For sterkt vern

Trond Giske (Ap), Kristian Tonning Riise (H) og Ulf Leirstein (Frp) har misbrukt sin makt og begått så grove tillitsbrudd at alle er fratatt sine ekstra tillitsverv som hhv. nestleder, finansleder og sentralstyremedlem (Giske), Unge Høyre-leder (Riise) og justispolitisk talsperson og parlamentarisk nestleder (Leirstein). Ett verv beholder de: Stortingsplassen. Partiene kunne ekskludert dem, men de ville ha fortsatt som uavhengige representanter. Det gjør at eksklusjon neppe frister partiene.

Det er gode grunner for at vi har et sterkt vern av stortingsrepresentanter. Stortinget er vårt øverste folkevalgte organ. De innvalgte 169 representantene er valgt av velgerne og gitt tillit til å ta beslutninger på folkets vegne i fire år. Formelt er den enkelte representant personlig valgt, og det er bortimot umulig å bli fritatt stortingsvervet, da må det ligge særs tungtveiende argument til grunn, som at man er tildelt viktig oppdrag utenlands, slik Jens Stoltenberg fikk fritak da han ble NATO-sjef.

Reelt sett stemmer velgere flest på parti og ikke på person. Mange velgere har liten kjennskap til hvem som står på valglistene, men de stemmer på partiet som står dem nærmest ut i fra politikken partiet står for. I realiteten er det nominasjonene i fylkespartiene, og en relativt liten gruppe partimedlemmer, som i stor grad avgjør personsammensetningen av Stortinget. Det er gode argumenter for å tillate større grad av personvalg til Stortinget, bl.a. at velgerne bør få mer innflytelse over hvilke mennesker som skal representere dem. Samtidig gir et sterkt partivalg den fordelen at politikk og saker trenger personifisering til side.

Et naturlig spørsmål i kjølvannet av Giske, Riise og Leirstein, og i lys av vårt sterke partivalg, er om deres tillitsbrudd burde fått konsekvenser for stortingsplassen. Jeg mener ja. De fikk før 2017-valget tillit i partienes nominasjoner på et åpenbart sviktende grunnlag og burde nå vært fjernet som representanter for sine partier. De bør få sjansen til å komme tilbake, men bare i så fall ved at de eventuelt klarer gjenvinne sin tapte tillit i nominasjonen i fylkespartiene sine før 2021- eller 2025-valget. Tillitsbruddene bør få større konsekvenser enn at disse ufortrødent kan fortsette i sine stortingsverv.    

Riise, Leirstein og Giske burde mistet sine stortingsverv

       
Velgerne har mer makt til å påvirke sammensetningen av kommunestyrene. Det er også mye enklere å få fritak fra kommunestyrevervet, i mange tilfeller for enkelt. Men også en kommunestyrerepresentant har et sterkt vern. Og også ved kommunevalg stemmer velgere flest mer på parti enn person. En representant som velges inn, velges dermed inn også her primært fordi han eller hun er nominert av sitt parti til å representere det. Kjetil Hasselberg i Sørum ble valgt inn som Ap-representant i 2015, men fant ut at han ikke kunne stå inne for partiets politikk og er i dag «uavhengig» Venstre-mann. Han sitter fremdeles i kommunestyret og bidrar der til å berge et fortsatt Høyre-styre i kommunen. Det var neppe dette Sørum Ap og Aps velgere så for seg da han fikk deres tillit i 2015 – dette er å holde både parti og velgere for narr. Det burde ha vært en åpning i vårt system for at han kunne fratas sitt verv og erstattes med en vararepresentant.

Vernet om stortings- og kommunestyrerepresentanter er for sterkt. 


Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 5. februar 2018 

Lokaldemokratiets helter

Hva skulle vi gjort uten Åse Birgitte Skjærli (Nes V)
og alle de andre 10 000 lokalpolitikerne våre? 

Ved lokalvalget om to måneder skal vi velge inn over 10 000 mennesker som skal styre våre 428 kommuner og 19 fylker de neste fire årene. Disse menneskene skal ta lokalpolitiske beslutninger på vegne av oss velgere.

Det er slik vårt representative demokrati fungerer: Vi gir representantene legitimitet gjennom vår stemmeseddel, og de styrer på basis av vår tillit. Ved neste valg kan vi gi dem fornyet tillit eller trekke tilliten tilbake ved å stemme på andre.

I motsetning til rikspolitikken, består ikke folkevalgte lokalforsamlinger av mennesker som har politikken som jobb. Kommunestyrene og fylkestingene er tvert i mot amatørenes arena. Her er det stort sett bare ordføreren som har politikk som heltidsverv. De fleste er lokalpolitikere på fritiden sin.

Det kan reises mange kritiske spørsmål til fritidspolitikken. Blir de lokalpolitiske beslutningene gode nok når det er en haug med amatørpolitikere som fatter dem? Er det bare en håndfull erfarne politikere i hver kommune som reelt sett sitter med makten? Får kommunebyråkratene, med rådmannen i spiss, mer makt enn de har godt av?

Spørsmål som fortjener utdypning. Men det får bli en annen gang, for i dag vil jeg i stedet gi en uforbeholden hyllest til de som faktisk gidder holde på med politikk på fritiden sin. For det er også et demokratisk gode: Det gir liten avstand mellom velgere og politikere. En kommunestyrepolitiker er ikke noe opphøyd, han eller hun er en av oss.

Ca halvparten av kommunestyrerepresentantene skiftes ut ved hvert valg, det fører til at kommunestyret ikke stivner og blir en arena for husvarme folk som tenker likt. Friskt blod og nye tanker er en nødvendig betingelse for fornying. Møtegodtgjørelsen er beskjeden. Her er det ingen feite pensjonsordninger ala Stortinget. Drivkraften er ideell. Ønsker du å sitte i et kommunestyre i dag, så er hovedårsaken at du vil gjøre noe for lokalsamfunnet ditt uten å få betalt for det. I en tid der profesjonalisering og kommersialisering synes å bli stadig viktigere, representerer lokalpolitikken en fin motkraft.    

Til deg som snart går ut av lokalpolitikken nå, som i fire år har lest en haug med lange saksdokumenter, vært på noen morsomme, men flest kjedelige og innimellom altfor lange møter og brukt tid som du i stedet kunne brukt sammen med barna dine, kjæresten din, vennene dine eller på deg selv: Takk for at du gadd, og takk for den jobben du gjorde!

Til deg som står på en partiliste i år, og håper å bli valgt inn i kommunestyret fordi du ønsker påvirke utviklingen i din hjemkommune de neste fire årene, som har lyst til å lære, og som tar med deg noen nye ideer om hvordan ting bør gjøres: Takk for pågangsmot og for at du vil!

Til deg som går på nok en periode som lokalpolitiker, som tar med deg den politiske kunnskapen du har ervervet deg gjennom mange år, som representerer lokalpolitisk kontinuitet, som hjelper de nye med å forstå skrevne og uskrevne regler og koder, som påtar deg ansvar, i stedet for å fraskrive deg det: Takk for at du orker! 

Og til deg som er sammen med en lokalpolitiker, har en pappa eller mamma, bestefar eller bestemor, venn eller kollega som er det, og som gjerne skulle brukt litt mer tid med han eller henne: Takk for din tålmodighet!

Uten deg stopper lokaldemokratiet vårt opp.   



Omskrevet versjon av kommentar i Romerikes Blad 6. juli