivillighet Norge hadde vi f.eks møter med alle partigruppene. Møtene bidro bl.a. til at Høyre, Frp, KrF og Venstre kom med en felles uttalelse om hvor viktig momskompensasjon er for frivillige organisasjoner. De rødgrønne ville fryse denne ordningen. Dette gikk de borgerlige til valg på. Etter at de vant valget og overtok makten, er de nå forpliktet til å gjennomføre det.

- Lettere å få til møter

Hvordan var det å drive lobbing under flertallsstyret?
- Vi opplevde at det gikk tregt å få til møter med den politiske ledelsen av departementene. Et lyspunkt i min miljøperiode var Erik Solheim som etablerte faste felles møter med miljøorganisasjonene. Men flertallsstyret var generelt hemmende for påvirkning ettersom Stortinget fikk mindre betydning for reelle beslutninger.

Har dette endret seg etter regjeringsskiftet?
- Ja, vi merker nå at det er langt lettere å få til møter både med folk i regjeringsapparat, posisjon og opposisjon på Stortinget. Særlig har rødgrønne politikere blitt mer lydhøre, og i en viss grad også oppsøkende. Om endringen primært skyldes ny politisk styringsfarge, eller overgang fra flertall til mindretall, er det vanskelig for meg å bedømme.

Flere mennesker involveres i de politiske beslutningsprosessene i et mindretallsstyre. Det gir rom for at flere også kan påvirkes. Dermed øker lobbyistenes spillerom. Stortinget har to maktsentra: Komiteene og partigruppene. Særlig merker stortingsrepresentanter fra «Nydalen»-partiene Høyre, Frp, KrF og Venstre at de nå har blitt vesentlig mer interessante å «lobbe» inn mot enn før, siden disse utgjør det parlamentariske grunnlaget for dagens politiske styre.

Sentrale partigrupper
En av dem som nå opplever stor oppmerksomhet fra lobbyistene, er Morten Wold (bildet). Han har bred pressebakgrunn, og ble informasjonsrådgiver i Frp i 2008. I 2013 ble han valgt inn på Stortinget og sitter nå som medlem av Helse- og omsorgskomiteen.

- Antallet henvendelser til partiet og stortingsrepresentanter er veldig høyt, og de kommer fra både enkeltpersoner og organisasjoner.

Hva tilfører lobbyister av verdi i ditt virke som stortingsrepresentant?
- De tilfører bakgrunnskunnskap og detaljer om feltene de representerer. For meg som sitter i Helse, som er et veldig stort felt, er det fint å få innspill fra mennesker med forskjellig kompetanse.

Hvordan foregår møtene?
- Noen lobbyister tar direkte kontakt og vil gjerne snakke om en bestemt sak over en kaffekopp, de får ingen løfter, men får fremme sitt budskap når jeg har tid til å møte dem.

Frp-representanten forteller at forsøkene på påvirkning skjer gjennom en blanding av det formelle og uformelle.
- Det mest formelle er jo komiteens høringer, deretter enkeltmøter med fraksjonen. Det mest uformelle er de møtene man som representant har alene med organisasjoner, lobbyister eller andre som ønsker å drøfte sin sak. Det er jo mange personlige saker, enkeltmennesker, skjebner, som jeg også får innsikt i - når folk tar kontakt for å be om råd og hjelp. Det kan dreie seg om barnevernssaker, helsesaker og erstatningssaker.

Bør en organisasjon som ønsker å påvirke den politiske beslutningsprosessen på Stortinget oppsøke komiteen eller partigruppen?
- Det er lettere å gå veien om fraksjonene i partigruppene og søke støtte der. Det er vanskeligere å få egne møter med komiteen. Dersom komiteen har en bestemt sak til behandling, kan man selvsagt forsøke å påvirke komiteens medlemmer en og en, men det er en tyngre materie. Nei, det enkleste er å gå veien om fraksjonene.

Politisk kunnskap avgjør
Et styringsskifte, både av politisk karakter og i form av endring fra et flertall til et mindretall, skaper nye kontaktpunkter for lobbyistene. Samtidig ligger mange elementer for politisk påvirkning fast, uavhengig av parlamentarisk situasjon.

Hva mener du er nøkkelen for å få til effektiv lobbing? spurte jeg mine følgere på Twitter.
- Forståelse for å gi og ta. Åpenbar respekt for den den andre partens synspunkt, hevdet lokalpolitikeren Maren Østbø (Ap) fra Sola.

- Være tidlig på banen! Egentlig før politikerne har hørt om saken, holdt en annen lokalpolitiker, Anders Klaseie (Sp) fra Eidsvoll, fram.

- Faglig og personlig legitimitet, svarte Elma Andersson.Hun er statsviter og leder av EVA-forumet, et nettverk for statlig evaluering der det utveksles erfaringer på tvers av sektorer og virksomheter.
Hva legger du i legitimitet?
- At man har tillit, pondus og personlig erfaring som det er vanskelig å sette spørsmålstegn ved. Og ikke minst at man har kjennskap til politiske prosesser.

Bedre kjennskap til politiske prosesser vil ved neste flertallsperiode kanskje lede til at færre lobbyister glemmer partigruppene på Stortinget?


Artikkelen ble trykket i Stat&Styring 2/2014

Tre borgerlige halmstrå

Høstens lokalvalg ser i øyeblikket ut til å bli en parademarsj for Ap. Det er litt «Gerhardsen-takter» over de nivåer som partiet ligger på for tiden. Dette er oppsiktsvekkende i en tid med sterk partikonkurranse.

Målingenes bakgrunnstall viser hvorfor Ap har denne kruttsterke posisjonen. For det første har partiet en særdeles høy lojalitetsandel blant egne velgere. Ca 90 prosent av de som stemte Ap sist, sier at de vil stemme på partiet igjen. Dernest appellerer Ap sterkt blant folk som satt hjemme forrige gang. Og ikke minst plukker Ap masse velgere fra andre partier. Høyre har trolig lekket om lag 100 000 velgere til Ap etter valget i 2013. Frp har mistet ca 50 000.

Hvordan kan de borgerlige snu dette fram mot valget i høst? Jeg skal gi dem tre halmstrå:

1. Ap kan ha funnet toppformen for tidlig. Partiet er trolig allerede fullmobilisert og kan i beste fall håpe på å beholde nivået det har. Gårsdagens TV2/Gallup-måling kan være et forvarsel om at Ap har nådd toppen. Kan de andre partiene klare å mobilisere noe inn mot valget, ved å få «sine» gjerdesitterne ned, kombinert med at de klarer å ta tilbake noen av de som har flyktet til Ap, vil dette kunne sende Ap inn i en nedgangstrend fram mot valgdagen.   

2. Krise. Regjeringen «trenger» en nasjonal krise. Finanskrisen, og god håndtering av denne, reddet gjenvalget for Jens Stoltenberg og co i 2009. Permanent lavere oljepris nå kan kanskje skape økt økonomisk kriseforståelse og endringsvilje i befolkningen. Det kan gjøre at den blå styringen av landet blir noe lettere og skape et rom også for et styringstillegg i velgermassen, ikke bare styringsslitasje slik vi ser i dag.  

3. Lokal valgkamp. Ap gjør det bedre nasjonalt enn lokalt. Når det spørres om velgernes lokalvalgpreferanser, ligger partiet tre-fire prosentpoeng lavere. Derfor vil de borgerlige, og særlig Høyre, ha mye å tjene på å gjøre valgkampen så lokal som mulig. Over 50 % av landets innbyggere bor i Høyre-styrte kommuner, og de fleste innbyggere er godt fornøyd med det tjenestetilbudet de får. Her ligger det en mulighet som de bør utnytte. Hvis ikke, kan bl.a. de borgerlig styrte storbyene Oslo og Bergen ryke, noe som vil være et kraftfullt velgersignal som kan få ringvirkninger inn mot stortingsvalget i 2017. 

Når vi nærmer oss valgdagen 14. september, vil også oppmerksomheten dreies mer over på Aps politikk. Foreløpig har Ap, med Jonas Gahr Støre i front, sluppet billig unna formidlingen av politikken man selv står for. Ap har gått opp i klar ledelse ved at motstanderne har scoret flere selvmål. Den flaksen holder ikke i lengden. Når Ap-flaksen er brukt opp, vil vi få den første virkelige testen på hva dagens Ap og partilederen og opposisjonspolitikeren Jonas Gahr Støre er lagd av.  

Det gjelder å gripe sine muligheter her i livet. Det gjenstår å se om de borgerlige vil gripe sine i tiden som nå kommer.  


Teksten er en justert versjon av min kommentar som ble trykket i Romerikes Blad 2. mars

Kommunereformen - hva skjer?

Kommunereformen er deilig mat for alle oss som liker politisk debatt. Men vil det skje noe konkret denne gang eller blir det med debatten?


Formannskapsloven av 1837 ga Norge en inndeling i 392 kommuner (37 bykommuner og 355 landkommuner). I nærmere 100 år etterpå var det en sterk vekst i antallet; i 1930 var vi oppe i 747 kommuner. Rett etter krigen ble Schei-komiteen nedsatt for å se på kommunestrukturen. Komiteen jobbet i intet mindre i 16 år, produserte 3 innstillinger og 18 bind. Hovedkonklusjonen pekte i retning av færre kommuner. I kjølvannet av komiteens arbeid ble det gjennomført en rekke sammenslåinger på 60-tallet, og i 1967 var antallet nede i 454.

Deretter har det blitt snakket mye om behovet for ytterligere reduksjoner, men det har skjedd relativt lite. Antallet er redusert med om lag en halv kommune i året, til dagens 428 kommuner. Fortsetter den samme takten framover, så vil vi ha 100 kommuner i omlag år 2700..

Velferdsprodusentene
I dag er det imidlertid sterke krefter i sving for å få fortgang i reduksjonene for å gjøre kommunene større og sterkere. Bakgrunnen for dette er at kommunene har blitt stadig viktigere velferdsprodusenter. Kommunene skal sørge for gode barnehager, skikkelige skoler, en helse og eldreomsorg vi kan være bekjent av og en teknisk drift (vann, kloakk, vei osv) som fungerer.

I de senere årene har vi også sett en tendens til overføring av oppgaver fra stat til kommune der staten bruker kommunene mer til samordning. Et eksempel er samhandlingsreformen der bedre samarbeid mellom sykehus og kommunal helsetjeneste er det sentrale.

Under den rødgrønne regjeringen 2005-2013 var det også flere politikere, primært fra Ap, som ønsket å gjøre noe med kommunestrukturen. Men det var klare i motkrefter i SV og Sp, særlig var Sps politikere lite interessert i en slik reform. Derfor ble lite gjort i denne perioden. Valget 2013 ga et maktskifte, og vi fikk en regjering av Høyre og Frp der begge partier er tilhengere av store strukturgrep.

Jan Tore Sanner - pinlig eller suksess?
Jan Tore Sanner ble kommunalminister, han er nå på toppen sin politiske karriere og mye av hans ettermæle vil avhenge av i hvilken grad han lykkes med å få til en gjennomgripende kommunereform. Sanner har en "Bærum Høyre-framtoning" som sikkert kan virke som en ekstra rød (blå?) klut særlig der disktriksmotstanden er sterkest.

Per Valebrokk (E24) har i en annen sammenheng tidligere kalt ham en av "de pinligste figurene i norsk politikk". Må Valebrokk og flere spise i seg litt av hvert om Jan Tore Sanners karaktertrekk eller blir reformen en fiasko? Det vil avhenge av om det vokser fram nok vilje lokalt til å gå sammen med andre.

Sanners preferanser er klare: Han vil ha langt større kommuner enn i dag. Til Dagbladet 29. november 2013 sa han følgende:

Noen steder, som på Nedre Romerike, kan man kaste ball mellom rådhusene. Kommunene vokser, og når hver kommune planlegger innenfor sine grenser, blir det ikke alltid god arealutnyttelse.

Sanner virker å være bedre på ballkasting enn de fleste av oss. Foreløpig har Sanner satt ned et ekspertutvalg, ledet av professor Signy Vabo, som konkluderte med at vi bør ha ca 100 kommuner her i landet og minst 15 000 innbyggere i hver kommune.

Alle kommunene ble i fjor høst invitert til å snakke sammen og finne ut av om de vil slå seg sammen med nabokommunene, og det foregår i disse dager både uformelle samtaler, kommunale utredninger og diverse for å klargjøre hvor stor sammenslåingsviljen egentlig er. De kommunene som i løpet av året vedtar å slå seg sammen med omliggende kommuner, kan få dette godkjent nasjonalt neste år, og sammenslåingen vil da formelt trå kraft 1. januar 2018.

Frivillighet først, så tvang?
I utgangspunktet er kommunereformen basert på frivillighet. Og det er også satt fram noen gulrøtter i form av penger for å smøre reformen. Men hva med alle de kommunene som ikke vil? Må de? Dette blir et avgjørende punkt for hvor gjennomgripende denne reformen blir. I kommuneproposisjonen heter det at

Enkeltkommuner kan ikke stanse endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut i fra regionale og nasjonale hensyn.
Det springende punktet her hva som er "ønsket og hensiktssmessig" og om dette vil innebære en storstilt tvangssammenslåing. I så fall vil de politiske frontene tydeliggjøres og regjeringen vil møte en storm av (utkant)protester.

Regjeringen trekker opp fire målsettinger med kommunereformen:

1) Gode og likeverdige tjenester. Større kommuner gir bredere fagmiljøer som leverer bedre.
2) Helhetlig samfunnsutvikling. Store kommuner er bedre stand til å løse nasjonale utfordringer mht. arealbruk, samfunnssikkerhet, transport, næring og miljø.
3) Økonomisk robuste kommuner. Stort gir mer effektiv ressursbruk.
4) Styrke lokaldemokrati. Overføring av makt fra stat til kommune gir maktspredning og mer lokal frihet. Store kommuner reduserer behov for interkommunalt samarbeid.

To verdier
Etter mitt skjønn koker argumentasjonen for reformen ned til to verdier:

Effektivitet - stordriftsfordeler.
Demokrati  - frihet og maktspredning.

Det interessante er at disse to verdiene brukes også av motstandere av sammenslåing: Små kommuner kan være mest effektive fordi de er best i stand til å kjenne innbyggernes behov og dermed bedre kan tilpasse tjenester til behovene. Denne nærheten har også en demokratisk gevinst: velgerne gis rikere anledning til å påvirke når de er nærmere politikerne og har kortere vei til administrasjonen. Det hevdes  også at sammenslåing slett ikke fører til maktpsredning, tvert i mot innebærer det konsentrasjon av makt.

Motstandere av kommunereform har også et tilleggsmoment som er viktig. Nemlig identitet. Vi har ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til hjemplassen, bygda eller den lille hjemkommunen vår. Storkommer og regioner har vi i mindre grad et forhold til. Derfor rører sammenslåing ved noe som er sterkt følelsesmessig for mange.

Konsekvensene
Hva kan være konsekvensene av sammenslåinger? De regionale sentrene styrkes. Noen vil hevde på bekostning av utkant. Politikken vil bli mer profesjonalisert med flere hel- og halvtidspolitikere. Det kan gi dyktigere politikere som fatter bedre beslutninger. Men også fjernere "broiler"politikere med liten annen yrkeserfaring.

Flere storkommuner vil føre til at flere snuser på å bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Byråkratene får større fagmiljøer å jobbe i. Og så vil nok fortsatt mange være rykende uenige om tjenestetilbudet blir bedre eller dårligere.

Dette blir en interessant debatt å følge framover. Men tvang må til for å gjøre radikale grep. Tror jeg.

Oppdatert: Kommunene Sandefjord, Andebu og Stokke har levert den første søknaden om sammenslåing etter reformen. Den nye kommunen får ca 62 000 innbyggere.


Deler av denne bloggposten ble brukt som grunnlag for en innledning som jeg holdt på Ullensaker bibliotek 29. januar med påfølgende politisk sammenslåingsdebatt mellom ledende politikere på Øvre Romerike . Ta gjerne kontakt hvis du trenger en innleder/debattleder o.l. til et tilsvarende arrangement.



       

Romerikes politiske landskap

Tre uker inne i lokalvalgåret 2015 viser opinionstallene at et valg i dag ville gitt to vinnere: Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Og en taper: Høyre. De øvrige partiene ville stått på stedet hvil eller gått litt tilbake målt mot forrige lokalvalg.

Høyres eventuelle tilbakegang bør ses i lys av at partiet gjorde det veldig bra sist med 28 prosent. Vi må tilbake til 1979 for å finne et lokalvalg der Høyre gjorde det bedre. Den sterke nasjonale Høyre-vinden blåste også på Romerike. I Skedsmo, Lørenskog, Enebakk, Nittedal, Sørum og Gjerdrum fikk partiet rundt 30 prosent. Men forhandlingene etter valget gikk ikke særlig bra. Den store valgvinneren Høyre endte opp med en eneste ordfører (Enebakk).

Høyres forhandlingsfiasko
Forhandlingsfiaskoen skyldtes hovedsakelig to forhold: Frps kollaps og for dårlig allianseevne. Mange Frp-sympatisører ble demobilisert i kjølvannet av 22. juli. Terrorens karakter og terroristens Fpu-bakgrunn gjorde det umulig å reise partiets viktigste mobiliseringssak: Innvandring. Frp lekket også mange velgere rett til Høyre. Høyres vinning gikk i mange kommuner opp i Frps spinning.

Trass Høyres brakvalg, ble det derfor ikke blått mandatflertall i noen av Romerikskommunene, med unntak av Frp-trøsten Ullensaker. Konsekvensen ble at ett eller flere av sentrumspartiene Sp, Venstre og KrF ble tungen på maktvektskålen i de fleste kommuner. I valget mellom Høyre (med Frp på slep) og Ap, falt valget falt på Ap. Bl. a fordi Ap hadde mer makt og bedre posisjoner å tilby. Men også fordi Ap har historiske tradisjoner for å samarbeide godt med sentrum på Romerike.

Ap over 40 flere steder
Ap gjorde et godt valg i 2011, men ligger enda bedre an i år. Dannelsen av H+Frp-regjeringen og framleggelsen av et statsbudsjett med store formuelettelser kombinert med symboltunge velferdskutt, har gitt Ap drahjelp til å tegne bildet av en kald regjering som tar fra fattige og gir til rike. Etter mine beregninger har regjeringen mistet om lag 200 000 velgere netto etter at statsbudsjettet ble lagt fram i oktober.

De første stortingsmålingene tatt opp etter karikaturterroren i Paris, tyder på at hendelsen kan ha bidratt til å stabilisere Høyres og Frps oppslutning og stanse Aps frammarsj. Men Ap måles fortsatt til 40 prosent. Tallet er trolig lavere når det spørres om kommunevalg, mitt anslag er ca 37 prosent. I de sterkeste Ap-kommunene Rælingen, Skedsmo, Lørenskog, Sørum og Fet betyr dette at Ap kan ha over 40 prosent inne. Ap kan for øyeblikket også være oppe og snuse på 40 i Eidsvoll, Aurskog-Høland og Nannestad. Med unntak av Rælingen, så virker rene Ap-flertall i noen av disse kommunene like fullt lite trolig.

Miljøpartiets vekst
Selv ved et Ap-brakvalg må partiet feste lit til samarbeidsevnen for å beholde maktposisjonene på Romerike. Kanskje vil Ap kunne klare seg med noen færre alliansepartnere. På den annen side kan Aps størrelse øke faren for maktarroganse og moteffekt i form av borgerlig samling. De rødgrønne sammenbruddene i Eidsvoll og Nes i inneværende periode viser at sentrumspartiene kan skifte side.

Miljøpartiet De Grønne seiler opp som en ny størrelse å regne med. Nasjonalt er partiet nå på terskelen til å bryte sperregrensen på 4 prosent. Foreløpig vet vi lite om hvem partiet kommer til å samarbeide med.

Miløpartiets vekst kan bidra til å gjøre det politiske landskapet på Romerike mer uforutsigbart.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 19. januar 

Budsjettet skremte bort 200 000 velgere

Det er over ett år siden stortingsvalget 2013 og den rødgrønne Ap+SV+Sp-regjeringen tapte klart og måtte gi fra seg makten til den blå H+Frp-regjeringen. Hvordan har velgerbevegelsene i vårt politiske landskap vært etterpå?

Under har jeg samlet månedvise gjennomsnittstall for våre tre største partier fra alle publiserte nasjonale målinger og satt valget 2013 som startpunkt.

                                                                                       
         
Ap opp, H og Frp ned
Det er to hovedtrekk å spore: Det største opposisjonspartiet Ap trender klart opp, mens regjeringspartiene Høyre og Frp har en negativ utvikling.

2013-valgets store vinner, Høyre, fikk 26,8 prosent ved valget og vokste til over 29 prosent i januar i år. Deretter falt partiet gradvis ned mot sitt valgresultat, der man lå rimelig stabilt ut september. I oktober og november akselererte fallet, og året 2014 ser ut til å ebbe ut på nivåer i underkant av 23 prosent.

Regjeringspartner Frp har en litt annen utvikling. Partiet falt raskt ned på 14-tallet etter valget, men stabiliserte seg i sjiktet 13-14 fram til og med september. I likhet med Høyre har partiet falt markert i oktober og november og er nå etablert i sjiktet 10-11.

Ap har mer eller mindre steget sammenhengende siden sommeren 2013. Men framgangen har gått litt i rykk og napp. Partiet steg suksessivt fram til mars hvor man flatet ut på rundt 34-35 fram til sommeren. Deretter steg Ap noe igjen midtsommers, falt så litt tilbake i august/september, før det skjøt full fart i oktober og november og ser ut til å toppe det hele i desember med nivåer på 41-42 prosent.

En titt på bakgrunnstallene forklarer hva som har skjedd: Ap har en ekstrem høy lojalitet blant velgere som stemte på dem i fjor, samtidig som de plukker velgere både fra hjemmesittere og fra de fleste andre partier. Både Høyre og Frp lekker velgere direkte til Ap, parallelt med at en del av deres 2013-velgere har satt seg på gjerdet. Frp lekker også til Høyre, dette bidrar til at Høyres nivå holdes bedre oppe.

Slitasje og budsjett 
Går vi inn i årsakshypoteser til hvorfor regjeringspartiene har falt og Ap steget, så er det trolig to hovedforhold som spiller inn:
1. Regjeringsslitasje
2. Statsbudsjettet

Det er helt normalt at regjeringspartier sliter med å beholde velgeroppslutningen etter valg, selv om den største valgvinneren gjerne får en viss "bandwagon-effekt" på kort sikt, slik Høyre opplevde. Slår vi oppslutningen om de to blå sammen, så fikk de 43,1 prosent ved valget. Oppslutningen var falt ned til 40,7 i september i år. Dette var imidlertid slett ikke noe dramatisk fall, snarere er det grunn til å hevde at regjeringen holdt ganske godt på velgerne i sitt første leveår.

Men fallet fra 40,7 i september til (foreløpig) 33,6 i desember er stort. Netto er det snakk om lag 200 000 velgere som har forlatt de to blå. Dette er det umulig å ikke relatere til statsbudsjettet. For regjeringen har helt åpenbart tapt opinionskampen i denne perioden. Det kan være flere grunner til det, men jeg tror særlig følgende er viktig: Store formuelettelser kombinert med små, men symboltunge velferdsskutt, ga Ap lett match fordi de fikk hjelp til å tegne akkurat det bildet de ønsker å tegne: En kald regjering som tar fra fattige og gir til rike.

Budsjettforslaget fikk sterk juling, også fra samarbeidspartiene KrF og Venstre, et bilde som festnet seg i opinionen. Det gikk en hel måned der alle kunne hamre løs på budsjettet, uten at Høyre og Frp klarte å etablere noe særlig godt forsvar. Da budsjettforhandlingene med KrF og Venstre omsider kom i gang i november, ble det skapt et inntrykk av krise og kaos. Forhandlingene forløp i praksis relativt normalt, men etter åtte år med flertallsstyre der budsjettet var i boks samme dag som det ble lagt fram, så kan mer åpne forhandlinger på Stortinget ha framstått rotete utad.

Forhandlingene munnet som ventet ut i enighet om at både skattelettelsene og velferdskuttene ble mindre. Men utad ble denne enigheten overskygget av plastposeavgiften, som var noe man tydde til for å skape nødvendig inndekning. Dermed ble heller ikke budsjettenigheten noe positivt vendepunkt for regjeringen, tvert i mot så trolig mange blå velgere rødt over at en, i deres øyne, tullete avgift ble innført. Ikke minst for et parti som er tuftet på sterk nedsettelse av skatter og avgifter, er dette tungt å svelge.

Tabloid sagt kan en si at Høyre og Frp har svidd av mye av sin velgerkapital på plastposer og kutt i småbarnstillegget for uføre. Dette bør ergre strategene i begge partier, i den grad det finnes slike. For de har denne høsten tatt opinionssjanser som viste seg å koste mye mer enn det smakte.  

KrF og Venstre stabile, SV og MDG jevnstore
Hva med småpartiene? Grafene nedenfor viser deres gjennomsnittsutvikling.

 

Det kunne i første omgang se ut som det var KrF, og ikke Venstre, som tjente på den sterke maktposisjonen de nå begge innehar i det politiske landskapet som parlamentarisk grunnlag for regjeringen. Posisjonen har gitt dem en mulighet for å profilere hjertesaker som de sjelden har hatt de senere årene. Men KrF virker å falle tilbake nå i desember mot normalen rundt 5+. Venstre har, i likhet med Sp, mer eller mindre ligget stabilt rundt 5 hele tiden, med noen mindre variasjoner. I sum ser altså ikke "budsjetthøsten" ut til å ha påvirket støttepartienes oppslutning i nevneverdig grad.

SV karret seg såvidt over sperregrensen ved valget i 2013, men har etterpå befunnet seg mer under enn over. Over ett år i opposisjon har altså ikke brakt partiet inn i den gjenreisningen det sårt trenger, snarere tvert i mot. MDG opplevde et lite gjennombrudd i fjor ved at de for første gang fikk inn en representant på Stortinget. Partiet er nå, med rundt 3,6-3,7, jevnstort med SV og såpass nær sperregrensen at det kan bryte denne når som helst på nyåret. For Rødt er situasjonen, jeg hadde nær sagt som alltid, status quo på drøye prosenten.

Rødgrønne overtok flertallet i november
Går vi over fra partisituasjonen til å fokusere på blokkstillingen, så holdt det borgerlige flertallet seg ut oktober. I november bikket det over til rødgrønn side, og flertallet har vært økende i desember, jeg har pr. 15. desember 90-77 i rødgrønn favør. MDGs mandater er holdt utenfor blokkberegningen, siden de ikke har flagget standpunkt i regjeringsspørsmålet (partiet svinger mellom 1 og 2 mandater). Rødt er av og til inne med ett mandat i Oslo, dette har jeg inkludert på rødgrønn side.

Vi er i øyeblikket i en situasjon der Ap og Sp har rent flertall sammen. Og Ap har ikke så veldig lagt opp til rent flertall alene, 44-45 prosent kan, pga. valgordningen, være nok. Så lenge Ap ligger over 40 prosent og Sp ligger greit over sperregrensen, så vil det rødgrønne flertallet holde. Men skulle Ap falle ned mot 37-38 prosent, uten at SV går over sperregrensen, så blir det helt jevnt løp mellom blokkene.

Holder Ap ekstremnivået?
Et avgjørende poeng inn i 2015 er altså hvorvidt Ap klarer å holde sitt ekstremnivå. Et annet viktig poeng vil være om MDG og/eller SV kan bryte sperregrensen. Et visst fall for Ap og en liten økning for MDG vil f.eks. fort kunne gi den situasjon at MDG kommer i en vippeposisjon.

Etter mange år med borgerlig flertall i opinionen, har nå de rødgrønne fått et overtak. Men det står og vipper, relativt små velgerbevegelser vil kunne endre bildet igjen.

Vi går inn i et spennende 2015! Og om bare ti måneder er det (lokal)valg!

Dugnad

Hei, minner om gjestekommentaren din på mandag.

Påminnelsen kom, som vanlig, på mail fra politisk redaktør Lars M.J. Hansen. Ja, jeg skal huske det. Må bare finne et godt tema å skrive om. Noe om partier, velgere og valg kanskje? Leserne mine forventer muligens det. Nei, i dag har jeg lyst til å skrive om noe annet!  Kanskje noen av mine Facebook-venner kan hjelpe med en god ide?

Følgende status ble lagt ut: 

På mandag er det min tur til å skrive i Romerikes Blad. Tips til hva jeg kan ta opp?

Det varte ikke mange minuttene før første innspill kom:
- Skriv om julebakst for hele familien. Brennhett tema om dagen, sa frisøren Erna Grøndahl.
- I disse juletider kan det være betimelig å ta opp det å bry seg. Har samfunnet vårt beveget seg for langt vekk fra den nysgjerrige nabokona, funderte Åse Birgitte Skjærli i Nes Venstre.
- Sjekk gjerne ut kampanjen «Den ene i julen», sa Kristin Oudmayer i Unicef. Den handler om at du kan være den ene som gjør at færre barn gruer seg til jul.
- Frivillighetssentralen i Ullensaker, med Rita Fjeld Hovden i spissen, bør nevnes. Mange ildsjeler der som gjør en fantastisk innsats for ensomme i nærmiljøet, repliserte Erna.
- Skriv om at kulturopplevelser gir bedre helse for alle, spilte jordmor og tidligere stortingsrepresentant Sonja Irene Sjøli inn.
- Ta opp hvordan folk kan hjelpe LSK med å skaffe nok midler til at de ikke rykker ned fra Tippeligaen, sa Anne-Karin Kolstad. Generalsekretæren i HIVNorge med et bankende hjerte for Lillestrøm. Ikke helt ulikt meg selv.
- Nå må noen ta tak i at kommunestyrerepresentanter i Eidsvoll melder forfall fordi de er uenige i sak! Påpekte en fyr i en direkte melding.
- Skriv noe om kvaliteten og innholdet, eller mangel på denne, i eldreomsorgen på Romerike, spilte Inger Hegna inn.
- Skriv om at Ruter raserer kollektivtilbudet for pendlere i Ullensaker og Nannestad, sa ingeniøren Trond Seming Haug.

Der satt jeg plutselig med et knippe gode ideer til tekst: Julebakst, bry deg, frivillighetssentralen, kultur, LSK, tvilsomme kommunestyrerepresentanter, eldreomsorg og pendlerfrustrasjon. Ideer fra høyst ulike mennesker som hadde lyst til å hjelpe meg. I grunn ganske rørende. Så slo det meg: Hva er denne fine ideutvekslingen for noe, egentlig? Begrepet dugnad dukket opp.

Dugnad ble kåret til Norges nasjonalord i 2004 i NRK-programmet «Typisk norsk». Ikke uten grunn. For store deler av det norske samfunnet er jo bygd på dugnadsånd. Enten det er blomsterbedene i borettslaget som trenger ny jord, idrettslaget som finansierer driften gjennom kakesalg eller barnehagen som trenger hjelp til å få orden på uteområdet. Noen opplever at dugnadsånden er synkende, men på nett lever den i beste velgående. Kanskje fordi her er det ingen faste klokkeslett eller snikende dårlig samvittighet hvis du ikke møter. Her kan du helt fritt la vær eller hjelpe med det bidrag du selv vil.

Wikipedia er en av verdens aller største dugnadssuksesser. Hvem hadde for få år siden trodd at tusenvis av mennesker, verden over, ville dele sin kunnskap ved å sitte og skrive gratis leksikonartikler? Med en kvalitet som, gjennom felles redigering, gjennomgående er så høy at nettleksikonet raskt har konkurrert ut mange av de tradisjonelle papirleksikonene. For en herlig og fri dugnadstid vi lever i!

Derfor ble dette mest en tekst om dugnad. Og teksten om julebakst? Vel, kanskje en annen gang..

Ha en fin førjulstid!

Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 8. desember. Dette er en litt utvidet versjon.

Valget i Trondheim 2015: Rita Ottervik. Igjen.

Trondheim har utviklet seg til å bli en rødgrønn bastion. Mye tyder på at byen vil være det i fire nye år.

I 2003 overtok Rita Ottervik (Ap) ordførervervet etter Anne Kathrine Slungård (H). Og der har hun blitt sittende siden, nå som den lengstsittende Trondheims-ordføreren i historien.

Etter Høyre-dominansen i Trondheim på 90-tallet, har Ap slått kraftig tilbake og vært byens dominerende parti i over et tiår. Godt hjulpet av en utmerket evne til å bygge brede allianser både til venstresiden i form av Fagbevegelsen og SV, til sentrum i form av Sp og KrF, og til fremadstormende MDG, synes maktposisjonen i øyeblikket urokkelig.

Ap fikk hele 45 % oppslutning på den siste lokale målingen i byen. Føyes samarbeidspartiene SV, Sp, KrF og MDG, samt plusser vi på med Rødt, så har den rødgrønne blokken pr nå over 60 %. Hvis dette ble valgresultatet, så ville mandatfordelingen blitt 41-26 i rødgrønn favør.

Kan det bli jevnt?
Er det noe som skulle tilsi at valget neste år blir jevnt? La meg gi den borgerlige siden noen halmstrå: Valget 2011 viste en viss lokal styringsslitasjeeffekt; Ap gikk fram to prosentpoeng nasjonalt, men tilbake over fire prosentpoeng lokalt.

Det kan tenkes at dette er et forvarsel av noe som vil forsterkes neste år når oppmerksomheten vil dreies mer mot det lokale. Siden vi har et blått styre nasjonalt og et rødgrønt lokalt, vil et spenningsmoment være om det er den nasjonale eller den lokale effekten som virker sterkest. Hva slags velgerstanding både Ottervik-styret og Solberg-styret har på valgdagen 14. september, vil uansett påvirke valgutfallet. En nødvendig forutsetning for et jevnere valg er således at Solberg-regjeringen må være mer populær enn i dag, parallelt med økende misnøye med Ottervik-styret.

Trondheim har flere ansatte i offentlig sektor enn andre storbyer som Oslo, Bergen og Stavanger. Det er en velgerfordel for venstresiden. Inntektnivået er også noe lavere i Trondheim, noe som normalt gagner Ap. Men sett bort i fra dette, så er det ingen spesielle velgerstrukturelle forhold som tilsi så stor Ap-dominans som det har vært her de seneste årene. Ap gjør det ofte ikke veldig bra i storbyene, mange urbane velgere har tradisjonelt derimot vært en fordel for Høyre. Trondheims høye utdanningsnivå er noe som normalt sett også bør gagne Høyre (og Venstre, SV og MDG) mer enn Ap. Nå betyr ikke sosial bakgrunn så mye for stemmegivningen som det gjorde før, men fortsatt spiller dette en viss rolle.

Bred allianse består


Kan noen av samarbeidspartiene tenkes å bytte side etter valget neste år? I øyeblikket ser også det ut som en nødvendig forutsetning for at valget i Trondheim skal bli jevnt, sett i et blokkperspektiv. Jeg tok derfor kontakt med KrFs gruppeleder, Geirmund Lykke, på Twitter, for å forsøke finne svar.

Dialogen vår ser du til venstre. Han velger å holde "kortene" tett, men min tolkning er at han er relativt komfortabel med situasjonen slik den er og at det neppe blir noe sidebytte for KrFs vedkommende. Her skiller KrF seg fra sine bysøstre i Bergen og Oslo som er langt mer borgerlig orienterte.

Sp og MDG er andre partier som, i en gitt situasjon, kan tenkes å samarbeide andre veien. Særlig synes jeg MDGs veivalg er interessant, partiet er på frammarsj, ikke minst i storbyene, og kan komme til å gjøre et meget godt valg neste år. Foreløpig tror imidlertid jeg det skal mye til for at disse skifter side, begge er maktsøkende og makten får de i dag i samarbeid med Ap, ikke med Høyre.

Min samarbeidskonklusjon i Trondheim er således at Ottervik ser ut til å beholde sin brede allianse også etter valget, noe som gjør den borgerlige oppgaven ekstra tung fordi troverdigheten i et alternativ bestående av et mellomstort Høyre, et kraftig redusert Frp, og småpartier som Venstre og Pensjonistpartiet, blir ikke all verden. Festner dette bildet seg, så kan det demobilisere borgerlige velgere. I tillegg er det slik at Venstre også antyder atsamarbeid med Ap er ønskelig. Frp på sin side ønsker ikke å lage alternative budsjett sammen med Høyre, slik Høyre gjerne vil - for å vise samarbeidsvilje.

Valgkampens hovedelementer
Valgkampen nasjonalt er jeg rimelig sikker på vil handle om tre hovedelement: For/mot regjeringen, velferd (skole, eldre, helse) og økonomi. Jeg tror også at miljø vil være mer fremtredende neste år enn hva det har vært tidligere. I tillegg kan en x-faktor dukke opp. Ap har en høy stjerne hos velgerne både på velferd og økonomi, mens de sliter på miljø. Også Høyre scorer godt på økonomi og skole, men har slitt med standingen sin på helse, eldre og miljø. Fortsatt er ikke Høyre noe miljøparti, men man har de senere årene lyktes med å øke velgertilliten på helse og eldre.

Valgkampen lokalt vil dreie seg om mange av de samme elementene, men her vil jo mye av striden handle om for/mot Ottervik-styret, personifisert i form av duellen mellom frontkandidatene Rita Ottervik (Ap) og Yngve Brox (H). En mulighet for de mindre partiene kan her ligge i at dette duellelementet kjøres fram mye så tidlig at både folk og journalister går litt lei og vil søke etter annet å fokusere på. I tillegg vil det være lokale saker som kan sette sitt preg, Trondheim tar jo, i motsetning til andre storbyer, eiendomsskatt av sine innbyggere.

Fragmentering
Moderne valgkamp er ikke bare en kamp, men mange. Den foregår på to nivåer: nasjonalt og lokalt. Og den foregår i en rekke kanaler: TV, radio, nettavis, papiravis, ansikt-til-ansikt på stands og gjennom dørbank, brosjyrer i posten og i sosiale medier. Økende kanalfragmentering har også gitt økende valgkampfragmentering. Det blir viktigere å beherske flere flater og ulike typer av kommunikasjon med velgersegment for å vinne fram. Dette gjør det mer krevende, men også mer givende å drive valgkamp fordi flere gis en mulighet til å bidra med noe.

Ap har fortsatt Norges beste valgkampapparat. Partiet har mest ressurser og flest folk - også hjulpet fram av samarbeidet med LO. Ap er også "trygghetspartiet". Kombinasjonen av glitrende apparat, trygghet og høy velferdsstjerne er hovednøkkelen for å forstå hvorfor partiet så lenge har vært vårt største. Skal de politiske motstanderne i Trondheim ha en viss sjanse, så er man nok også avhengige av at Ap viser fram sine verste sider. Sider som omhandler maktarroganse, at man gjerne blir kjedelige og grå og at partiet havner i forsvarsposisjon for de styringssystemene partiet så åpenbart har vært ansvarlige for å utvikle.

Summa summarum: Veldig mange faktorer må samvirke i borgerlig favør skal valget 2015 i Trondheim bli jevnt. Det er ikke umulig, men alle piler peker pr i dag på fire nye år med Rita Ottervik.
     

Ap fester grepet

Et gjennomsnitt av meningsmålingene i oktober viser 37 % for Ap. Målingene er basert på at velgerne spørres om hva de ville stemt hvis det var stortingsvalg. Ap gjør det tradisjonelt noe dårligere ved lokalvalg enn riksvalg, partiets lokale nivå er derfor lavere, trolig i sjiktet rundt 34 %. Men skulle Ap gjøre et lokalvalg neste år på 34 %, må vi helt tilbake til 1987 for å finne et bedre valg for partiet.

Hva er årsaken til at Ap ligger så høyt nå? Partiet har nylig byttet partileder. Jonas Gahr Støre har tatt over for Jens Stoltenberg. Enkelte snakker om en «Jonas-effekt». Tallene i grafen viser at dette er misvisende, Ap har vokst rimelig jevnt og trutt helt siden i fjor sommer, ett år før Støre tok over. Partilederens rolle er ofte overvurdert, velgere flest stemmer på parti og ikke på person. Selv om det også er et samspill. Så vi må lete andre steder etter forklaringer.

Bakgrunnstall viser tre interessante ting: For det første har Ap en imponerende velgerlojalitet, rundt 90 % av Aps velgere fra 2013 sier at de vil stemme på partiet igjen. Dessuten henter Ap nå mange velgere fra de som satt hjemme sist. Pluss at Ap plukker velgere fra andre partier. Bl.a. lekker Høyre og Frp velgere til Ap.


Hovedårsaken til at velgerne flokker seg om Ap, er trolig regjeringsskiftet og at en blå regjering nå har styrt landet i over ett år. Styringsskiftet sank inn i velgernes bevissthet i god tid før stortingsvalget i fjor. Dette ga en motmobiliseringseffekt i valgkampen, men effekten var på langt nær nok til å hente inn det store borgerlige forspranget.

Etter maktskiftet har Ap lyktes med å framstå som selve opposisjonsalternativet, de rødgrønne vennene i Sp og SV sliter begge tungt i skyggen. Normalt sett taper styringspartier valg. De som er misfornøyd med at Norge har en H/Frp-regjering, søker til Ap. Det var nok også en opinionsfordel for Ap at det ble en ren blå regjering, dette gjør det lettere å forsterke de relativt små politiske forskjellene som finnes i det norske, politiske landskapet.

Etter framleggelsen av statsbudsjettet, har eksempelvis Ap lyktes svært godt med å tegne et bilde av at de blå står for en politikk som gir mest til dem som har mest fra før, mens de selv har en langt mer sosial profil. Samtidig har regjeringen, gjennom skatteinnretningen, kombinert med hva mange har oppfattet er smålige kutt i trygdesystemet, gitt Ap relativt lett match her. Ap har fått servert ammunisjon, noe de har visst å bruke.

I så måte tar Erna Solberg og co en stor opinionssjanse, og jeg er litt overrasket over at de tar denne sjansen. For fester det nå seg et inntrykk av dette er en regjering kun for rikinger, et stempel som de eventuelt ikke klarer å bli kvitt, så vil de være sjanseløse på et gjenvalg i 2017. Derfor er det nok mange internt som håper at budsjettforhandlingene med KrF og Venstre skal gi budsjettet en noe annen profil. Samtidig som budsjetteffekten pro Ap i det korte bildet, nok også er en vekker og et signal om at det kan være en ide å legge om kursen noe i de kommende budsjettene inn mot neste stortingsvalg.                  

Ap har festet et opinionsgrep nå.


Dette er en bearbeidet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 27. oktober