Viser innlegg med etiketten turid kristensen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten turid kristensen. Vis alle innlegg

fredag 5. februar 2021

De rødgrønne befester ledelsen

Oslo, Akershus og Hordaland kan gå fra borgerlig til rødgrønt flertall.


Opinionsbildet er relativt stabilt i følge gjennomsnittet av de tre publiserte målingene i den første februar-uken. Det er klart rødgrønt flertall. Sp og H er sterke. Ap og Frp svake. Men det er tegn til at Aps tilbakegang har stoppet opp og Sps framgang toppet ut. «Andre», MDG og R har hatt noe oppadgående tall de siste dagene, mens det spriker en del for SV og V. Dette kan like gjerne være resultat av tilfeldige måleutslag som ny tendens.

Dette er et utdrag fra analysebrev nr 5 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

I tabellen under har jeg sammenlignet snittallene fra de første februar-målingene med gjennomsnittet i januar og valgresultatet i 2017.

 

R

SV

Ap

Sp

MDG

KrF

V

H

Frp

Andre

Febr.

4,4

7,2

21,2

20,2

4,5

   3,2

2,8

24,8

8,2

3,4

Jan. 21

4,0

8,0

20,4

20,7

4,0

3,4

2,5

24,7

9,5

2,7

Valg17

2,4

6,0

27,4

10,3

3,2

4,2

4,4

25,0

15,2

1,8

 

107-62 rødgrønt
Nedenfor har jeg beregnet mandatene for alle partier med utgangspunkt i dette februar-snittet. Og sammenlignet fordelingen med januar og valgutfallet i 2017. Beregningene viser hele 107 rødgrønne mandater mot kun 62 borgerlige.

 

R

SV

Ap

Sp

MDG

KrF

V

H

Frp

Andre

Febr.

8

12

40

39

8

2

3

43

14

0

Jan 21

7

14

38

38

8

2

1

45

17

0

Valg17

1

11

49

19

1

8

8

45

27

0



Bak disse hovedtallene skjuler det seg mye interessant i valgkretsene. Nå som nominasjonsprosessene stort sett er over, er det også spennende å se hvem som ligger an til gjenvalg og hvilke fjes som ser ut til å bli nye på de ulike benkene. Jeg skal ta deg med på en rundtur i våre tre største valgkretser, målt i antall velgere: Oslo, Akershus og Hordaland. I disse kretsene er om lag en av tre velgere bosatt. I alt er det 55 mandater til fordeling her.

Fastgrodde Akershus-politikere
Det ligger an til H 6, Ap 4 (-1), Frp 2 (-1), Sp 3 (+2), SV 1, MDG 1 (+1), V 1 og R 1u (+1) i Akershus i øyeblikket. Sp og Ap er i kamp om sistemandatet. Frp trøbler med å holde sitt andremandat og er i ferd med å dras inn i den kampen. Borgerlig seier 10-7 i 2017 kan bli snudd til rødgrønn overvekt 10-9 (Akershus får to flere mandater).

Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli, Nina Sandberg, Åsmund Aukrust, Tuva Moflag (alle Ap), Jan Tore Sanner, Tone Trøen, Henrik Asheim, Nils Aage Jegstad, Turid Kristensen, Hårek Elvenes (alle H), Hans Andreas Limi, Himanshu Gulati, Kari Kjos (alle Frp), Abid Raja (V), Sigbjørn Gjelsvik (Sp) og Nicolas Wilkinson (SV) har utgjort Akershus-benken 2017-21. Bente Stein Mathiesen, Anne Kristine Linnestad (H), Solveig Schytz (V) og Sheida Sangtarash (SV) har vært en del innom som vara.

Nominasjonsprosessen avstedkom relativt få endringer i kandidatoppsettene fra de respektive partiene i Akershus, så hele 13 av de 17 ligger an til gjenvalg: Huitfeldt, Myrli, Moflag, Aukrust, Sanner, Trøen, Asheim, Kristensen, Elvenes, Limi, Gulati, Raja og Gjelsvik. Gulati ligger svakest til av disse pt. Det innebærer en gjenvalgsprosent på hele 76. De seks nye fjesene på benken ser ut til å kunne bli Anne Kristine Linnestad (H), Une Bastholm (MDG), Kirsti Bergstø (SV), Else Marie Rødby, Kari Mette Prestrud (Sp) og Marie Sneve Martinussen (R). Skjønt det er altså en sannhet med betydelige modifikasjoner å omtale Linnestad og Bastholm som nye. Prestrud (sistemandat) og Martinussen (utjevning) er usikre kort.


            Tegning: Egil Nyhus


Det klare mannsflertallet 11-6 kan bli snudd til kvinneflertall 10-9. Snittalderen på Akershus-benken kan stige litt fra 46 til snaut 47 år. Elvenes ser ut til å bli eldst med sine 62 år og Gulati yngst med 33. Aldersspennet blir relativt begrenset med tanke på at det er snakk om 19 mennesker.


Det ligger an til å bli sju fra Romerike, seks fra Vest (Bærum og Asker) og tre fra Follo. I tillegg til tre «Oslo-folk». Oslo-innslaget vil i så fall bli klart sterkere enn i inneværende periode da kun Raja hadde bosted der. Vest kan styrke sin representasjon fra fem til seks, Romerike står på stedet hvil med sju, Follo kan miste en og stå igjen med kun tre.  


Mandatrekkefølge Akershus 2017

Antatt mandatrekkefølge Akershus 2021

1. Jan Tore Sanner, H, 52, Bærum
2. Anniken Huitfeldt, Ap, 48, Ullensaker
3. Hans Andreas Limi, Frp, 57, Bærum
4. Tone Trøen, H, 51, Eidsvoll
5. Sverre Myrli, Ap, 46, Skedsmo
6. Nils Aage Jegstad, H, 67, Vestby
7. Nina Sandberg, Ap, 50, Nesodden
8. Himanshu Gulati, Frp, 29, Skedsmo
9. Abid Raja, V, 42, Oslo
10. Henrik Asheim, H, 34, Bærum
11. Sigbjørn Gjelsvik, Sp, 43, Sørum
12. Nicholas Wilkinson, SV, 29, Oppegård
13. Åsmund Aukrust, Ap, 32, Bærum
14. Turid Kristensen, H, 51, Lørenskog
15. Kari Kjos, Frp, 55, Lørenskog
16. Tuva Moflag, Ap, 38, Ski
17u. Hårek Elvenes, H, 58, Bærum


1. Jan Tore Sanner, H, 57, Bærum
2. Anniken Huitfeldt, Ap, 52, Ullensaker
3. Tone Trøen, H, 55, Eidsvoll
4. Sigbjørn Gjelsvik, Sp, 47, Lillestrøm
5. Sverre Myrli, Ap, 50, Lillestrøm
6. Henrik Asheim, H, 38, Bærum
7. Kirsti Bergstø, SV, 40, Nittedal
8. Hans Andreas Limi, Frp, 61, Bærum
9. Anne Kristine Linnestad, H, 56, Nordre Follo
10. Else Marie Rødby, Sp, 39, Asker
11. Tuva Moflag, Ap, 42, Nordre Follo
12. Turid Kristensen, H, 55, Lørenskog
13. Une Bastholm, MDG, 35, Oslo
14. Abid Raja, V, 46, Oslo
15. Åsmund Aukrust, Ap, 36, Bærum
16. Hårek Elvenes, H, 62, Bærum
17. Himanshu Gulati, Frp, 33, Ullensaker
18. Kari Mette Prestrud, Sp, 44, Nordre Follo
19u. Marie Sneve Martinussen, R, 36, Oslo 



Dette er et utdrag fra analysebrev nr 6 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. I dagens utgave får du også innsikt i situasjonen i Oslo og Hordaland. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

torsdag 30. april 2015

Akershus: Rødt på Romerike. Blått i Vest og Follo.

NRK Østlandssendingen har spurt om jeg vil analysere årets lokalvalg for deres lyttere, seere og lesere i Oslo og Akershus. En forespørsel jeg takket ja til med glede, jeg elsker jo dette! :-)

Som en aldri så liten feiring, har jeg sett på hva som er ståa i Akershus sine 22 kommuner, drøyt fire måneder igjen til valget.




Romerike 

Ap ble sittende igjen med 11 ordførerkjeder i regionens 14 kommuner. Kun i Hurdal (V), Ullensaker (Frp) og Enebakk (H), fikk andre partier topposisjonen. Dette skyldes to forhold:
1) Ap står sterkt på Romerike som produkt av velgernes sosiale bakgrunn (mange med lav/middels utdanning og inntekt) og partiet gjorde et meget godt valg i regionen i 2011.
2) Ap vant, mens H tapte ettervalgsforhandlingene. Sentrumspartiene på vippen valgte Ap flere steder.

La oss starte med de 11 kommunene der Ap har makten i dag. Kan de forsvare stillingen alle steder?

Lørenskog: Jevnt her sist. Både de røde (Ap+SV) og de borgerlige (H+Frp+KrF+V) fikk 23 mandater. Lokallisten "Lørenskog i våre hjerter" kom på vippen med sitt ene mandat og valgte Ap-samarbeid, noe som ga ordfører Åge Tovan makten i fire nye år. Han har frasagt seg gjenvalg, noe som kan være en fordel for Høyre og deres frontkandidat Turid Kristensen. Ap har likevel et visst favorittstempel her. I så fall blir Ragnhild Bergheim ny ordfører.

Skedsmo: Ap-styre i 105 sammenhengende år. Ap har lykkes med bred alliansebygging inn mot sentrum her, og både Sp, V og KrF inngår som del av maktgrunnlaget. Et historisk maktskifte er trolig avhengig av at KrF/V velger et samarbeid i retning Høyre. I øyeblikket lukter det fire nye år for Ole Jakob Flætten (Ap).

Nittedal: Høyre gjorde et brakvalg her sist med 32 prosent. Men likevel lyktes Ap med å overta makten fordi de, i likhet med Skedsmo Ap, fikk til å bygge allianse inn mot sentrum. Både Sp, KrF og Venstre inngår i ordfører Hilde Thorkildsens maktgrunnlag. Venstre er store her (10 prosent) og har varaordføreren. Høyre er trolig avhengig av å få dem med seg for å ta tilbake makten.  

Rælingen: Ap fikk smått utrolige 55 prosent her sist og rent flertall i kommunestyret. Den populære ordføreren Øyvind Sand er lysten på å styre kommunen i fire år til, og mye tyder pr i dag på at han kan få det til.

Fet: Tett her sist med 14 mandater til posisjonspartiene Ap, SV og Sp, mot 13 mandater til opposisjonen H, Frp og V. Ordfører John Harry Skoglund stiller på nytt som Aps toppkandidat, og med god Ap-riksvind i ryggen er mulighetene bra for gjenvalg, slik jeg vurderer det. Men de borgerlige er ikke ute av det og et spenningsmoment er om MDG kan bli store nok til å komme i vippeposisjon her.

Aurskog-Høland: Sp og KrF brøt sitt samarbeid med Ap etter valget i 2011. Men Ap søkte og vant i stedet støtte hos Frp. En blokkoverskridende allianse av Ap+SV+Frp sikret dermed Jan Mærli (Ap) ordførerklubba. Mærli stiller ikke opp i år, og samarbeidskonstellasjonene er noe uklare. Dette kan gi åpninger i flere retninger, så dette er en kommune der det kan bli maktskifte. Men skulle Ap få noe rundt 40 prosent, slik mine prognosetall nå tyder på, så er det et godt forhandlingsgrunnlag for Aps nye toppkandidat Roger Evjen.

Sørum: Allianse av Ap, SV og Sp i posisjon. KrF var også med, men har gått ut. Ordfører Are Tomasgaard fikk jobb som LO-sekretær i 2013 og overlot kjedet til Mona Mangen. Hun er Aps toppkandidat ved årets valg. Sørum er en sterk Ap-kommune, og hvis den rødgrønne alliansen videreføres, er sjansene etter min vurdering gode for fire nye år.      

Eidsvoll: Rødgrønn koalisjon av Ap, SV og Sp ga Einar Madsen ordførervervet med liten margin. Koalisjonen sprakk i 2012, så Ap har hatt et vekslende samarbeid med både Frp, H, KrF og bygdelisten. Madsen er på nytt Aps frontkandidat og bør ha bra sjanser til fire år til. Men situasjonen er uklar, og ettervalgsforhandlinger vil avgjøre.

Nes: I utgangspunktet en konstellasjon av Ap, SV og Sp som styrte kommunen. Men Sp brøt tidlig i perioden dette samarbeidet, og har i stedet inngått budsjettsamarbeid med de borgerlige. Dermed har det vært den spesielle situasjon at ordfører Oddmar Blekkerud (Ap) har måttet styre på grunnlag av borgerlige budsjetter. Ap vraket sin ordfører som toppkandidat, og topper i stedet med Grete Irene Sjøli - som håper på å bli kommunens første kvinnelige ordfører. Men Ap ligger ikke an til å få styrke nok til å få flertall sammen med SV. Holder dagens "opposisjonspartier" sammen, så kan det i stedet bli maktskifte. Både Merethe von der Fehr (H) og Vivian Wahl (Sp) er i så fall aktuelle ordførere.

Nannestad: Ap har ordføreren Anne Ragni Amundsen, støttet av Sp, KrF og V. I likhet med Blekkerud i Nes, ble Amundsen vraket i nominasjonsprosessen. Klarer Ap å beholde sin brede plattform, så har partiets nye frontkandidat Hans Thue bra muligheter for å overta klubba. Venstre er sterke i Nannestad (9 prosent sist), og en spekulasjon fra min side er at Karl Henrik Laache kan, ved en mulig vippeposisjon, bli tilbudt en ordfører eller varaordførerposisjon i bytte mot støtte til høyresiden. Hans Holmgrunn (H) er også aktuell som nye ordfører hvis Ap-styret ryker.

Gjerdrum: 13-12 i borgerlig favør her sist. Men Frp valgte å gå inn i et samarbeid med Ap, i bytte mot varaordførervervet, og sørget dermed for å frata Høyre makten i kommunen. Også KrF, Sp og SV er med i posisjonen i Gjerdrum. Ap ligger an til et bedre valg her nå enn sist, men fortsatt Ap-styre henger på at de klarer videreføre en bred allianse. Dette ser nokså åpent ut, men en liten knapp på fire nye år med Anders Østensen (Ap).            

Summerer jeg opp, så virker Aps maktposisjon tryggest i Rælingen. Også i Sørum, Skedsmo Lørenskog og Fet ligger det akkurat nå an til å gå partiets vei. Holder også en knapp på fortsatt Ap-styre i Eidsvoll, Aurskog-Høland, Nittedal og Gjerdrum. Mens Nannestad og Nes virker åpne.
Foreløpig er det dessverre ingen lokale målinger å basere vurderingene på, så grunnlaget er forrige valg og utviklingen på de nasjonale målingene.

La oss så titte på de tre Romerikes-kommunene hvor Ap pr i dag ikke sitter med ordføreren:

Hurdal: Den populære ordføreren Runar Bålsrud (V) går for fire år til. Styrer på basis av en regnbuekoalisjon der alle kommunestyrets seks representerte partier inngår. Ap har varaordføreren. Blir trolig en match mellom Venstre og Ap om å bli største parti. Jeg tror Ap må bli en del større enn Venstre for at Bålsruds posisjon skal trues. Mitt tips i dag er fortsatt Venstre-styre.

Ullensaker: Massiv Frp-oppslutning i flyplasskommunen sist med 36 %. Og "borgermester" Harald Espelund (Frp) beholdt ordførervervet med god margin. Han har frasagt seg gjenvalg, Tom Staahle har overtatt topposisjonen i partiet. En lokalmåling viste tilnærmet dødt løp mellom blokkene. Frp og Høyre har vært bra på å bygge gode relasjoner til KrF og Venstre, noe som kan komme godt til nytte ved dette valget. Holder denne konstellasjonen sammen, så holder jeg en knapp på fortsatt borgerlig flertall. Hvis det blir borgerlig flertall og KrF+V+H blir større enn Frp, så er det en mulighet for at Høyres frontkandidat Willy Kvilten kan ende som ordfører. Men Ap har for første gang på lenge en reell mulighet for å få til et maktskifte, også de med ny frontkandidat i Janka Holstad. SV og Rødt stiller felleliste her - uten at jeg tror det vil virke særlig inn. Den nye Bygdelisten, med utspring i at Petter Stensby (Frp) ble vraket i nominasjonsprosessen, er også et lite usikkerhetsmoment mht utfall.  

Enebakk: Helblått flertall her sist. Høyre Tonje Olsen fikk ordførervervet. Også KrF er en del av maktgrunnlaget. H+Frp+KrF bør ha muligheter til å gjenskape sitt flertall, men det skal ikke så mye samlet nedgang til før de er avhengig av Venstre. Ap står ikke så sterkt her, men bør kunne bli største parti. Sp er på tosifret, og kan bli en maktfaktor hvis det borgerlige flertallet ryker.

Kort oppsummert så holder jeg status quo som mest sannsynlig utfall i alle disse tre kommunene. Men Ap er ikke ute av det noen steder.


Follo 
Regionen består av seks kommuner (sju hvis vi regner med Enebakk, det er litt tvil om Enebakk hører hjemme på Romerike eller Follo). Regionen er blåere enn Romerike. I fire av kommunene (Vestby, Ski, Frogn og Oppegård) er det Høyre som har ordføreren.

Vestby: Høyre ble klart største parti i 2011 med 38 prosent. Ordfører John Ødbehr har styrt på basis av støtte fra Frp, KrF og Venstre. Han går for fire år til, men det har vært en del misnøye internt under hans ledelse, noe som foreløpig har kuliminert med at flere har brutt ut av partiet og dannet en Bygdeliste. Vi bør også se opp for MDG her. Partiet fikk nesten fire prosent i Vestby ved stortingsvalget for to år siden, og kan, med en viss vekst, komme til å få inn et par representanter i kommunestyret. I sum virker det åpent i Vestby, turbulensen i Høyre vil trolig svekke dem. Skulle det borgerlige flertallet ryke, så kan en allianse av Ap+MDG+SV+Sp+Bygdelisten åpne for Aps Tom Ludvigsen.

Ski: Også i Ski ble Høyre kommunens største parti med 35 prosent. Ordfører Anne Kristine Linnestad styrer på grunnlag av støtte fra Frp, KrF og Pensjonistpartiet. Denne konstellasjonen har en ok mulighet til å beholde flertallet, men marginen ned er ikke større enn at flertallet kan glippe. Aps frontkandidat Tuva Moflag er dermed slett ikke ute av dette, men jeg holder foreløpig en knapp på fortsatt Høyre-styre.

Frogn: Høyre størst også her. Venstre er også sterke i Frogn (16 prosent sist). Ordfører Thore Vestby (H) beholdt makten og har støttet seg på både Frp og Ap. Vestby har frasagt seg gjenvalg, og Odd Slåke skal forsøke videreføre Høyre-kjedet. En viss svekkelse av Høyre og styrking av Ap kan gi jevnt løp om å bli størst, noe som ble bekreftet av siste lokalmåling. Skulle Ap bli større, så kan det skape en dynamikk som ender med maktskifte. Et usikkerhetsmoment er hvordan sentrumspartiene vil stille seg. Frogn er i tillegg nok en kommune der MDG kan komme til å gjøre det bra. Høyre har et lite favorittstempel, men her kan mye skje.

Oppegård: Rent Høyre-flertall her sist og Ildri Løvaas beholdt ordførervervet med god margin. Jeg tviler på om Høyre kan klare å gjenta den bedriften, men uansett er dette partiets klart sterkeste kort i regionen og noe annet enn fire nye år med Høyre-styre vil være overraskende, selv om Løvaas har sagt nei til gjenvalg og er erstattet av Thomas Sjøvold.

Summert opp er Høyre klare favoritter i Oppegård, og partiet har ok muligheter til å forsvare makten i Ski, Vestby og Frogn. Men i alle de tre sistnevnte kommunene er utfallet slett ikke gitt.

Ås: Johan Alnes (Ap) beholdt ordførervervet, til tross for "bare" 30 prosent og en liten tilbakegang for hans parti sist. Sp fikk varaordføreren. I tillegg har SV, Venstre og Frp vært en del av maktgrunnlaget. Alnes ønsker ikke fortsette, og etter et usedvanlig jevnt oppgjør i nominasjonsprosessen, ble Ola Nordal partiets nye toppkandidat. MDG kan gjøre vei i vellinga her, og valget ser høyst åpent ut med tanke på maktutfall. Men jeg holder en knapp på Nordal.

Nesodden: Omtrent dødt løp mellom Høyre og Ap om å bli størst. SV sterke her (17 prosent sist). Og MDG forventes gjøre et brakvalg, en lokalmåling ga dem nylig 12 prosent. Jeg synes det lukter MDG på vippen, og velger de samarbeid med Ap, så blir det i så fall fire år til med Nina Sandberg (Ap) som ordfører.

Ap kan altså ikke føle seg trygg noen av de to kommunene de har makten i Follo, men jeg holder det pr i dag som mest sannsynlig at de beholder posisjonen. Men de kan måtte samarbeide tett med nykommeren MDG for å få det til.


Vest
Ikke så mye annet å si om denne regionen enn at den er blå så langt øyet kan se.

Asker
Rent H-flertall her sist. Partiet kan gjenskape dette ved årets valg, men sikrer seg uansett støtte fra Frp eller et mellomparti hvis de skulle miste. Lene Conradi får fire nye ordførerår.

Bærum
Også her rent H-flertall ved 2011-valget. Siste lokalmåling viser at Høyre er i posisjon til å kunne gjenta bedriften. Og skulle det ryke, så vil Bærum H uansett kunne skaffe støtte fra ett annet borgerlig parti. Lisbeth Hammer Krog får fire år til.


Summerer vi opp totalinntrykket fra Akershus, så er Ap favoritt til å beholde maktposisjonen sin mange steder på Romerike. Mens Høyre har et grep i Vest og Follo. Noen av kommunene er imidlertid mer åpne, og MDGs framvekst kan også komme til å spille en vipperolle noen steder.

Ap og MDG ligger i øyeblikket an til å gjøre et bedre valg enn i 2011, mens Høyre og Frp ligger noe dårligere an enn sist. Den forventede Ap-frammarsjen kan styrke partiets ettervalgssituasjon. Samtidig kan det også gi en motmobiliseringseffekt på borgerlig side - et åpent og avgjørende maktspørsmål er hvordan partier som Venstre og KrF, og til dels Sp, vil stille seg. Velgerbevegelsene de kommende fire månedene kan også endre bildet.

Jeg ser fram til å jobbe mer med dette framover!

Kjenner du godt til forholdene i en eller flere av disse kommunene? Forhold som kan få betydning for valgutfall og samarbeid mellom partiene? Da vil jeg gjerne ha innspill, f.eks i kommentarfeltet, slik at jeg kan rette opp unøyaktigheter, tilføye ting og gjøre en bedre jobb som analytiker!

 

fredag 30. november 2012

Psykisk åpenhet

Nye medier bidrar til at vi åpner oss mer enn før. Det vil føre psykisk helse høyere på den politiske agendaen.

«Viktige saker for velgerne ved stortingsvalgene 1993-2009» er overskriften på en tabell i boken «Det politiske landskap» (Bernt Aardal red.). En bok der mye kunnskap om norske velgere er samlet. I tabellen skjuler det seg interessante tall om hva norske velgere har vært opptatt av de fem siste stortingsvalgene. Ved valget i 1993 var EU-saken dominerende. 65 prosent mente saken var viktig. Senere har ingen enkeltsak dominert, men i 1997 ble eldreomsorg vurdert som viktigst. Ved valgene i 2001, 2005 og 2009 var skole på topp.

Hva med helse? Skarve tre prosent mente helsesaken var viktig i 1993. Andelen økte til hele 30 prosent i 1997. Så falt tallet til 22 i 2001 og videre ned til 15 i 2005, før det økte til 19 i 2009. Helse har ikke vært aller viktigst for velgerne i noe valg, men er ofte blant topp tre-fire. I sum forteller tallene at helse er noe mange velgere ofte er opptatt av når de skal avgi sin stemme.

Hvorfor ble helse og eldreomsorg ekstra viktig i 1997? Aps slagord den gang var «helse og eldre først!» Verken før eller siden har Norges største parti funnet plass til helse i sitt hovedslagord. Også de fremste opponentene til Ap den gang; KrF og Frp, hadde helse og eldreomsorg høyt oppe på sin liste over viktige saker. Helse ble viktig i 1997 fordi politikere og partier selv løftet saken høyt opp på agendaen.
Men helse ble viktig også av en annen årsak. For å finne den skal vi skru klokken tilbake til januar 2002. Da leverte Therese Evensen sin hovedoppgave i statsvitenskap om hvordan valgkampen 1997 framstod i mediene. Evensen foretok en innholdsanalyse av seks aviser i perioden 1. august til 15. september 1997, samt av partilederdebatten på NRK. På basis av sine funn konkluderte hun med at «medieagendaen var sterkt dominert av meningsmålinger, regjeringsspørsmålet og "spillet", mens velgerne derimot var mest opptatt av eldre- og helsespørsmål». Samsvaret mellom velgernes dagsorden og medienes dagsorden var heller svak. Velgerne var opptatt av saker, mediene av spill. Det var velgerne og politikerne som sammen gjorde helse til en hovedsak i 1997, ikke mediene. Dette gir oss grunnlag for å hevde at både velgere og politikere har dagsordensmakt. Drahjelp fra mediene hjelper, men det er ikke avgjørende.


Politikere og velgere har i dag enda bedre muligheter til selv å sette agendaen enn de hadde i 1997. Tradisjonelle medier er fortsatt viktige informasjonskilder for velgerne, med TV på topp, men nye medier som Facebook, Twitter og blogger utfyller og supplerer de tradisjonelle mediene i økende grad. Den politiske agendaen blir dermed mer fragmentert. Ingen av oss er lenger prisgitt hva tradisjonelle portvoktere i debattredaksjonene bestemmer seg for når det gjelder hvem og hva som skal trykkes. Mange politikere og velgere er i stedet blitt egne redaktører på nett. Vi kan oftere selv sette agendaen.

Vil vi bruke vår dagsordensmakt til å få psykisk helse lengre fram i velgernes bevissthet når vi går og stemmer ved stortingsvalget 9. september 2013? Det finnes argumenter mot det. Psykiske helseproblemer er noe mange av oss ikke gjerne tar opp fordi det ofte er litt vanskelig å snakke om. Og det er noe som politikere og journalister heller ikke gjerne tar opp. Fordi det, også for dem, er langt lettere å snakke om det akutte og det synlige. Derfor er norsk helsedebatt gjerne synonymt med sykehus, køer, ressurser, bevilgninger og organisering. Dette er viktige temaer, men helsedebattene mangler dermed en sentral dimensjon.

På min Facebookside ba jeg om innspill til denne kronikken. En av dem som velvillig delte av sine erfaringer var Turid Kristensen, gruppeleder i Lørenskog Høyre. Hun sa det slik: 
«Psykisk helse kommer ofte langt bak i en valgkamp fordi de psykisk syke er en gruppe som ikke roper høyt. Tilbudene til dem står ofte også laglig til for hogg i en presset budsjettsituasjon fordi de ikke er lovpålagte. Å ta vare på de som trenger det mest, er noe politikere bør utfordres på. Jeg synes egentlig akkurat det er en god lakmustest på om kommunen ivaretar noen av sine mest grunnleggende oppgaver på en god måte».

Utsagnet ga rom for noen refleksjoner. Refleksjoner som jeg i grunn aldri har gjort meg før, men som er vel verdt for flere enn meg å gruble litt over. Roper ikke mennesker med psykiske lidelser? Må man rope høyt for å bli hørt? Blir psykisk syke systematisk nedprioritert fordi det ikke finnes lovpålagte oppgaver? Er ivaretakelse av folk med psykiske problemer en politisk kjerneoppgave? Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at svaret på det siste er ja. Det skjer mye bra innenfor psykisk helse, men mer oppmerksomhet kan føre til at det skjer noe som er enda bedre. En opptrappingsplan over ti år ga mer behandlingskvantitet, men et hovedspørsmål er om gjennomføringen har ført til bedre kvalitet. Regjeringsplattformen til de rødgrønne partiene, Soria Moria 1, var konkret på psykisk helse. Soria Moria 2 langt vagere.

For meg, som ser det hele utenfra, er det et tankekors at de få gangene psykisk helse debatteres, så er det ofte behandling det snakkes om. Behandling er vesentlig og noe samfunnet vårt må tilby av solid kvalitet, men det aller viktigste er at flere folk klarer å håndtere sine utfordringer før de blir til problemer som bør behandles. Det hjelper å snakke om det, sies det. Det er ikke dumt sagt. Psykologer kan sikkert være utmerkete folk å gå til i så henseende, men enda viktigere er de nærmeste folkene vi har rundt oss. Kjæresten, familie, venner og kolleger. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at mer åpenhet kan være den aller beste forebyggingen.

N
ylig leverte kollega Cecilie Staude og jeg manus til en bok som får tittelen «Sosial kommunikasjon». Den dreier seg om hvordan vi bruker sosiale medier, og hvordan bruken påvirker oss som individer og samfunnet rundt oss. I arbeidet med boken stod det bare klarere og klarere for oss at flere snakker åpnere om seg selv enn de gjorde før. Vi deler mer med hverandre. De nye mediekanalene har gjort det lettere å åpne seg for andre. Mange glanser livene sine i sosiale medier, slik mennesker har glanset livene sine til alle tider. Men ser du litt nærmere på Facebook-vennene dine, følgerne på Twitter og bloggerne du leser, så vil du trolig se at flere nå også tør dele informasjon som bryter med glansbildet. Slett ikke alle, men noen flere enn før. Å pynte seg til fest er en god ide og noe mange trives med, men å være stivpyntet hele tiden er neppe behagelig. Å være seg selv er et ideal som kommer til å bli bare sterkere. Å være syk er en del av oss, fordi det er en naturlig del av livet. Livet er ikke noe å skamme seg over.  Halvparten av oss får psykiske problemer i løpet av livet. Halvparten av velgermassen – det er mange velgere det, politikere! Stadig flere kommer til å fortelle andre om at vi har slike utfordringer i hverdagen. Fordi det ikke er så farlig lenger. Tvert i mot, ved å vise svakhet og sårbarhet viser vi styrke. I et samfunn som er åpnere og rausere får sårbarheten og svakhetene mer rom.

Skulle ønske #Ap og @jonasgahrstore ville fokusere på #psykiskhelse i valgkampen. Blir gjerne med som frivillig fremover, har mange ideer», tvitret Hanne Heggheim (@hanne444) nylig. «Enig! Tror vi er mange med gode ideer som har jobbet eller brukt psykiatri. Spør oss da», supplerte  Bente Sørensen (@pysbenzo). «Herved gjort. Jeg vil gjerne lytte til råd om psykisk helse og andre erfaringer. Send mail eller brev eller link», svarte Jonas Gahr Støre. 
Den nye åpenheten i nye medier kommer til å påvirke tradisjonelle medier, politikere og den politiske agendaen, både inn mot valget i 2013, ved påfølgende valg og ikke minst; mellom valgene. Jeg kan yte min lille skjerv til at påvirkningskraften blir større. Det samme kan du. 


Skal vi gripe de nye mulighetene og se hva som skjer?
 

Denne teksten kommer på trykk i Psykologtidsskriftet til uka. 


Teksten ble til etter at debattredaktør Øystein Helmikstøl ringte meg og lurte på om jeg kunne skrive om dette temaet. Jeg måtte tenke meg om fordi det er et felt som jeg vanligvis ikke engasjerer meg så sterkt i, men valgte å ta utfordringen. Det er jeg glad for. For i forbindelse med arbeidet med teksten, så fikk jeg økt forståelse av viktigheten av å sette psykisk helse lenger fram på dagsorden. Takk til alle som spilte inn gode ideer og tanker underveis. Jeg vil også gi honnør til debattredaktøren. For det første for at han inviterer skribenter til bladet sitt, i stedet for å sitte og vente på at folk skal sende inn til ham. Dernest for at han overrasket positivt da jeg spurte når jeg kunne publisere dette på min blogg. Jeg hadde forventet at han skulle si "etter at vi har publisert hos oss". Men se hva han svarte:
Øystein Helmikstøl













I stedet for å tenke at "det er dumt for oss at han publiserer først" så er han raus og tenker at det er bra for dem. Fordi det kan gi dem god forhåndsomtale og kanskje gi meg, og andre, lyst til å skrive der igjen. Det er denne holdningen jeg tror (og håper) vil bli framtidens holdning blant debattredaktørene. 



Folk i de sosiale mediene og i de tradisjonelle mediene kan utfylle hverandre hvis vi ser mulighetene framfor truslene.