Bård Vegar jevnet ut Malin

Malin og Bård Vegar inngikk en pakt. Bård Vegar brøt pakten. Han havnet på Stortinget, hun havnet utenfor.

«Pakten» gikk ut på at SVs toppkandidat Bård Vegar Solhjell skulle ta et direkte distriktsmandat i Akershus ved høstens valg, slik han gjorde ved forrige valg. Mens KrF-topp Malin Stensønes skulle ta utjevningsmandatet i fylket, slik Knut Arild Hareide gjorde for partiet i 2009. Slik gikk det ikke. Der Knut Arild hadde stang inn, hadde Malin stang ut.




Lysklætt-rekorden
KrF gjorde det litt bedre i Akershus i år enn sist: 3,2 prosent og drøyt 10 000 stemmer nå, mot 3,1 prosent og drøyt 9 000 stemmer forrige gang. Men i motsetning til 2009, fikk SV denne gang for få stemmer i Akershus til å ta ett av de i alt 16 direktemandatene i kretsen. Det førte til at det 17. og siste mandatet, utjevningsmandatet, i praksis ble en ren duell mellom Bård Vegar og Malin. En duell som Malin tapte. Et fortjent tap sett på bakgrunn av at SV fikk 1 000 stemmer mer enn KrF i Akershus.

Men ser man på de i alt 19 personene som ble valgt inn som utjevningsmandat (ett fra hvert av våre fylker) i høst, så har Malin langt flere stemmer bak seg enn mange av de som kom inn på Stortinget fra andre fylker. Hennes partikolleger Geir Bekkevold i Telemark og Anders Tyvand i Vestfold kom begge inn med under 7 000 stemmer. Og Kirsti Bergstø (SV) i Finnmark havnet på Tinget med under2 000 stemmer bak seg. «Rekorden» innehar Venstres Vera Lysklætt (bildet) da hun i 2005 kom inn med skarve 826 stemmer i ryggen.


Utjevningsordningen kan synes å slå tilfeldig ut, men er basert på en matematisk logikk som gir en viss mening. Ønsket om å redusere skjevheter ligger til grunn for at vi har denne ordningen i vårt valgsystem. Nærmere bestemt skal ordningen bedre samsvaret mellom velgernes stemmegivning og sammensetningen av Stortinget. I praksis får små partier de fleste utjevningsmandatene. Det henger sammen med at småpartiene ofte kommer dårlig ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene og dermed «jevnes ut» ved at de får mange av de 19 utjevningsmandatene.

Sperregrensen
Sperregrensen er fire prosent, noe som betyr at et parti må over fire prosent på landsbasis for å kunne være med i kampen om disse 19 mandatene. Det var helt på nippet at det holdt for SV i år, partiet karet seg så vidt over med sine 4,09 prosent. Hadde partiet fått 2 600 færre stemmer, ville partiet vært under og Bård Vegar Solhjell hadde være ute av rikspolitikken.

For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I år vant KrF fem distriktsmandater. Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater. Partiet skulle hatt sju, noe som ga dem fem utjevningsmandater. Osv.

Blokkert
For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hvert fylke. Høyeste andel stemmer som ikke førte til distriktsmandat, hadde i år Venstres Iselin Nybø i Rogaland. Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte andel hadde Bård Vegar Solhjell som ble tildelt utjevningsmandat nr. 2. Siden hvert fylke kun har ett utjevningsmandat, ble Malin Stensønes sin mulighet dermed blokkert.

Bård Vegar jevnet Malin ut av Stortinget.


Innlegget stod på trykk i Romerikes Blad 25.november 2013