Under har jeg samlet månedvise gjennomsnittstall for våre tre største partier fra alle publiserte nasjonale målinger og satt valget 2013 som startpunkt.
Ap opp, H og Frp ned
Det er to hovedtrekk å spore: Det største opposisjonspartiet Ap trender klart opp, mens regjeringspartiene Høyre og Frp har en negativ utvikling.
2013-valgets store vinner, Høyre, fikk 26,8 prosent ved valget og vokste til over 29 prosent i januar i år. Deretter falt partiet gradvis ned mot sitt valgresultat, der man lå rimelig stabilt ut september. I oktober og november akselererte fallet, og året 2014 ser ut til å ebbe ut på nivåer i underkant av 23 prosent.
Regjeringspartner Frp har en litt annen utvikling. Partiet falt raskt ned på 14-tallet etter valget, men stabiliserte seg i sjiktet 13-14 fram til og med september. I likhet med Høyre har partiet falt markert i oktober og november og er nå etablert i sjiktet 10-11.
Ap har mer eller mindre steget sammenhengende siden sommeren 2013. Men framgangen har gått litt i rykk og napp. Partiet steg suksessivt fram til mars hvor man flatet ut på rundt 34-35 fram til sommeren. Deretter steg Ap noe igjen midtsommers, falt så litt tilbake i august/september, før det skjøt full fart i oktober og november og ser ut til å toppe det hele i desember med nivåer på 41-42 prosent.
En titt på bakgrunnstallene forklarer hva som har skjedd: Ap har en ekstrem høy lojalitet blant velgere som stemte på dem i fjor, samtidig som de plukker velgere både fra hjemmesittere og fra de fleste andre partier. Både Høyre og Frp lekker velgere direkte til Ap, parallelt med at en del av deres 2013-velgere har satt seg på gjerdet. Frp lekker også til Høyre, dette bidrar til at Høyres nivå holdes bedre oppe.
Slitasje og budsjett
Går vi inn i årsakshypoteser til hvorfor regjeringspartiene har falt og Ap steget, så er det trolig to hovedforhold som spiller inn:
1. Regjeringsslitasje
2. Statsbudsjettet
Det er helt normalt at regjeringspartier sliter med å beholde velgeroppslutningen etter valg, selv om den største valgvinneren gjerne får en viss "bandwagon-effekt" på kort sikt, slik Høyre opplevde. Slår vi oppslutningen om de to blå sammen, så fikk de 43,1 prosent ved valget. Oppslutningen var falt ned til 40,7 i september i år. Dette var imidlertid slett ikke noe dramatisk fall, snarere er det grunn til å hevde at regjeringen holdt ganske godt på velgerne i sitt første leveår.
Men fallet fra 40,7 i september til (foreløpig) 33,6 i desember er stort. Netto er det snakk om lag 200 000 velgere som har forlatt de to blå. Dette er det umulig å ikke relatere til statsbudsjettet. For regjeringen har helt åpenbart tapt opinionskampen i denne perioden. Det kan være flere grunner til det, men jeg tror særlig følgende er viktig: Store formuelettelser kombinert med små, men symboltunge velferdsskutt, ga Ap lett match fordi de fikk hjelp til å tegne akkurat det bildet de ønsker å tegne: En kald regjering som tar fra fattige og gir til rike.
Budsjettforslaget fikk sterk juling, også fra samarbeidspartiene KrF og Venstre, et bilde som festnet seg i opinionen. Det gikk en hel måned der alle kunne hamre løs på budsjettet, uten at Høyre og Frp klarte å etablere noe særlig godt forsvar. Da budsjettforhandlingene med KrF og Venstre omsider kom i gang i november, ble det skapt et inntrykk av krise og kaos. Forhandlingene forløp i praksis relativt normalt, men etter åtte år med flertallsstyre der budsjettet var i boks samme dag som det ble lagt fram, så kan mer åpne forhandlinger på Stortinget ha framstått rotete utad.
Forhandlingene munnet som ventet ut i enighet om at både skattelettelsene og velferdskuttene ble mindre. Men utad ble denne enigheten overskygget av plastposeavgiften, som var noe man tydde til for å skape nødvendig inndekning. Dermed ble heller ikke budsjettenigheten noe positivt vendepunkt for regjeringen, tvert i mot så trolig mange blå velgere rødt over at en, i deres øyne, tullete avgift ble innført. Ikke minst for et parti som er tuftet på sterk nedsettelse av skatter og avgifter, er dette tungt å svelge.
Tabloid sagt kan en si at Høyre og Frp har svidd av mye av sin velgerkapital på plastposer og kutt i småbarnstillegget for uføre. Dette bør ergre strategene i begge partier, i den grad det finnes slike. For de har denne høsten tatt opinionssjanser som viste seg å koste mye mer enn det smakte.
KrF og Venstre stabile, SV og MDG jevnstore
Hva med småpartiene? Grafene nedenfor viser deres gjennomsnittsutvikling.
Det kunne i første omgang se ut som det var KrF, og ikke Venstre, som tjente på den sterke maktposisjonen de nå begge innehar i det politiske landskapet som parlamentarisk grunnlag for regjeringen. Posisjonen har gitt dem en mulighet for å profilere hjertesaker som de sjelden har hatt de senere årene. Men KrF virker å falle tilbake nå i desember mot normalen rundt 5+. Venstre har, i likhet med Sp, mer eller mindre ligget stabilt rundt 5 hele tiden, med noen mindre variasjoner. I sum ser altså ikke "budsjetthøsten" ut til å ha påvirket støttepartienes oppslutning i nevneverdig grad.
SV karret seg såvidt over sperregrensen ved valget i 2013, men har etterpå befunnet seg mer under enn over. Over ett år i opposisjon har altså ikke brakt partiet inn i den gjenreisningen det sårt trenger, snarere tvert i mot. MDG opplevde et lite gjennombrudd i fjor ved at de for første gang fikk inn en representant på Stortinget. Partiet er nå, med rundt 3,6-3,7, jevnstort med SV og såpass nær sperregrensen at det kan bryte denne når som helst på nyåret. For Rødt er situasjonen, jeg hadde nær sagt som alltid, status quo på drøye prosenten.
Rødgrønne overtok flertallet i november
Går vi over fra partisituasjonen til å fokusere på blokkstillingen, så holdt det borgerlige flertallet seg ut oktober. I november bikket det over til rødgrønn side, og flertallet har vært økende i desember, jeg har pr. 15. desember 90-77 i rødgrønn favør. MDGs mandater er holdt utenfor blokkberegningen, siden de ikke har flagget standpunkt i regjeringsspørsmålet (partiet svinger mellom 1 og 2 mandater). Rødt er av og til inne med ett mandat i Oslo, dette har jeg inkludert på rødgrønn side.
Vi er i øyeblikket i en situasjon der Ap og Sp har rent flertall sammen. Og Ap har ikke så veldig lagt opp til rent flertall alene, 44-45 prosent kan, pga. valgordningen, være nok. Så lenge Ap ligger over 40 prosent og Sp ligger greit over sperregrensen, så vil det rødgrønne flertallet holde. Men skulle Ap falle ned mot 37-38 prosent, uten at SV går over sperregrensen, så blir det helt jevnt løp mellom blokkene.
Holder Ap ekstremnivået?
Et avgjørende poeng inn i 2015 er altså hvorvidt Ap klarer å holde sitt ekstremnivå. Et annet viktig poeng vil være om MDG og/eller SV kan bryte sperregrensen. Et visst fall for Ap og en liten økning for MDG vil f.eks. fort kunne gi den situasjon at MDG kommer i en vippeposisjon.
Etter mange år med borgerlig flertall i opinionen, har nå de rødgrønne fått et overtak. Men det står og vipper, relativt små velgerbevegelser vil kunne endre bildet igjen.
Vi går inn i et spennende 2015! Og om bare ti måneder er det (lokal)valg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar