Stortinget fram fra lobbyglemselen

Etter regjeringsskiftet har Stortinget igjen blitt en viktigere lobbyarena. Ble Stortinget undervurdert under det rødgrønne flertallsstyret?

Antallet statlige råd og utvalg har sunket kraftig fra toppen på 70-tallet. Nedgangen har vært en politisk villet utvikling. Det har gitt organiserte interesser færre muligheter for å drive formell, integrert politisk påvirkning. Samtidig har lobbyvirksomheten økt. Lobbyismen har supplert og delvis erstattet deler av korporatismen.

Dette innebærer at mer direkte og uformell kontakt har blitt en viktigere del av hverdagen, både for de som ønsker å påvirke og for beslutningstakerne. Det gir bedre muligheter for de som har kunnskap, ressurser og evner til å drive effektiv lobbing. Og tilsvarende reduserte muligheter for de som ikke har slike ressurser.

Demokratisk sett er det betenkelig hvis din mulighet for å påvirke politiske beslutningsprosesser avhenger av hvor stor og sterk du er og hvor god råd du har. Samtidig kan den svekkede organisasjonskontakten med sentralforvaltningen ses som et tegn på at den utøvende makt har utviklet bedre fagkunnskap selv og at muligheten for helthetlig styring bedres.

- Mange glemte Stortinget
Åtte år med rødgrønt flertallsstyre endret i noen grad premissene for lobbyvirksomhet, etter 20 år med mindretallsstyre. Under flertallsregjeringen var det viktig for alle som ønsket å bedrive politisk påvirkning å få innpass hos regjeringsmakten. Men var det egentlig litt mindre viktig enn man skulle tro?

- Mange lobbyister glemte Stortinget helt under vår flertallsregjering. De trodde Stortinget ikke hadde innflytelse. Det var veldig, veldig feil, sier Snorre Wikstrøm (bildet). Han var statssekretær ved Statsministerens kontor 2008-13.


Kan du utdype?
- Skulle det rødgrønne flertallssamarbeidet fungere, var partigruppene på Stortinget nødt til å være godt involvert på forhånd. Stortingsgruppene var derfor sentrale i beslutningene.

 Så mange lobbyister kunne oppnådd mye mer hvis de hadde hatt mer kontakt med rødgrønne stortingspolitikere?
- Det er noen forbehold her som bl.a avhenger av sakstype. Men i den retningen, ja. Jeg tror at de som satset på Stortinget, jevnt over ikke angret.

Noen husket Stortinget
En som ikke glemte Stortinget, var Bente Myhre Haast (bildet). Hun har drevet med politisk påvirkning i mange år. Nå er hun kommunikasjonssjef i Revmatikerforbundet, tidligere har hun vært både i Greenpeace og Frivillighet Norge. Hun forteller at det under flertallsstyret var svært viktig for den organisasjonen hun jobbet for, også å lobbe inn mot mindretallsopposisjonen.

- Vi jobbet med posisjon og opposisjon parallelt under den rødgrønne flertallsperioden. I Frivillighet Norge hadde vi f.eks møter med alle partigruppene. Møtene bidro bl.a. til at Høyre, Frp, KrF og Venstre kom med en felles uttalelse om hvor viktig momskompensasjon er for frivillige organisasjoner. De rødgrønne ville fryse denne ordningen. Dette gikk de borgerlige til valg på. Etter at de vant valget og overtok makten, er de nå forpliktet til å gjennomføre det.

- Lettere å få til møter

Hvordan var det å drive lobbing under flertallsstyret?
- Vi opplevde at det gikk tregt å få til møter med den politiske ledelsen av departementene. Et lyspunkt i min miljøperiode var Erik Solheim som etablerte faste felles møter med miljøorganisasjonene. Men flertallsstyret var generelt hemmende for påvirkning ettersom Stortinget fikk mindre betydning for reelle beslutninger.

Har dette endret seg etter regjeringsskiftet?
- Ja, vi merker nå at det er langt lettere å få til møter både med folk i regjeringsapparat, posisjon og opposisjon på Stortinget. Særlig har rødgrønne politikere blitt mer lydhøre, og i en viss grad også oppsøkende. Om endringen primært skyldes ny politisk styringsfarge, eller overgang fra flertall til mindretall, er det vanskelig for meg å bedømme.

Flere mennesker involveres i de politiske beslutningsprosessene i et mindretallsstyre. Det gir rom for at flere også kan påvirkes. Dermed øker lobbyistenes spillerom. Stortinget har to maktsentra: Komiteene og partigruppene. Særlig merker stortingsrepresentanter fra «Nydalen»-partiene Høyre, Frp, KrF og Venstre at de nå har blitt vesentlig mer interessante å «lobbe» inn mot enn før, siden disse utgjør det parlamentariske grunnlaget for dagens politiske styre.

Sentrale partigrupper
En av dem som nå opplever stor oppmerksomhet fra lobbyistene, er Morten Wold (bildet). Han har bred pressebakgrunn, og ble informasjonsrådgiver i Frp i 2008. I 2013 ble han valgt inn på Stortinget og sitter nå som medlem av Helse- og omsorgskomiteen.

- Antallet henvendelser til partiet og stortingsrepresentanter er veldig høyt, og de kommer fra både enkeltpersoner og organisasjoner.

Hva tilfører lobbyister av verdi i ditt virke som stortingsrepresentant?
- De tilfører bakgrunnskunnskap og detaljer om feltene de representerer. For meg som sitter i Helse, som er et veldig stort felt, er det fint å få innspill fra mennesker med forskjellig kompetanse.

Hvordan foregår møtene?
- Noen lobbyister tar direkte kontakt og vil gjerne snakke om en bestemt sak over en kaffekopp, de får ingen løfter, men får fremme sitt budskap når jeg har tid til å møte dem.

Frp-representanten forteller at forsøkene på påvirkning skjer gjennom en blanding av det formelle og uformelle.
- Det mest formelle er jo komiteens høringer, deretter enkeltmøter med fraksjonen. Det mest uformelle er de møtene man som representant har alene med organisasjoner, lobbyister eller andre som ønsker å drøfte sin sak. Det er jo mange personlige saker, enkeltmennesker, skjebner, som jeg også får innsikt i - når folk tar kontakt for å be om råd og hjelp. Det kan dreie seg om barnevernssaker, helsesaker og erstatningssaker.

Bør en organisasjon som ønsker å påvirke den politiske beslutningsprosessen på Stortinget oppsøke komiteen eller partigruppen?
- Det er lettere å gå veien om fraksjonene i partigruppene og søke støtte der. Det er vanskeligere å få egne møter med komiteen. Dersom komiteen har en bestemt sak til behandling, kan man selvsagt forsøke å påvirke komiteens medlemmer en og en, men det er en tyngre materie. Nei, det enkleste er å gå veien om fraksjonene.

Politisk kunnskap avgjør
Et styringsskifte, både av politisk karakter og i form av endring fra et flertall til et mindretall, skaper nye kontaktpunkter for lobbyistene. Samtidig ligger mange elementer for politisk påvirkning fast, uavhengig av parlamentarisk situasjon.

Hva mener du er nøkkelen for å få til effektiv lobbing? spurte jeg mine følgere på Twitter.
- Forståelse for å gi og ta. Åpenbar respekt for den den andre partens synspunkt, hevdet lokalpolitikeren Maren Østbø (Ap) fra Sola.

- Være tidlig på banen! Egentlig før politikerne har hørt om saken, holdt en annen lokalpolitiker, Anders Klaseie (Sp) fra Eidsvoll, fram.

- Faglig og personlig legitimitet, svarte Elma Andersson.Hun er statsviter og leder av EVA-forumet, et nettverk for statlig evaluering der det utveksles erfaringer på tvers av sektorer og virksomheter.
Hva legger du i legitimitet?
- At man har tillit, pondus og personlig erfaring som det er vanskelig å sette spørsmålstegn ved. Og ikke minst at man har kjennskap til politiske prosesser.

Bedre kjennskap til politiske prosesser vil ved neste flertallsperiode kanskje lede til at færre lobbyister glemmer partigruppene på Stortinget?


Artikkelen ble trykket i Stat&Styring 2/2014

Bra om SV

Journalisten, forfatteren og statsviteren Frank Rossavik har brukt ett år på å skrive boken med det fiffige bokstavrimet "SV - Fra Kings Bay til Kongens bord" (selv synes jeg "Fra Orientering til regjering" ville vært en mer treffende tittel, også den med en viss rimefaktor). Han har brukt tiden godt. For dette er en bok det i framtiden bør være noe bortimot umulig å komme utenom for alle som vil lese seg opp på SV, skrive om partiet eller bare er generelt interessert i norsk politikk.

Rossavik tar oss lesere med på en kronologisk og fascinerende tidsreise på over 50 år, fordelt på 500 sider, sammen med et parti som har søkt og vunnet sin eksistensberettigelse til venstre for Ap i det politiske landskapet. En reise som favner fra utkastelsen fra Ap og den spede partistart i 1961, Kings Bay-dramatikken i 1963, EF-seieren i 1972 og den forunderlige venstresosialistiske samlingen i 1973, via nedturene på slutten av 70 og utover 80-tallet, miljøeffekten i 1989, til reisen i skyggenes dal på 90-tallet og rask vekst og brutalt fall rundt og etter tusenårsskiftet, paret med den historiske regjeringsdeltakelsen 2005-nå.

Det er særlig to røde tråder som fanger og fenger meg når jeg leser denne historien. Det ene er hvor nært SVs oppturer og nedturer er forbundet med Aps oppturer og nedturer. Når Ap gjør det bra, så sliter SV. Og når Ap sliter, så gjør SV det bra. Det andre er de vedvarende spenningene i partiet. Spenninger, eller konfliktlinjer om du heller vil, som handler om aktivister som står mot pragmatikere. Opprørere mot moderate. Venstre mot høyre. Jeg synes Rossavik får fram dette siste på en svært god måte, mens jeg savner en mer analyserende tilnærming til det første.

I det store og hele ville noen flere analytiske vurderinger av begivenhetene og utviklingstrekkene, hevet boken. For Rossavik besitter slike evner, og det er synd at de beskrivende passasjene i boken trenger de analytiske så mye til side. Til hans forsvar skal det dog sies at det å skrive en hel partihistorie i en bok, er et prosjekt som er såpass ambisiøst at mange tøffe prioriteringer må gjøres.

Bokens sterkeste del synes jeg er kapitlene som omhandler slutten av 80- og 90-tallet. Erik Solheims maktovertakelse og parkering av "museumsvokterne" beredte grunnen for Kristin Halvorsens lange ledertid og veien inn i regjering. Solheim var konfliktskapende, men trolig var en slik mann nødvendig for at partiet skulle bli klargjort for regjeringsmakt. Men det er et artig paradoks at noe av det første Thorbjørn Jagland gjorde i sin periode som utenriksminister, var å gjøre Solheim til fredsmegler på Sri Lanka. Eller som Rossavik tørt bemerker: "Hvordan Jagland kom på tanken om å bruke Solheim til å skape fred noe sted må fuglene vite.."

Selve regjeringsperioden er svakere dekket. Bl.a. fordi distansen, naturlig nok, mangler for å kunne sette tingene inn i et perspektiv. Jeg synes likevel det er bra at forfatteren tar oss med helt fram til valget i 2009. For det er nok flere enn meg som synes at den nære historien er vel så interessant som den fjernere. Fylkestingsvalget 2003 ble historisk godt for SV med hele 13 prosents oppslutning. Likevel var resultatet skuffende. Det sier mye om hvor høyt SV svevde i denne perioden og hvor dypt man har falt siden. Årets valg vil nok bli betegnet som ganske vellykket hvis man kommer i mål rundt 6 prosent..

Gleden over regjeringsmakt, paret med fortvilelse over velgerflukt, preger både Kristin Halvorsen og partiet denne siste tiden. Er hun nå i ferd med å kjøre sitt kjære parti i grøfta? Det er et spørsmål som burde vært stilt mot slutten av boken, men som ikke stilles. Og generelt synes jeg Rossavik er for snill og mild. Kanskje fordi han selv har SV-bakgrunn, men kanskje også fordi boken har et slags halvautorisert preg over seg, selv om dette åpenbart ikke er et bestillingsverk fra SV.

Lesere av denne bloggen vet at meningsmålinger er en tematikk som ligger mitt hjerte ganske nær. Derfor er det ikke til å unngå for meg å legge merke til at forfatteren går i den fellen å referere for mange og til dels ekstreme enkeltmålinger for å beskrive partiets opinionsnivåer, i stedet for å konsentrere seg mer om gjennomsnittet. På s. 488 hevdes det bl.a. at "nok en gang så opinionsundersøkelsene pene ut på vårparten. Allerede under landsmøtet kom Dagbladet med en måling der SV fikk 9,9, nesten like mye som Høyre". Dette er misvisende. Her kan du se hvor SV-ekstreme Synovate var den måneden Rossavik refererer til. Alle andre byråer hadde partiet på mellom 6 og 7 prosent.

Jeg har ellers ikke saumfart boken med rødpenn, men merker meg at Rossavik på s. 445 skriver at parlamentarisme ikke er grunnlovsfestet. Det er tull. Grunnlovsfestingen kom riktignok sent, i 2007, men godt! Det har forfatteren fått tilbakemelding om fra meg, og dette rettes nok opp i 2. utgaven.  

Ingen ting av dette bør imidlertid forhindre at boken bør leses. For dette er rett og slett en meget god bok om SV. Uten å være et mesterverk.