Hva bør jeg gjøre?

Jeg er (muligens) midtveis i livet. Det er tid for å stoppe opp litt, tenke på veien hit og hvor den går videre.

Min etterhvert langt framskredne interesse for politikk, valg og demokrati fikk sin spede start under oppveksten i Gansdalen. Jeg vet ikke helt hva det var, eller akkurat hvorfor, men Gro-Kåre-debattene på 80-tallet fenget meg allerede da jeg gikk på barneskolen.

Gro Harlem Brundtland; Ap-dame, mange innskutte bisetninger og tidvis irritert. Kåre Willoch; Høyre-mann, med fakta og detaljer - tidvis arrogant. De var de to store, politiske stjernene på den norske politiske himmelen på 80-tallet.



Geir Helljesen
Men en entusiastisk fyr raget over dem begge. For meg. For når det var klart for valgdag, og Geir Helljesen formidlet tall, mandater og prognoser utover kvelden og natten med en innlevelse som bare han kan, da koste jeg meg skikkelig - det var som julaften, 17. mai, bursdag og hele pakka på en gang. Og når man i tillegg fikk servert valganalyser av Henry Valen, så var kvelden helt komplett.

Samfunnsfag ble favorittfaget på ungdomsskolen (husker du, Magne Skrede?). Etter flytting til Nevlunghavn, ble Larvik Gymnas neste studiestopp, og samfunnsfaginteressen ble videreutviklet med Alf Rød som lærer.
- Vi skal jo prøve å gjøre samfunnsvitere av dere, husker jeg han sa i en av de aller første timene.
Der lyktes han i alle fall med meg. For etter tre år, russetid til "Sing Halleluja" i 93 og ex.phil på folkeuniversitetet i Vestfold, ble statsvitenskap et naturlig og riktig valg. Det virket mest interessant og spennende. Universitetet i Oslo ble stedet.

Studietiden
Flytting til hovedstaden var ikke uten bekymringer for en bygdegutt. Men jeg nærmet meg 20, tiden var inne. Det har jeg aldri angret på. Studietiden var herlig. Bekymringsløs. Fylt med interessante studier, nye venner og kule foajefester. Det er i alle fall slik jeg liker å huske den. Tenker jeg noe bedre etter, så var det også sider som handlet om ensomhet, tungt stoff, kjedelige forelesere m.m.  
       

I 2002 var jeg uteksaminert. Cand. polit.-tittelen i lomma: Hovedfag i statsvitenskap, støttefag i sosiologi og sosialøkonomi. Hva skal jeg bruke utdannelsen min til? Gjøre som de fleste andre: Søke jobb? Min vei ble en annen. Personlig frihet har alltid tiltalt meg, derfor satset jeg på å være min egen sjef og prøve meg som frilanser.

Frilanserliv
Jeg var litt heldig. For arbeidet med hovedoppgaven min falt sammen med endringer i valgsystemet. Dermed satt jeg på kunnskap som hadde en viss nyhetsinteresse. Flere fylker skulle få endret sitt antall mandater til neste stortingsvalg. Og jeg så min lille nisje i å skrive om dette og sende artikkelforslag til større og mindre aviser i ulike fylker rundt omkring i vårt land. Den gode følelsen av å få den første artikkelen antatt, i Altaposten, sitter fortsatt i meg. Trønderavisa, Sogn Avis, Jærbladet, Drammens Tidende og Romerikes Blad fulgte på.

Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne spe på artikkelskrivingen med kronikker: Nationen, Bergens Tidende, Adresseavisen, Tønsberg Blad, VG og Aftenposten var blant avisene jeg kom inn i. Men det var alltid et spenningsmoment om portvokteren godtok eller forkastet. For konkurransen var hard.

Seminarleder
Det gikk rundt, men det var ikke akkurat fett. Derfor var jeg glad for at det kom dumpende ned et brev i postkassen min en vårdag 2003 fra Institutt for statsvitenskap med forespørsel om jeg ville være seminarleder for bachelorstudenter. Jeg takket ja. Under noe tvil. For jobben innebar jo at jeg måtte snakke mye i forsamling. Og det har ikke vært helt meg. Så da første seminargruppe skulle avholdes, i komparativ politikk, var seminarlederen nok vesentlig mer nervøs enn studentene. Men vi kom i gang, om enn litt hakkete. Gradvis forsvant sjenansen, og interessen for faget, for diskusjoner og muntlig og skriftlig framstilling vant fram.

Fire seminargrupper i offentlig politikk og administrasjon hver høst, fire grupper i komparativ politikk hver vår. Etter å ha ledet 700 studenter, fordelt på 44 grupper, etter å ha lest 700 oppgaver, fordelt opponenter, veiledet, diskutert fag, og jobbet med god kildebruk, så var det slutt en novemberdag i 2008. Instituttet hadde ikke penger til flere seminarer og la ned tilbudet. Man burde gått i motsatt retning og vitalisert seminarene. For det er jo her studentene får utøvd sitt fag og presentert sitt arbeid muntlig og skriftlig.

Blogg
Men jeg stod ikke på bar bakke. For parallelt med seminarene, fortsatte jeg å skrive artikler og kronikker. Jeg skrev også for et par små nettsteder; Kommentar.no og Samfunnsmagasinet. I tillegg dukket det opp en mulighet for å jobbe på noe mer fast basis i internbladet Laurbærbladet i Hydro, som senere ble til StatoilHydro og så Statoil. Her skrev jeg om ting jeg aldri trodde jeg kom til å skrive om: Reiseskildringer, mat, vasking m.m. Men også om verdibasert ledelse og fusjon.

I 2008 begynte jeg å blogge både på Dagbladets og VGs bloggplattform. Minervas redaksjonssekretær leste Db-bloggen og ønsket at jeg skulle kommentere og analysere litt for dem. Jeg begynte med månedlige opinionsanalyser der og holdt det vedlike til 2013. I 2009 startet jeg denne bloggen - med en frekvens på omtrent ett innlegg om dagen (lavere frekvens senere..).

Etterhvert fikk jeg jammen også noen lesere. Ikke mange, men noen. Noen av disse var politiske journalister. Minerva-analysene, bloggen min og et nært forestående stortingsvalg bidro trolig til at flere mediehus begynte å ta kontakt med meg når de ville ha valgkommentarer fra andre enn Bernt Aardal og Frank Aarebrot. Det var nytt, interessant og gøy. Jeg laget også fylkesvise prognoser for ulike medier; Troms for Harstad Tidende, Østfold for Smaalenene, Buskerud for Drammens Tidende, Akershus for Romerikes Blad.

Foredrag
I 2009 fikk jeg mitt livs første forespørsel om å holde foredrag. Henvendelsen kom fra Likestillingsombudet, som hadde lest min VG-kronikk om sosial representasjon. Dette var i utgangspunktet helt fjernt for meg. En sjenert og innadvendt fyr som meg som foredragsholder?? Seminarene hadde imidlertid hjulpet meg til å være litt tøffere, og jeg tenkte: Noen sjanser må du bare ta, Svein Tore. Så jeg sa ja. Og troppet opp hos Beate Gangås og co ikke fullt så nervøs som jeg ville vært før, med noen tall og stikkord på en powerpoint.
- Jeg trodde du skulle bruke overhead, sa hun - valgforskere pleier det.
- Godt jeg ikke er valgforsker da, sa jeg. Og så lo vi litt, og jeg var i gang.

Det skjedde mye i 2009. Jeg forstod at jeg faktisk kunne ha noe å tilføre folk i form av foredrag, jeg skjønte at jeg kunne gjøre mer ut av valgene - både skriftlig og muntlig. Jeg begynte å få øynene skikkelig opp for sosiale medier, Facebook-bruken min ble utvidet - bloggen ble en kjær venn og jeg logget meg på Twitter for første gang og ble nærmest hektet med en gang.  Og aller viktigst: jeg ble pappa.

Valgkommentator
I 2010 var 16 mer eller mindre sammenhengende år i Oslo forbi: Brekkelia, Frysja, Vinderen, Grünerløkka og Stovner hadde vært mine steder i hovedstaden. Nå gikk turen til Jessheim og egen bolig, sågar med hage.

Siste ord ble skrevet i Laurbærbladet i desember 2010, og jeg stod uten større, faste oppdragsgivere ved inngangen til 2011. Men i 2011 var det lokalvalg, og det skjedde særlig en spennende ting i den forbindelse: Jeg fikk forespørsel fra NRK Østlandssendingen om å kommentere valget i radio og TV- med hovedfokus på Akershus.

Kristin Hoff skulle som vanlig kommentere Oslo. Jeg ble også litt kjent med henne, og vi holdt et par foredrag sammen i valgkampen. Å sitte på direktesendt TV og analysere var utfordrende, krevende, skremmende, men mest av alt gøy. Selv om det er mange maktkonstellasjoner, ordførerkandidater og endrede mandatfordelinger å holde styr på.

Sosial kommunikasjon
I valgkampen 2011 skjedde det også noe annet som skulle få stor betydning. Jeg hadde tidligere på året blitt litt kjent med høyskolelektor Cecilie Staude (BI) via Twitter. Hun inviterte meg rett før valget til å holde et foredrag med henne på BI om valgkampkommunikasjon. Det gikk såpass bra at vi tenkte at dette kanskje kunne være noe vi kunne gjøre mer av. Gjennom egen bruk av sosiale medier hadde jeg også utviklet en stadig økende interesse for kommunikasjonsfeltet. Kunne jeg kombinere min samfunnsfaglige interesse med faglig interesse for kommunikasjon i nye medier?

Jo mer jeg tenkte over det, jo sikrere ble jeg på at dette er noe som jeg har lyst til og brenner for. Demokrati er en strålende overbygning, slik jeg ser det.

Vi igangsatte analyser av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. Like etter ble Likestillingsombudet igjen et slags foredragsmessig startskudd for det som senere ble en pilar jobbmessig: sosiale medier. I samme tidsrom fikk vi også tilbud av Kommuneforlaget om å samle vår kunnskap, sette det inn i en større helhet og skrive en bok. Jeg hadde lekt med tanken om en gang å skrive en bok, men trodde jo at boka i så fall ville dreie seg om politikk, valg og demokrati. Slik ble det. Og slik ble det ikke. For boka, som Cecilie og jeg brukte mye av 2012 på å forfatte, handlet litt om politikk, valg og demokrati. Men mest av alt handlet den om sosial kommunikasjon. Om fenomenet sosiale medier og fellestrekkene, om kanalenes egenart, om nytteområdene, om utfordringene og om hva som fungerer.

Gullåret 2013
2013 startet med boklansering, og deretter gikk det slag i slag med foredrag, workshops, rådgivning, artikler, gjesteforelesninger på BI m.m. Med igangsettelse av Rema 1000 sitt SoMe-prosjekt og NRKs Dalen Vår som to av høydepunktene.  Dette ble mitt travleste år, og høsten bød på nytt stortingsvalg. Nå vekslet jeg mellom to ben å stå på: 1) Valg/politikk 2) Sosial kommunikasjon

Etterspørselen holdt seg godt ut over i 2014, men dabbet noe av våren 2015. Sensommeren og høsten 2015 tiltok igjen interessen for min valgkompetanse: NRK ville ha meg til å kommentere lokalvalget, foredrags-og artikkelforespørslene kom igjen tettere, og det dukket opp en ny mulighet - som jeg grep: Debattledelse.

Debattleder
I valgkampen trengte mange en som kunne lede lokalpolitiske debatter. Dette var nytt territorium for meg, men de mulighetene som ligger her i å involvere folk, sette viktige saker på agendaen og skape gode samtaler mellom mennesker, var tiltalende.

I alt ledet jeg sju debatter den høsten. Og mot slutten av året fikk jeg også mulighet for å gjenoppta oppgavelesing fra seminarlederledertiden, nå som sensor i et sosialt mediekurs på BI.

Hva nå?
Et lite stykke inn i 2016 funderer jeg litt over hva jeg skal gjøre. Hva bør være min vei videre? Gå mer tilbake til "basisen" valg og politikk? Rendyrke min sosiale kommunikasjonskompetanse? Satse mer på debattledelse? Gjøre litt av alt? Eller forsøke en fast jobb for en gang skyld?

Foreløpig står det to debattlederoppdrag på 2016-planen i vinter/vår. En workshop om sosial kommunikasjon. Noen kommentarer i Romerikes Blad (som spaltist). Et par forelesninger på BI og MHH. Ellers er det åpent.

Hva bør jeg gjøre?

Kommunereformen - hva skjer?

Kommunereformen er deilig mat for alle oss som liker politisk debatt. Men vil det skje noe konkret denne gang eller blir det med debatten?


Formannskapsloven av 1837 ga Norge en inndeling i 392 kommuner (37 bykommuner og 355 landkommuner). I nærmere 100 år etterpå var det en sterk vekst i antallet; i 1930 var vi oppe i 747 kommuner. Rett etter krigen ble Schei-komiteen nedsatt for å se på kommunestrukturen. Komiteen jobbet i intet mindre i 16 år, produserte 3 innstillinger og 18 bind. Hovedkonklusjonen pekte i retning av færre kommuner. I kjølvannet av komiteens arbeid ble det gjennomført en rekke sammenslåinger på 60-tallet, og i 1967 var antallet nede i 454.

Deretter har det blitt snakket mye om behovet for ytterligere reduksjoner, men det har skjedd relativt lite. Antallet er redusert med om lag en halv kommune i året, til dagens 428 kommuner. Fortsetter den samme takten framover, så vil vi ha 100 kommuner i omlag år 2700..

Velferdsprodusentene
I dag er det imidlertid sterke krefter i sving for å få fortgang i reduksjonene for å gjøre kommunene større og sterkere. Bakgrunnen for dette er at kommunene har blitt stadig viktigere velferdsprodusenter. Kommunene skal sørge for gode barnehager, skikkelige skoler, en helse og eldreomsorg vi kan være bekjent av og en teknisk drift (vann, kloakk, vei osv) som fungerer.

I de senere årene har vi også sett en tendens til overføring av oppgaver fra stat til kommune der staten bruker kommunene mer til samordning. Et eksempel er samhandlingsreformen der bedre samarbeid mellom sykehus og kommunal helsetjeneste er det sentrale.

Under den rødgrønne regjeringen 2005-2013 var det også flere politikere, primært fra Ap, som ønsket å gjøre noe med kommunestrukturen. Men det var klare i motkrefter i SV og Sp, særlig var Sps politikere lite interessert i en slik reform. Derfor ble lite gjort i denne perioden. Valget 2013 ga et maktskifte, og vi fikk en regjering av Høyre og Frp der begge partier er tilhengere av store strukturgrep.

Jan Tore Sanner - pinlig eller suksess?
Jan Tore Sanner ble kommunalminister, han er nå på toppen sin politiske karriere og mye av hans ettermæle vil avhenge av i hvilken grad han lykkes med å få til en gjennomgripende kommunereform. Sanner har en "Bærum Høyre-framtoning" som sikkert kan virke som en ekstra rød (blå?) klut særlig der disktriksmotstanden er sterkest.

Per Valebrokk (E24) har i en annen sammenheng tidligere kalt ham en av "de pinligste figurene i norsk politikk". Må Valebrokk og flere spise i seg litt av hvert om Jan Tore Sanners karaktertrekk eller blir reformen en fiasko? Det vil avhenge av om det vokser fram nok vilje lokalt til å gå sammen med andre.

Sanners preferanser er klare: Han vil ha langt større kommuner enn i dag. Til Dagbladet 29. november 2013 sa han følgende:

Noen steder, som på Nedre Romerike, kan man kaste ball mellom rådhusene. Kommunene vokser, og når hver kommune planlegger innenfor sine grenser, blir det ikke alltid god arealutnyttelse.

Sanner virker å være bedre på ballkasting enn de fleste av oss. Foreløpig har Sanner satt ned et ekspertutvalg, ledet av professor Signy Vabo, som konkluderte med at vi bør ha ca 100 kommuner her i landet og minst 15 000 innbyggere i hver kommune.

Alle kommunene ble i fjor høst invitert til å snakke sammen og finne ut av om de vil slå seg sammen med nabokommunene, og det foregår i disse dager både uformelle samtaler, kommunale utredninger og diverse for å klargjøre hvor stor sammenslåingsviljen egentlig er. De kommunene som i løpet av året vedtar å slå seg sammen med omliggende kommuner, kan få dette godkjent nasjonalt neste år, og sammenslåingen vil da formelt trå kraft 1. januar 2018.

Frivillighet først, så tvang?
I utgangspunktet er kommunereformen basert på frivillighet. Og det er også satt fram noen gulrøtter i form av penger for å smøre reformen. Men hva med alle de kommunene som ikke vil? Må de? Dette blir et avgjørende punkt for hvor gjennomgripende denne reformen blir. I kommuneproposisjonen heter det at

Enkeltkommuner kan ikke stanse endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut i fra regionale og nasjonale hensyn.
Det springende punktet her hva som er "ønsket og hensiktssmessig" og om dette vil innebære en storstilt tvangssammenslåing. I så fall vil de politiske frontene tydeliggjøres og regjeringen vil møte en storm av (utkant)protester.

Regjeringen trekker opp fire målsettinger med kommunereformen:

1) Gode og likeverdige tjenester. Større kommuner gir bredere fagmiljøer som leverer bedre.
2) Helhetlig samfunnsutvikling. Store kommuner er bedre stand til å løse nasjonale utfordringer mht. arealbruk, samfunnssikkerhet, transport, næring og miljø.
3) Økonomisk robuste kommuner. Stort gir mer effektiv ressursbruk.
4) Styrke lokaldemokrati. Overføring av makt fra stat til kommune gir maktspredning og mer lokal frihet. Store kommuner reduserer behov for interkommunalt samarbeid.

To verdier
Etter mitt skjønn koker argumentasjonen for reformen ned til to verdier:

Effektivitet - stordriftsfordeler.
Demokrati  - frihet og maktspredning.

Det interessante er at disse to verdiene brukes også av motstandere av sammenslåing: Små kommuner kan være mest effektive fordi de er best i stand til å kjenne innbyggernes behov og dermed bedre kan tilpasse tjenester til behovene. Denne nærheten har også en demokratisk gevinst: velgerne gis rikere anledning til å påvirke når de er nærmere politikerne og har kortere vei til administrasjonen. Det hevdes  også at sammenslåing slett ikke fører til maktpsredning, tvert i mot innebærer det konsentrasjon av makt.

Motstandere av kommunereform har også et tilleggsmoment som er viktig. Nemlig identitet. Vi har ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til hjemplassen, bygda eller den lille hjemkommunen vår. Storkommer og regioner har vi i mindre grad et forhold til. Derfor rører sammenslåing ved noe som er sterkt følelsesmessig for mange.

Konsekvensene
Hva kan være konsekvensene av sammenslåinger? De regionale sentrene styrkes. Noen vil hevde på bekostning av utkant. Politikken vil bli mer profesjonalisert med flere hel- og halvtidspolitikere. Det kan gi dyktigere politikere som fatter bedre beslutninger. Men også fjernere "broiler"politikere med liten annen yrkeserfaring.

Flere storkommuner vil føre til at flere snuser på å bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Byråkratene får større fagmiljøer å jobbe i. Og så vil nok fortsatt mange være rykende uenige om tjenestetilbudet blir bedre eller dårligere.

Dette blir en interessant debatt å følge framover. Men tvang må til for å gjøre radikale grep. Tror jeg.

Oppdatert: Kommunene Sandefjord, Andebu og Stokke har levert den første søknaden om sammenslåing etter reformen. Den nye kommunen får ca 62 000 innbyggere.


Deler av denne bloggposten ble brukt som grunnlag for en innledning som jeg holdt på Ullensaker bibliotek 29. januar med påfølgende politisk sammenslåingsdebatt mellom ledende politikere på Øvre Romerike . Ta gjerne kontakt hvis du trenger en innleder/debattleder o.l. til et tilsvarende arrangement.