Valgvinnerne 2019 utnyttet velgerrom regjeringens politikk har skapt

Regjeringens satsing på vei, strukturreformer og skattelettelser forklarer valgresultatet 2019.

Valgforum, som er et medlemsforum for valgadministrasjonen i kommuner og fylker, ba meg legge fram noen refleksjoner rundt resultatet av lokalvalget 2019 på en evalueringskonferanse nylig. Forberedelsene til foredraget ga meg anledning til å gruble over hvorfor valget gikk som det gjorde.

Først og fremst gjorde valget 2019 meg glad! :-) Glad over den økte deltakelsen fra rundt 60 til nærmere 65 prosent. Med en nasjonal valgkamp med krisetilstander innad i regjeringen og partiledere som kappes om å snakke mest mulig i munnen på hverandre i TV-debattene, så var det grunn til å frykte til det motsatte. Men lokaldemokratiet slo tilbake, og jeg vil peke på fire mulige årsaker til det:
1. Mer stod på spill. Flere velgere opplevde at 2019-valget var viktig.
2. Flere velgere følte at de hadde et parti å stemme på.
3. Den lokale valgkampen ute i kommunene var bra.
4. Kommuner og fylker jobbet bedre med valgkommunikasjon slik at flere velgere ble informert på en bedre måte enn i 2015.

Fragmentering, regjeringsmisnøye og protest   
Når det gjelder selve valgresultatet, så er det noen endringstrekk som er særlig slående når 2019-resultatet sammenlignes med 2015:
- Alle regjeringspartiene (H, Frp, KrF og V) går markant tilbake.
- Aps sterke tilbakegang.
- Alle opposisjonspartiene på Stortinget (Sp, MDG, SV, R), minus Ap, går sterkt fram.
- "Andre" går fram. Særlig FNB, men også en del by og bygdelister, og andre partier som f eks Demokratene i Kristiansand.
 
Ut av disse endringstrekkene er det mulig å peke på tre tendenser:
a) Fragmentering. De store partiene går tilbake. Mange av de små går fram.

b) Regjeringsmisnøye.
c) Protest. Mot det etablerte, systemet og politikken som føres.

Flere valgkamper
Fragmenteringen kan speile at valgkampen og kommunikasjonen blir stadig mer mangfoldig der den foregår på en rekke arenaer samtidig. Det er egentlig ikke grunnlag for å snakke om en valgkamp lenger, men mange: En valgkamp på TV og øvrige riksmedier. En annen valgkamp i lokale medier som, naturlig nok, spiller en langt viktigere rolle under lokalvalg enn riksag. En tredje valgkamp ansikt til ansikt på stands, gjennom dørbankaksjoner og i lokale debattarrangment. En fjerde valgkamp i sosiale medier, som i sin tur kan splittes opp i en valgkamp på Face, en annen på Twitter, en tredje på Instagram osv.

Denne fragmenteringen av den politiske kommunikasjonen medfører at budskapene i økende grad må målrettes mot små grupper av velgere, på så lavt nivå som mulig, gjerne helt ned på mikroplanet, for at den skal treffe. Det gjør det mer krevende å være politiker fordi en bør beherske flere areaner samtidig og være dyktig både en-til-en, visuelt, muntlig og skriftlig. Samtidig kan det bli mer givende fordi det blir lettere å nå fram til de velgersegmentene en ønsker å nå fram til. Man kan tenke seg at mer krevende politisk kommunikasjon gavner de største partiene med størst ressurser, men man bør huske at utiklingen også gir de små en mulighet til å komme ut med sine budskap, til tross for at man ikke når fram i tradisjonelle medier.   
 
Hva med den åpenbare misnøyen med regjeringen og protestelementet i stemmegivningen? Dette er ikke noen ny velgeratferd, regjeringspartier taper langt oftere valg enn de vinner dem. Og velgere har protestert før via stemmeseddelen, og vil garantert gjøre det igjen. Men kraften i begge tendensene var kraftigere enn på lenge. For å forstå denne sammenhengen, er det nødvendig å skru klokken tilbake til 2013. De borgerlige hadde vunnet valget med soleklar margin, Stoltenberg-regjeringen var feid ut av regjeringskontorene og særlig tre satsingsområder ble blinket ut på Sundvolden: Samferdsel, strukturreformer og skatt.

Finansiering av veiutbygging skaper bomopprør
Solberg-regjeringen har levert på disse tre områdene gjennom de seks årene som er gått etterpå. Veiutbyggingen har vært formiddabel. Men veier har sin pris, de må finansieres. Mange har åpenbart opplevd at det har kommet til et punkt der de synes bomavgiftene blir for drøye, at man betaler i overkant mye for å kjøre til jobben og levere og hente barn i barnehage eller fritidsaktiviteter. I dette perspektivet kan bomopprøret leses. Misnøye med bom er ikke av ny dato, men det nye er styrken i motstanden og ikke minst at de har klart å organisere motstanden så bra at bommotstanderne hadde et parti å stemme på i 13 storkommuner og fire fylker i år. Hvordan denne saken preget den politiske agendaen i år, er svært interessant, og valgresultatet var intet annet enn imponerende for et
"ensaksparti".

Samtidig har sterk oppmerksomhet om bomsaken skapt et rom for motmobilisering og stemmer som taler for prinsippet om at "forurenser skal betale". De som har fylt dette rommet best, er uten tvil MDG, satt på spissen av Lan "Vi elsker bomringen" Marie Berg. "Bomopprøret" har hjulpet MDG med å få fram sin politikk. Men MDGs frammarsj handler ikke bare om det, det er i stor grad også drevet fram av det dypere miljøengasjement vi ser i deler av befolkningen. Klimaspørsmål har stått langt høyere på agendaen i år enn i 2015, ikke minst blant unge.     

Miljø
Selv fikk jeg en aldri så liten a-ha-opplevelse i valg-timen (bildet) jeg hadde med femte trinn på Jessheim skole rett før valget. Der laget vi en lokalpolitisk debatt i samarbeid med elever og lærere.

 Fire lokalpolitikere ble med meg inn i klassen, elevene laget debattregler og fikk stille spørsmål til politikerne underveis. Svært mange spørsmål handlet om miljø: Hva synes dere om klimaendringene? Hva kan vi gjøre med plasten i havet? Hvorfor er det så mye søppel i kommunen?

I sak etter sak ble politikerne konfrontert med sentrale miljøspørsmål fra 10-åringene. Og jeg tenkte; jøss er interessen for politikk allerede så sterk hos så mange?

Ved "Barnas valg" (barneskole og ungdomskoleelever) og ved skolevalget (videregående) fikk miljøpartiene SV, V og MDG langt høyere oppslutning enn i "voksenvalget".           


Strukturreformene er velgergull for Sp 
Å gjøre politistrikter, fylker og kommuner mer "robuste" ved å slå dem sammen til større enheter, har vært et annet viktig begrep som denne regjeringen har brukt mye ressurser og politisk kapital på å få til. Strukturreformene har skapt et stort rom for en tydelig motstemme som står opp mot endringene.
Dette rommet har Sp tatt til gangs.

Partiet framstår som det desiderte klareste opposisjonspartiet på dette feltet. Det er, etter min vurdering, hovedårsaken til Sps enorme framgang. I tillegg er partiet samlet og man plukker opp proteststemmene fra mange som opplever at de ikke blir hørt. Sp flyter også på en internasjonal velgertrend der økende vektlegging av "nasjonale verdier" vinner terreng. Partiet har meget sterk lojalitet blant sine velgere, koblet med at de får masse velgere fra omtrent alle andre partier, særlig Ap, men også regjeringspartiene.     

Lavere skatt skaper rom for SV og Rødt 
Lavere skatt er alltid ett mål for en blå regjering. Løfter om skattelettelser bidro til valgseieren i 2013, gjennomføring av løftene bidro til gjenvalget i 2017. Men politikken har åpnet et velgerrom for angrep fra venstresiden. Et rom som både SV og Rødt har kunnet utnytte.

SV via velkjent retorikk om at de rike blir rikere, Rødt tar i sin tur kampen opp mot forskjells-Norge og velferdsprofitører. Det kunne tenkes at det bare ble rom for ett venstresideparti å vokse på dette, men Rødt og SV har funnet fram til en slags fordeling seg i mellom som gjør at de angriper fra litt ulike vinkler. Begge partiene har dermed utnyttet det rommet som blå skattepolitikk har skapt.

Ap i skvis 
Men først og fremst kapitaliserer (!) begge partiene på Aps problemer. For en skulle jo tro at betydelige skattelettelser var noe som Ap kunne brukt til sin retoriske fordel, men Ap får dette slett ikke til og havner i en form for mellomposisjon både på skatt, på miljø, på strukturreformer, på innvandring, ja i grunn i de aller fleste saker som er viktige i dag. Tidligere har små partier som SP, MDG, SV og Rødt operert i skyggen av Ap. Nå er det snarere slik at Ap er stilt i skyggen av de andre opposisjonspartiene. Her ligger også hovedforklaringen på Aps valgnederlag. I tillegg til betydelig indre strid og Giske-sak.

Et spørsmål som det er naturlig å stille seg i Ap, er om valgnederlaget primært handler om kommunikasjon, eller om politikkutviklingen også har vært for svak. Med et så massivt valgnederlag i sekken, så kan trolig en erkjennelse internt av at velgerne ga uttrykk for at politikken ikke holder mål, være konstruktiv. Selv om dette er en erkjennelse som sitter betydelig lengre inne enn å peke på sviktende kommunikasjon som nøkkelen.   

Polarisering
Den markante politiske diskusjonen rundt de tre hovedtemaene bom/miljø, struktur/senter-perifer og skatt/økonomi har skapt et fjerde utviklingstrekk som kjennetegner årets valg; polarisering. Polariseringen kretser rundt enkeltsaker der velgerklimaet for tiden er slik at velgerne belønner de politikerne og partiene med de klareste standpunktene. Polarisering, fragmentering, regjeringsmisnøye og protest er i sum en ulempe for regjeringspartiene og Ap, og desto bedre for valgvinnerne Sp, SV, MDG, R og FNB.   

Blokkorientert samarbeidsmønster
Valgtaperen Ap ble imidlertid en maktvinner. De aller fleste storkommuner og fylker ledes nå av en Ap-politiker. Mens Sp har ledelsen i mange av de (innbyggermessig) små kommunene. Ap profitterer maktmessig på at samarbeidsmønstrene i norske kommuner og fylker i hovedsak er blokkpreget der framgangen for de andre rødgrønne samarbeidspartiene mer enn oppveier Aps kraftige nedgang.

Sp og MDG har stort sett valgt samarbeid med Ap der de er i vippeposisjoner, selv om unntak finnes. Høyresiden står omtrent ribbet tibake hva gjelder maktposisjoner. Først og fremst fordi de gjorde et dårlig valg, men også fordi Ap er bedre til å bygge samarbeid med MDG og sentrum. Skal bildet snu ved neste korsvei, så er de blå avhengig av en langt høyere oppslutning, koblet med bedre samarbeidsevner.

Lokaldemokratiet vant 
Kort oppsummert kan vi si at valgresultatet 2019 bærer preg av at opposisjonen, minus Ap, har utnyttet velgerrom som regjeringens politikk har skapt. Valgtaper Ap og valgvinner Sp ble begge maktvinnere.

Men den største vinneren er lokaldemokratiet som slo tilbake i år.       

 
Ønsker du en foredragsholder om valget 2019, så kontakt meg gjerne.
Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt frie analysearbeid.

Nedenfor finner du slidene jeg brukte på konferansen:
                  

MDG, og antagelig Ap, ligger an til å vinne valget. Men er Høyres nivå 24 eller 30?

Miljøpartiet De Grønne ser ut til å bli den største valgvinneren ved høstens valg. Også Ap ligger fortsatt an til å gjøre det bra. Men det hefter stor usikkerhet rundt både Aps og Høyres nivå.

Essensen i høstens lokalvalg er de 428 kommunevalgene og 18 fylkestingsvalgene. Jeg skal komme grundig tilbake til dem her på bloggen min framover, men i dag skal oppmerksomheten rettes mot det nasjonale perspektivet.

Foreløpig er det fire byråer som utfører nasjonale kommunemålinger for sine fire respektive oppdragsgivere: Infact for VG, TNS Gallup for TV2, Norstat for NRK og Respons for Aftenposten.
Gallup og Norstat har utført slike målinger noenlunde jevnlig, Infact og Respons mer sporadisk. Jeg regner med at disse nasjonale lokalmålingene kommer tettere etterhvert som vi nærmer oss valgdagen. Normalt kommer de særlig tett i uka før St.Hans og de fire siste ukene før valget.

Nedenfor har jeg grafisk sammenstilt gjennomsnittet av de nasjonale kommunemålingene for våre to desidert største partier for tiden: Ap og Høyre. Som vi ser, viser Ap en fallende tendens. Høyre ser ut til å nærme seg Aps nivå.  

Men når jeg sammenligner disse tallene for det nasjonale nivået, med de mange lokale målingene som finnes - og regner om dem til antatt nasjonalt nivå, så får jeg dette ikke helt til å henge sammen. For lokalmålingene indikerer at Ap ligger klart høyere enn de ovennevnte nasjonale tallene viser; rundt 37-38 prosent. Og Høyre ligger lavere; rundt 24-25 prosent.

Det er to mulige forklaringer på dette store gapet, slik jeg ser det:

1. De lokale målingene henger etter i tid.
2. Høyre kan være målt litt høyt og Ap litt lavt på de siste målingene, men begge innenfor feilmarginene.

Hvis disse forklaringene har noe for seg, så virker en tilnærming mellom de lokale og de nasjonale målingene framover mest sannsynlig. Kanskje ligger "sannheten" for øyeblikket derfor et sted i mellom. Mer om det straks. Men først; la oss gå over til småpartiene. Disse partienes snittutvikling på de nasjonale kommunemålingene har vært som følger:









 
Både Frp, Sp, SV og MDG viser en svakt positiv tendens i år, mens KrF og Venstre beveger seg sidelengs. Gjør jeg samme regneøvelse her og sammenholder disse nasjonale tallene opp mot de omregnede lokale tallene, så viser tallmaterialet langt mer harmoni mellom nivåene enn for de to store partiene.

Hvordan ser opinionsbildet ut sammenlignet med valgresultatet i 2011? Siden usikkerheten rundt særlig Høyre og Ap nivå pt er så stor, har jeg i sammenligningen valgt å legge både snittet av dagens nasjonale mai-tall og de omregnede lokale tallene til grunn. Rett og slett fordi jeg tror dette gir det beste bilde nå. Da kommer jeg ut med følgende nivåer:







Stemmer dette noenlunde, så er det kun MDG og Ap som nå går inn i sommeren og fram mot sluttspurten til valget, med realistisk tro på å gjøre det markert bedre enn ved forrige lokalvalg. For resten av de etablerte partiene så vil månedene, ukene og dagene framover, sånn rent velgermessig sett, trolig handle mest om hvordan de kan komme opp på omtrent samme nivå som sist.

Erfaringsmessig vil andelen velgere som svarer "Andre partier" også øke noe mot valget, enten det dreier seg om lokale lister, Pensjonistpartiet, De Kristine, Piratpartiet eller andre minipartier. Særlig de to siste blir det interessant å følge. Kan Piratpartiet følge opp det gode skolevalget i 2013? Og kan De Kristne gjøre ytterligere innhugg i KrFs velgermasse i Bibelbeltet på Sør- og Vestlandet? Det er to spennende spørsmål i så måte.

Summa summarum: Kraften i MDGs frammarsj blir, etter mitt skjønn, det aller mest interessante ved årets valg. Det er sjelden at et nytt parti klarer å etablere seg i vårt politiske landskap og endog bli en maktfaktor, vi må tilbake til Frps gjennombrudd i 1973 og oppturen mot slutten av 80-tallet, for å finne en god parallell. For øvrig ligger det ikke an de helt store bevegelsene, selv om graden av Aps antatte vekst er et interessant trekk.

Det rikspolitiske hovedtrekker er at regjeringspartiene Høyre og Frp, og de to "støttepartiene" KrF og Venstre, ligger an til å tape noe oppslutning, mens opposisjonspartiene totalt sett synes å få framgang. Men det forventede borgerlige tapet trenger ikke bli så stort som det kunne se ut for et par måneder siden. Og kan de nærme seg status quo, så vil det være en seier for det blå regjeringsprosjektet.

Mobiliseringsevnen i valgkampen vil avgjøre.

                 


   

Valganalytiker går nye veier

Valganalytikerens radikale svar

Min replikk til Ove Bengt Berg står på trykk i Klassekampen i dag:


Valganalytikerens radikale svar


I en artikkel (02.01) i Klassekampen om regjeringens framtidsutsikter, ble jeg titulert valganalytiker. Det har forvoldt Ove Bengt Berg et betydelig innslag av besvær. I et innlegg (05.01.) mener han tittelen er helt feilaktig fordi jeg, tross flere års valgstudier og leverandør av valganalyser og prognoser til en rekke ulike medier, angivelig ”mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning”.

Berg liker åpenbart ikke at jeg i ulike sammenhenger har pekt på det faktum at Stortingets fire opposisjonspartier Høyre, Frp, KrF og Venstre ved valget fikk 50 000 flere stemmer enn de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp, men at de rødgrønne p.g.a. valgsystemet fikk et flertall av mandatene.

Jeg ønsker en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning som tar det utmerkede demokratiske prinsippet om ”en velger, en stemme, en verdi” mer på reelt alvor. I stedet for dagens skjeve system hvor en stemme på et lite parti (som Rødt) teller mye mindre enn en stemme på et stort parti (som Ap). Og en stemme i et stort fylke (som Nord-Trøndelag) teller mer enn en stemme i et lite fylke (som Vestfold). Med et helt proporsjonalt system ville valgutfallet vært et helt annet. Det vet både Bernt Aardal, Ove Bengt Berg og jeg. Regjeringen hadde mistet sitt konstruerte flertall. Mens Rødt ville kommet inn med to mandater.

Berg mener jeg er reaksjonær. Jeg mener tvert i mot at dette synet på valgordningen er radikalt og framtidsrettet, og jeg tror tiden jobber for det.

Reaksjonær "valganalytiker"?

For et par uker siden ble jeg oppringt av en journalist i Klassekampen som ønsket mine synspunkter på den rødgrønne regjeringens fremstidsutsikter. Jeg svarte som best jeg kunne. Sammen med uttalelser fra Bernt Aardal, Frank Aarerot, Toril Aalborg og Hanne Marthe Narud, ble dette til en artikkel som ble publisert sist lørdag.

Nok en gang finner  Ove Bengt Berg det ytterst besværlig at en avis titulerer meg som valganalytiker. I et innlegg i Klassekampen i går fyrer han av denne salven: 


Ingen "valganalytiker"

Den høyreorienterte sympatisøren av Minerva, Svein Tore Marthinsen, er i Klassekampen 2. januar tilbudt en kommentatorrolle til regjeringa Stoltenbergs framtidsutsikter, som «valganalytiker». Jeg har ingen kommentarer til at Klassekampen finner det viktig å videreformidle hans synspunkter. Men jeg reagerer sterkt på den helt feilaktige framstillinga av Marthinsen som «valganalytiker». Han viste i sine høyrekommentarer til valget, for øvrig helt identiske med Kristin Clemets feilaktige valganalyser, at han mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning og konsekvensen av alternativene til den. Hvis ikke er han så subjektiv at han velger å se bort fra dem.


Et samla korps av valganalytikere med professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, i spissen (se hans hjemmeside http://home.online.no/~b-aardal/), og også stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås, viste at enhver aktuell valgordning i 2009 ville gitt rødgrønt flertall. Marthinsens «analytiske» konklusjon at det var valgordninga på tross av velgernes oppslutning som ga det resultatet han fortviler over, lar seg rett og slett ikke dokumentere. Marthinsen er blant annet så demokratisk at han nuller ut alle de velgerne som stemte på partier som ikke fikk mandater, som for eksempel alle Rødts 35.000 velgere! Denne nullinga av Rødt-velgere må da være en «højdare» for Klassekampens lesere? Jeg håper jeg slipper å se den reaksjonære og tilslørende Marthinsen forfremma til «valganalytiker» i Klassekampen en gang til.


Hm. Tror jeg må formulere en aldri så liten replikk.
Innspill...?

Mine fire bekjennelser

Inspirert av den papirkulekastende Erik Fosnes Hansen, så klasker jeg like godt til med fire bekjennelser i Minervas nettutgave. I tillegg vanker det en aldri så liten bakgrunnshistorie fra en valganalytikers liv.