torsdag 10. juni 2010

Oslo og Akershus er Venstres livsforsikring

Torsdag er en fin dag å bruke på å ta en titt på Venstres geografiske profil. Vårt eldste parti var tidligere Norges fremste bygde- og motkulturparti. Men det var den gang da. For nå har partiet sin største styrke på det mest sentrale Østlandsområdet.

Ved valget i 1945 var Oslo og Akershus blant Venstres desidert svakeste valgkretser. Ved valget i fjor var Oslo og Akershus partiets to beste kretser. Det sier noe om den oppsiktsvekkende utviklingen som partiet har vært igjennom.

Valget i fjor ble som kjent en katastrofe for Venstre, i den grad man bør bruke slike begrep om et partis tilbakegang. Venstre-elendigheten ble imdilertid noe mindre elendig enn den ellers kunne vært, takket være at styrken i Oslo og Akershus medførte at partiet tross alt ble representert på Stortinget med to representanter.

Når vi går litt bak tallene, så viser det seg at Venstres resultat på 6,4 i Oslo faktisk var hakket bedre, relativt sett, enn resulatet i 2005. Eller sagt på en annen måte: Venstre gikk litt mindre tilbake i Oslo enn på landsbasis. Men for all del: Venstre gikk solid tilbake også i Oslo, som i alle andre fylker. Med et eneste unntak, og det var Finnmark hvor partiet faktisk kunne notere et lite tidel i pluss (en aldri så liten Vera Lysklætt-effekt..?)

I Akershus beholdt partiet sitt ene mandat. Partiet hadde OK margin ned, men heller ikke mer da det tross alt var det siste faste mandatet man kapret i fylket. Like fullt; skulle partiet ei heller ved valget i 2013 klare å karre seg over sperregrensen, så vil Oslo og Akershus trolig nok en gang sikre partiet stortingsrepresentasjon fram mot 2017 slik at man også i neste periode i alle fall har en liten parlamentarisk plattform å jobbe videre på. For husk at Oslo trolig vil få to mandater mer, mens Akershus ligger an til ett mandat mer sammenlignet med dagens mandatfordeling - noe som gjør det litt lettere for et Venstre under sperregrensen å henge med videre. Slik sett utgjør Oslo og Akershus partiets livsforsikring p.t.

Derfor er det med en viss grad av undring jeg leser den autoriserte Sponheim-biografien. Der sier den avgåtte partilederen bl.a. at:
- Dette akademiske, borgerlige Venstre har skaffet seg velgere i Oslo og i de andre byene, men det representerer etter min mening ikke det genuine sentrum. Det går an å argumentere for at det er det partiet Venstre bør være, men det er ikke et parti som fyller en sentrumsrolle i politikken, og etter mitt syn er det døden for Venstre å få en slik todeling av norsk politikk. Hele kyst-Venstre med den store sosiale samvittigheten, kombinert med troen på småbedrifter, på at folk må kunne tjene penger, det har blitt svekket med all Oslo-dominansen vi har fått i dette partiet. Her har det vært en utvikling i Venstre som jeg ikke har klart å demme opp for.

Jeg finner Sponheims analyse meget snodig. Fordi jeg er av den oppfatning av Venstres delvise suksess under Sponheim, nettopp skyldes at partiet under hans ledelse plasserte seg klarere på borgerlig side enn hva forgjenger Odd Einar "giftet seg med Gro" Dørum gjorde. I så måte burde Sponheim glede seg over den sterke framgangen i Oslo og Akershus i stedet for å nærmest gremmes.

Sponheim manglet drøyt 300 stemmer på stortingsplass. Hadde Hordaland hatt det ene mandatet ekstra som de kommer til å få ved neste valg, så ville han i dag vært stortingsmann i stedet for fylkesmann. Dette betyr at også i Hordaland er det brukbare muligheter for Venstre-representasjon i 2013, selv om partiet nok en gang skulle havne under sperren. For fremdeles så gjør partiet det bedre enn landsgjennomsnittet i Hordaland. Det samme gjelder i Rogaland. Venstres fire beste fylker, er dermed også landets fire mest folkerike fylker.

Venstre har derimot nesten kollapset i Møre og Romsdal. Partiet ble ganske nøyaktig halvert fra 2005 til 2009 her. Også i nabofylket Sogn og Fjordane går det brattere utforbakke enn i resten av landet.

Generelt fortsetter Østfold, Hedmark, Telemark og våre fire nordligste fylker  å være Venstres største problemfylker - selv om Finnmark som nevnt ble et lite Venstre-lyspunkt.    

4 kommentarer:

  1. Jeg tror at det vil være veldig enkelt for Venstre å distansere seg fra de opprinnelige kjerneområdene og å spisse sin profil som et borgerlig-liberalt parti. Men slik situasjonen er i dag vil Venstre aldri bli et stort parti i Oslo eller Akershus. Dette er tradisjonelle høyrebastioner og med mindre Høyre tar et godt steg i høyrepopulistisk retning vil de fremdeles være førstevalg for en stor del av dem det urbane Venstre ser for seg som sine kjernevelgere.

    Dette blir mye synsing fra min side, men hvis Venstre gjør ting riktig i distriktene kan det bli et stort parti mange steder. Hvis Venstre klarer å posisjonere seg som et reelt alternativ til AP og til FrP kan de finne mange velgere i distriktene. *Hvordan* dette skal gjøre, er jeg mer usikker på, men at velgergrunnlaget finnes der ute i distriktene er jeg ikke i tvil om.

    SvarSlett
  2. Hei,

    Denne analysen tar for seg det premisset at Venstres nye medlemmer og velgere er av samme type som de gamle.

    Dette tror jeg sender analysen din rett ut i grøfta.

    Venstre vedtok for få år siden de 10 liberale prinsippene som sitt grunnfjell. Den voldsomme medlemsveksten som skjedde før valget, men aller mest etter, vil jeg påstå er et resultat av dette.

    Oss nye er mer opptatt av sosialliberalismen enn Venstre. Hvilket faktisk betyr at om Venstre kjører som de har gjort de siste 40 årene, vil de miste den sjansen de nå har til å komme tilbake.

    En sosialliberalistisk velger er faktisk alle de som nå kaller seg lyseblå eller lyserød og som i sitt stille sinn synes at den beste samarbeidsregjeringen de kunne tenkt seg, var en AP-Høyre regjering.

    Og disse velgerne 30% av velgermassen, jevnt fordelt utover Norges land. Mange av de er nå det moderate Høyre eller AP. De finnes også i andre partier i mangel av alternativer.

    Men de hører egentlig hjemme i Venstre. Ikke fordi de føler hardt for småbedrifter eller skole. Men fordi de har de følgende verdiene i bunn:

    LIBERALE GRUNNPRINSIPPER.
    1. Menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter.

    2. Målet for enhver politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettighetene er frihet, eiendomsrett, sikkerhet mot og rett til motstand mot undertrykkelse.

    3. Opphavet til all suverenitet er etter sitt vesen hos folket.

    4. Friheten består i å kunne gjøre alt som ikke skader andre; utøvelsen av hvert menneskes naturlige rettigheter har altså bare de grenser som sikrer andre medlemmer av samfunnet de samme rettigheter. Disse grenser kan bare bestemmes av loven. Loven har bare rett til å forby handlinger som er skadelige for samfunnet. Det som ikke er forbudt i loven, kan ikke bli hindret, og ingen kan tvinges til å gjøre det som loven ikke befaler.

    5. Loven er uttrykk for folkeviljen. Alle borgere har rett til, personlig eller gjennom sine representanter, å være med på å utforme den. Den skal være den samme for alle, enten den verner eller straffer. Da alle borgere er like for loven, har de lik adgang til alle verdigheter, embeter og offentlige ombud etter sin dyktighet og uten annen forskjell enn forskjellen i deres dyder og talenter.


    Dette er det kun Venstre som står for fullt og helt. Og de evner fortsatt ikke å bruke denne sprengkraften for alt det er verdt.

    Vi jobber med det.

    SvarSlett
  3. Jeg tror ikke Plotinus finner så mange velgere, eller politikere, i Norge som er særlig uenige i de prinsippene som listes opp over. Det er når konkrete saker tar oppmerksomheten at forskjellene mellom partier dukker opp, og velgere kan beveges.

    Venstre har i stor grad "byttet" velgere. Partiet har fått en profil, geografisk og sosial, svært lik den som DLF hadde etter splittelsen.

    Som jeg skrev i min analyse etter valget: http://olemski.blogspot.com/2009/09/valget-2009-venstre.html så har vi et parti som geografisk og sosialt ligner svært mye på dette "nye" Venstre. Så lenge Høyre ikke dummer seg for mye ut er dette Venstres problem.

    SvarSlett
  4. Nå er det jo generelt sett ikke overraskende at små partier har størst sjanse i store fylker. Dette kan også smitte over på velgerne, som kanskje oppfatter småpartienes kandidater i store fylker som mer reelle kandidater, enn deres partifeller i småfylkene.

    Også Rødt ligger nærmest mandat i Oslo og Hordaland.

    Her har jo velgerne også mer enn delvis rett. Stemmer du Venstre i Aust-Agder, Telemark og Fjordane, kan du slett ikke være sikker på at du egentlig stemmer på den lokale kandidaten. Utjevningsmandatene er jo mer eller mindre ukjente kandidater til valgresultatet foreligger.

    Ellers er å bemerke at om Sponheim hadde vært litt mindre stor på det - og kostet på seg litt mer tilstedeværelse "grasrotarbeid" i egen valgkrets, så hadde han antakelig fått de drøyt 300 stemmene han manglet.

    SvarSlett