Gyllent nyttårsønske

Jeg har ett ønske for valgåret 2021.

Vi er inne i stortingsvalgåret 2021, folkens! 13. september skal vi velge hvilke 169 representanter som skal styre landet på vegne av oss borgere de neste fire årene. Velge hvem som skal vedta lovene i samfunnet, hvilke skatter og avgifter vi skal betale og hvordan inntektene skal brukes på tjenester som vi trenger. Det er jammen en tillitsfull og viktig oppgave denne forsamlingen av mennesker får. Håper alle 169 evner å reflektere over det.

Utfra den måten velgerne setter sammen Stortinget på, utgår regjeringsmakten. Valgnatten får vi antagelig vite om Erna Solberg og hennes regjering klarer et historisk gjenvalg for andre gang på rad, eller om Jonas Gahr Støre eller Trygve Slagsvold Vedum får i oppdrag å danne vår neste regjering.


Dette er det første analysebrevet i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


Går Støre på en Steen?
I år får vi svar på om Senterpartiet virkelig kommer til å utfordre Ap og Høyre og bli landets største parti. Eller om man har funnet formen for tidlig. Året vil vise om Støre leder sitt parti til et nytt lavmål, «går på en Reiulf Steen» og blir Ap-lederen som aldri ble statsminister. Eller om 2021 snarere blir året da det snur for både Støre og Ap.

Både Lars Sponheim (V, 2009) og Kristin Halvorsen (SV, 2011) har i praksis gått av som partiledere valgnatten. Kommer Erna Solberg, ved et valgnederlag, med et tilsvarende signal om at hun ikke lenger er motivert for å lede H og bane vei for Ine Eriksen Søreide eller Tina Bru som ny H-leder? Eller trer Siv Jensen til side og skaper rom for Sylvi Listhaug?

Kan MDG og/eller Rødt klare det historiske, komme seg over sperregrensen og bli en maktfaktor i rikspolitikken? Vil V og/eller KrF gå motsatt vei og ryke under? Kommer SV tilbake i regjeringsposisjon, eller vil Ap og Sp ved en rødgrønn valgseier nøye seg med en toparti-regjering? Vil noen nye partier overraske?

Nettvalgkampen 2021
 Hvilke saker vil prege valgkampen? Blir det miljø og klima som står øverst på agendaen? Eller vil skole, helse, distrikt, innvandring eller sysselsetting peke seg ut som viktigst? Kanskje det snarere blir en svært fragmentert valgkamp der en rekke saker blir ganske viktige og mange partier finner sine nisjer? Dukker det opp en x-faktor underveis?

Trolig avlegger mange av oss stemmen vår før 13. september. Forhåndsstemmegivningen kan bli rekordstor. Hvordan vil det påvirke valgutfallet? Nettvalgkampen vil bli viktigere enn noen gang. Vil det gi de største partiene med mest ressurser en fordel? Eller kan det gi partier som sliter med å nå fram i tradisjonelle medier en bedre mulighet for fremme sine budskap? Dette er spennende spørsmål vi får rik anledning til å få svar på og studere i året som kommer. 

Baksiden av valgmedaljen
For de av oss med en ekstra interesse for valg og Norge, så er det bare å glede seg til å følge valgår-utviklingen. Jeg elsker nesten alt ved valg og valgkamp: Debattene, partikonkurransen, velgerbevegelsene, målingene, tipsene på hvordan det går, stemmeopptellingen, valgresultatet og funderingen på hva som egentlig skjedde og hvorfor det gikk som det gjorde.

Jeg skrev nesten. Fordi det er sider ved valgkampen som vi godt kunne vært foruten. Debattklimaet blir ofte for hardt og lite opplysende. Man forherliger seg selv og egen politikk og snakker ned andre politikere og deres løsninger. Gi for seg er dette en følge av konkurransen om din og min stemme, men må det være slik? Mange ganger har jeg undret over hvorfor partilederdebatten etter valget er mye bedre enn før valget. Avbrytelsene er borte, stemningen roligere, vurderingene ærligere og tonen avdempet og bedre.

Mindre kanin, mer menneske
Derfor har jeg et nyttårsønske om en opplysende valgkamp i et konstruktivt debattklima som munner ut i strålende valgdeltakelse. Muligens fåfengt, men dog. Et ønske om at politikerne som deltar, både de på stortingslistene og de rundt, er mindre kaniner og mer mennesker.
Det betyr politikere som evner å lytte. Som snakker mer med oss enn til oss. Som kan innrømme, også i en debatt, at en politisk motstander har noen gode poeng og argument. Som er mer opptatt av å formidle eget budskap framfor å gi vrengebilder av andres. Som forstår at valgkamp ikke bare handler om egne «fans», men også de som er usikre på valget, men nysgjerrige på politikken.

Gyllent valgår
«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem», heter det i Matteus 7:12. Bra sagt. Ikke uten grunn ofte omtalt som «den gyllne regelen».

For hvis vi ønsker et bedre debattklima med mer konstruktive politikere, så må vi også gjøre noe selv. Bidra til gode samtaler på Facebook-veggene våre, på skolene, arbeidsplassene, i familien vår og venneflokken.

Samtalene blir ofte bedre når flere med ulike erfaringer og syn deltar. Med respekt for hverandres synspunkt, evne til å lære av hverandre og si i fra når noen går over streken.

Åpner vi for at flere stemmer høres i ordskiftet, så kan nysgjerrighet på hverandres argumenter trenge skyttergravene til side. Både mellom velgere og politikere. Et bedre ytringsklima vil forgylle valgåret 2021.

Skal vi prøve? 


Dette er det første analysebrevet i 2021. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

Visjoner og hundepark i Nannestad

Lørdag 15. juni hadde jeg gleden av å være ordstyrer ved en lokalpolitisk debatt på Nannestadfestivalen.
Debattforberedelsene mine startet med refleksjoner over Nannestads politiske landskap. Et landskap som ikke er helt ulikt andre politiske landskap på Romerike, men som også har sine særtrekk. Ap har ordføreren i Hans Thue. Partiet er normalt sett sterke her, men gjorde et svakt valg sist der personstridigheter internt ødela mye. En bred sentrum-venstre-koalisjon bestående av både Ap, SV, Sp, KrF, V og MDG utgjør den politiske posisjonen i kommunen. Samarbeidskonstellasjonen ligner Enebakk, Skedsmo, Lørenskog, Nittedal, Aurskog-Høland og Gjerdrum og er en viktig del av forklaringen på Aps sterke maktgrep om Romerike. Skal opposisjonen i Nannestad, og i de nevnte kommuner, frata Ap makten etter høstens valg, så må de bli bedre på å bygge allianser inn mot sentrum og slå kiler inn i dagens samarbeidskonstellasjoner.

Venstre har gjort flere sterke lokalvalg på rad i Nannestad. Det er åpenbart flere velgere som vurderer Venstre som langt mer attraktivt å stemme på lokalt enn nasjonalt; 10 prosent ved lokalvalget i 2015 og kun 3 prosent ved stortingsvalget i 2017 forteller dette. Varaordfører Karl Henrik Laaches sterke og synlige posisjon i kommunen må ta sin del av æren for det.

Ett annet særtrekk ved dagens politiske landskap i Nannestad er Bygdelistens posisjon. De gjorde stor suksess i 2015 med 11 prosent av stemmene og 3 representanter i kommunestyret. Mer innbyggerinvolvering, motstand mot kommunesammenslåing og fortsatt post i butikk i Nannestad var blant mobiliseringssakene. Et spenningsmoment er om Bygdelisten finner nye saker å mobilisere på i år, eller om de faller tilbake. Bygdelister generelt sliter med å gjøre mer enn ett godt valg. Samtidig kan den økende oppslutningen nasjonalt om Bompengemotstandere, Sp, MDG, SV og Rødt tolkes som et utrykk for at velgerne har litt ekstra lyst til å gi makta en «på tygga» i år, noe som også kan gi bygdelister bedre utsikter enn normalt. Apropos Rødt, så stiller partiet liste for aller første gang i historien i Nannestad, et lite tegn på partiets framvekst.

Arrangøren Nannestad kulturråd ønsket en debatt om de store tingene: Hva skal Nannestad være?
Hvilken identitet skal Nannestad ha?  Hvilke verdier bør Nannestad bygge på? Politikerne vil helst snakke mest om tjenesteyting i skole og omsorg. Innbyggerne vil gjerne ha svar på de små tingene; kan vi få flere søppelkasser, en hundepark, er det mulig å få pyntet sentrum med blomster og er det ikke på tide å bygge en tennisbane?   

Denne kontrastfylte blandingen brakte mine refleksjoner om det politiske landskapet over på noe (mer?) interessant. For det slo meg plutselig at det er jo nettopp disse tre momentene som årets valgkamp bør handle om! Visjoner, skole og tennisbane. Verdier, omsorg og hundepark. I skjønn forening. 

En valgkamp som kun består av store visjoner blir for svevende. En valgkamp som bare handler om skole og omsorg blir for ensporet. En valgkamp som bare handler om hundeparker er en dårlig valgkamp.

Valgkamp som får fram det store bildet i det små, har derimot mye for seg. En slik valgkamp kan endog øke deltakelsen.

Både i Nannestad og andre steder.


Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 17. juni

Bry deg

13. juni var det duket for partilederdebatt på TV2. En opptakt til den valgkampen vi nå er midt inne i. Etter en innledende runde om regjeringsalternativer og skatt, skulle våre fremste politikere debattere psykisk helse. Debattleder Oddvar Stenstrøm satte sørgmodige øyne i oss seere og sa: «Etter hjerte og kar-sykdommer, så er det psykiske lidelser som er mest utbredt her i landet. Likevel har myndighetene klart å legge ned 1600 døgnplasser i psykisk helsevern. 13 000 står i psykisk helsekø. Er dette ansvarlig helsepolitikk, Jens Stoltenberg? Agendaen var satt.

- Det vi har gjort er å legge om slik at det er færre plasser og flere som får behandling, sa Jens.
- Jeg mener det går altfor fort, sa Erna.
- Det er viktig at kommunene får bruke tid til å bygge opp kompetansen de trenger, sa Liv Signe.
- Vi må ha en opptrappingsplan med øremerkede midler, sa Siv.
- Vi må sette de med de største behovene først, ikke de som det går an å tjene penger på, sa Audun.
- Problemet med regjeringen er at den har bygd ned alt som er av ideelle og private plasser, sa Trine.
- Vi må ha langt større ambisjoner enn de styrende har i dag, sa Knut Arild. 

Og slik gikk debatten. Debatten om behandling, om behandlingsplasser og om nyansene i de ulike politiske løsningene på disse utfordringene. Eller problemene om du vil. Viktig debatt. En debatt som vi kommer til å se og høre mer til fram mot valget 9. september. Fordi helse nesten alltid er blant de sakene som det snakkes mye om før et valg, og fordi helse ser ut til å bli ekstra viktig i år. Jeg har i alle fall ikke sett så høye helsetall som flere målinger av velgernes saksprioriteringer nå viser. Det er nok ingen tilfeldighet at statsminister satte sitt aller beste kort, Jonas Gahr Støre, på helse i god tid før valget. Helseslaget må vinnes skal det være fnugg av realisme i håpet om rødgrønt gjenvalg.

Men det er noe halvveis over de psykisk helserelaterte debattene. For politikerne debatterer jo aldri de viktigste spørsmålene: Hvorfor får så mange mennesker psykiske problemer? Hva kan vi gjøre for at folk ikke havner i helsekøene? Mitt dykk ned i de partipolitiske stortingsprogrammene 2013-17 bekrefter inntrykket av en politikerstand som stort sett er enige om at tilbudet i dag ikke er godt nok, som har litt ulike løsninger på hvordan det skal bli bedre, men som ikke vil si noe om hva de, og vi, kan gjøre for å forebygge psykiske problemer. Er det ikke politikernes ansvar? Behandling er jo et politisk ansvar, men ikke forebygging?

For kort tid siden gikk min musematte i stykker. Jeg nevnte det for min kone og dagen etter hadde hun med seg en ny musematte til meg fra jobben sin. Hun jobber i Helsedirektoratet, og matten var laget av Rådet for psykisk helse. Da jeg skulle skrive denne artikkelen, tittet jeg for første gang etter for å se hva som faktisk står på matten. Og det viser seg å være 10 råd for et inkluderende arbeidsmiljø. Første råd er: «Bry deg. Alle trenger å bli sett og verdsatt».

Bry deg. De to ordene fikk tankene mine til å fare i retning av ei dame som virkelig bryr seg. Ei dame jeg ble kjent med «virtuelt», men som er høyst reell. Kristin Oudmayer heter hun. Hun har skrevet en hel bok om å bry seg. Og ikke bry seg. En mobbebok.

Hun holder inspirasjonsforedrag og leder UNICEFS prosjekt «Den ene». Essensen er at du kan være den ene. Det ene mennesket som bryr seg om et annet menneske. Et «bryderi» som gjør at det mennesket reddes fra å bli mobbet.

Å bry seg. Å kanskje være den som kan hjelpe den andre bort fra tankemønstre som kunne ledet til psykiske lidelser, det er minst like viktig innenfor psykisk helse. Jeg kan være den ene. Oddvar Stenstrøm kan være den ene. En partileder kan være den ene. Tenk om vi før valget, eller aller helst; etter valget, får denne debatten:

Psykiske lidelser er utbredt her i landet, sier Oddvar. Hva kan vi gjøre med det?
- Det vi bør gjøre er å bry oss mer, sier Jens.
- Jeg er helt enig, sier Erna.
- Det er viktig at alle blir sett, sier Liv Signe.
- Og hørt, sier Siv.
- Samt verdsatt, sier Audun.
- Vi har vært for lite opptatt av forebygging, sier Trine.
- Men nå har vi forstått at alle kan være den ene, jeg også, sier Knut Arild.  

Kommentaren trykkes i augustutgaven 2013 av Tidsskrift for norsk psykologforening

Lang valgkamp, lengre linjer og små forskjeller

I går inviterte våre, for tiden, to klart største partier, Ap og Høyre, til programdebatt. Debatter og prosesser som på kort sikt handler om å vinne valget i 2013, men på lengre sikt dreier seg om å trekke opp målsettinger for hvordan samfunnet vårt bør utvikle seg de kommende tiårene.

Høyres "debattnyhet" var noen trykte debatthefter. Mens Ap lanserte "Ditt forslag" - en spennende sosial-medie-løsning der man kan spille inn forslag på max 140 tegn og der man kan stemme forslagene opp eller ned. Begge partiene ønsker så åpne programprosesser som mulig. Da bør sosiale medier spille en nøkkelrolle. Gårsdagen bekreftet mitt inntrykk av at Ap foreløpig har et klart overtak på Høyre her. Selv om (rett skal være rett) Høyre inviterer oss til innspill i kommentarfeltet på deres nettside (forutsatt at du har en Facebook-konto) noen steder, mens du andre steder kan svare på Høyres spørsmål og sende inn til partiet (hvorfor får ikke vi andre se svarene/kommentarene?)

Hvordan griper de to partiene utfordringene i dagens samfunn an? Høyre satser på kraft. Det handler om å sikre bærekraft, livskraft og konkurransekraft. Også Ap var sugen på å bruke kraft, men da det ble oppdaget at "Samholdskraft" var et begrep som Vidkun Quisling sverget til, så erstattet man det med "samhold og tillit". I tillegg står kunnskap og velferd høyt oppe på Aps liste.

Høyre har en skarpere tilnærming ved å fremme noen påstander som peker på noen svakheter i vårt samfunn, som partiet vil vi skal ta stilling til. Mens Ap har en åpnere invitasjon med færre påstander og utstrakt bruk av (selektive) fakta som stort sett viser at Norge er et utmerket land å bo i. Disse ulike måtene å legge opp en programdebatt på, bør ses i lys av at Ap sitter i posisjon og Høyre i opposisjon. Dermed tilsier rollene deres at Høyre skal angripe, mens Ap skal forsvare seg.

På pressekonferansen i går, snakket Høyres nestleder Bent Høie om at partiet ikke bare har tanker for hvordan man skal vinne valget i 2013, men også planlegger hvordan en borgerlig regjering skal gjenvelges i 2017. Han holdt dessuten fram 2030 som et år som partiet er opptatt av å se fram mot.    

Høie (!) ambisjoner, selv om han forsikret på Twitter at Høyre slett ikke tar seieren i 2013 for gitt.


Høyre har lyktes med å bredde ut partiet. Man har klart å beholde, og endog øke, den høye velgertilliten på skatt og skole, parallelt med at man har fått et markant løft på det som lenge har vært partiets akilleshæl; helse- og eldreomsorg. I 2005 svarte bare seks prosent av velgerne at Høyre har den beste eldreomsorgen, i 2009 var det økt til 11 prosent (i følge valgundersøkelsene 2005 og 2009), mens Synovate målte det til 14,5 i høst.

Dette gjør Høyre til en langt farligere motstander for Ap. Høyre appellerer nå til partiets velgere i mye  større grad enn før, noe Ap åpenbart selv også har innsett. Det retoriske skiftet fra "kalde kalkulator-Høyre" til varme, "vi snakker mer om mennesker"-Høyre har slik sett lyktes. I følge Aps egne tall, står over 300 000 velgere mellom disse to partiene. Hvor flest av dem vipper, kan avgjøre valget. Lykkes Høyre med sin ambisjon om å bygge opp en troverdighet på velferdsfeltet som er så høy at velgerne mener partiet er et like trygt velferdsvalg som Ap, så er mye gjort. For Høyres force; frihet og "individ foran system" er det vanskelig for Ap å få gjort noe med. Aps hovedutfordring er derfor å beholde et sterkt sakseierskap på velferd og holde Høyre langt bak seg her. Dels gjennom å peke ut en kurs som utvikler "den norske modellen", og dels ved å trekke Høyres troverdighet i tvil.

Men den politikken som føres er viktigere enn hvem som fører den (selv om regjeringsskifter ofte er sunt i seg selv fordi det demmer opp for maktarroganse og misbruk). Og her skiller ikke Høyre og Ap seg veldig mye fra hverandre, hverken i det korte eller lange bildet. Statsbudsjettene de legger fram er stort sett like. Utenrikspolitikken er stort sett lik. Skolepolitikken er stort sett lik. Innvandringspolitikken er stort sett lik. Osv. Valget 2013 og valget 2017 og alle valg fram til 2030 og sikkert også etterpå, vil derfor handle om nyanser og retningsforskjeller. De er viktige nok, men langt unna så fundamentale som politiske debatter gjerne etterlater et inntrykk av.

Dagens regjering har vist seg å være en heller puslete "rød fare". Og den etterfølgende borgerlige regjeringen, enten den nå innsettes i 2013 eller 2017, kommer ikke til å rasere velferdsstaten.

Så langt derifra.