Valgdekningen i lokalavisene

Lokal- og regionaviser spiller en viktig rolle i vårt lokaldemokrati. Ikke minst ved lokalvalg. I den forbindelse er det interessant å kikke litt nærmere på hvordan avisene utfører sitt virke og ivaretar sine oppgaver før et valg. Og dette får jeg god anledning til nå siden det er blitt søkt og innvilget penger fra Redaktørforeningens vederlagsfond slik at jeg kan gjennomføre en kvalitativ undersøkelse i et utvalg aviser.

Dette er mitt "mandat":

”Gull og Gråstein-komiteen ønsker å få utarbeidet en kvalitativ analyse av hvordan et utvalg lokale medier dekket kommune- og fylkestingsvalget. Analysen vil omfatte metoder, kanaler og kilder, inkludert bruk av Facebook og Twitter. Arbeidet vil bli utført av statsviter Svein Tore Marthinsen, som i allerede i dag brukes av flere lokalaviser, blant annet Drammens Tidende, til å analysere meningsmålinger foran valget. Fremleggelsen av rapporten vil bli etterfulgt av en debatt, og rapporten vil selvsagt bli gjort allment tilgjengelig. ”

Min rapport skal legges fram på "Gull og Gråstein"-konferansen" 23. oktober. En konferanse med deltakere primært fra medier på Østlandsområdet.

Foreløpig er alt på idèstadiet. Min første tanke er å ta utgangspunkt i hva som er medienes hovedoppgaver, og se to utvalgte mediers valgdekning i lys av dette. Og når det gjelder hovedoppgaver, så er det i mine øyne vanskelig å komme utenom følgende tre:


1. Informasjon. Avisen skal spre informasjon til sine lesere.
2. Debatt. Avisen skal skape levende debatt blant leserne.
3. Kritikk. Avisen skal utøve maktkritikk.

Mine to utvalgte medier kommer trolig til å bli Drammens Tidende og Romerikes Blad - siden jeg allerede følger disse ganske tett. Men jeg utelukker ikke at det kan bli aktuelt også å inkludere andre. Hvordan avisene i en valgkamp bruker sine kanaler og kilder for å ivareta disse oppgavene, og hvilke metoder de tar i bruk, kan være en naturlig inngang for meg.


Jeg ser for meg at jeg går igjennom alle papirutgaver i et gitt tidsrom (feks. de fire siste ukene før valget 12. september), samt nettutgaver, Facebook- og Twitter-bruk og foretar intervjuer med redaktører, journalister og politikere og baserer analysen på dette.

Tips til hvordan jeg kan løse oppgaven og hvilke momenter som jeg bør ta med, er kjærkomment.
Er det for eksempel andre oppgaver som en lokalavis bør ivareta enn de jeg har skissert?


Og mer generelt. Hvordan synes du din lokalavis fungerer på disse punktene i dag?

Obama er dødelig

Jan Arild Snoen blogger interessant om Obamas popularitetsfall. Så er visst mannen forsyne meg dødelig likevel. Når skal norske medier ta dette inn over seg, avrunde den i overkant langtrekkende panegyriske hyllesten og begynne å ta sin maktkritiske rolle på alvor?

Bør Erna gå?

Den type spørsmål preger medienes politiske dekning av Høyre for tiden. I dag tar jeg opp lederskiftetematikken i en analyse for Drammens Tidende:

Politikken er viktigst

Bør Erna gå? Slik personifisering preger medias politiske dekning. Men for velgerne er politikken det avgjørende.

Mine analyser av gjennomsnittet av de siste ti meningsmålingene, viser at Høyre nasjonalt nå ligger på om lag 14 prosent. Partiet ser den siste måneden ut til å ha stanset den vedvarende nedgangstrenden man har vært i helt siden nyttår. Dette gir Buskerud Høyres Anders Werp et håp om at det er mulig kapre det siste mandatet han i dag kjemper en intens kamp med Aps Laila Gustavsen om.

Men et friskt Høyre burde hatt to helt sikre mandater i Buskerud. Situasjonen speiler derfor hvilke velgerproblemer som partiet nå sliter med. Problemer som mediene har fråtset friskt i de siste ukene og dagene. Som alltid når et parti har problemer, så er aldri spekulasjoner om et lederskifte langt unna.

Er det å fjerne Erna Solberg løsningen for Høyre? Vi hører jo stadige spådommer om at lederskifter vil gagne partiene. En slik var den såkalte ”Jens-effekten”. Lederskiftet i Ap fra Thorbjørn Jagland til Jens Stoltenberg, som fant sted våren 2000, skulle angivelig skaffe partiet hundretusener av nye velgere. Norges største avis, Verdens Gang, klinte 8. februar 2000 sågar til med en førsteside som, basert på en måling med dette lederskiftet som en innbakt forutsetning, nærmest lovet Ap 400 000 nye velgere og en oppslutning på 44,5 prosent bare Stoltenberg ble nye leder. Hva ble fasiten? Ved stortingsvalget året etter gjorde Ap sitt dårligste valg på 77 år, oppnådde skarve 24,3 prosent og mistet hele 300 000 velgere netto sammenlignet med valget i 1997. Effekten av at ”den store kommunikatoren” (som Jagland noe foraktelig omtalte sin partikollega som i et TV2-intervju) overtok lederstillingen, så man dermed null og niks til. Snarere tvert i mot.

Spørsmål om partiledernes popularitet er stilt ved alle norske valgundersøkelser siden 1981. Undersøkelsen fra valget i 1985 fastslo at velgerne rangerte Hanna Kvanmo som Norges mest populære partileder. Men fattige 5,5 prosent av velgerne stemte den gang på Kvanmos parti, SV.

Det har også i årevis vært skrevet og sagt at Carl I. Hagen er helt uerstattelig for Frp, og at partiet nærmest vil kollapse den dagen han gir seg som leder. Eller formann som det heter der i gården. Siv Jensen overtok formannsvervet i 2006, og Frp står nå sterkere enn noen gang.

Det lyder muligens fjernt i dag, men Erna Solberg ble opphavskvinne til ”Erna-effekten” som skulle komme bare hun fikk ta over for Jan Petersen i 2004. Året etter at dette lederskiftet inntraff, gjorde Høyre sitt dårligste valg i hele sin 122 år lange partihistorie.

Disse eksemplene viser at det er andre elementer enn personer som er avgjørende for hvordan velgerne stemmer. Dermed er det ikke sagt at personer ikke spiller noen rolle. Men de spiller en vesentlig mindre rolle enn medieskapte bilder inngir et inntrykk av. Det viser all valgforskning som er utført på dette feltet. Partiledernes popularitet svinger kraftig over tid, ofte i takt, men også noen ganger i utakt med partienes popularitet.

Hva kommer dette av? Det er først og fremst en klar indikasjon på at politikken og sakene er det viktigste for velgerne når de gjør sine valg. Derfor kan ikke partilederne heve seg over partiet og politikken. Norske partiledere kan ikke bruke sitt parti som en støttegruppe for seg selv, slik nåværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim tok til orde i sin memoarbok fra 1999. Det skal vi være glade for. For vekten på sak framfor person er en av de virkelig store styrkene ved norsk politikk.

Dette betyr at det særlig er hvilke politiske saker som er aktuelle og velgerkonjunkturene og stemningsbølgene som følger i kjølvannet, som er mest avgjørende for valgutfallet. Her spiller media en nøkkelrolle. Velgerne får det meste av sin informasjon fra media, og partiene og dets ledere er derfor prisgitt den agendaen som media til enhver tid ønsker å kjøre frem. Medias agendasetting er viktig for velgernes valg fordi agendaen i stor grad bestemmer hva politikerne skal mene noe om.

Samtidig er det også slik at velgernes preferanser legger føringer for medienes agenda - dette er et samspill. Får et parti sin vinnersak øverst opp på agendaen, så ligger mye til rette for god oppslutning. SV og Venstre har miljø som sin drømmesak, Ap har ledighetsbekjempelse og eldreomsorg, Frp har innvandring og eldreomsorg, Høyre har skatt og skole, Sp har distriktspolitikk og EU og KrF har familiepolitikk.

Dette betyr ikke at det er uvesentlig å gjøre det godt i de viktige TV-debattene. Men det betyr at hva politikere sier er langt viktigere enn hvem som sier det. Heldigvis.