torsdag 3. desember 2009

Flertallsregjering uten flertall

Tidligere i uken pekte jeg på de store fylkesmessige skjevhetene som ligger innbakt i den norske valgordningen. Skjevheter som også OSSE synes er altfor store. Nå skal jeg se nærmere på de partimessige skjevhetene som vår ordning med arealfaktor på 1,8 poeng, sperredivisor på 1,4 og sperregrense på 4 prosent fører med seg.

Nedenfor har jeg derfor regnet ut hvor mange stemmer/velgere som står bak hvert stortingsmandat.

Ap 14 829
KrF 14 875
Frp 14 993
Sp 15 001
SV 15 124
H 15 415
V 52 072

Som vi ser, så har Ap de billigste mandatene. Mens Venstre kommer desidert dårligst ut. Ei heller Rødt har særlig grunn til å være fornøyd med den norske valgordningen. Deres 36 000 velgere ga ikke et eneste mandat. En stemme på Venstre eller Rødt telte altså veldig mye mindre enn en stemme på Ap. Bør det være slik at valgordningen "gir mest til den som har mest fra før" - stikk i strid med partiets egen retorikk og politikk på andre felt?

Så skal vi ta en titt på forholdet mellom andel stemmer og andel mandater:

Ap 35,4 prosent stemmer. 37,9 prosent mandater
KrF 5,5 prosent stemmer. 5,9 prosent mandater
Frp 22,9 prosent stemmer. 24,3 prosent mandater
Sp 6,2 prosent stemmer. 6,5 prosent mandater
SV 6,2 prosent stemmer. 6,5 prosent mandater
H 17,2 prosent stemmer. 17,8 prosent mandater
V 3,9 prosent stemmer. 1,2 prosent mandater

De tre rødgrønne regjeringspartiene fikk samlet sett 47,8 prosent stemmer og 50,9 prosent mandater. De fire opposisjonspartiene fikk 49,5 prosent stemmer og 49,1 prosent mandater. Vi har nå, som i perioden 2005-2009, en "flertallsregjering" som ikke har noe velgerflertall bak seg.

Er det greit at vi har en valgordning som konstruerer flertall som ikke finnes?

7 kommentarer:

  1. Et regnestykke som rett og slett ikke tar høyde for sperregrensen er i seg selv temmelig verdiløst. Venstres stemmer i fylker hvor de ikke fikk direktemandater er tåpelig å regne inn. Det er innlysende. Det samme gjelder selvsagt stemmer til Rødt også.

    Synes likevel regnestykket for de øvrige partiene er interessant. De viser jo at forskjellen i antall stemmer bak stemmer de ulike partienes mandater er marginale. Altså faller dine egne påstander på sin egen urimelighet med bakgrunn i ditt eget regnestykke.

    Vel blåst....

    SvarSlett
  2. Hvorfor er det tåpelig å regne med de som stemte på Venstre?

    Hvilke av mine påstander er det som her faller?

    SvarSlett
  3. Har du lest denne artikkelen til bernt aardal?

    http://home.online.no/~b-aardal/

    SvarSlett
  4. Ja, har lest den.

    At Aardal har behov for å forsvare en valgordning han selv har vært med på å utforme, er vel ikke spesielt oppsiktsvekkende? Legg merke til at han i sine beregninger ikke ser på Norge som en valgkrets, parallelt med en nøytral mandatbergningsmetode. En helt proporsjonal ordning ville gitt de rødgrønne 81 eller 82 mandater.

    Når 47,8 prosent er nok til å kapre et flertall av mandatene, så er det å konstruere et flertall via valgordningen. Det skjønner vel alle?

    SvarSlett
  5. Hva er alternativet?

    Et opplagt alternativ er å fjerne sperregrensen. Da vil utjevningsmandatene i større grad gå til "småpartier". Dette kan gjøre det vanskeligere å finne stabile flertall i Stortinget. For tida vil jeg naturligvis gjerne heller ha et annet flertall i Stortinget, men jeg ser argumenter for sperregrense.

    Andre land har mer ekstreme ordninger enn oss. I Storbritannia er det rutine at ett av de store partiene får flertall i Underhuset, til tross for at de sjelden får flertall i folket. Det sørger de liberale for. Ettmandatskretser gjør det umulig for mindre partier å komme opp. Dette gjør ihvertfall at man får veldig stabile regjeringer i fem år av gangen - men naturligvis ganske lite å velge blant for velgerne...

    Det finnes ikke enkle fasitsvar her på hva som er best.

    SvarSlett
  6. Den brititiske ordningen gir perverse utslag og er definitivt ikke noe å trakte etter. Liberaldemokratene blir kraftig diskrimininert år for år. Det var en grunn for at vi forlot flertallsvalg i 1921...

    Det finnes flere alternativer. Jeg vil, i rangert rekkefølge trekke fram tre:

    1) Gjøre Norge til en valgkrets og erstatte fjerne "styringstillegget"/sperredivisoren på 1,4 med første delingstall=1.

    2) Redusere antallet valgkretser til fire (f.eks. Øst, Vest, Midt, Nord), fjerne arealfaktoren og sette første delingstall=1.

    3) Beholde dagens 19 valgkretser, men gjøre fordelingen proporsjonal ift. innbyggertall. Også her med første delingstall=1.

    Jeg er også tilhenger av å redusere antallet stortingsrepresentanter til f.eks. 100 (eller 101 for å unngå stemmelikhet).

    SvarSlett
  7. Synes regnestykkene dine viser at det du hisser deg opp for både titt og ofte ikke er så veldig mye å hisse seg opp over.

    De eneste som virker å ha grunn til å hisse seg opp er de som stemmer på partier som faller under sperregrensen. Men det er jo en risiko man tar og er klar over når man putter lapp i urne.

    SvarSlett