Ja til EØS - Nei til EU

Et klart flertall av norske velgere sier Ja til EØS. Et klart flertall sier samtidig Nei til EU. Hvorfor?

Den 28. november 1994 stemte 52 prosent av velgerne Nei til at Norge skulle melde seg inn i EU. Mens 48 prosent stemte Ja. Utfallet var faktisk tett opp til resultatet av EF-avstemningen i 1972 som endte 53-47 i Nei-favør. Dermed ble EØS-avtalen, som mange Ja-tilhengere håpet skulle være en mellomstasjon på veien mot EU-medlemskap, Norges tilknytningsform til EU. EØS-avtalen trådde i kraft 1. januar 1994 og har nå eksistert i snart 27 år.

Massiv EU-motstand og EØS-støtte
Det er ingen tegn som tyder på at EU-spørsmålet kommer på den politiske agendaen med det første. Hverken i valgkampen inn mot 21-valget eller i tiden etter. Fordi EU-motstanden er altfor sterk. I en undersøkelse Sentio utførte for Nationen og Klassekampen pr telefon i tidsrommet 10. – 15. november med 1000 respondenter, svarte hele 62 prosent av de spurte Nei. Kun 28 prosent svarte Ja, mens ni prosent svarte Vet ikke. 

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 35/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


 Når det spørres om EØS, er bildet helt motsatt. Her svarer 64 prosent at de ville stemt Ja i en folkeavstemning om avtalen. Mens bare 21 prosent ville stemt Nei. Vet ikke-andelen ligger på 15 prosent. Her finner vi klart Ja-flertall i alle landsdeler, alders-, utdannings- og inntektsgrupper. Venstre har det sterkeste Ja til EØS-flertallet blant sine velgere. Partiet har nok noen EØS-motstandere, men Sentio har ikke funnet en eneste. Deretter følger MDG, H, Ap, SV, KrF og Sp - alle med solide Ja-flertall.

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at det er 49-39 Ja i Sp, men jeg sperrer også øynene opp over 71-16 Ja i SV. Frp og Rødt er de eneste av stortingspartiene som har en viss Nei-overvekt blant sine velgere. Byrået har «bare» en tidsserie tilbake til 2012 for EØS. Dataene viser et stabilt og økende Ja-flertall. Dagens Ja-tall er det høyeste byrået har målt.


 

Kompromisset

Det første spørsmålet som melder seg, er hvorfor det er slik at det er et solid flertall mot EU, men for EØS på samme tid. En første bemerkning er at mange velgere åpenbart klarer å se forskjell på EU og EØS.

De velgerne som har en Nei-preferanse til EU, men en Ja-preferanse for EØS, har ikke blitt spurt om hvorfor de splitter sin preferanse. Men det er grunn til å tro at mange antagelig ser på EØS som en fin mellomting mellom å stå utenfor EU og medlemskap i EU. EU-medlemskap blir for mye, men å stå utenfor for lite. Økonomisk samarbeid er bra, men politisk integrasjon og union med andre land blir for drøyt.

I en tid der det politiske kompromisset presses i diverse sammenhenger, er det interessant å observere hvordan velgerne her i så stor grad omfavner det store kompromisset som EØS kan sies å være.      

Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 35/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Mannen mot strømmen

Jeg utarbeider analyser for Drammens Tidende i forbindelse med høstens stortingsvalg. I en analyse som ble publisert i denne gode lokalavisen i går, så vurderte jeg Sps og Per Olaf Lundteigens muligheter på følgende måte:

Mannen mot strømmen

Per Olaf Lundteigen har viet sitt politiske liv til å slåss motstrøms. 14. september kan Buskeruds velgere sette en rikspolitisk stopper for ham.

Senterpartiet og Per Olaf Lundteigen. Det er noe fascinerende med et parti og en fyr som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot samfunnets strømninger. Lundteigen er den som i dag klarest viderefører partiets lange hjertesaktradisjon; landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad handler om subsidier og beskyttelse.

I litt videre forstand er partiets hovedsak å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har bare delvis lyktes. Flyttestrømmen er sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Norge urbaniseres, og det blir færre og færre bønder. Samfunns- og velgerutviklingen jobber i mot Sp. Men både Sp og Lundteigen er seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som ikke minst gjenspeiles på lokalplanet, hele 87 av dagens ordførere kommer fra Sp. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.

Senterpartiets jubelvalg kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter – deriblant Lundteigen. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier under folkeavstemningen. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. Lundteigen blåste mest. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.

Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år i solen. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Lundteigen røyk ut, men fikk en posisjon som statssekretær i Kommunaldepartementet fra 1999. Ved 2001-valget nådde Sp et foreløpig lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp og Lundteigen ute for godt?

Nei. Lundteigen posisjonerte seg i kommunestyret i Øvre Eiker fra 2003, partiet reiste seg og Lundteigen kom tilbake på Tinget i 2005 – godt hjulpet av et nytt valgsystem som ga Buskerud to flere mandater enn tidligere. Partiet inngikk i et historisk regjeringssamarbeid med Ap og SV. Anne Enger Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert seks år etter hennes avgang– som et produkt av KrFs og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de ble for små til å regjere alene. Sp har nå i fire år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort. Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel.

Så sterk at det vil holde for Lundteigen denne gang også? Godt spørsmål. Og siden jeg skal være en slags ekspert, så bør jeg kunne svare på slikt. Mitt svar er at han har en reell mulighet, men at det er større sjanser for at han ryker ut. Slik det ligger an akkurat nå, med Sp-nivåer nede på fem-tallet, så vil det neppe holde for ham. Jeg tror Lundteigen vil trenge rundt sju prosent for å ta det siste faste mandatet i Buskerud. Sp-folk har det med å ta dårlige målinger med betydelig innslag av stoisk ro og hevde noe slikt som at ”vi gjør det alltid bedre ved valg enn på målinger”. Jeg har gått igjennom alle stortingsvalgkamper siden 1993 og har funnet at det er en viss dekning for det. Sp har gjerne en oppadgående kurve fram mot valgdagen. Men Sp-ere bør slett ikke ta det for gitt. For i 1997 var tendensen den stikk motsatte. Da falt partiet tungt inn mot valget.

Lundteigens beste mulighet ligger, som i 2005, i ujevningsmandatet. Dette ser ut til å stå mellom ham og SVs Magnar Bergo. For øyeblikket blokkerer Bergo dette mandatet for Lundteigen. Skulle derimot SV få et løft som vil være nok til å sende Bergo inn på fast mandat, så kan det gi en ny åpning for at mannen mot strømmen får slåss motstrøms i fire nye år. Til glede og forargelse.

Hvordan skal Høyre bedre sin distriktsappell?

Det var hovedspørsmålet i min samtale med Høyres kanskje fremste distriktsrepresentant, Ivar Kristiansen fra Nordland. Kristiansen erkjente at Høyre har et meget sterkt bypartiimage.

- Vi er veldig ordentlige i Høyre. Kanskje litt for ordentlige. Der vi snakker moderasjon og er økonomisk ansvarsvarlig, lover andre (les Frp) mer penger til det meste. I tillegg mangler vi politikertypene. Vi mangler en Erling Norvik som kan hente mange stemmer i distriktene.

Hvordan skal partiet bedre denne svake stillingen ute i distriktene?
- I mitt distrikt, Norland, så tror jeg at energispørsmålet generelt og oljeboring speiselt, kan være noe som drar velgere. Vi besluttet i dag med massivt flertall å ta i bruk de store ressursene som ligger og venter.

Kristiansen mente også at EU etterhvert kan ble en sak som Høyre kan vinne distriktsstemmer på.
- Jeg har langt større tro på Islands-suget enn på svenske-suget. Et islandsk ja vil påvirke fiskeribefolkningen i ja-retning og det vil kunne gagne oss. Valganalyser har vist at Frp var største parti blant fiskerne ved forrige valg. Dette bør det være mulig å gjøre noe med.

Men oljeboring i Nord er vel helt uforenlig med økt oppslutning blant fiskere og velgere tilknyttet den næringen?
- Nei. Jeg synes at fiskeriorganisasjonene har opptrådt meget klokt i borespørsmålet. Og det er jo ikke snakk om at vi skal bore i de mest fiskerike feltene Dessuten må vi huske på at havbruksnæringen er langt større enn viltfiskerne.

Kristiansen trodde også at Kystpartiet er på vei ut i Nord, og at det kan komme et tilsig av velgere herfra.

Datalagringsdirektivet og EØS/EU

På oppfordring fra en av mine lesere (sentrumskonservativ), tok jeg opp datalagringsdirektivet med en av de i Høyre som bør ha oversikten over dette; Nikolai Astrup- leder av partiets EU-utvalg.
- Jeg oppfatter direktivet som en klar innstramning av dagens regelverk. Vi har ikke tatt stilling til dette i Høyre, men det har vært diskusjoner om det internt. Det er mange hos oss som er kritiske til direktivet.
Kan vi i Norge egentlig si nei til dette?
- Nei. Vi kan være kritiske, men vi må implementere det. Slik fungerer EØS-avtalen.
Hva tror du om EØS - kan avtalen bestå hvis Island går inn i EU?
- Ja, teknisk sett kan den det. Men det blir litt håpløst å i praksis sitte og kontrollere seg selv i kontrollorganer etc. Går Island med i EU, slik regjeringen der nå har gått inn for, så vil en EU-debatt presse seg på også i Norge.

Astrup mener at et eventuelt islandsk medlemskap vil dra fiskerisektoren i positiv retning i Norge, noe som vil kunne påvirke opinionen i ja-retning. Da vil kun landbrukssektoren stå igjen alene som nei-bastionen blant primærnæringene.

EU-historien har vist at Høyre taper når EU kommer opp på agendaen. Tror du virkelig at EU kan bli en god sak for Høyre når/hviss dette kommer opp, enten nå eller ved en senere anledning?
- Vi ligger på 14 prosent nå. 35 prosent av opinioen er svært positive til EU. Dette kan bli en god sak for oss!

Magnus Takvam er best

NRKs Magnus Takvam har de beste politiske kommentarene, i følge ni av mine lesere i den meget uhøytidelige kåringen som akkurat nå ble avsluttet. Jeg er enig i at han er god. Men jeg synes at han er litt for forsiktig, kunne godt dratt på noe mer. En slags syntese mellom Takvam og Arne Strand hadde vært bra!

Oops..jeg ser nå at jeg glemte å ta med Strand som ett av alternativene. Jaja, han mangler vel ikke akkurat publisitet den fyren, så det gjør vel i grunn ikke så mye.

Og nå: Lesernes EU-preferanser står for tur.