lørdag 18. desember 2010

Betenkelige partibytter

Hele fem representanter i Drammen bystyre har byttet parti i løpet av inneværende kommunestyreperiode. I tillegg til et par bytter i omegn fikk dette meg til å reflektere rundt partibytter som demokratisk fenomen i Drammens Tidende i går:


Det politiske systemet i Drammen og omegn har vært preget av mange partibytter i det siste. Byttene har problematiske sider.


Etter valget i 2007 fikk Frp valgt inn ni representanter i Drammen bystyre. Nå har Frp bare seks igjen. I tur og orden har Kjell Jensen, Randi Schea og Freddy Hoffmann forsvunnet bort fra partiet. Schea og Hoffmann har i stedet søkt husly i Høyre, mens Jensen valgte å hoppe over til Bylista. Ei heller Aps bystyregruppe er helt hva den var i starten av denne valgperioden. Yosuf Gilani forsvant over til Venstre, mens Ravi Sunder søkte til Høyre. Dermed har Høyres gruppe økt fra 18 til 21 pga. partibyttene, mens Bylista og Venstre begge har fått doblet sin gruppebeholdning fra en til to. Alle disse er nok glade for forsterkningene, men er det ikke velgerne som egentlig bør bestemme hva slags partisammensetning bystyret skal ha?

Det er ikke bare i Drammen at folkevalgte har valgt seg over til andre partier enn de som de ble valgt inn for. I Røyken fant KrFs toppkandidat i Buskerud ved stortingsvalget i fjor, Eva Høili, ut at det ble for trangt for henne i dette partiet og meldte overgang til Høyre. I Nedre Eiker meldte Kaare Fredriksen seg ut av Frp og fortsatte som uavhengig en stund, inntil han sluttet seg til Aps gruppe. Hans glideflukt har også endret balansen mellom blokkene i denne valgmessig meget jevne kommunen.


Det kan være gode, og mindre gode, grunner til at folk skifter mening etter hvert som tiden går. Følelsen av å være uønsket i eget parti, kombinert med personlige motsetninger, kan bli så uoverstigelig at veien til utmelding blir den ærligste og eneste farbare. Kommer man på kant med eget parti også politisk, så kan det å gå på akkord med seg selv bli en altfor tung bør og bære på. Til partibytternes forsvar skal det også sies at mange av byttene har kommet langt uti kommuneperioden.


En folkevalgt må imidlertid uansett tenke seg om mer enn en gang før han går til det skritt å melde seg ut av sitt opprinnelige parti. Fordi han ved å melde seg ut av partiet, bryter kontrakten med sine velgere. En kontrakt som går ut på at representanten skal representere det partiet som han gikk til valg på. Enten dette representative organet heter kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Representantene sitter i disse politiske maktorganene på vegne av sine velgere. De er velgernes stedfortredere og innehar dermed tillitsverv. Å frasi seg dette tillitsvervet inne i en valgperiode, er et tillitsbrudd.

Her til lands stemmer velgere primært på partier og ikke på personer, selv om det også er et visst innslag av personvalg innbakt. Derfor er ikke en representant først og fremst en representant for seg selv. Han er en representant for partiet og partiets velgere. I så måte innebærer en utmelding at man svikter sine velgere. Etter min oppfatning blir velgersviket ytterligere forsterket når representanten ikke fortsetter sin politiske virksomhet som uavhengig, men endog går inn i et annet og konkurrerende parti og blir en representant for dette i stedet.

Betyr dette at vi bør lage et forbud mot utmelding for folkevalgte representanter? Jeg tror det har svært lite for seg. Av den grunn at vi har med mennesker å gjøre. Frie mennesker bør ikke tvinges til å være i et parti de åpenbart ikke har lyst å være i. Derimot er det mulig å se for seg at representanter som går ut av et parti, bør erstattes av sine respektive vararepresentanter ut valgperioden. En slik ordning vil bety at maktbalansen som velgerne har bestemt, ikke kan endres. Et alternativt forslag kan være at utmeldte må forbli uavhengige ut perioden. Begge disse forslagene kan det også reises gode innvendinger mot, men tiden er nå moden for reelt å vurdere dem.

De hyppige partibyttene i Drammen og omegn har aktualisert debatten om konsekvensene av slike skifter. Det er en debatt som mange politikere og velgere bør delta i. Fordi det handler om demokratiet vårt og hvordan vi vil at det skal utformes og utøves.



4 kommentarer:

  1. Et par kommentarer:

    1. Verv er personlige, man stemmer ikke "primært" på partier.

    2. At representanten tvinges til en periode av uavhengighet istedenfor å bytte parti forandrer ikke maktbalansen, en nå uavhengig representant fra Høyre kan like godt stemme med AP i alle saker selv om han ikke kan bli medlem.

    3. Stemmene til representantene følger, spesielt i kommune og fylkessaker, ikke alltid en partilinje. Det er faktisk svært ofte store utbrytergrupper, så denne kunstige og svært udemokratiske modellen om "partiet" som den høyeste maktform og mål i politikken er falsk.

    SvarSlett
  2. Politikere som enkeltpersoner går primært til valg på et valgprogram. Dette programmet er deres kontrakt med velgeren.

    I løpet av 4 år endres situasjonen, andre saker enn valgprogrammet aktualiserer seg, og disse sakene kan være det være uenigheter om innad i et parti.

    Lokalpolitikerne bør ikke innad i at parti pådyttes partipisk ut over valgprogrammet. Men det skjer ofte at partigrupper binder opp sine kommunestyre- og fylkestingsmedlemmer i andre saker enn valgprogrammet. Det blir det intern fustrasjon og konflikter av.

    Men om en går ut av en partigruppe, bør en ikke kaste på båten det programmet som en gikk til valg på. Det er det som er ens kontrakt med velgeren.

    SvarSlett
  3. Anonym: 1. Verv er personlige, men velgere flest stemmer på parti. Ergo har man vervet i kraft av å være representant for partiet og partiets velgere.

    2. Enig

    3. Representantene følger som regel flertallsvedtak i eget parti. Det finnes mange unntak både lokalt og nasjonalt, men de er unntak. Hvorfor mener du partidemokrati er udemokratier? Har vi eksempler på fungerende demokratier uten at partier er involvert?


    Atelier Kari: Enig i at valgprogrammet er en del av kontrakten. Men bare en del. Fordi velgere flest leser hverken valgprogram eller partiprogram, men stemmer på parti ut i fra annen type informasjon. Dermed utgjør partiidentitet og partitilhørighet også en del av kontraktsgrunnlaget etter mitt skjønn.

    SvarSlett
  4. ...od get er fordi at det ikke kan 100% avgjøres om velgerne stemmer på partier eller personer, at det aldri vil vedtas en lov som søker å regulere det.
    Personlig er jeg enig med forslaget å erstatte de som trer ut av partiet (og dermed bystyret) med varaene sine.

    SvarSlett