Valgordningen

Med Stortingsvalget 2013 bare få dager unna, er trolig tiden bra inne for en smule folkeopplysning om den norske valgordningen. Her er noen hovedpunkter:

Stortingsvalg: Noen ganger kan man få et inntrykk av at vi skal ha regjeringsvalg. Men det er altså valg til Stortinget vi skal ha. Stortingsvalget innebærer at vi velgere skal velge inn de 169 representantene som skal styre på vegne av oss de kommende fire årene. I 1820 var det 77 representanter, deretter har antallet (med ett unntak: 1862) økt jevnt og trutt. Den siste økningen kom fra 165 til 169 mandater i 2005. Stortingets hovedoppgaver er å vedta lover, bevilge penger og kontrollere regjeringen.

Valgkretser: Landet er delt inn i 19 valgkretser. Hvert fylke utgjør en valgkrets. Derfor er det mer riktig å snakke om 19 valg i stedet for ett. Antallet kretser har vært stabilt helt siden 1973 da Hordaland ble slått sammen med Bergen.

150 distriktsmandater: De i alt 150 distriktsmandatene fordeles på hver valgkrets etter en formel der hver innbygger i fylket teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor). Dette gir en overrepresentasjon av arealtunge og folkefattige kretser som Finnmark og en underrepresentasjon av små og folkerike kretser som Oslo, Akershus og Vestfold. Fordelingen justeres i takt med befolkningsutviklingen hvert 8. år. I år får Oslo +2, Akershus +1, Rogaland +1  og Hordaland +1 flere mandater enn i 2005. Mens Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt mandat.

Det gir i år følgende valgdistriktsfordeling: Oslo 18, Akershus 16, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Vest-Agder 5, Troms 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 4, Aust-Agder 3 og Sogn og Fjordane 3.

Fordelingen justeres på nytt i 2021.

Vi har forholdstallsvalg her i landet. Det betyr at partiene tildeles stortingsmandater i hver valgkrets som står i forhold til antallet stemmer de får. Motsatsen til en slik ordning er flertallsvalg, som de f.eks har i USA og Storbrittania, der "vinneren tar alt" (bare partiet som får flest stemmer blir representert i kretsen). Vi hadde flertallsvalg på starten av 1900-tallet, men vi gikk bort fra dette og innførte forholdstallsvalg i 1921.

Distriktsmandatene fordeles på partiene etter stemmetallet i hver enkelt valgkrets etter en modifisert oddetallsmetode (St lague) med deletallsrekken 1,4, 3, 5, 7 osv. Det første delingstallet på 1,4 representerer en "sperreterskel" som gir store partier en viss overrepresentasjon og små partier underrepresentasjon.

19 utjevningsmandater
I 1989 ble en utjevningsordning med 8 utjevningsmandater innført. Antallet ble økt til 19 i 2005, ett utjevningsmandat til hver valgkrets. Ordningen ble innført for å bøte på at de små partiene kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene. For å være med i kampen om disse 19 utjevningsmandatene, må et parti få fire prosent eller mer nasjonalt. En folkelig forklaring på hvordan utjevningsmandatene fordeles finner du her, og en mer teknisk her.

3 prinsipper
Oppsummert kan man si at den norske valgordningen hviler på tre hovedprinsipper:

1. Rimelig samsvar mellom stemmegivning og partienes representasjon på Stortinget.
(Forholdstall, Utjevningsmandater)

2. Styringsdyktighet. Demme opp for et fragmentert storting.
(Sperreterskel)

3. Tilgodese utkantstrøk.
(Arealfaktor)


Prinsippene står i strid med hverandre. I 2009 fikk f.eks. de borgerlige opposisjonspartiene H, Frp, KrF og V ca 50 000 stemmer mer enn regjeringspartiene Ap, SV og Sp. Likevel fikk de rødgrønne et flertall av stortingsmandatene og beholdt regjeringsmakten.