Ap favoritt i ti fylker

Det er lokalvalg til høsten, og de fleste assosierer nok det med kommunevalg. Men det skal også være fylkestingvalg der representanter skal velges inn i våre 18 fylkesting for de neste fire årene. Fylkestingene har primært videregående skoler som sin styringsoppgave, men også kultur og samferdsel er budsjettområder.

La oss ta en titt på hvordan situasjonen er i fylkene med fylkesting nå (Oslo holdes utenfor). Mine vurderinger gjøres på bakgrunn av siste valg, den informasjonen jeg har tilgjengelig om samarbeidskonstellasjoner (takknemlig for innspill hvis du sitter på annen info her som kan klargjøre og opplyse), dagens nasjonale målinger og fylkesmålinger der de finnes.  

Østfold: Ap og fylkesordfører Ole Haabeth styrer fylket, med støtte fra SV, Sp og KrF. Haabeth går for gjenvalg, og jeg ser pr i dag ingen reell blå trussel så lenge Ap klarer holde koalisjonen sammen. Lukter mao. fire nye røde(grønnegule) år her.

Akershus: Helblått flertall av Høyre og Frp her sist. Også Venstre og KrF inngår i det borgerlige samarbeidet. Nils Aage Jegstad (H) gjenvalgt som fylkesordfører, men han ble valgt inn som stortingsrepresentant i 2013 og ga fra seg kjedet til partikollega Anette Solli. Det helblå flertallet er nå borte, og en fylkesmåling i februar viste tilnærmet løp mellom blokkene. Ap viser nå fallende tendens på landsplan, og jeg tror de borgerlige har en noe større stemmereserve - noe som gjør at fortsatt borgerlig flertall virker mest sannsynlig. Ap og frontkandidat Tonje Brenna er dog ikke helt ute av det, og et scenario med MDG på vippen er ikke helt urealistisk. Men Solli er favoritt her i mine øyne.         

Hedmark: Det var et "klassisk" rødgrønt samarbeid av Ap, SV og Sp  i parlamentarisk styrte Hedmark 2007-11, men SV har trukket seg ut, så nå er det bare Ap+Sp igjen. Njål Føsker ble valgt som fylkesrådsleder i 2011, men trakk seg året etter pga. "pengegarantisaken". Per-Gunnar Sveen overtok den politisk topposisjonen og satser på gjenvalg. Gitt at Ap og Sp holder sammen, ser jeg pr i dag ingen som kan utfordre ham. Ap bør endog ha en viss sjanse på å få rent flertall, men sammen med Sp går det uansett greit.

Oppland: Ap, SV, Sp og KrF inngår i posisjonssamarbeidet i Oppland. Gro Lundby (Ap) har sittet som fylkesordfører i fire år, men frasier seg gjenvalg. Even Aleksander Hagen er ny frontkandidat for Ap, og det er vanskelig å se hvordan noen kan stoppe 26-åringen i å bli ny fylkesordfører i ett av Norges rødeste fylker. I likhet med Hedmark er Ap oppe og lukter på rent flertall her.

Buskerud: Det ble maktskifte i Buskerud sist, med Morten Eriksrød (H) som ny fylkesordfører. Også Frp og KrF inngår i posisjonssamarbeidet, mens V og Sp var med på valgteknisk samarbeid. Rune Kjølstad har tatt over som frontkandidat for Høyre. Det er et helt åpent spørsmål om han får overta etter Eriksrød eller om Roger Ryberg (Ap) kan ta tilbake posisjonen han mistet i 2011. Dette vil avhenge av valgresultat og ettervalgsforhandlingene, for i Buskerud blir det hverken helblått eller rødt. H+Frp+KrF ser nå ut til å miste flertallet de vant i 2011. Trolig må de derfor ha med ett eller to partier til; Venstre og Sp eller MDG. Men alle disse kan også tenkes samarbeide mot venstre, så utfallet er uforutsigbart. Kjølstad får et tynt tips av meg pt.  

Vestfold:  23-16 i borgerlig favør her ved valget i 2011. Høyres Per-Eivind Johansen har sittet som fylkesordfører, støttet av Frp, V og KrF. Det borgerlige flertallet er noe redusert, men holder konstellasjonen sammen så blir det høyst sannsynlig fire år med Johansens etterfølger i Høyre, Rune Hogsnes, bak fylkesspakene, i den grad det heter det, i Vestfold.

Telemark: Sp inngikk i et borgerlig samarbeid 2007-11, men byttet side etter valget i 2011 mot at Ap ga fylkesordførerposten til Terje Riis-Johansen. Ap ser ut til å styrke sin posisjon her, som andre steder, men ligger ikke an til rent rødt flertall med SV. Ergo lukter det vippen på Sp igjen. Så blir spørsmålet om Ap, med rundt 40 prosent av stemmene bak seg, vil synes det er like ok at et parti med rundt 8 prosent har toppvervet. Jeg heller til ja, og i så fall må Aps toppkandidat Sven Tore Løksild nøye seg med et varaordførerverv.

Aust-Agder: En form for regnbue-styre i Aust-Agder, med Bjørgulv Lund (H) som fylkesordfører. Han tar ikke gjenvalg, Høyres nye topp heter Torunn Ostad. Slik jeg leser det politiske landskapet i fylket, og de siste opinionsbevegelsene nasjonalt, så bør hun kunne klare å overta ordførerkjedet fra partikollegaen. Selv om en fylkesmåling i mars viste hårfint rødgrønt flertall. Status quo er mitt tips her.

Vest-Agder: Terje Damman (H) overtok fylkesordførervervet etter KrFs Thore Westmoen etter valget i 2011, også her basert på en slags regnbueallianse. Det borgerlige flertallet er massivt, dog noe mindre enn sist. Så med mindre KrF inngår et samarbeid med Ap, f.eks. om de blir tilbudt ordførervervet, så tyder det meste pr i dag på fire år til med Damman.  

Rogaland: KrF og V var en del av Aps maktgrunnlag 2007-2011, men byttet side etter valget - noe som medførte at Janne Johnsen (H) etterfulgte Tom Tvedt (Ap) som fylkesordfører. Alle indikatorer peker i retning av nytt borgerlig flertall her, men ikke helblått. KrF trolig i vippeposisjon, så Johnsen og co må gjøre sine hoser gule for å sikre fire år til.

Hordaland: Tom-Christer Nilsen (H) etterfulgte Torill Nyborg (KrF) som fylkesordfører, etter at Høyre og Frp, etter KrFs oppfatning, gikk bak ryggen på dem og inngikk avtale med Venstre. Samarbeidspartiene Høyre, Venstre og Frp har et hårfint flertall 29-28 i dagens fylkesting. Siste fylkesmåling her, for et par måneder siden, viste at dette flertallet nå er borte. Synes det lukter KrF og/eller MDG på vippen i øyeblikket, og ettervalgsforhandlingene vil dermed avgjøre. Åpent mellom Nilsen og og Ap-topp Anne Gine Hestetun om fylkesordførervervet. Et mulig utfall er også at Ap tilbyr KrF og Pål Kårbø ordførervervet, i bytte mot politisk samarbeid til venstre.  

Sogn og Fjordane: 23-16 i rødgrønn mandatfavør her sist. Ap hårfint større enn Sp i sistnevntes aller best fylke, og Åshild Kjelsnes (Ap) sikret seg fylkesordførervervet etter Nils Sandal (Sp). Også KrF og SV inngår i det rødgrønne samarbeidet. Ingen ting tyder på maktskifte her, Kjelsnes er favoritt.  

Møre og Romsdal: Sunnmørslista ble tungen på vektskålen sist og valgte et samarbeid til venstre. Også Venstre inngår i maktgrunnlaget til fylkesordfører Jon Aasen og Ap. Mars-målingen viste at posisjonspartiene i sum har styrket sin stilling. Greier Aasen og co å holde konstellasjonen sammen, så bør det kunne bli fire nye år.       

Sør-Trøndelag: Tore O Sandvik (Ap) har sittet som fylkesordfører i 12 år, og satser på fire år til. SV og Sp har inngått i maktgrunnlaget hele tiden, men det ble utvidet med Rødt og KrF etter 2011. Ap ligger an til et resultat godt oppe på 40-tallet her. Partiet får ikke rent flertall, men det rødgrønne flertallet er ikke truet og et mirakel må til om ikke fylkesordføreren heter Sandvik også etter 14 september.

Nord-Trøndelag: En allianse av Ap, Høyre og KrF styrer. Denne konstellasjonen høres noe rar ut, men i fylkesparlamentarisk sammenheng er den ikke så rar. Mer om det om litt. Ap er dominerende parti, og Ingvild Kjerkol ble valgt som fylkesrådsleder. Men hun kom inn på Stortinget i 2013 og overlot plassen til Anne Marit Mevassvik. Mevassvik stiller som toppkandidat ved årets valg. Ap er ikke sjanseløse på rent flertall, men jeg tror det blir litt for tøft. Lite tyder uansett på at partiet mister fylkesrådslederposisjon i Nord-Trøndelag, med mindre Høyre bryter.

Nordland: Parlamentarisme i Nordland og Troms også. I Nordland var det også den blokkoverskridende Ap+H+KrF-varianten som dannet makttrekløveret, med Ap som dominerende parti. Odd Eriksen satt som fylkesrådsleder i seks år, men trakk seg i 2013 i kjølvannet av "griseprat-saken" og maktkamp internt. Tomas Norvoll overtok hans verv og er også frontkandidat ved valget. Høyre forsvant ut av "treparts"samarbeidet, så nå er det Ap+KrF, støttet av Sp og SV som styrer. Denne konstellasjonen ligger an til å beholde flertallet, så fortsatt Ap-styre med Norvoll virker mest logisk her.

Troms: I Troms gjelder det å følge med i svingene for å klare henge med på de politiske krumspringene. I utgangspunktet var det en koalisjon av, ja nettopp.., Ap, H og KrF som utgjorde maktgrunnlaget for Pia Svensgaard sitt fylkesrådslederskap. Men mot slutten av 2013 trakk Høyre seg fra samarbeidet fordi de ikke ville støtte budsjettet, noe som medførte at flertallet var borte. Svensgaard valgte da å gå av, og sonderingene munnet ut i en samarbeidsavtale mellom H, Frp, V, Sp og Kystpartiet - med Line Fusdahl (H) som ny fylkesrådsleder. Mine tall viser at denne konstellasjonen ligger an til å miste sitt flertall. I så fall må de enten prøve utvide grunnlaget med f.eks. KrF og/el MDG (hvis de kommer inn), eller så må Aps nye topp, Cecilie Myrseth, prøve å etablere en styringsdyktig konstellasjon ved f.eks å få Sp over på rødgrønn side. Dette ser temmelig åpent ut. Men et tynt tips fra meg på maktskifte.

Finnmark: Runar Sjåstad (Ap) har sittet som fylkesordfører siden 2007 og ønsker seg fire år til. Ap fikk nærmere 40 prosent her sist, og er i posisjon til å plusse på med ytterligere noen prosentpoeng. Det vil neppe holde til rent flertall, men sammen med SV er et rødt flertall innen rekkevidde. Muligens må de ha med seg ett parti til, trolig Sp. Sjåstad klar favoritt.


Summerer jeg opp her, så ligger Ap an til å forsvare sin topposisjon i samtlige ni fylker de i dag har dette vervet: Østfold, Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark. De har også ok muligheter til å overta i Telemark, Buskerud, Troms og Hordaland, men her er det åpent.

I de øvrige fem fylkene Akershus, Vestfold, Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland holder jeg Høyre som favoritt til å forsvare sin frontposisjon.

Totalt sett ingen store endringer i den fylkeskommunale maktstrukturen altså, men den antatte Ap-brisen vil kunne endre noe i to-tre av fylkene.                 

          

Akershus: Rødt på Romerike. Blått i Vest og Follo.

NRK Østlandssendingen har spurt om jeg vil analysere årets lokalvalg for deres lyttere, seere og lesere i Oslo og Akershus. En forespørsel jeg takket ja til med glede, jeg elsker jo dette! :-)

Som en aldri så liten feiring, har jeg sett på hva som er ståa i Akershus sine 22 kommuner, drøyt fire måneder igjen til valget.



Romerike 
Ap ble sittende igjen med 11 ordførerkjeder i regionens 14 kommuner. Kun i Hurdal (V), Ullensaker (Frp) og Enebakk (H), fikk andre partier topposisjonen. Dette skyldes to forhold:
1) Ap står sterkt på Romerike som produkt av velgernes sosiale bakgrunn (mange med lav/middels utdanning og inntekt) og partiet gjorde et meget godt valg i regionen i 2011.
2) Ap vant, mens H tapte ettervalgsforhandlingene. Sentrumspartiene på vippen valgte Ap flere steder.

La oss starte med de 11 kommunene der Ap har makten i dag. Kan de forsvare stillingen alle steder?

Lørenskog: Jevnt her sist. Både de røde (Ap+SV) og de borgerlige (H+Frp+KrF+V) fikk 23 mandater. Lokallisten "Lørenskog i våre hjerter" kom på vippen med sitt ene mandat og valgte Ap-samarbeid, noe som ga ordfører Åge Tovan makten i fire nye år. Han har frasagt seg gjenvalg, noe som kan være en fordel for Høyre og deres frontkandidat Turid Kristensen. Ap har likevel et visst favorittstempel her. I så fall blir Ragnhild Bergheim ny ordfører.

Skedsmo: Ap-styre i 105 sammenhengende år. Ap har lykkes med bred alliansebygging inn mot sentrum her, og både Sp, V og KrF inngår som del av maktgrunnlaget. Et historisk maktskifte er trolig avhengig av at KrF/V velger et samarbeid i retning Høyre. I øyeblikket lukter det fire nye år for Ole Jakob Flætten (Ap).

Nittedal: Høyre gjorde et brakvalg her sist med 32 prosent. Men likevel lyktes Ap med å overta makten fordi de, i likhet med Skedsmo Ap, fikk til å bygge allianse inn mot sentrum. Både Sp, KrF og Venstre inngår i ordfører Hilde Thorkildsens maktgrunnlag. Venstre er store her (10 prosent) og har varaordføreren. Høyre er trolig avhengig av å få dem med seg for å ta tilbake makten.  

Rælingen: Ap fikk smått utrolige 55 prosent her sist og rent flertall i kommunestyret. Den populære ordføreren Øyvind Sand er lysten på å styre kommunen i fire år til, og mye tyder pr i dag på at han kan få det til.

Fet: Tett her sist med 14 mandater til posisjonspartiene Ap, SV og Sp, mot 13 mandater til opposisjonen H, Frp og V. Ordfører John Harry Skoglund stiller på nytt som Aps toppkandidat, og med god Ap-riksvind i ryggen er mulighetene bra for gjenvalg, slik jeg vurderer det. Men de borgerlige er ikke ute av det og et spenningsmoment er om MDG kan bli store nok til å komme i vippeposisjon her.

Aurskog-Høland: Sp og KrF brøt sitt samarbeid med Ap etter valget i 2011. Men Ap søkte og vant i stedet støtte hos Frp. En blokkoverskridende allianse av Ap+SV+Frp sikret dermed Jan Mærli (Ap) ordførerklubba. Mærli stiller ikke opp i år, og samarbeidskonstellasjonene er noe uklare. Dette kan gi åpninger i flere retninger, så dette er en kommune der det kan bli maktskifte. Men skulle Ap få noe rundt 40 prosent, slik mine prognosetall nå tyder på, så er det et godt forhandlingsgrunnlag for Aps nye toppkandidat Roger Evjen.

Sørum: Allianse av Ap, SV og Sp i posisjon. KrF var også med, men har gått ut. Ordfører Are Tomasgaard fikk jobb som LO-sekretær i 2013 og overlot kjedet til Mona Mangen. Hun er Aps toppkandidat ved årets valg. Sørum er en sterk Ap-kommune, og hvis den rødgrønne alliansen videreføres, er sjansene etter min vurdering gode for fire nye år.      

Eidsvoll: Rødgrønn koalisjon av Ap, SV og Sp ga Einar Madsen ordførervervet med liten margin. Koalisjonen sprakk i 2012, så Ap har hatt et vekslende samarbeid med både Frp, H, KrF og bygdelisten. Madsen er på nytt Aps frontkandidat og bør ha bra sjanser til fire år til. Men situasjonen er uklar, og ettervalgsforhandlinger vil avgjøre.

Nes: I utgangspunktet en konstellasjon av Ap, SV og Sp som styrte kommunen. Men Sp brøt tidlig i perioden dette samarbeidet, og har i stedet inngått budsjettsamarbeid med de borgerlige. Dermed har det vært den spesielle situasjon at ordfører Oddmar Blekkerud (Ap) har måttet styre på grunnlag av borgerlige budsjetter. Ap vraket sin ordfører som toppkandidat, og topper i stedet med Grete Irene Sjøli - som håper på å bli kommunens første kvinnelige ordfører. Men Ap ligger ikke an til å få styrke nok til å få flertall sammen med SV. Holder dagens "opposisjonspartier" sammen, så kan det i stedet bli maktskifte. Både Merethe von der Fehr (H) og Vivian Wahl (Sp) er i så fall aktuelle ordførere.

Nannestad: Ap har ordføreren Anne Ragni Amundsen, støttet av Sp, KrF og V. I likhet med Blekkerud i Nes, ble Amundsen vraket i nominasjonsprosessen. Klarer Ap å beholde sin brede plattform, så har partiets nye frontkandidat Hans Thue bra muligheter for å overta klubba. Venstre er sterke i Nannestad (9 prosent sist), og en spekulasjon fra min side er at Karl Henrik Laache kan, ved en mulig vippeposisjon, bli tilbudt en ordfører eller varaordførerposisjon i bytte mot støtte til høyresiden. Hans Holmgrunn (H) er også aktuell som nye ordfører hvis Ap-styret ryker.

Gjerdrum: 13-12 i borgerlig favør her sist. Men Frp valgte å gå inn i et samarbeid med Ap, i bytte mot varaordførervervet, og sørget dermed for å frata Høyre makten i kommunen. Også KrF, Sp og SV er med i posisjonen i Gjerdrum. Ap ligger an til et bedre valg her nå enn sist, men fortsatt Ap-styre henger på at de klarer videreføre en bred allianse. Dette ser nokså åpent ut, men en liten knapp på fire nye år med Anders Østensen (Ap).            

Summerer jeg opp, så virker Aps maktposisjon tryggest i Rælingen. Også i Sørum, Skedsmo Lørenskog og Fet ligger det akkurat nå an til å gå partiets vei. Holder også en knapp på fortsatt Ap-styre i Eidsvoll, Aurskog-Høland, Nittedal og Gjerdrum. Mens Nannestad og Nes virker åpne.
Foreløpig er det dessverre ingen lokale målinger å basere vurderingene på, så grunnlaget er forrige valg og utviklingen på de nasjonale målingene.

La oss så titte på de tre Romerikes-kommunene hvor Ap pr i dag ikke sitter med ordføreren:

Hurdal: Den populære ordføreren Runar Bålsrud (V) går for fire år til. Styrer på basis av en regnbuekoalisjon der alle kommunestyrets seks representerte partier inngår. Ap har varaordføreren. Blir trolig en match mellom Venstre og Ap om å bli største parti. Jeg tror Ap må bli en del større enn Venstre for at Bålsruds posisjon skal trues. Mitt tips i dag er fortsatt Venstre-styre.

Ullensaker: Massiv Frp-oppslutning i flyplasskommunen sist med 36 %. Og "borgermester" Harald Espelund (Frp) beholdt ordførervervet med god margin. Han har frasagt seg gjenvalg, Tom Staahle har overtatt topposisjonen i partiet. En lokalmåling viste tilnærmet dødt løp mellom blokkene. Frp og Høyre har vært bra på å bygge gode relasjoner til KrF og Venstre, noe som kan komme godt til nytte ved dette valget. Holder denne konstellasjonen sammen, så holder jeg en knapp på fortsatt borgerlig flertall. Hvis det blir borgerlig flertall og KrF+V+H blir større enn Frp, så er det en mulighet for at Høyres frontkandidat Willy Kvilten kan ende som ordfører. Men Ap har for første gang på lenge en reell mulighet for å få til et maktskifte, også de med ny frontkandidat i Janka Holstad. SV og Rødt stiller felleliste her - uten at jeg tror det vil virke særlig inn. Den nye Bygdelisten, med utspring i at Petter Stensby (Frp) ble vraket i nominasjonsprosessen, er også et lite usikkerhetsmoment mht utfall.  

Enebakk: Helblått flertall her sist. Høyre Tonje Olsen fikk ordførervervet. Også KrF er en del av maktgrunnlaget. H+Frp+KrF bør ha muligheter til å gjenskape sitt flertall, men det skal ikke så mye samlet nedgang til før de er avhengig av Venstre. Ap står ikke så sterkt her, men bør kunne bli største parti. Sp er på tosifret, og kan bli en maktfaktor hvis det borgerlige flertallet ryker.

Kort oppsummert så holder jeg status quo som mest sannsynlig utfall i alle disse tre kommunene. Men Ap er ikke ute av det noen steder.


Follo 
Regionen består av seks kommuner (sju hvis vi regner med Enebakk, det er litt tvil om Enebakk hører hjemme på Romerike eller Follo). Regionen er blåere enn Romerike. I fire av kommunene (Vestby, Ski, Frogn og Oppegård) er det Høyre som har ordføreren.

Vestby: Høyre ble klart største parti i 2011 med 38 prosent. Ordfører John Ødbehr har styrt på basis av støtte fra Frp, KrF og Venstre. Han går for fire år til, men det har vært en del misnøye internt under hans ledelse, noe som foreløpig har kuliminert med at flere har brutt ut av partiet og dannet en Bygdeliste. Vi bør også se opp for MDG her. Partiet fikk nesten fire prosent i Vestby ved stortingsvalget for to år siden, og kan, med en viss vekst, komme til å få inn et par representanter i kommunestyret. I sum virker det åpent i Vestby, turbulensen i Høyre vil trolig svekke dem. Skulle det borgerlige flertallet ryke, så kan en allianse av Ap+MDG+SV+Sp+Bygdelisten åpne for Aps Tom Ludvigsen.

Ski: Også i Ski ble Høyre kommunens største parti med 35 prosent. Ordfører Anne Kristine Linnestad styrer på grunnlag av støtte fra Frp, KrF og Pensjonistpartiet. Denne konstellasjonen har en ok mulighet til å beholde flertallet, men marginen ned er ikke større enn at flertallet kan glippe. Aps frontkandidat Tuva Moflag er dermed slett ikke ute av dette, men jeg holder foreløpig en knapp på fortsatt Høyre-styre.

Frogn: Høyre størst også her. Venstre er også sterke i Frogn (16 prosent sist). Ordfører Thore Vestby (H) beholdt makten og har støttet seg på både Frp og Ap. Vestby har frasagt seg gjenvalg, og Odd Slåke skal forsøke videreføre Høyre-kjedet. En viss svekkelse av Høyre og styrking av Ap kan gi jevnt løp om å bli størst, noe som ble bekreftet av siste lokalmåling. Skulle Ap bli større, så kan det skape en dynamikk som ender med maktskifte. Et usikkerhetsmoment er hvordan sentrumspartiene vil stille seg. Frogn er i tillegg nok en kommune der MDG kan komme til å gjøre det bra. Høyre har et lite favorittstempel, men her kan mye skje.

Oppegård: Rent Høyre-flertall her sist og Ildri Løvaas beholdt ordførervervet med god margin. Jeg tviler på om Høyre kan klare å gjenta den bedriften, men uansett er dette partiets klart sterkeste kort i regionen og noe annet enn fire nye år med Høyre-styre vil være overraskende, selv om Løvaas har sagt nei til gjenvalg og er erstattet av Thomas Sjøvold.

Summert opp er Høyre klare favoritter i Oppegård, og partiet har ok muligheter til å forsvare makten i Ski, Vestby og Frogn. Men i alle de tre sistnevnte kommunene er utfallet slett ikke gitt.

Ås: Johan Alnes (Ap) beholdt ordførervervet, til tross for "bare" 30 prosent og en liten tilbakegang for hans parti sist. Sp fikk varaordføreren. I tillegg har SV, Venstre og Frp vært en del av maktgrunnlaget. Alnes ønsker ikke fortsette, og etter et usedvanlig jevnt oppgjør i nominasjonsprosessen, ble Ola Nordal partiets nye toppkandidat. MDG kan gjøre vei i vellinga her, og valget ser høyst åpent ut med tanke på maktutfall. Men jeg holder en knapp på Nordal.

Nesodden: Omtrent dødt løp mellom Høyre og Ap om å bli størst. SV sterke her (17 prosent sist). Og MDG forventes gjøre et brakvalg, en lokalmåling ga dem nylig 12 prosent. Jeg synes det lukter MDG på vippen, og velger de samarbeid med Ap, så blir det i så fall fire år til med Nina Sandberg (Ap) som ordfører.

Ap kan altså ikke føle seg trygg noen av de to kommunene de har makten i Follo, men jeg holder det pr i dag som mest sannsynlig at de beholder posisjonen. Men de kan måtte samarbeide tett med nykommeren MDG for å få det til.


Vest
Ikke så mye annet å si om denne regionen enn at den er blå så langt øyet kan se.

Asker
Rent H-flertall her sist. Partiet kan gjenskape dette ved årets valg, men sikrer seg uansett støtte fra Frp eller et mellomparti hvis de skulle miste. Lene Conradi får fire nye ordførerår.

Bærum
Også her rent H-flertall ved 2011-valget. Siste lokalmåling viser at Høyre er i posisjon til å kunne gjenta bedriften. Og skulle det ryke, så vil Bærum H uansett kunne skaffe støtte fra ett annet borgerlig parti. Lisbeth Hammer Krog får fire år til.


Summerer vi opp totalinntrykket fra Akershus, så er Ap favoritt til å beholde maktposisjonen sin mange steder på Romerike. Mens Høyre har et grep i Vest og Follo. Noen av kommunene er imidlertid mer åpne, og MDGs framvekst kan også komme til å spille en vipperolle noen steder.

Ap og MDG ligger i øyeblikket an til å gjøre et bedre valg enn i 2011, mens Høyre og Frp ligger noe dårligere an enn sist. Den forventede Ap-frammarsjen kan styrke partiets ettervalgssituasjon. Samtidig kan det også gi en motmobiliseringseffekt på borgerlig side - et åpent og avgjørende maktspørsmål er hvordan partier som Venstre og KrF, og til dels Sp, vil stille seg. Velgerbevegelsene de kommende fire månedene kan også endre bildet.

Jeg ser fram til å jobbe mer med dette framover!

Kjenner du godt til forholdene i en eller flere av disse kommunene? Forhold som kan få betydning for valgutfall og samarbeid mellom partiene? Da vil jeg gjerne ha innspill, f.eks i kommentarfeltet, slik at jeg kan rette opp unøyaktigheter, tilføye ting og gjøre en bedre jobb som analytiker!

 

Hvordan vinne valg?

Tidligere kommunikasjonsstrateg i Ap, Tarjei Skirbekk, har skrevet 300 sider om hvordan man vinner valg. Sider som kan være vel anvendt tidsbruk hvis du er valgnerd og/eller interessert i kommunikasjon.

Boken er delt inn i fire bolker. Første del handler om Planlegging. P=1/2 J skriver han. Det er ingen matematisk formel, men en antydning om at planlegging er halve jobben. Vi lever i en tid der teknologi, sosioøkonomiske endringer og individualisering er sterke drivkrefter og der globalisering og økt migrasjon endrer samfunnet i retning av mer kompleksitet og heterogenitet. Å forstå den tiden og de endringer vi lever i, er avgjørende hvis partier skal klare utvikle politikk og kommunikasjon som er relevant. Å gjøre gode og grundige analyser av hvem velgerne er, hva de er opptatt av, og kunne bruke denne kunnskapen, er essensielt.

Det er ikke alltid at velgerne forlater partiene, det er ofte snarere partiene som forlater velgerne, hevder han, og peker på Ap i 2001 (24 %), Høyre i 2005 (14%) og SV (4%) i 2009 som gode (eller skal vi heller si dårlige) eksempler på akkurat det. Samtidig gir sosiale medier og store data et grunnlag for kunnskapsinnhenting som vi ikke har sett før. En viktig utfordring for partiene er imidlertid å kunne bruke den enorme muligheten til noe hensiktsmessig. Det fordrer at du har mennesker med teknologisk spisskompetanse, en kompetanse de færreste partier i dag besitter internt, og noe som de i så fall må skaffe seg utenfra. Her er manglende ressurser et problem.

Bolk to dreier seg om Posisjonering. Hvordan skal partiet organisere seg, hvordan skal det fremstå, hvilke ord og bilder skal man bruke? Forholdet mellom sakseierskap og saksbredde er viktig. I 2001 kjørte f.eks Høyre bevisst fram skatt og skole som sine to hovedsaker. Strategien bunnet i to årsaker: Dels fordi partiet visste at dette var svært viktige enkeltsaker for velgerne og fordi partiet har høy tillit i disse spørsmålene. På samme måte som Frp har "eiet" innvandring, Ap har eiet eldreomsorg og sysselsetting, SV har eiet miljø osv. Men sakseierskap er aldri en konstante størrelse fordi velgerholdninger endrer seg. Dette betyr at partier med smal saksprofil er svært sårbare for velgersvingninger, mens partier med saksbredde og troverdighet i et bredere spekter av saker, står seg bedre. Både Høyre og Ap har profitert på stor saksbredde de senere årene.    

Er språket virkelig så viktig? Det spørsmålet stiller Skirbekk seg i boka, og han svarer ja, det er veldig viktig. Skal du treffe med politisk retorikk, så må språket appellere til menneskers sunne fornuft. Det mottakeren oppfatter, utgjør mottakerens virkelighet. Partiene bruker mye tid på å finne de rette begrepene når de skal formidle et budskap. Hvilke ord skal brukes de 7-8 sekundene en politiker har til rådighet i et nyhetsinnslag? Mange politikere reiser rundt med talepunkter, påpeker Skirbekk. Talepunkter er et oppsett med 3-7 kulepunkter, i prioritert rekkefølge, som man gjentar, nesten uavhengig av hva det spørres om. Spørsmålet her er om nye medier, der ting legges ut uredigert, er i ferd med å "ødelegge" denne strategien fordi talepunktene blir parodiske. Eksemplet med Siv Jensen nedenfor illustrerer det..



Tredje hovedkapittel handler om Operativ kommunikasjon. Her berøres ny teknologi og det nye medielandskapet. Hvordan håndtere at valgkampene blir mer fragmentert, med stadig flere kommunikasjonsarenaer? Etter Skirbekks oppfatning har de som jobber med medier og mediehåndtering, tre hovedoppgaver:

1) Påvirke mediedekningen slik at den handler om spørsmål partiet vil den skal handle om
2) Maksimere positiv oppmerksomhet for eget parti
3) Minimere negativ omtale.

Partiene har nå både tradisjonelle medier og egne kanaler (nettsider, e-post, sosiale medier) å løse disse oppgavene i. Journalister mister sin monopolmakt på politisk premisslegging. Likevel mener forfatteren at tradisjonelle medier vil være viktige kanaler for politisk kommunikasjon også i årene framover. De som behersker mediesamspillet, vil skaffe seg bedre forutsetninger for å vinne valget. Når det gjelder sosiale medier, så tror Skirbekk at Instagram, Youtube og Snapchat blir viktigere kanaler i årene som kommer.

Den siste biten dreier seg om Handling. Valg avgjøres ikke de siste ukene før valget, men over flere år. Tillit og troverdighet bygges opp over tid. Skal et parti framstå troverdig i den siste fasen, så må grunnlaget være lagt i tiden før. Kampanjer og partier er to kontrastfylte størrelser. Kampanjer er raske, partier er trege. Derfor mener Skirbekk at timing spiller en avgjørende rolle. Man bør spørre hvorfor noe skal gjøres, og om den valgte metoden er den som fungerer best. Dette bør fortløpende følges og måles.

Et poeng som forfatteren også drøfter, er hvorvidt negative kampanjer fungerer. Ved negative kampanjer er målet å svekke omdømme, troverdighet og tillit til et annet parti eller politiker. Ønsket er å demobilisere andre partiers velgere eller tiltrekke seg flytvelgerne. Skirbekk mener alle driver med dette i større eller mindre grad. Fordi det virker. Derfor vil vi også se dette i framtiden.

Han lister opp noen "huskeregler" for å vinne valg som "Tydelige og enkle budskap, emosjonell fortelling, ha en dreiebok, sett opp aktivitetshjul, bygg en åpen organisasjonskultur, si nei til ideer som ikke er relevante, valg handler om framtid og ikke fortid og lytt!" Fire "case" trekkes fram som gode på hvordan partier, gjennom sterk politisk kommunikasjon og strategi, har vunnet valg: Høyres reise fra katastrofe i 2005 til seier i 2013, Aps håndtering av finanskrisen og seier i 2009, Danske Venstre seier i 2001 og svenske Moderaternas seiere i 2006 og 2010.

Innvendinger
Jeg leste boken med stor interesse, dels fordi både valg og kommunikasjon opptar meg stort. Og jeg tror boka kan appellere sterkt til "sånne som meg". Men vi er nok ikke så mange, og jeg tviler på om denne boka har en form og et innhold som gjør at den når noe særlig ut over denne kretsen. Når det er sagt, så vil jeg legge til at det er glitrende at Skirbekk, som har jobbet i "felt" i mange år, har tatt seg tid til å systematisere sine tanker i bokform.
- Jeg skrev en bok som jeg selv savnet da jeg jobbet med dette, sa han til meg (se video nedenfor) da jeg spurte om drivkraften hans for å skrive.
La oss håpe det kommer flere slike bøker om moderne politisk kommunikasjon i årene som kommer, vi trenger mer kunnskap her.

La meg også formidle noen ankepunkt mot boken (poeng som kanskje andre kan ta tak i og utvikle tanker rundt i senere bøker?). For det første så synes jeg perspektivet som Skirbekk har, er litt for preget av at han har jobbet i Norges største parti (dette perspektivet er dog forståelig). Det er forskjell på om du er et stort parti eller et lite parti (av typen SV, KrF osv) mht. hvordan valgstrategi bør legges. Jeg synes dette skillet kommer for dårlig fram. Et annet element, som er noe underkommunisert i boka, er at vi har et flerpartisystem her i landet. Eksempler og paralleller til USA og Obama og Clinton osv. som Skirbekk trekker opp, er ikke irrelevante, men bør ses i lys av at USA har et helt annet politisk (toparti)system.

Forlag og forfatter hadde stått seg på å skrelle vekk en del selvfølgeligheter av typen "et budskap selger ikke seg selv", "det er velgerne som avgjør valg" og "valg er forskjellige og partier er forskjellige". Jeg hadde også gjerne sett mer praksis og noe mindre teori. Skirbekk sitter på unik praktisk kunnskap som det hadde vært spennende å få et dypere og mer konkret innblikk i. Hvordan Ap klarte å snu en negativ velgerstemning i 2008 til noe positivt den høsten og fram mot valget neste år og sikre gjenvalg, var meget godt gjort - nesten en bragd. Hva gjorde de? Hvordan jobbet de sammen? Hvilke vurderinger ble foretatt? Skirbekk gir oss små glimt her, men dette "caset" er så fascinerende at jeg gjerne ville hatt mer.      

Et lite hjertesukk til slutt: Det blir mye strategi, hva som er smart/ikke smart, image, branding, dreiebok, kampanjer, spinn osv. La oss ikke glemme menneskene, det bankende hjertet og idealismen som ofte er kjernen i hvorfor folk gidder involvere seg i politikk og holde på med dette. Vi skal ha et lokalvalg til høsten der over 10 000 kvinner og menn skal velges inn i kommunestyrer og fylkesting over det ganske land. For de fleste vil valgkampen og valget ikke handle om hva slags "brand" de har, men hvordan de skal løse kommunens utfordringer til det beste for innbyggerne.    

Disse innvendingene bør imidlertid ikke forhindre deg i å være nysgjerrig på, og kanskje endog lese, boken til Skirbekk. For det er en bra bok.

Stillingen i våre 20 største kommuner

Favoritt til å overta som byrådsleder i Oslo

Lokalvalget 2015 rykker stadig nærmere. Høyre styrer i dag 13 av 20 storkommuner. Kan partiet forsvare dette eller kommer Ap til å overta makten flere steder? Dette er ståa i våre største kommuner akkurat nå, slik jeg vurderer den.

Oslo: Høyre+KrF+Venstre-styrer hovedstaden, støttet av Frp. Denne borgerlige konstellasjonen er foreløpig et stykke unna å forsvare sitt flertall. Den røde opposisjonsblokken Ap+SV+Rødt har 29 mandater inne på siste lokalmåling. De mangler dermed ett mandat for å få flertall. Bakgrunnstallene tyder på at de røde, samlet sett, synes å være fullmobilisert på disse nivåene. De borgerlige har større stemmereserve og bør kunne tette igjen noe av det røde forspranget i valgkampen. MDG ser ut til å kunne gjøre et brakvalg i hovedstaden, og mye tyder i dag på at de kommer i en vippeposisjon. Det gjenstår å se hva de evt. vil velge i en slik situasjon, men det mest trolige er at de inngår et samarbeid med Ap. I så fall ligger det an til maktskifte.

Bergen: Uvanlig turbulent styringsperiode i Bergen. Pt. styres byen av Høyre+ Frp, støttet av KrF og Venstre. Venstre har signalisert at de vil samarbeide med høyresiden etter valget. KrF vil vente med å avklare samarbeidsløsning. I likhet med Oslo, ligger MDG inne på vippen på siste måling. Men det skal bare en beskjeden mobilisering til for borgerlig side for å gjenskape flertallet. KrF på vippen synes pr i dag å være mest sannsynlig valgutfall.

Trondheim: Bred rødgrønn allianse, som også inkluder KrF, styrer Norges tredje største by. Ingen ting tyder på noe annet enn at dette blir situasjonen også i perioden 2015-19. Rita Ottervik (Ap) får høyst sannsynlig fire nye år som ordfører.

Stavanger: En form for regnbueallianse i oljebyen, ledet av Høyre og ordfører Christine Sagen Helgø (bildet), styrer. Legger vi et borgerlig blokk-perspektiv av H+Frp+KrF+V til grunn, så har disse flertallet greit inne på målingene, og det er vanskelig å se hvordan det kan snu seg inn mot valget. Men det er krefter i sving som åpner for et Frp+Ap-samarbeid for å bryte ned Høyres sterke maktposisjon i oljebyen. Skulle Frp gå inn på en slik løsning, så må Høyre satse på rent flertall med KrF og Venstre for å beholde makten. Det er ikke umulig, men i øyeblikket ligger det ikke inne.

Bærum: Det eneste spenningsmomentet her er om Høyre får rent flertall eller ikke. Siste måling viste at partiet har bra muligheter til å forsvare det rene flertallet de vant i 2011. Fire år til med ordfører Lisbeth Hammer Krogh blir det nok okke som.

Kristiansand: Det borgerlige flertallet virker stabilt. Det spekuleres i om Ap vil tilby KrF ordføreren for få til et maktskifte, men KrF virker pt. komfortable i samarbeidet med Høyre.

Fredrikstad: Enormt Ap-hopp og Frp-fall her i 2011 og maktskifte. Ap ser ut til å befeste posisjonen og lukter på rent flertall.

Sandnes: Et noe uvanlig samarbeid mellom de rødgrønne og Frp sikret Ap ordføreren her sist. Holder denne konstellasjonen sammen, så har Ap-ordfører Wirak gode muligheter for fire nye år. Skulle Frp innta en mer normal borgerlig posisjon, så vil H+Frp+KrF+V trolig gi et greit flertall.

Jarle Aarbakke - Tromsøs neste ordfører?

Tromsø: Helblått flertall sist etter ekstremvalg av Høyre på 36 prosent. Partiet er ikke i nærheten av å gjenta den bedriften nå. Det meste peker i retning av rødgrønt flertall og maktskifte i Nordens Paris.

Drammen: Høyres kanskje aller beste utstillingsvindu i landet. Rent Høyre-flertall her sist. Partiet kan ikke vente en reprise på det til høsten, men det borgerlige flertallet ser stabilt ut.

Asker: I likhet med nabokommunen Bærum er det eneste spenningsmomentet her, styringsmessig sett, om Høyre kan forsvare sitt rene flertall fra 2011 eller ei. Ingen lokalmålinger her foreløpig. Lene Conradi (H) får garantert fire år til med ordførerkjedet.

Sarpsborg: Ap manglet ett fattig mandat på rent flertall ved 2011-valget. I øyeblikket har de dette inne, og alle i arbeiderbyen bør belage seg på fire år til med Sindre Martinsen Evje som ordfører.

Skien: En rødgrønn koalisjon av AP+SV+Sp, samt Venstre, styrer. Det meste tyder på at det rødgrønne styret videreføres.

  

109 år med Ap-styre, Ole Jakob Flætten?  

Skedsmo: Ap har styrt denne flis- og fotballkommunen på Nedre Romerikes i 105 år. Og de har et klart favorittstempel til å plusse på med fire år til. Ingen lokalmålinger foreløpig.

Bodø: Helt jevnt her sist. Sp valgte borgerlig side, og beredet dermed grunnen for Høyre-ordfører. Pt ser det ut til at Ap vil kunne gjenerobre makten etter høstens valg.

Ålesund: Høyre styrer, støttet av Frp, Venstre og Tverrpolitisk liste. Holder denne konstellasjonen sammen, så ser de ut har de en god sjanse til å forsvare sitt flertall

Sandefjord: Helblått flertall her sist. Høyre styrer, støttet av KrF og Frp. Høyre klare favoritter til å beholde makten, men vi har ingen lokalmålinger å støtte oss på foreløpig.

  

Geir Fredrik Sissner - Høyres nye ordførerkandidat

Arendal: Bred borgerlige allianse, som også inkluderer Sp, styrer Arendal. Siste lokalmåling viste markant H-fall og Ap- vekst, men fortsatt borgerlig flertall. Et spørsmål som kan melde seg her, er om noen av sentrumspartiene vil bytte side hvis Ap blir markert større enn Høyre.



Larvik: Svakt av Høyre her sist pga indre uro. Ap styrer, støttet av SV, Sp og Venstre. Tror disse fire har en ok mulighet til å forsvare flertallet, men Venstre kan fort havne på vippen igjen. Dessverre ingen lokalmålinger ennå.

Karmøy: Høyre-styrt kommune, støttet av Frp og KrF. Disse tre partiene fikk 65 prosent av stemmene sist og bør kunne gjenskape det flertallet med god margin også ved høstens valg. Ingen lokalmålinger pt.

Fra 13-7 favør Høyre til 10-10?
Ser vi på forholdet mellom Ap og Høyre og byrådsledere/ordførere i disse 20 største kommunene, så har Høyre topposisjonen i 13 av 20 storkommuner. Ap sitter med makten i de resterende 7.

I øyeblikket vurderer jeg at det slik at Ap har gode muligheter til å forsvare makten i alle de sju storkommunene. Og de har bra sjanser til å overta i Oslo, Tromsø og Bodø. I så fall utjevnes det fra 13-7 til 10-10.

Et hovedspørsmål framover blir om Ap kan bevare den sterke oppslutningen de har i dag, eller om nivået vil avmattes noe når oppmerksomheten blir mer lokalt orientert og egen politikk også må synliggjøres og forsvares.

Servert for Senterpartiet

I 1959 byttet Bondepartiet navn til Senterpartiet for å gjøre partiet bredere. Det skulle appelleres til andre enn bøndene.

Men velgerstrukturene spiller ikke på lag med partiet. Senterpartiet har snarere blitt smalere enn bredere. Det blir bare færre og færre bønder. Urbaniseringen av Norge går sin gang. Flere kommer til å bosette seg i byer og tettsteder. Flere får høyere utdanning og inntekt. Velgergruppene Senterpartiet appellerer best til, blir mindre.

Valgresultatet på 5,5 prosent i 2013 var det svakeste i partiets historie. Åtte år i rødgrønn regjering tæret mest på SV, men også Sp ble rammet. I kjølvannet av valgnederlaget ble det satt i gang intern granskning som konkluderte med at partiet slet tungt med indre splid, manglende spissing av saker med velgerappell og lite gjennomslag i riksmediene. Partileder Liv Signe Navarsete gikk av, Ola Borten Moe berget sitt nestlederskap så vidt.

Noe har skjedd med Senterpartiet nå. Til det bedre. Halvannet år i opposisjon har gjort partiet godt. Man har samlet seg bak Trygve Slagsvold Vedum som leder. Det har blitt mer indre ro. Målingene ser bedre ut. Og partiet har fått servert en gavepakke av H+Frp-regjeringen. Gavepakken, sånn velgermessig sett, heter kommunereform. Eller sammenslåing som det like gjerne kan kalles.

Vabo og Chaffey i passiar før møtestart

Like før jul la Ekspertutvalget, ledet av professor Signy Irene Vabo ved Høyskolen i Oslo og Akershus, fram en rapport som konkluderte med at hver kommune bør ha minst 15 000 innbyggere. I praksis vil det innebære at dagens 428 kommuner blir redusert til om lag 100.

På Romerike kjemper de ivrigste tilhengerne for å slå sammen dagens 14 kommuner til 2: Øvre og Nedre. Vabo og statssekretær Paul Chaffey, reiser for tiden land og strand rundt for å fortelle om sammenslåingenes fortreffelighet. Nylig gjestet de Jessheim i et åpent folkemøte. De brakte i hovedsak to hovedargumenter for større enheter, til torgs:

1. Effektivt. Store kan drive bedre enn små. Fagmiljøene blir større og leverer bedre.
2. Demokrati. Staten kan overføre flere oppgaver til sterke kommuner. Dette styrker lokaldemokratiet og sprer makten.

- Dette er en demokrati- og desentraliseringsreform, sa Chaffey.

Motstanderne ser motsatt på det. Små kommuner er mest effektive fordi de best kjenner innbyggernes behov. Nærheten gir velgerne rikere anledning til å påvirke pga. kortere vei til politiske og administrative prosesser. Dessuten har vi ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til den lille hjemkommunen vår. Innbyggerne har et forhold til Hurdal og Gjerdrum, ikke til Romerike. Derfor rører sammenslåing ved noe følelsesmessig.

Kommunesammenslåing vil trolig bli en viktig valgkampsak. Senterpartiet bør gjøre alt de kan for å løfte saken så høyt på agendaen som mulig. Fordi dette er en god sak for dem, med et velgerpotensial som de må tilbake til EU-saken for å finne større.

- Dette er det sterkeste angrepet på lokaldemokratiet som jeg har sett i mine 70 år, utbrøt en kar fra Senterpartiet på Jessheim-møtet etter at sammenslåingsentusiastene Vabo, Chaffey og Espelund hadde sagt sitt. Vi har reddet landet før (fra EU), og vi vil gjøre det igjen, fortsatte han.

Senterpartiet kan i alle fall redde seg selv ved å gripe den muligheten de har fått. Derfor bør vi se opp for partiet ved årets valg. De kan gjøre det bra.

På lengre sikt er jeg noe mer skeptisk.


En bearbeidet versjon av min kommentar i Romerikes Blad 13. april

- Valg er folkesuverenitet!

Valgnerden Johan Giersten tror på jevne valg i Oslo og Bergen. Han mener grad av borgerlig enighet nasjonalt kan avgjøre.   

Johan Giertsen er en jusprofessor med langt framskreden interesse for valg og meningsmålinger. Sammen med Lars Øy står han bak nettstedet Pollofpolls. Et nettsted som har utviklet seg til å bli et «must» for de av oss som har et snev av samme lidenskap. Nettstedet holder full oversikt over samtlige norske politiske meningsmålinger, både lokalt og nasjonalt, og har også mange analyser som Giersten selv legger ut. Alltid formulert i punkter.

Hva er det som driver deg, Johan?
- Jeg har vært interessert i tall og partipolitikk siden tidlig i tenårene. Denne kombinasjonen munner naturlig ut i interesse for valg og partimålinger. Dessuten er jeg sterkt opptatt av det viktige og positive ved folkestyret. Valg er det fremste uttrykket for folkesuvereniteten. Som jurist viser jeg der til Grunnloven § 49: "Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget." Det er en flott formulering om kjernen i statsstyret.

Hvorfor skriver du alltid i punkter?
- Det har jeg fra EU-domstolen, som nummererer sine avsnitt. Det gir god oversikt. Dommene fra Høyesterett er blitt lettere å referere til etter at også denne begynte med å nummerere avsnittene.

Hvordan klarer du å ha kontroll på alle målinger, det kommer jo et titalls nasjonale hver måned, og en drøss med lokale, spesielt i valgår?
- Nettstedet Byandread gir mulighet for å søke igjennom norske aviser. Jeg begynner hver morgen med det, og finner da en del målinger. Dessuten har jeg mange kontakter i partiene, i byråene som utfører målinger og i mediene som regelmessig informerer om hvilke målinger som er på vei.

- Lite produktive debatter
Slik du tolker målinger og bakgrunnstall nå, er Ap fullt mobilisert, eller har partiet potensial til å vokse mer fram mot høstens valg?
- Det skal mye til for Ap å vokse ytterligere, men det avhenger også av andre partier, bl.a. om borgerlig side makter å opptre samlet og tillitvekkende. En eventuell gradvis og sakte nedkjøling for Ap kan gi borgerlig side fremgang og bandwagon.

Ditt hjerte banker jo litt ekstra for Høyre og borgerlig samarbeid. Hva tror du er hovedgrunnen til at Høyre og Frp har falt etter valget i 2013?
- Regjeringspartier sliter ofte i kommunevalg, men har i mange tilfeller frisknet til når neste stortingsvalg nærmer seg. Men husk at Høyre måles historisk høyt. Partiet kan komme til å gjøre sitt tredje sterkeste kommunevalg, etter 1979 og 2011. I år har de fire borgerlige partiene ført en del lite produktive debatter, særlig om asylbarn. Debattene er ikke skadelige, men må kunne avsluttes tidligere, og noen av debattantene må kunne uttrykke seg mer varsomt. Det er mulig å være sterk i sak og mild i ord. Bare Ap vinner på støy.

Kan borgerlig uenighet påvirke lokalvalget?
- Ja, kampen mellom blokkene vil bli jevn i bl.a. Oslo og Bergen. Makter de fire partiene ikke å markere harmoni på Stortinget frem mot kommunevalget, blir oppgaven vanskeligere for lokalpolitikerne.

Høyres kjerneområder gir seier i Oslo og Bergen?  
 Hvordan kan de borgerlige ta ned Aps sterke posisjon?
- Borgerlig side vil blant annet trolig hamre på at seier for venstresiden ikke vil gi Ap-politikk, men vil gi en uklar kombinasjon av politikken til Ap+Sp+SV+R+MDG.

Giertsen håper at Høyres kjerneområder kan redde borgerlig valgseier i Oslo og Bergen.
- Høyres utfordringer synes å være størst der fremgangen relativt sett var størst i 2013, dvs i områder der partiet tradisjonelt scorer under landssnittet. Kan Høyre holde noenlunde i områder der partiet normalt står sterkt (som Oslo Vest og Fana i Bergen), kan det være nok til å vinne jevne valg.

Men han peker på at Frps byproblem kan skape borgerlig trøbbel.
- Frp har særlige problemer i byer og utdanningsområder, særlig i Sør-Norge. Dette bidrar til spenningen i kommuner som borgerlig side vant klart sist, som Bergen.

Hva med KrF og Venstre – har de tjent på å holde seg utenfor regjering?
- KrF og Venstre har samlet fått massiv pressedekning siden valget 2013. Ingen av partiene har så langt vunnet på dette. Første kvartal 2014 var dominert av en av KrFs hjertesaker, reservasjonsrett. Men partiet maktet ikke å sette sitt preg på debatten, langt mindre vinne oppslutning. Selv i en sak med en så klar verdiprofil – flertallet vs. den enkeltes samvittighet – maktet ikke KrF å hente velgere. Verken KrF eller V vant velgere på høstens høylytte budsjett-turbulens.

Hva bør KrF og Venstre gjøre, markere egne saker eller markere entusiasme for et borgerlig prosjekt?
- Jeg tror at alle de fire "Nydalen-partiene", ikke bare KrF og V, har større sjanse for samlet høy oppslutning hvis alle reduserer egenmarkeringer og viser begeistring for å samarbeide til det beste for landet. Slikt kan gi positive effekter over hele landet, kanskje særlig i Oslo, Bergen, Bærum, Asker, Oppegård, Stavanger, Sandnes, Haugesund, Vestlands-kysten, Drammen, Vestfold-byene, og kommuner i Nord-Norge der borgerlig side gjorde det skarpt i 2011, som bl.a. Bodø.

Lav valgdeltakelse svekker Ap?
Valgdeltakelsen har økt noe ved de siste lokalvalgene. Vil denne trenden fortsette?
- Mitt tips er at deltakelsen i år vil bli noe lavere enn i kommunevalget 2011 da den var 64,5.

Og der har vi noe interessant. For svarprosenten på målingene ligger jo ofte klart høyere enn den faktiske deltakelsen ved lokalvalg. Hvordan kan det slå ut på valgresultatet at noen av de velgerne som på målingene sier de skal stemme nå, faktisk ikke vil gjøre det i høst?
- Spørsmålet her blir om et fullmobilisert Ap, relativt sett, vil bli mest svekket av mulig lav deltakelse. Slår den antagelsen til, så kan flere kommuner som i dag vipper, falle ned på borgerlig side.

På den annen side peker Johan på at høy andel forhåndsstemmer kan trekke i pro Ap-retning.
- Det høye antallet forhåndsstemmer (30 %) spilte Stoltenberg et puss i 2013. Valget var i realiteten avgjort før valgdagen med over 1 million forhåndsstemmer hvor særlig Høyre scoret høyt. Får vi også i år mange forhåndsstemmer, så kan et høyt mobilisert Ap tidlig i valgkampen, få en fordel.

Til sist, det er for tiden store forskjeller, særlig hva gjelder Høyres oppslutning, avhengig av om det er nasjonale kommunemålinger eller lokale. På de lokale målingene, regnet om til landstendens, har partiet på et nivå rundt 22-23 prosent. Mens NRKs og TV2s nasjonale kommunemålinger viser et nivå på 26-27 prosent. Kan du forklare denne forskjellen?



- Høyre har styrket seg noe i større kommuner i mars, men det er stadig en uforklart forskjell mellom landsmålingene og beregningen av et mulig landsresultat bygget på lokale målinger som vi legger ut på pollofpolls. En av årsakene kan være at lokale målinger f.t. bare dekker 50 pst av stemmene, mens en landsmåling i prinsippet dekker 100 pst, men en fullgod forklaring på forskjellene er dette neppe.

Stortinget fram fra lobbyglemselen

Etter regjeringsskiftet har Stortinget igjen blitt en viktigere lobbyarena. Ble Stortinget undervurdert under det rødgrønne flertallsstyret?

Antallet statlige råd og utvalg har sunket kraftig fra toppen på 70-tallet. Nedgangen har vært en politisk villet utvikling. Det har gitt organiserte interesser færre muligheter for å drive formell, integrert politisk påvirkning. Samtidig har lobbyvirksomheten økt. Lobbyismen har supplert og delvis erstattet deler av korporatismen.

Dette innebærer at mer direkte og uformell kontakt har blitt en viktigere del av hverdagen, både for de som ønsker å påvirke og for beslutningstakerne. Det gir bedre muligheter for de som har kunnskap, ressurser og evner til å drive effektiv lobbing. Og tilsvarende reduserte muligheter for de som ikke har slike ressurser.

Demokratisk sett er det betenkelig hvis din mulighet for å påvirke politiske beslutningsprosesser avhenger av hvor stor og sterk du er og hvor god råd du har. Samtidig kan den svekkede organisasjonskontakten med sentralforvaltningen ses som et tegn på at den utøvende makt har utviklet bedre fagkunnskap selv og at muligheten for helthetlig styring bedres.

- Mange glemte Stortinget
Åtte år med rødgrønt flertallsstyre endret i noen grad premissene for lobbyvirksomhet, etter 20 år med mindretallsstyre. Under flertallsregjeringen var det viktig for alle som ønsket å bedrive politisk påvirkning å få innpass hos regjeringsmakten. Men var det egentlig litt mindre viktig enn man skulle tro?

- Mange lobbyister glemte Stortinget helt under vår flertallsregjering. De trodde Stortinget ikke hadde innflytelse. Det var veldig, veldig feil, sier Snorre Wikstrøm (bildet). Han var statssekretær ved Statsministerens kontor 2008-13.


Kan du utdype?
- Skulle det rødgrønne flertallssamarbeidet fungere, var partigruppene på Stortinget nødt til å være godt involvert på forhånd. Stortingsgruppene var derfor sentrale i beslutningene.

 Så mange lobbyister kunne oppnådd mye mer hvis de hadde hatt mer kontakt med rødgrønne stortingspolitikere?
- Det er noen forbehold her som bl.a avhenger av sakstype. Men i den retningen, ja. Jeg tror at de som satset på Stortinget, jevnt over ikke angret.

Noen husket Stortinget
En som ikke glemte Stortinget, var Bente Myhre Haast (bildet). Hun har drevet med politisk påvirkning i mange år. Nå er hun kommunikasjonssjef i Revmatikerforbundet, tidligere har hun vært både i Greenpeace og Frivillighet Norge. Hun forteller at det under flertallsstyret var svært viktig for den organisasjonen hun jobbet for, også å lobbe inn mot mindretallsopposisjonen.

- Vi jobbet med posisjon og opposisjon parallelt under den rødgrønne flertallsperioden. I Frivillighet Norge hadde vi f.eks møter med alle partigruppene. Møtene bidro bl.a. til at Høyre, Frp, KrF og Venstre kom med en felles uttalelse om hvor viktig momskompensasjon er for frivillige organisasjoner. De rødgrønne ville fryse denne ordningen. Dette gikk de borgerlige til valg på. Etter at de vant valget og overtok makten, er de nå forpliktet til å gjennomføre det.

- Lettere å få til møter

Hvordan var det å drive lobbing under flertallsstyret?
- Vi opplevde at det gikk tregt å få til møter med den politiske ledelsen av departementene. Et lyspunkt i min miljøperiode var Erik Solheim som etablerte faste felles møter med miljøorganisasjonene. Men flertallsstyret var generelt hemmende for påvirkning ettersom Stortinget fikk mindre betydning for reelle beslutninger.

Har dette endret seg etter regjeringsskiftet?
- Ja, vi merker nå at det er langt lettere å få til møter både med folk i regjeringsapparat, posisjon og opposisjon på Stortinget. Særlig har rødgrønne politikere blitt mer lydhøre, og i en viss grad også oppsøkende. Om endringen primært skyldes ny politisk styringsfarge, eller overgang fra flertall til mindretall, er det vanskelig for meg å bedømme.

Flere mennesker involveres i de politiske beslutningsprosessene i et mindretallsstyre. Det gir rom for at flere også kan påvirkes. Dermed øker lobbyistenes spillerom. Stortinget har to maktsentra: Komiteene og partigruppene. Særlig merker stortingsrepresentanter fra «Nydalen»-partiene Høyre, Frp, KrF og Venstre at de nå har blitt vesentlig mer interessante å «lobbe» inn mot enn før, siden disse utgjør det parlamentariske grunnlaget for dagens politiske styre.

Sentrale partigrupper
En av dem som nå opplever stor oppmerksomhet fra lobbyistene, er Morten Wold (bildet). Han har bred pressebakgrunn, og ble informasjonsrådgiver i Frp i 2008. I 2013 ble han valgt inn på Stortinget og sitter nå som medlem av Helse- og omsorgskomiteen.

- Antallet henvendelser til partiet og stortingsrepresentanter er veldig høyt, og de kommer fra både enkeltpersoner og organisasjoner.

Hva tilfører lobbyister av verdi i ditt virke som stortingsrepresentant?
- De tilfører bakgrunnskunnskap og detaljer om feltene de representerer. For meg som sitter i Helse, som er et veldig stort felt, er det fint å få innspill fra mennesker med forskjellig kompetanse.

Hvordan foregår møtene?
- Noen lobbyister tar direkte kontakt og vil gjerne snakke om en bestemt sak over en kaffekopp, de får ingen løfter, men får fremme sitt budskap når jeg har tid til å møte dem.

Frp-representanten forteller at forsøkene på påvirkning skjer gjennom en blanding av det formelle og uformelle.
- Det mest formelle er jo komiteens høringer, deretter enkeltmøter med fraksjonen. Det mest uformelle er de møtene man som representant har alene med organisasjoner, lobbyister eller andre som ønsker å drøfte sin sak. Det er jo mange personlige saker, enkeltmennesker, skjebner, som jeg også får innsikt i - når folk tar kontakt for å be om råd og hjelp. Det kan dreie seg om barnevernssaker, helsesaker og erstatningssaker.

Bør en organisasjon som ønsker å påvirke den politiske beslutningsprosessen på Stortinget oppsøke komiteen eller partigruppen?
- Det er lettere å gå veien om fraksjonene i partigruppene og søke støtte der. Det er vanskeligere å få egne møter med komiteen. Dersom komiteen har en bestemt sak til behandling, kan man selvsagt forsøke å påvirke komiteens medlemmer en og en, men det er en tyngre materie. Nei, det enkleste er å gå veien om fraksjonene.

Politisk kunnskap avgjør
Et styringsskifte, både av politisk karakter og i form av endring fra et flertall til et mindretall, skaper nye kontaktpunkter for lobbyistene. Samtidig ligger mange elementer for politisk påvirkning fast, uavhengig av parlamentarisk situasjon.

Hva mener du er nøkkelen for å få til effektiv lobbing? spurte jeg mine følgere på Twitter.
- Forståelse for å gi og ta. Åpenbar respekt for den den andre partens synspunkt, hevdet lokalpolitikeren Maren Østbø (Ap) fra Sola.

- Være tidlig på banen! Egentlig før politikerne har hørt om saken, holdt en annen lokalpolitiker, Anders Klaseie (Sp) fra Eidsvoll, fram.

- Faglig og personlig legitimitet, svarte Elma Andersson.Hun er statsviter og leder av EVA-forumet, et nettverk for statlig evaluering der det utveksles erfaringer på tvers av sektorer og virksomheter.
Hva legger du i legitimitet?
- At man har tillit, pondus og personlig erfaring som det er vanskelig å sette spørsmålstegn ved. Og ikke minst at man har kjennskap til politiske prosesser.

Bedre kjennskap til politiske prosesser vil ved neste flertallsperiode kanskje lede til at færre lobbyister glemmer partigruppene på Stortinget?


Artikkelen ble trykket i Stat&Styring 2/2014

Tre borgerlige halmstrå

Høstens lokalvalg ser i øyeblikket ut til å bli en parademarsj for Ap. Det er litt «Gerhardsen-takter» over de nivåer som partiet ligger på for tiden. Dette er oppsiktsvekkende i en tid med sterk partikonkurranse.

Målingenes bakgrunnstall viser hvorfor Ap har denne kruttsterke posisjonen. For det første har partiet en særdeles høy lojalitetsandel blant egne velgere. Ca 90 prosent av de som stemte Ap sist, sier at de vil stemme på partiet igjen. Dernest appellerer Ap sterkt blant folk som satt hjemme forrige gang. Og ikke minst plukker Ap masse velgere fra andre partier. Høyre har trolig lekket om lag 100 000 velgere til Ap etter valget i 2013. Frp har mistet ca 50 000.

Hvordan kan de borgerlige snu dette fram mot valget i høst? Jeg skal gi dem tre halmstrå:

1. Ap kan ha funnet toppformen for tidlig. Partiet er trolig allerede fullmobilisert og kan i beste fall håpe på å beholde nivået det har. Gårsdagens TV2/Gallup-måling kan være et forvarsel om at Ap har nådd toppen. Kan de andre partiene klare å mobilisere noe inn mot valget, ved å få «sine» gjerdesitterne ned, kombinert med at de klarer å ta tilbake noen av de som har flyktet til Ap, vil dette kunne sende Ap inn i en nedgangstrend fram mot valgdagen.   

2. Krise. Regjeringen «trenger» en nasjonal krise. Finanskrisen, og god håndtering av denne, reddet gjenvalget for Jens Stoltenberg og co i 2009. Permanent lavere oljepris nå kan kanskje skape økt økonomisk kriseforståelse og endringsvilje i befolkningen. Det kan gjøre at den blå styringen av landet blir noe lettere og skape et rom også for et styringstillegg i velgermassen, ikke bare styringsslitasje slik vi ser i dag.  

3. Lokal valgkamp. Ap gjør det bedre nasjonalt enn lokalt. Når det spørres om velgernes lokalvalgpreferanser, ligger partiet tre-fire prosentpoeng lavere. Derfor vil de borgerlige, og særlig Høyre, ha mye å tjene på å gjøre valgkampen så lokal som mulig. Over 50 % av landets innbyggere bor i Høyre-styrte kommuner, og de fleste innbyggere er godt fornøyd med det tjenestetilbudet de får. Her ligger det en mulighet som de bør utnytte. Hvis ikke, kan bl.a. de borgerlig styrte storbyene Oslo og Bergen ryke, noe som vil være et kraftfullt velgersignal som kan få ringvirkninger inn mot stortingsvalget i 2017. 

Når vi nærmer oss valgdagen 14. september, vil også oppmerksomheten dreies mer over på Aps politikk. Foreløpig har Ap, med Jonas Gahr Støre i front, sluppet billig unna formidlingen av politikken man selv står for. Ap har gått opp i klar ledelse ved at motstanderne har scoret flere selvmål. Den flaksen holder ikke i lengden. Når Ap-flaksen er brukt opp, vil vi få den første virkelige testen på hva dagens Ap og partilederen og opposisjonspolitikeren Jonas Gahr Støre er lagd av.  

Det gjelder å gripe sine muligheter her i livet. Det gjenstår å se om de borgerlige vil gripe sine i tiden som nå kommer.  


Teksten er en justert versjon av min kommentar som ble trykket i Romerikes Blad 2. mars

Kommunereformen - hva skjer?

Kommunereformen er deilig mat for alle oss som liker politisk debatt. Men vil det skje noe konkret denne gang eller blir det med debatten?


Formannskapsloven av 1837 ga Norge en inndeling i 392 kommuner (37 bykommuner og 355 landkommuner). I nærmere 100 år etterpå var det en sterk vekst i antallet; i 1930 var vi oppe i 747 kommuner. Rett etter krigen ble Schei-komiteen nedsatt for å se på kommunestrukturen. Komiteen jobbet i intet mindre i 16 år, produserte 3 innstillinger og 18 bind. Hovedkonklusjonen pekte i retning av færre kommuner. I kjølvannet av komiteens arbeid ble det gjennomført en rekke sammenslåinger på 60-tallet, og i 1967 var antallet nede i 454.

Deretter har det blitt snakket mye om behovet for ytterligere reduksjoner, men det har skjedd relativt lite. Antallet er redusert med om lag en halv kommune i året, til dagens 428 kommuner. Fortsetter den samme takten framover, så vil vi ha 100 kommuner i omlag år 2700..

Velferdsprodusentene
I dag er det imidlertid sterke krefter i sving for å få fortgang i reduksjonene for å gjøre kommunene større og sterkere. Bakgrunnen for dette er at kommunene har blitt stadig viktigere velferdsprodusenter. Kommunene skal sørge for gode barnehager, skikkelige skoler, en helse og eldreomsorg vi kan være bekjent av og en teknisk drift (vann, kloakk, vei osv) som fungerer.

I de senere årene har vi også sett en tendens til overføring av oppgaver fra stat til kommune der staten bruker kommunene mer til samordning. Et eksempel er samhandlingsreformen der bedre samarbeid mellom sykehus og kommunal helsetjeneste er det sentrale.

Under den rødgrønne regjeringen 2005-2013 var det også flere politikere, primært fra Ap, som ønsket å gjøre noe med kommunestrukturen. Men det var klare i motkrefter i SV og Sp, særlig var Sps politikere lite interessert i en slik reform. Derfor ble lite gjort i denne perioden. Valget 2013 ga et maktskifte, og vi fikk en regjering av Høyre og Frp der begge partier er tilhengere av store strukturgrep.

Jan Tore Sanner - pinlig eller suksess?
Jan Tore Sanner ble kommunalminister, han er nå på toppen sin politiske karriere og mye av hans ettermæle vil avhenge av i hvilken grad han lykkes med å få til en gjennomgripende kommunereform. Sanner har en "Bærum Høyre-framtoning" som sikkert kan virke som en ekstra rød (blå?) klut særlig der disktriksmotstanden er sterkest.

Per Valebrokk (E24) har i en annen sammenheng tidligere kalt ham en av "de pinligste figurene i norsk politikk". Må Valebrokk og flere spise i seg litt av hvert om Jan Tore Sanners karaktertrekk eller blir reformen en fiasko? Det vil avhenge av om det vokser fram nok vilje lokalt til å gå sammen med andre.

Sanners preferanser er klare: Han vil ha langt større kommuner enn i dag. Til Dagbladet 29. november 2013 sa han følgende:

Noen steder, som på Nedre Romerike, kan man kaste ball mellom rådhusene. Kommunene vokser, og når hver kommune planlegger innenfor sine grenser, blir det ikke alltid god arealutnyttelse.

Sanner virker å være bedre på ballkasting enn de fleste av oss. Foreløpig har Sanner satt ned et ekspertutvalg, ledet av professor Signy Vabo, som konkluderte med at vi bør ha ca 100 kommuner her i landet og minst 15 000 innbyggere i hver kommune.

Alle kommunene ble i fjor høst invitert til å snakke sammen og finne ut av om de vil slå seg sammen med nabokommunene, og det foregår i disse dager både uformelle samtaler, kommunale utredninger og diverse for å klargjøre hvor stor sammenslåingsviljen egentlig er. De kommunene som i løpet av året vedtar å slå seg sammen med omliggende kommuner, kan få dette godkjent nasjonalt neste år, og sammenslåingen vil da formelt trå kraft 1. januar 2018.

Frivillighet først, så tvang?
I utgangspunktet er kommunereformen basert på frivillighet. Og det er også satt fram noen gulrøtter i form av penger for å smøre reformen. Men hva med alle de kommunene som ikke vil? Må de? Dette blir et avgjørende punkt for hvor gjennomgripende denne reformen blir. I kommuneproposisjonen heter det at

Enkeltkommuner kan ikke stanse endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut i fra regionale og nasjonale hensyn.
Det springende punktet her hva som er "ønsket og hensiktssmessig" og om dette vil innebære en storstilt tvangssammenslåing. I så fall vil de politiske frontene tydeliggjøres og regjeringen vil møte en storm av (utkant)protester.

Regjeringen trekker opp fire målsettinger med kommunereformen:

1) Gode og likeverdige tjenester. Større kommuner gir bredere fagmiljøer som leverer bedre.
2) Helhetlig samfunnsutvikling. Store kommuner er bedre stand til å løse nasjonale utfordringer mht. arealbruk, samfunnssikkerhet, transport, næring og miljø.
3) Økonomisk robuste kommuner. Stort gir mer effektiv ressursbruk.
4) Styrke lokaldemokrati. Overføring av makt fra stat til kommune gir maktspredning og mer lokal frihet. Store kommuner reduserer behov for interkommunalt samarbeid.

To verdier
Etter mitt skjønn koker argumentasjonen for reformen ned til to verdier:

Effektivitet - stordriftsfordeler.
Demokrati  - frihet og maktspredning.

Det interessante er at disse to verdiene brukes også av motstandere av sammenslåing: Små kommuner kan være mest effektive fordi de er best i stand til å kjenne innbyggernes behov og dermed bedre kan tilpasse tjenester til behovene. Denne nærheten har også en demokratisk gevinst: velgerne gis rikere anledning til å påvirke når de er nærmere politikerne og har kortere vei til administrasjonen. Det hevdes  også at sammenslåing slett ikke fører til maktpsredning, tvert i mot innebærer det konsentrasjon av makt.

Motstandere av kommunereform har også et tilleggsmoment som er viktig. Nemlig identitet. Vi har ofte viktige deler av identiteten vår knyttet til hjemplassen, bygda eller den lille hjemkommunen vår. Storkommer og regioner har vi i mindre grad et forhold til. Derfor rører sammenslåing ved noe som er sterkt følelsesmessig for mange.

Konsekvensene
Hva kan være konsekvensene av sammenslåinger? De regionale sentrene styrkes. Noen vil hevde på bekostning av utkant. Politikken vil bli mer profesjonalisert med flere hel- og halvtidspolitikere. Det kan gi dyktigere politikere som fatter bedre beslutninger. Men også fjernere "broiler"politikere med liten annen yrkeserfaring.

Flere storkommuner vil føre til at flere snuser på å bytte styringsmodell fra formannskap til parlamentarisme. Byråkratene får større fagmiljøer å jobbe i. Og så vil nok fortsatt mange være rykende uenige om tjenestetilbudet blir bedre eller dårligere.

Dette blir en interessant debatt å følge framover. Men tvang må til for å gjøre radikale grep. Tror jeg.

Oppdatert: Kommunene Sandefjord, Andebu og Stokke har levert den første søknaden om sammenslåing etter reformen. Den nye kommunen får ca 62 000 innbyggere.


Deler av denne bloggposten ble brukt som grunnlag for en innledning som jeg holdt på Ullensaker bibliotek 29. januar med påfølgende politisk sammenslåingsdebatt mellom ledende politikere på Øvre Romerike . Ta gjerne kontakt hvis du trenger en innleder/debattleder o.l. til et tilsvarende arrangement.



       

Romerikes politiske landskap

Tre uker inne i lokalvalgåret 2015 viser opinionstallene at et valg i dag ville gitt to vinnere: Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Og en taper: Høyre. De øvrige partiene ville stått på stedet hvil eller gått litt tilbake målt mot forrige lokalvalg.

Høyres eventuelle tilbakegang bør ses i lys av at partiet gjorde det veldig bra sist med 28 prosent. Vi må tilbake til 1979 for å finne et lokalvalg der Høyre gjorde det bedre. Den sterke nasjonale Høyre-vinden blåste også på Romerike. I Skedsmo, Lørenskog, Enebakk, Nittedal, Sørum og Gjerdrum fikk partiet rundt 30 prosent. Men forhandlingene etter valget gikk ikke særlig bra. Den store valgvinneren Høyre endte opp med en eneste ordfører (Enebakk).

Høyres forhandlingsfiasko
Forhandlingsfiaskoen skyldtes hovedsakelig to forhold: Frps kollaps og for dårlig allianseevne. Mange Frp-sympatisører ble demobilisert i kjølvannet av 22. juli. Terrorens karakter og terroristens Fpu-bakgrunn gjorde det umulig å reise partiets viktigste mobiliseringssak: Innvandring. Frp lekket også mange velgere rett til Høyre. Høyres vinning gikk i mange kommuner opp i Frps spinning.

Trass Høyres brakvalg, ble det derfor ikke blått mandatflertall i noen av Romerikskommunene, med unntak av Frp-trøsten Ullensaker. Konsekvensen ble at ett eller flere av sentrumspartiene Sp, Venstre og KrF ble tungen på maktvektskålen i de fleste kommuner. I valget mellom Høyre (med Frp på slep) og Ap, falt valget falt på Ap. Bl. a fordi Ap hadde mer makt og bedre posisjoner å tilby. Men også fordi Ap har historiske tradisjoner for å samarbeide godt med sentrum på Romerike.

Ap over 40 flere steder
Ap gjorde et godt valg i 2011, men ligger enda bedre an i år. Dannelsen av H+Frp-regjeringen og framleggelsen av et statsbudsjett med store formuelettelser kombinert med symboltunge velferdskutt, har gitt Ap drahjelp til å tegne bildet av en kald regjering som tar fra fattige og gir til rike. Etter mine beregninger har regjeringen mistet om lag 200 000 velgere netto etter at statsbudsjettet ble lagt fram i oktober.

De første stortingsmålingene tatt opp etter karikaturterroren i Paris, tyder på at hendelsen kan ha bidratt til å stabilisere Høyres og Frps oppslutning og stanse Aps frammarsj. Men Ap måles fortsatt til 40 prosent. Tallet er trolig lavere når det spørres om kommunevalg, mitt anslag er ca 37 prosent. I de sterkeste Ap-kommunene Rælingen, Skedsmo, Lørenskog, Sørum og Fet betyr dette at Ap kan ha over 40 prosent inne. Ap kan for øyeblikket også være oppe og snuse på 40 i Eidsvoll, Aurskog-Høland og Nannestad. Med unntak av Rælingen, så virker rene Ap-flertall i noen av disse kommunene like fullt lite trolig.

Miljøpartiets vekst
Selv ved et Ap-brakvalg må partiet feste lit til samarbeidsevnen for å beholde maktposisjonene på Romerike. Kanskje vil Ap kunne klare seg med noen færre alliansepartnere. På den annen side kan Aps størrelse øke faren for maktarroganse og moteffekt i form av borgerlig samling. De rødgrønne sammenbruddene i Eidsvoll og Nes i inneværende periode viser at sentrumspartiene kan skifte side.

Miljøpartiet De Grønne seiler opp som en ny størrelse å regne med. Nasjonalt er partiet nå på terskelen til å bryte sperregrensen på 4 prosent. Foreløpig vet vi lite om hvem partiet kommer til å samarbeide med.

Miløpartiets vekst kan bidra til å gjøre det politiske landskapet på Romerike mer uforutsigbart.


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 19. januar