Mannen mot strømmen

Jeg utarbeider analyser for Drammens Tidende i forbindelse med høstens stortingsvalg. I en analyse som ble publisert i denne gode lokalavisen i går, så vurderte jeg Sps og Per Olaf Lundteigens muligheter på følgende måte:

Mannen mot strømmen

Per Olaf Lundteigen har viet sitt politiske liv til å slåss motstrøms. 14. september kan Buskeruds velgere sette en rikspolitisk stopper for ham.

Senterpartiet og Per Olaf Lundteigen. Det er noe fascinerende med et parti og en fyr som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot samfunnets strømninger. Lundteigen er den som i dag klarest viderefører partiets lange hjertesaktradisjon; landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad handler om subsidier og beskyttelse.

I litt videre forstand er partiets hovedsak å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har bare delvis lyktes. Flyttestrømmen er sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Norge urbaniseres, og det blir færre og færre bønder. Samfunns- og velgerutviklingen jobber i mot Sp. Men både Sp og Lundteigen er seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som ikke minst gjenspeiles på lokalplanet, hele 87 av dagens ordførere kommer fra Sp. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.

Senterpartiets jubelvalg kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter – deriblant Lundteigen. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier under folkeavstemningen. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. Lundteigen blåste mest. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.

Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år i solen. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Lundteigen røyk ut, men fikk en posisjon som statssekretær i Kommunaldepartementet fra 1999. Ved 2001-valget nådde Sp et foreløpig lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp og Lundteigen ute for godt?

Nei. Lundteigen posisjonerte seg i kommunestyret i Øvre Eiker fra 2003, partiet reiste seg og Lundteigen kom tilbake på Tinget i 2005 – godt hjulpet av et nytt valgsystem som ga Buskerud to flere mandater enn tidligere. Partiet inngikk i et historisk regjeringssamarbeid med Ap og SV. Anne Enger Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert seks år etter hennes avgang– som et produkt av KrFs og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de ble for små til å regjere alene. Sp har nå i fire år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort. Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel.

Så sterk at det vil holde for Lundteigen denne gang også? Godt spørsmål. Og siden jeg skal være en slags ekspert, så bør jeg kunne svare på slikt. Mitt svar er at han har en reell mulighet, men at det er større sjanser for at han ryker ut. Slik det ligger an akkurat nå, med Sp-nivåer nede på fem-tallet, så vil det neppe holde for ham. Jeg tror Lundteigen vil trenge rundt sju prosent for å ta det siste faste mandatet i Buskerud. Sp-folk har det med å ta dårlige målinger med betydelig innslag av stoisk ro og hevde noe slikt som at ”vi gjør det alltid bedre ved valg enn på målinger”. Jeg har gått igjennom alle stortingsvalgkamper siden 1993 og har funnet at det er en viss dekning for det. Sp har gjerne en oppadgående kurve fram mot valgdagen. Men Sp-ere bør slett ikke ta det for gitt. For i 1997 var tendensen den stikk motsatte. Da falt partiet tungt inn mot valget.

Lundteigens beste mulighet ligger, som i 2005, i ujevningsmandatet. Dette ser ut til å stå mellom ham og SVs Magnar Bergo. For øyeblikket blokkerer Bergo dette mandatet for Lundteigen. Skulle derimot SV få et løft som vil være nok til å sende Bergo inn på fast mandat, så kan det gi en ny åpning for at mannen mot strømmen får slåss motstrøms i fire nye år. Til glede og forargelse.

Onar Åm i tet

Det har vært en massiv mobilisering for Onar Åm i dag. Ikke mindre enn 107 stemmer har han kunnet innkassere på min uhøytidelige bloggkåring, noe som pt. gir ham en solid ledelse.

Nominasjonen av Åm var kontroversiell. Både Synve og Fredrik Mellem var sterkt kritiske og mente at Åms skriblerier overhode ikke kvalifiserte ham til en plass på listen. De som eventuelt ikke vil at Åm skal plukke hjem denne ærefulle bloggtittelen, må nå motmobilisere.

Tore O. Sandvik er nærmest Åm med 52 stemmer. Deretter følger Are Slettan og Oddbjørn Evenshaug. Jeg har også registrert at Hanne Blåfjelldals tilhengere har begynt å røre på seg.

Også Heidi Nordby Lunde er litt på gang, selv om hun etter eget sigende har abdisert (hva?? er hun ikke bloggdronninga lenger??).

Til slutt:
Skulle det eventuelt være muligheter for å manipulere avstemningen, ved å stemme fra ulike maskiner etc (jeg har ikke undersøkt hvilke slike muligheter som ligger der), så kan jeg ikke annet enn å be om at folk er anstendige og kun stemmer en gang.

Frp mot tidenes valg

Jeg har, i anledning Frp-landsmøtet til helgen, brukt starten av denne uken til å regne på partiets mandatsjanser i samtlige 19 valgkretster. Min Frp-analyse ligger nå ute på Minervas nettsider.

Are Slettan og Sondre Olsen haler innpå

Dag to i kåringen av Norges beste politiske blogger er unnagjort. Godt over 2oo har stemt til nå, og Tore O Sandvik holder fortsatt ledelsen. Men ledelsen hans er skrumpet inn og han utfordres nå særlig av Are Slettan og Sondre Olsen. Også Oddbjørn Evenshaug-fansen har begynt å røre på seg, noe som har ført ham opp til fjerde plass. Kjetil Løset holder femte, knepent foran Knut Johannessen.

Kvinneandelen på min nominasjonsliste er stusselig (3 av 20 - er det virkelig slik at menn lager bedre politiske blogger enn kvinner?). Og både Astrid Meland og Hanne Blåfjelldal sliter foreløpig med å sanke stemmer.

Derimot har noen av Heidi Nordby Lunde sine mange lesere begynt å finne veien til min avstemning, noe som har gitt henne et lite løft etter en treg start. Også Jan Arild Snoen har kunnet notere seg for de ni første stemmene denne dagen.

Nå er det 11 dager igjen. Ikke til jul, men til avstemningsslutt. Det betyr at det er mange dager å mobilisere på...

Tore O leder

Etter snart en dags avstemning i kåringen "Norges beste politiske blogger", har ca 100 avlagt stemme. Sør-Trøndelags fylkesordfører Tore O. Sandvik har, kanskje noe overraskende, tatt en forholdsvis klar ledelse med 21 prosent av stemmene. Vil han virkelig kunne holde dette helt inn?

Bak jager Kjetil Løset og Are Slettan. Deretter Knut Johannessen.

Både Sandvik, Slettan og Johannessen har omtalt denne avstemningen på sine blogger - det er tydelig at dette kan hjelpe på mobiliseringen.

Slettans poeng vedr sammensmeltingen av journalister, politikere og friere skribenter er interessant - er det dette som blogging handler om?


Ellers så har Paul Chaffey gjort meg oppmerksom på at jeg ga Thor Bjarne Bore litt vel mye nettadressereklame i og med at jeg ved en feiltakelse limet inn hans adresse også bak Chaffeys navn. Jeg får ikke redigert dette bort, men adressen til Chaffeys gode blogg er altså: http://paulchaffey.blogspot.com/

Og de nominerte er:

Nominasjonskomiteen (meg) har nå, på basis av subjektive kriterier, kommet fram til en endelig liste over hvilke 20 politiske blogger som det skal stemmes blant for å kåre "Norges beste politiske blogger". I alfabetisk rekkefølge blir det disse 20 som vil gjøre opp om seieren:

Hanne Blåfjelldal: Frps Opplandsliberalist som kan bidra til å skape kvinnehistorie 14. september.

Thor Bjarne Bore: Erfaren pressemann. Nå med tilknytning til Venstre.

Paul Chaffey: Tidligere SV-er - som har har endret oppfatning med årene. Nå leder i NHO-organisasjonen Abelia.

Oddbjørn Evenshaug: Tidligere leder av Kirkerådet. Har besøkstall på bloggen sin som andre bare drømmer om.

Heikki Holmås: SVs neste partileder?

Knut Johannessen : Liberalkonservativ fyr som sparker i litt ulike retninger.

Heidi Nordby Lunde : Fortsatt bloggdronninga?

Audun Lysbakken: SVs neste partileder?

Kjetil Løset: TV2-journalist med meget informativ blogg.

Astrid Meland: Dagbla-dame som skriver med snert.

Fredrik Mellem : Ett av unntakene som bekrefter regelen om bloggene til Ap-folk ikke er allverdens.

Sondre Olsen: Fotballinteressert KrF-er som vet hvordan man lager en god blogg.

Kjell Ingolf Ropstad: KrFs førstekandidat i Aust-Agder bidrar til at KrF kanskje har landets beste bloggere (i konkurranse med SV og til dels Høyre).

Filip Rygg : KrFs 2. kandidat i Hordaland. Kan den gode bloggen hjelpe ham inn på Tinget?

Tore O. Sandvik: Har en Ap-blogg som er så god at Mellem ikke er det eneste unntaket.

Halvor Sevatdal:Antagelig bedre kjent som hablog. Har virkelig forstått dette med korte og hyppige poster.

Are Slettan: Nettavisens tidligere økonomileder holder bloggkoken på NA24.


Jan Arild Snoen: Mediekritisk liberalist med betydelig framskreden USA-interesse.

Bård Vegar Solhjell: Vi kan i alle fall trygt konstatere at han har landets beste statsrådsblogg.

Onar Åm : Kjemper en fascinerende håpløs kamp for et gjennombrudd for Det Liberale Folkepartiet.



20 nevnt, mange gode blogger glemt. Disse 20 er nå lagt ut til avstemning som vil vare i to uker framover. Den som får flest stemmer, får den ærefulle og uhøytidelige tittelen.

Valganalyse Hordaland - del 2

Min Hordaland-analyse ligger nå ute her.

Valganalyse Hordaland - en smakebit

Jeg har brukt denne dagen til å studere Hordaland (jada, litt sær syssel..jeg vet..men det er jobben min) og har gjort ferdig en analyse av vår tredje største valgkrets. Analysen inneholder bl.a. ferske prognoser over både partioppslutning og mandatrekkefølge. Dette kommer snart på Minerva.

Men her er en liten smakebit for de aller mest utålmodige:
.....
Alle de tre rødgrønne partiene sliter med oppslutningen i fylket. Det mest påfallende er Aps svake stilling. Riktignok står regjeringspartiet en god del sterkere her enn i nabofylket Rogaland i sør. Men partiet må like fullt finne seg i å score om lag fem prosentpoeng lavere blant velgerne i Hordaland i.f.t. landsgjennomsnittet. Det er flere årsaker til dette. Relativt få velgere ansatt i offentlig sektor er en ulempe for partiet. Dessuten er Hordalands forholdsvis store andel høyt utdannede velgere, ei heller noe gunstig velgerdemografisk innslag for Ap.

I tillegg er det også slik at motkultur (avholdsbevegelse, religion og målsak), i motsetning til i de fleste andre fylker, fortsatt spiller en viss rolle for en del Hordaland-velgeres stemmegivning. Selv om betydningen av dette elementet er klart svekket sammenlignet med tidligere. Motkulturbetydningen bidrar også til å forstå at KrF ligger en del høyere her enn gjennomsnittlig. Også Venstre, Høyre og FrP ligger noe høyere i Hordaland enn på landsbasis, mens situasjonen er omvendt for SV og Sp.

I sum fører dette til at velgerne i Hordaland heller forholds klart i borgerlig retning. Selv om Rødts relativt sterke posisjon kompenserer den borgerlige vridningen noe. Ved valget i 2005 stemte 54,4 prosent av Hordalands velgere på Venstre, KrF, Høyre eller KrF. Mens 43,8 prosent puttet stemmesedler for enten Ap, SV, Sp eller Rødt i valgurnen.
.....

Fortsettelse følger...

Kristin Halvorsens hersketeknikker

- Vi vet jo at det ofte er de mannfolka som er størst i kjeften, de mest mannsjåvinistiske, som trenger det minste fikenbladet selv, sa Kristin Halvorsen til LO-kongressen som en kommentar til Lars Sponheim fikenbladuttalelse.

Svaret på noe som kan ses som en form for hersketeknikk (Sponheims flåsete utsagn om en kvinnes utseende) er altså å bruke en annen og mye verre hersketeknikk (Halvorsens utdriting av Sponheims kjønnsorgan).

Hva om en Høyre-fyr eller en Frp-mann hadde begynt å drite ut kjønnsorganet til Kristin Halvorsen? For et rabalder det ville blitt....

En annen ting som slår meg er om Kristin Halvorsen har lest den tidligere SV-lederens Berit Ås sin bok om hersketeknikker for selv å ta dem i bruk en etter en? For det er neppe bare jeg som har registrert hvordan Halvorsen f.eks bevisst tar og tar på sine mannlige motdebattanter.

Hva med å begynne å diskutere politikk og saker snart...?

Fem nye nominerte

I nominasjonsprossen til kåringen av Norges beste politiske blogger, tok jeg meg den frihet å forhåndsnominere følgende ti:

Knut Johannessen : Liberalkonservativ fyr som sparker i litt ulike retninger.

Kjetil Løset: TV2-journalist med meget informativ blogg.

Fredrik Mellem : Norges beste Ap-blogger?

Filip Rygg : Norges beste KrF-blogg?

Onar Åm : Kontroversiell nominasjon, men jeg lar ham stå.


Jan Arild Snoen: Liberalist som figurerer i et tidsskrift som tidvis ønsker å framstå som konservative. En klar selvmotsigelse, men den gode bloggen hans kan tyde på at det er en OK selvmotsigelse

Heidi Nordby Lunde : Fortsatt bloggdronninga?

Audun Lysbakken: SVs beste blogger?

Astrid Meland: Noe kontoversiell nominsjon all den tid hun kanskje ikke er politisk nok. Men jeg lar henne stå.

Paul Chaffey: Det har også blitt stilt spørsmålstegn om Chaffey er tilstrekkelig politisk i sin blogg. Jeg lar ham stå.

Så har det kommet inn bloggforslag på følgende som skal komplettere nominasjonslisten slik at vi totalt ender opp med 20 stykker som det så skal stemmes over:
Are Slettan: Nettavisens tidligere økonomileder holder bloggkoken på NA24 - en blogg mange åpenbart liker å følge.

Kjell Ingolf Ropstad: KrFs førstekandidat i Aust-Agder (som pt. ligger inne på et utjevningsmandat i følge mine beregninger) bidrar til at KrF kanskje har landets blogger (i konkurranse med SV og til dels Høyre).

Sondre Olsen: Som over, bortsett fra at han ikke er inne på noe utjevningsmandat (men kanskje en gang i framtiden..)

Laila Dåvøy: Som over, bortsett i fra at hun er bankers inne som KrFs førstekandidat i Hordaland (studerer Hordaland i dag...så holdt ut folkens!)

Halvor Sevatdal:Antagelig bedre kjent som hablog. Har virkelig forstått dette med korte og hyppige poster.

Tore O. Sandvik: Konkurrerer med Mellem om blogghegemoniet i Ap - en konkurranse som forøvrig er skuffende svak.

Sigrun: Mottaker av prisen til fremme av av ytringsfriheten innen psykisk helsevern.

Bård Vegar Solhjell: Vi kan i alle fall trygt konstatere at han har landets beste statsrådsblogg...

Pål Julius Skogholt: Bidrar fint til den høye kvaliteten på mange SV-blogger.

Ida Jackson: Forfatteren av sexhåndboken "Jenter som kommer" er en av meget få unge kommunister i dette landet.

Inga Marte Thorkildsen: Kom sent, men godt (nå snakker jeg IKKE om temeat i boken til Jackson...). PS: Utjevningmandatet ditt i Vestfold henger i en syltynn tråd...

I tillegg har Daniel Torkildsen og Viddal foreslått seg selv, men den går ikke.

Av disse gode forslagene har nominasjonskomiteen (altså jeg) i dag plukket ut fem nye på listen. Disse er:
Are Slettan
Sondre Olsen
Halvor Sevatdal
Tore O
Bård Vegar Solhjell


Det betyr at det gjenstår fem før nominasjonslisten på 20 er komplett og vi kan begynne å stemme. De andre foreslåtte er fortsatt med i kampen om de siste fem plassene, men jeg tar gjerne i mot forslag/innspill på andre som ikke har vært nevnt her.

Og hva med nettsteder som Document, Liberaleren og Kommentar. Er de blogger? Hvis ja, bør de inn her?

Brustad er kliss naken

Etter Røkkes fulle seier i Aker-saken, står den "forbanna, irriterte og frustrerte" næringsminister Sylvia Brustad tilbake kliss naken. Hun har etter mitt skjønn ikke en gang det fikenbladet som Lars Sponheim ikke liker å se henne bak. Staten har utvist et eierskap som er så pinlig amatørmessig at det burde fått konsekvenser både for Brustad og for tidligere næringsminister Dag Terje Andersen.

I denne forbindelse har jeg funnet fram til et sitat som i dag har et slett ikke ueffent innslag av underholdningsverdi:
- Sylvia er som god vin. Hun har blitt stadig bedre med årene. I Aker-saken har hun opptrådt usedvanlig ryddig og tydelig.
Ap-fylkesleder Reidar Åsgård i Østlendingen 18. april

Norges beste politiske blogger

Jeg har to ganger det siste året, satt opp en liste med ti gode politiske blogger for nettstedet Kommentar.no. Men nå er det på tide å få avgjort dette en gang for alle! (eller nei, det er jo helt ikke sant, for også bloggkvalitet endrer seg over tid). For nå skal vi i fellesskap kåre Norges beste politiske blogg. Først skal vi komme fram til en liste på 20 stykker å velge mellom. Deretter skal det stemmes.

Jeg bruker min moderatorrett til å plukke ut ti av de det skal stemmes over, og så kommer dere med forslag til de ti neste (ikke lov å foreslå seg selv!). Deretter legger jeg ut alle 20 til avstemning. Man burde kanskje skille mellom de uavhengige bloggerne og de med partitilknytning, men jeg velger å kjøre alle sammen denne gang.

Først mine (urangerte) ti:

Knut Johannessen (Voxpopuli).

Kjetil Løset

Fredrik Mellem

Filip Rygg

Onar Åm (onarki)

Jan Arild Snoen

Heidi Nordby Lunde (vampus)

Audun Lysbakken

Astrid Meland

Paul Chaffey

Så er det også et definisjonsspørsmål hva som er en blogg og hva som er et..hm..nettsted. Ta f.eks. document.no. Er det en blogg? Eller liberaleren.no?

Men fremfor alt - hvilke blogger er det som åpenbart mangler på min liste og som bør med i denne avstemningen?? Jeg gir frist på en uke med å komme med gode forslag.

Er lykken arbeid?

Det har blitt mye tall, valganalyser og politikk på meg i det siste. Men av og til får jeg hodet opp fra statistikken og tenker noen andre og frie tanker. Slik jeg f.eks. gjorde i vinter. Da jeg omsatte disse tankene til en kronikk som Aftenposten trykket. En kronikk som stilte spørsmålstegn ved den snevre definisjonen som vi bruker på arbeid. En kronikk som også kritiserte den arbeidslinjen og den retorikken som både Ap og flere på høyresiden forfekter.

Jeg tror at denne "snylte- og parasitt-retorikken" er helt gal og gjør det verre for folk i stedet for bedre. Kronikken avfødet mange interessante tilbakemeldinger. I et blogginnlegg på Minerva summerte jeg opp noen av dem. Ikke helt uventet var det flere der som slett ikke var enige med meg.

Debatt rundt dette meget viktige temaet er uansett meget sunt. Og for noen dager siden ringte det en fyr og ville at jeg skulle holde et foredrag om dette emnet i forbindelse med ALF-senterets tiårsjubileum i Bergen i slutten av september. Jeg sa ja. Fordi det er fint å komme seg ut av kontoret litt (og Bergen er da en fin by?). Og fordi det er befriende å formidle tanker om andre temaer enn de man vanligvis er innom.

Må bare forberede et opplegg. Men jeg må nesten vente med å begynne til etter at dette valget er overstått...

Skole er hovedsak i valgkampen

Jeg kunne ikke forlate Høyres landsmøte uten å snakke med henne med det i overkant lange navnet Ine Marie Eriksen Søreide, heretter bare kalt Søreide.

Temaet ga seg litt selv; skole. For hun er jo talsma..eh..nei, det heter vel talskvinnen i våre dager...i partiet på slikt. Og siden jeg har tillatt meg, i ulike sammenhenger, å påpeke at Høyre ved dette valget har en kjempesjanse til å utnytte sin sterke velgertroverdighet på skole, så måtte jeg for ordens skylde få bekrefetet at Høyre ikke har tenkt å glemme denne saken i den nært forestående valgkampen. Og bekrefte kunne hun:
- Ja, skole blir desidert en av våre hovedsaker.

Hva er det viktigste å få til når det gjelder skole?
- Langt flere elever må lære seg å lese, skrive og regne. I dag går 20 prosent ut av grunnskolen uten å kunne dette skikkelig og det holder bare ikke, framholdt Søreide bastant.

Hva konkret bør gjøres?
- Vi må starte allerede fra 1. klasse. Opplæringen må bli tilpasset tidlig slik at mestringsfølelsen kan oppnås mye før enn i dag. Elever må deles inn etter nivåer.

Skal Høyre dele inn elevene i ulike klasser (A, B og C), eller snakker du om nivåer innenfor samme klasse?
- Nivådelingen skal skje innenfor samme klasserom!

Men blir ikke det fryktelig krevende for en lærer å håndtere?
- Jo, men det er derfor vi må ha flere lærere inn i skolen. Og kompetansen må heves kraftig.

Tar ikke en slik nødvendig kompetanseheving veeldig lang tid?
- Det gjør det, men det er viktig å trekke opp denne typen mål. Vi må være ambisiøse.
Og jo flere som klarer å lese, skrive og regne i grunnskolen, jo færre kommer til å falle fra på vidergående. Dette henger nøye sammen.

Høyre lakk mange velgere til Venstre sist. Og Venstre prøver nå sterkt å profilere seg som et skoleparti. På hvilken måte skiller Høyres skolepolitikk seg fra Venstres?
- Vi er enige med Venstre i mye når det gjelder skole og deler mange av de samme verdiene. Men jeg synes at vår politikk er mer helhetlig. Vi er også klarere på bl.a. karakterer.

Det er muligens bare meg. Men jeg har fryktelig sans for den dama som jeg fikk en halv time med på dette landsmøtet, og ser alt annet enn bort i fra at hun kan være Høyres partileder om ti år eller så. Torbjørn Røe Isaksen og et par andre vil dog sikkert ha et ord eller to med i laget....

Hvordan skal Høyre bedre sin distriktsappell?

Det var hovedspørsmålet i min samtale med Høyres kanskje fremste distriktsrepresentant, Ivar Kristiansen fra Nordland. Kristiansen erkjente at Høyre har et meget sterkt bypartiimage.

- Vi er veldig ordentlige i Høyre. Kanskje litt for ordentlige. Der vi snakker moderasjon og er økonomisk ansvarsvarlig, lover andre (les Frp) mer penger til det meste. I tillegg mangler vi politikertypene. Vi mangler en Erling Norvik som kan hente mange stemmer i distriktene.

Hvordan skal partiet bedre denne svake stillingen ute i distriktene?
- I mitt distrikt, Norland, så tror jeg at energispørsmålet generelt og oljeboring speiselt, kan være noe som drar velgere. Vi besluttet i dag med massivt flertall å ta i bruk de store ressursene som ligger og venter.

Kristiansen mente også at EU etterhvert kan ble en sak som Høyre kan vinne distriktsstemmer på.
- Jeg har langt større tro på Islands-suget enn på svenske-suget. Et islandsk ja vil påvirke fiskeribefolkningen i ja-retning og det vil kunne gagne oss. Valganalyser har vist at Frp var største parti blant fiskerne ved forrige valg. Dette bør det være mulig å gjøre noe med.

Men oljeboring i Nord er vel helt uforenlig med økt oppslutning blant fiskere og velgere tilknyttet den næringen?
- Nei. Jeg synes at fiskeriorganisasjonene har opptrådt meget klokt i borespørsmålet. Og det er jo ikke snakk om at vi skal bore i de mest fiskerike feltene Dessuten må vi huske på at havbruksnæringen er langt større enn viltfiskerne.

Kristiansen trodde også at Kystpartiet er på vei ut i Nord, og at det kan komme et tilsig av velgere herfra.

Datalagringsdirektivet og EØS/EU

På oppfordring fra en av mine lesere (sentrumskonservativ), tok jeg opp datalagringsdirektivet med en av de i Høyre som bør ha oversikten over dette; Nikolai Astrup- leder av partiets EU-utvalg.
- Jeg oppfatter direktivet som en klar innstramning av dagens regelverk. Vi har ikke tatt stilling til dette i Høyre, men det har vært diskusjoner om det internt. Det er mange hos oss som er kritiske til direktivet.
Kan vi i Norge egentlig si nei til dette?
- Nei. Vi kan være kritiske, men vi må implementere det. Slik fungerer EØS-avtalen.
Hva tror du om EØS - kan avtalen bestå hvis Island går inn i EU?
- Ja, teknisk sett kan den det. Men det blir litt håpløst å i praksis sitte og kontrollere seg selv i kontrollorganer etc. Går Island med i EU, slik regjeringen der nå har gått inn for, så vil en EU-debatt presse seg på også i Norge.

Astrup mener at et eventuelt islandsk medlemskap vil dra fiskerisektoren i positiv retning i Norge, noe som vil kunne påvirke opinionen i ja-retning. Da vil kun landbrukssektoren stå igjen alene som nei-bastionen blant primærnæringene.

EU-historien har vist at Høyre taper når EU kommer opp på agendaen. Tror du virkelig at EU kan bli en god sak for Høyre når/hviss dette kommer opp, enten nå eller ved en senere anledning?
- Vi ligger på 14 prosent nå. 35 prosent av opinioen er svært positive til EU. Dette kan bli en god sak for oss!

Monica Mæland

Kom akkurat tilbake fra et intervju med Bergens byrådsleder Monica Mæland. Jeg hadde lyst til å høre om samarbeidet i Bergen med Frp kan ha overføringsverdi til nasjonalt plan og hennes vurderinger av hva som egentlig skjedde med Frp der borte.
- Det er nok lettere å finne løsninger lokalt. For på riksplan kommer helt andre dimensjoner inn, som f.eks. oljefondet.
Hva slags erfaringer har dere med Frp?
Vi har gode erfaringer med Frp i byråd. Vi har bl.a. fått til fritt brukervalg og halvert eindomsskatten sammen.
Hva var hovedårsaken til at Frp trakk seg fra byrådet?
- Det dreide seg om Bergensprogrammet del 2. Her måtte bompengefinansiering inn, og Frp hadde gjort et landsmøtevedtak som gjorde det vanskelig for Frp i Bergen å bli sittende.
Så dette hadde utelukkende med sentralvedtaket å gjøre?
- Jeg oppfatter det slik.
Hva skjer i Bergen nå da?
- Vi regjererer videre sammen med KrF.
Og Frp står fortsatt på plattformen dere har regjert sammen på til nå?
- Ja, selv om vi ikke har fått noen garantier om at Frp vil være noe støtteparti.

Mæland understreker at hun står fullt og helt bak den regjeringsstrategien (hold alle dører åpne) som er valgt nasjonalt. Men må ikke Høyre på et eller annet tidspunkt velge mellom sentrum og Frp?
- Det er etter min mening ikke Høyre ansvar. Etter mitt skjønn har Frp, som det største partiet, et hovedansvar for å bygge bro.

Intervju med generalsekretæren

Jeg er nå installert i bloggerrommet og har fått intervjuavtaler med samlige fem som jeg ville ha tak i (send gjerne flere spørsmål!). Først ut var Høyres generalsekretær Trond Reidar Hole. Mitt utgangspunkt var å få tak på Høyres strategi (Hvis jeg trodde at jeg var en politisk nerd, så rekker jeg nok ikke Hole opp til anklene...).

Hvorfor faller Høyre i stortingsvalgkamp etter stortingsvalgkamp?
- Det blir for enkelt å si, for hver valgkamp lever sitt liv. Det er en organisk skapning. Vi mistet EU-velgere i 1993, vi hadde altfor mange hovedsaker (ni - min anm.) i 1997. I 2001 gjorde vi et godt valg, men fikk god hjelp av andres feilgrep (Aps momsreform, Hagens nedprioriterte skatt). I 2005 var både Frp og Ap dyktigere. Stoltenberg vant fram med sin skatteretorikk om at vi bare ga skattelettelse til de rike, mens Hagens utspill om å trekke sin støtte til Bondevik-regjeringen var ødeleggende for oss. I tillegg manglet vi en statsministerkandidat.

Deres interne analyse viste vel at Høyre framstod som for kaldt og for kalkulatorfokusert i 2005 og at strategien nå er å snakke mer om mennesker. Være varmere. Betyr dette at fokuset på skatt og penger skal tones ned?
- Vi har vedtatt fem hovedsaker i denne valgkampen (skatt, skole, samferdsel, kriminilaitet og helse). Erna plukket i sin landsmøtetale ut tre: skatt, skole og samferdsel.

Undertegnede tolker dette i retning av at Høyre nå smaler inn fokuset sitt (kanskje har man tatt min kritikk til etterretning...)

Da SV vedtok å nedlegge alle privatskoler på sitt landsmøte, så inviterte Redaksjon EN Lars Sponheim og Siv Jensen til å slakte denne politikken. Hvorfor i all verden ble ikke Høyre invitert . hvorfor havner dere så bakpå?
- Vi jobbet som bare rakkern for å få på Ine Marie Eriksen Søreiede, men lyktes ikke. Våre tall viser at Høyre i denne peridoen er noe underrepresentert i TV-debattene. Samtidig var vi overrepresentert da vi satt i regjering.

Henger det sammen med at andre partier (les Frp) er dyktigere på "onliners" og har en retorikk og et budskap som passer bedre inn i det tabloide formatet?
- Ja, her kan det være en sammenheng. Høyre kan aldri bli et populistisk parti (les Frp). Men vi kan bli dytkigere på retorikken. Og dyktigere på å spissformulere oss.


I tillegg sa Hole en masse interessant, under forutsetning av at det var off-record. Jeg velger å ta hensyn til det her, men ser ikke bort i fra at jeg kommer grundigere tilbake til en del av dette i kommende analyser både på Minerva og andre steder.


Og nå står Monica Mæland for tur. Da må vi snakke litt om Frp....

På vei til landsmøtet

Da er jeg på vei til landsmøtet. Jeg har bestemt meg for å prøve å få fatt i Ine Marie Eriksen Søreide (laaangt navn) for å snakke skole og forskning, Ivar Kristansen (mr. Distrikts-Høyre?) for å snakke om distriktspolitikk, Høyre manglende distriksappell og valgsystemet, Monica Mæland (byrådssammenbrudd og Frp-samarbeidets overføringsverdi til rikspolitikk), Nikolai Astrup (Datalagringsdirektivet og EU/EØS) og en eller annen som har med strategien å gjøre (kanskje gen.sekr?).

Fortsett å sende spørsmål, så skal jeg se om jeg kan få noe interessant ut av noen av disse - hvis jeg får tak i dem.

Akkreditert som blogger

Jeg skal på Høyres landsmøte i morgen. Akkreditert som blogger. Har tenkt å snakke med en del folk. Først og fremst for å få tak på partiets strategi. Samt hva partiet vil i denne valgkampen og tiden som kommer etterpå. Satser på å liveblogge/hyppig oppdatere her i morgen, så heng med.

Hvilke folk i Høyre synes du kan virke som de mest interessante å snakke med?
Og hva bør jeg spørre om?

Bør Erna gå?

Den type spørsmål preger medienes politiske dekning av Høyre for tiden. I dag tar jeg opp lederskiftetematikken i en analyse for Drammens Tidende:

Politikken er viktigst

Bør Erna gå? Slik personifisering preger medias politiske dekning. Men for velgerne er politikken det avgjørende.

Mine analyser av gjennomsnittet av de siste ti meningsmålingene, viser at Høyre nasjonalt nå ligger på om lag 14 prosent. Partiet ser den siste måneden ut til å ha stanset den vedvarende nedgangstrenden man har vært i helt siden nyttår. Dette gir Buskerud Høyres Anders Werp et håp om at det er mulig kapre det siste mandatet han i dag kjemper en intens kamp med Aps Laila Gustavsen om.

Men et friskt Høyre burde hatt to helt sikre mandater i Buskerud. Situasjonen speiler derfor hvilke velgerproblemer som partiet nå sliter med. Problemer som mediene har fråtset friskt i de siste ukene og dagene. Som alltid når et parti har problemer, så er aldri spekulasjoner om et lederskifte langt unna.

Er det å fjerne Erna Solberg løsningen for Høyre? Vi hører jo stadige spådommer om at lederskifter vil gagne partiene. En slik var den såkalte ”Jens-effekten”. Lederskiftet i Ap fra Thorbjørn Jagland til Jens Stoltenberg, som fant sted våren 2000, skulle angivelig skaffe partiet hundretusener av nye velgere. Norges største avis, Verdens Gang, klinte 8. februar 2000 sågar til med en førsteside som, basert på en måling med dette lederskiftet som en innbakt forutsetning, nærmest lovet Ap 400 000 nye velgere og en oppslutning på 44,5 prosent bare Stoltenberg ble nye leder. Hva ble fasiten? Ved stortingsvalget året etter gjorde Ap sitt dårligste valg på 77 år, oppnådde skarve 24,3 prosent og mistet hele 300 000 velgere netto sammenlignet med valget i 1997. Effekten av at ”den store kommunikatoren” (som Jagland noe foraktelig omtalte sin partikollega som i et TV2-intervju) overtok lederstillingen, så man dermed null og niks til. Snarere tvert i mot.

Spørsmål om partiledernes popularitet er stilt ved alle norske valgundersøkelser siden 1981. Undersøkelsen fra valget i 1985 fastslo at velgerne rangerte Hanna Kvanmo som Norges mest populære partileder. Men fattige 5,5 prosent av velgerne stemte den gang på Kvanmos parti, SV.

Det har også i årevis vært skrevet og sagt at Carl I. Hagen er helt uerstattelig for Frp, og at partiet nærmest vil kollapse den dagen han gir seg som leder. Eller formann som det heter der i gården. Siv Jensen overtok formannsvervet i 2006, og Frp står nå sterkere enn noen gang.

Det lyder muligens fjernt i dag, men Erna Solberg ble opphavskvinne til ”Erna-effekten” som skulle komme bare hun fikk ta over for Jan Petersen i 2004. Året etter at dette lederskiftet inntraff, gjorde Høyre sitt dårligste valg i hele sin 122 år lange partihistorie.

Disse eksemplene viser at det er andre elementer enn personer som er avgjørende for hvordan velgerne stemmer. Dermed er det ikke sagt at personer ikke spiller noen rolle. Men de spiller en vesentlig mindre rolle enn medieskapte bilder inngir et inntrykk av. Det viser all valgforskning som er utført på dette feltet. Partiledernes popularitet svinger kraftig over tid, ofte i takt, men også noen ganger i utakt med partienes popularitet.

Hva kommer dette av? Det er først og fremst en klar indikasjon på at politikken og sakene er det viktigste for velgerne når de gjør sine valg. Derfor kan ikke partilederne heve seg over partiet og politikken. Norske partiledere kan ikke bruke sitt parti som en støttegruppe for seg selv, slik nåværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim tok til orde i sin memoarbok fra 1999. Det skal vi være glade for. For vekten på sak framfor person er en av de virkelig store styrkene ved norsk politikk.

Dette betyr at det særlig er hvilke politiske saker som er aktuelle og velgerkonjunkturene og stemningsbølgene som følger i kjølvannet, som er mest avgjørende for valgutfallet. Her spiller media en nøkkelrolle. Velgerne får det meste av sin informasjon fra media, og partiene og dets ledere er derfor prisgitt den agendaen som media til enhver tid ønsker å kjøre frem. Medias agendasetting er viktig for velgernes valg fordi agendaen i stor grad bestemmer hva politikerne skal mene noe om.

Samtidig er det også slik at velgernes preferanser legger føringer for medienes agenda - dette er et samspill. Får et parti sin vinnersak øverst opp på agendaen, så ligger mye til rette for god oppslutning. SV og Venstre har miljø som sin drømmesak, Ap har ledighetsbekjempelse og eldreomsorg, Frp har innvandring og eldreomsorg, Høyre har skatt og skole, Sp har distriktspolitikk og EU og KrF har familiepolitikk.

Dette betyr ikke at det er uvesentlig å gjøre det godt i de viktige TV-debattene. Men det betyr at hva politikere sier er langt viktigere enn hvem som sier det. Heldigvis.

Her er Høyre

Jeg kom akkurat hjem fra en paneldebatt på Litteraturhuset (for et strålende hus!) hvor debattskriftet "Her er Høyre" i regi av Høyres Studenterforbund ble lansert. I all beskjedenhet har jeg ytt min skjerv til ideologidebatten i Norges nest eldste parti gjennom artikkelen "Høyres motsetninger er Høyres sjel".

I debattskriftet er det også interessante bidrag fra bl.a. Henrik Syse, John G Bernander, Kåre Willoch, Ine Eriksen Søreide, Erna Solberg og Torbjørn Røe Isaksen.

På møtet, som Nettavisens Heidi Schei Lilleås også overvar , så ble ulike sider av Høyre tatt opp. Men den røde tråden handlet om å omsette ideer til praktisk politikk.

Per Kristian Foss advarte kraftfullt i mot at Høyre skal bli et ensidig næringslivsparti. Og han mente at historien fra 50-tallet om den næringslivsorientere gruppingeren Libertas egentlig var et kuppforsøk som Høyre privserdig stod i mot. Han kom også med en innrømmelse:
- Vi har hoppet litt for raskt på reformer uten å fokusere på begrunnelsene. Reformer for forandringens egen skyld er ikke veien å gå.

Torbjørn Røe Isaksen hevdet at partier uten ideer blir helt formålsløst. Han var opptatt av å finne det gode skjæringspunktet mellom ideer og virkelighet.
- Vi må tørre å gå inn i vår tid, framholdt han og trakk fram sitt yndlingssitat av Trygve Bratteli:
"Vi forstod den tid vi levde i og ga svar menneskene trodde på."

Ellers noterte undertegnede at Røe Isaksen var enig i min kritikk av strategivalget i Høyre. Et poeng som også VG Nett har fanget opp.

Kristin Clemet mente at Høyres problem for tiden handlet om fire forhold:
1) Regjeringssituasjonen. Manglende borgerlig samarbeid rammer Høyre ekstra hardt.
2) Høyre blir skviset ideologisk. KrF har taket på kristenkonservative, Frp har liberalistene og Ap pragmatikerne. Andre partier har tydeliggjort sin profil sterkere.
3) Høyre har i for liten grad eierskap til saker.
4) Venstresiden har et retorisk overtak. De har en godhetsmakt og også en venstrevridd presse med seg.
Løsningen på problemet er i følge Clemet å bygge et liberalkonservativt parti som fokuserer pirmært på toleranse, mangfold og valgfrihet. Og som tør å ta tak i samfunnets store utfordringer, som finansieringen av velferdsstaten. Hun drømte også om et klima der man er mindre opptatt av spill og hva som er taktisk lurt å si til enhver tid.

Odd Einar Dørum fyrte på sin side løs mot både SV og Frp, men hadde mye pent å si om Høyre og avslørte at han i sin tid abonnerte på Minerva.
- Det kommer til å snu for Høyre. Jeg har alltid hatt et positivt forhold til partiet og både Per Kristian Foss og Kristin Clemet var solide brobyggere i Bondevik-regjeringen. Før han langet ut bredside på bredeside mot de rødgrønne:
-De røgrønne forfekter en kommisærkultur. Bård Vegar Solhjell er fullstendig inngjerdet i et finmasket byråkrati.

På spørsmål fra salen om hvilke partier man så for seg kunne forsvinne om 20 år, så var Per Kristian Foss skeptisk til KrFs muligheter.
- Jeg frykter at de blir en fraksjon i Misjonsforbundet. KrF har mange flotte folk på toppen, men for et bakland som de sliter med!
Og han kom med nok et stikk mot KrF:
- Jeg hadde de desidert mest spennende diskusjonene med Venstre i regjeringen.

Forholdet til Frp ble også behørig omtalt.
- Vi har på mange måter tapt kampen med Frp om å være den som står på den vanlige mann og kvinnes kamp mot statsapparatet, hevdet Røe Isaksen.
Clemet mente at Frp først og fremst tjener på å være det eneste systemkritiske partiet, men har var Foss dypt uenig:
- Frp er ikke systemkritiske, de er et ja takk, begge deler-parti. De krevde lite skattelettelser i budsjettforhandlingene som vi hadde. Derimot var de svært opptatt av campinglettelser.
Clemet trodde at det kom til å skje meget spennende ting den dagen Frp kommer i regjering og selv blir en del av maktapparatet.
- Hvor skal velgerne få utløp for sine systemkritiske holdninger da, spurte hun. Måtte Gud forby at de havner i Rødt!
Hun mente nok at en del vil vandre tilbake til Høyre.

Betaler de skatt i Finnmark?
Høyres manglende disktriktsappell ble det også stilt spørsmål ved. Hvorfor fungerer ikke skattelette-politikk i Finnmark, spurte ei jente fra nord.
- Betaler de skatt der da, repliserte Foss en smule humoristisk/sarkastisk. Før han pekte på at den svake Høyre-oppslutningen i distriktene i særlig grad henger sammen at det er så mange ansatt i offentlig sektor der. Og det er velgere som i liten grad stemmer på Høyre.

Finanskrisen ble berørt, og alle var skjønt enige om det ikke finnes reelle alternativer til kapitalismen.
- Selv Sv-ere løper nå rundt og skal bevare kapitalismen. Da blir det vanskelig å debattere, vi har jo ingen motstandere, utbrøt Foss nesten litt oppgitt.


Denne blogger vil oppsummere med at det var et forbasket interessant møte i grunn.

Magnus Takvam er best

NRKs Magnus Takvam har de beste politiske kommentarene, i følge ni av mine lesere i den meget uhøytidelige kåringen som akkurat nå ble avsluttet. Jeg er enig i at han er god. Men jeg synes at han er litt for forsiktig, kunne godt dratt på noe mer. En slags syntese mellom Takvam og Arne Strand hadde vært bra!

Oops..jeg ser nå at jeg glemte å ta med Strand som ett av alternativene. Jaja, han mangler vel ikke akkurat publisitet den fyren, så det gjør vel i grunn ikke så mye.

Og nå: Lesernes EU-preferanser står for tur.

Høyres muligheter

Jeg har, i forbindelse med partiets landsmøte, regnet og regnet på Høyres stilling i alle våre 19 valgkretser de siste par dagene. Produktet av disse regneøvelsene, kan du i dag finne som en Minerva-artikkel. Her vurderer jeg også partiets strategi og kommer med et par gode(?) råd.

Hjertesukk

Jeg er glad i fotball. Og i likhet med de fleste som er glad i denne leken med lærkulen, så har jeg favorittlag. I Norge er favorittlaget Lillestrøm. Jeg har akkurat sett de tape 3-0 mot Start i kveld. For åttende kamp på rad så ble det slett ingen seier. Posisjonen på tabellen er sist. Dønn sist. Stusselige tre poeng er alt hva "Fugla" har skrapt sammen i år. Og det er fire poeng opp til seriens nest dårligste lag; Stabæk.

Mange folk har gode engelske lag i "bakhånd" som de trøster seg med når deres hjemlige lag gjør det dårlig. Av typen Manchester United, Arsenal, Liverpool osv. Mitt lag i England er Luton. De startet sesongen med -30 poeng og er nå på vei ut av seriesystemet.

Så...ja...fotball er for tiden i grunn mest lidelse! I grunn bare lidelse. Men ingen skal i alle fall beskylde meg for å være en medgangssupporter.

PS:
Dessuten liker jeg Napoli også. De ser jammen ikke ut til å rykke ned! :-)